Jeg får aldri førerkortet tilbake…

Førerkort  gir mulighet for å leve impulsivt. Livet er lettere når man kan kjøre overalt. Selv fikk jeg førerkort i 1979 og har kjørt masse. Under studietid i Oslo tok jeg endog drosjelappen og spedde på inntekten med å kjøre. Den gangen var det vel også litt lovløse tilstander innen taxinæringa,det var vel ikke så  altfor mange som betalte skatt…

I de tidlige voksenårene kjørte jeg masse bil. Jeg reiste også en del og har kjørt bil både i USA og flere europeiske land. Så ble man gift og fikk barn og da var førerkortet og bil en selvfølge og gjorde livet lettere. Barna ble tenåringer og da var det kjekt med førerkort. En time før jeg ble rammet av hjerneblødningen kjørte jeg ungen rundt om til forskjellige ærend.

Så våknet jeg opp etter hjerneblødningen og ble informert om skaden. Noen dager etterpå,under en legevisitt sa nevrologen:” Det blir ingen kjøring på deg de neste 12 mndr. pga hodeskade”. Jeg kjente godt til at man fikk forbud mot å kjøre bil ett års tid etter en skade så jeg reagrte  ikke på det. Helt greit at jeg ikke skulle kjøre bil en tid…

Tida gikk og det nærmet seg  1 år. Jeg var hos min lege og nevnte for han at nå nærmer det seg et år så nå kan jeg snart  kjøre bil igjen. Han ristet på hodet og sa : Nei, i ditt tilfelle må jeg rådføre meg med ekspertene og Sunnaas må kontaktes”. Jeg hadde til da trodd at hjerneskaden var minimal men legen sa noe annet. “Den er i hvert fall moderat til stor”…Jeg hadde allerede vært igjennom nevropsykologisk utredning og jeg visste den avslørte en del skader. Jeg husker også at jeg var igjennom en oppmerksomhetstest hvor man sitter i et mørkt tom med en slags lystavle foran seg. Når de bittesmå pærene blinker skal man gi beskjed. Jeg så ingen små lyspærer blinke og psykologen som utførte testen spurte meg :” Ser du noe blinke”? Nei ,jeg gjorde ikke det ,som sant var. Det var ikke synet men at jeg ikke eide oppmerksomhet… Hele testen visste at jeg hadde nedsatt reaksjon, nedsatt oppmerksomhet,nedsatt hukommelse(arbeidshukommelse) og en mengde annet som var galt. 

Så svaret fra Sunnaas ang førerkort og bilkjøring ble :” vi kan ikke utfordre skjebnen ved å la deg kjøre bil igjen”…Jeg ble skuffet men tiden jobber også for meg. Så etter en tid fant jeg ut at svaret fra Sunnaas var et dårlig svar og jeg ville ikke godta det!

Ved den neste rehabiliteringa på Sunnaas tok jeg det igjen opp med legen. Jeg nevnte at det svaret jeg sist hadde fått” vi kan ikke utfordre skjebnen” var et dårlig svar. Det var legen helt enig i . Han sa :”du trenger å få et JA eller NEI”, og det skal  du få når en annen lege skal ha utskrivningssamtale med deg.

Ukene gikk og det ble tid for utskrivningssamtale. En hyggelig kvinnelig lege skulle ha den samtalen . Hun roste  meg for at jeg hadde mye kunnskap og god innsikt om min hjerneskade. “Du har kommet så langt, og du har bedt om et svar ang førerkortet. …Svaret er NEI,du er for omfattende skadet”. Svaret var endelig og jeg ville aldri bli i stand til å kjøre bil… Jeg gråt ingen tårer for jeg skjønte godt hvorfor svaret ble nei. I nesten 4 år hadde jeg levd med en stor og og omfattende hjerneskade som daglig ga meg store utfordringer…

En del mennesker skades omfattende og får ikke lenger inneha førerkortet av helsemessige årsaker. De aller fleste som rammes av f.eks hjerneslag får kjøre bil igjen, Faktisk  får 9/10 kjøre bil igjen, Jeg kjenner kun 2 andre som er nektet å få førerkortet tllbake. De er begge rammet av hjerneblødning som meg…

Legen på Sunnaas hadde sagt at de kunne ta i mot førerkortet,men jeg ba om å få levere det selv hos Politiet. Det fikk jeg lov til og kjørte med rullestolen ned til politiet i Askim og leverte det. Jeg følte ingen sorg over å levere det fra meg,det føltes egentlig helt riktig!

