Jeg har møtt på mange fordommer og uvitenhet siden jeg ble skadet. Det er masse uvitenhet knyttet til hva folk tror jeg mottar av offentlig hjelp/støtte. Og folk aner ingenting om hva jeg selv bidrar med. For det handler ikke om småpenger…
Man låner rullestoler og andre hjelpemidler fra Hjelpemiddelsentralen.
Medisiner som er livsviktige får jeg som alle andre på blå resept. Alt annet av smertestillende preparater,salver og kremer knyttet til skaden må jeg selvfølgelig dekke selv. Jeg betaler som alle andre egenandel av frikort 1,ca 2140 kr pr år. Jeg pleier å få tilsendt frikortet allerede i begynnelsen av februar…Lucky me!
Pga skadeomfanget har jeg BPA