I over 30 år har jeg innehatt førerkort og har hatt mye glede av det. Jeg trøster meg også med at ikke alle klarer å ta førerkort! Det klarte jeg og jeg har kjørt masse. Så var skjebnen litt hard mot meg …

Jeg har slitt med dårlig samvittighet for at jeg kjørte bil en time før hjerneblødningen rammet meg. Tenk om den hadde rammet akkurat mens jeg kjørte.Tenk om jeg hadde dratt med meg en barnefamilie i døden….

Nei,svaret fra Sunnaas er et svar jeg kan leve med. Livet går videre også for meg. Et førerkort er ingen dyd av nødvendighet….

Her var jeg tilstede ved en konsert på Paviljongen og gutta i Kampen janitsjar forærte meg fanebuketten!

6 kommentarer
    1. Tøff lesing dette her, og jeg tar av meg hatten for din måte å takle motgangen på. Ja, -nei (må bli begge ordene:) ) det er nok ingen menneskerett og få kjøre bil, og veldig mange som faktisk i dag har lov til å kjøre burde aldri fått det, – det er så utrolig mange som gambler i trafikken, Og nå mener jeg faktisk helt funksjonsfriske mennesker, de feiler ingenting, de bare glemmer å bruke trafikkregler når de kjører, de fikler etter mobiltelefoner og snur seg i førersetet og leter etter smokken til minstemann .. osv.. Og det er også mange eldre som burde stoppet kjøringen for lengst.
      Jeg er selv trafikkskadd, jeg kjørte motorsykkel og kolliderte med bil, -heldigvis var det kun meg det gikk ut over, Jeg kan heldigvis kjøre bil, men den er tilpasset for en hånd og et bein, -jeg har alle lemmer i behold, men de fungerer ikke helt som de skal, -men oppi alt var jeg veldig heldig som ikke fikk hodeskader, den typen ulykker frambringer veldig ofte hodeskader. Jeg kan aldri kjøre motorsykkel igjen, til det har jeg for mye plager, og jeg ville heller ikke utsette familien for redsel om jeg skulle fortsatt med det. Jeg tenker som deg, jeg har kjørt i mange år og hatt mye glede av det, og jeg er veldig takknemlig for å fortsatt kunne kjøre bil.
      Men jeg håper jeg vil takle det like bra som deg den dagen jeg eventuelt får beskjed om at alder eller andre ting stopper min bilkjøring. sånn er det jo.
      Håper du har gode venner som trør til og tar deg med av og til , det er jo ikke allverdens man får dekket av det offentlige til taxi, det hjelper jo litt, men gode venner innimellom sper jo godt på. 🙂
      Ønsker deg en superfin dag, 🙂

    2. monomarit: Ja, enig med deg,ingen menneskerett å få kjøre bil.Jeg tenker både du og jeg må være takknemige for at man kom fra det med livet i behold. Og ja,mange burde blitt fratatt førekortet. Jeg ser mange stygge forbikjøringer når jeg sitter på med andre. Nei,det er ikke så mye det offentlige dekker av taxi men jeg er “heldig” og får de høyeste takster(100% rullestolbruker). Fin dag til deg også!

    3. Jeg syns du har stor innsikt i din egen helse, og jeg syns det er sterkt å lese bloggen din. Det viser virkelig at livet kan snu på et øyeblikk. Skjønner godt hva du skriver og at du aksepterer det er respekt til deg.
      Jeg for min del mistet førerkortet av andre helsemessige årsaker, de sa jeg aldri fikk det igjen. Det var det tristeste jeg har gjort da jeg skulle levere førerkortet mitt til politiet. Jeg syns det var så grusomt urettferdig. Men jeg gav meg ikke, og i seks måneder ble jeg observert av en lege jevnlig jeg fikk det igjen til slutt. Jeg må fremdeles gå innom til legen hver år for å vurdere tilstanden. Jeg hadde aldri kjempet slik for det om jeg ikke følte meg skikket til å kjøre bil.
      Håper du har venner og familie som kan kjøre deg rundt.
      Ha en fin mandag

    4. Egeo: Flott du fikk det tilbake,unner deg det!
      Jada, jeg har venner og familie som kan kjøre meg.Og jeg får dekket kjøring på det meste av trening jeg skal til.
      Fin dag til deg også!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg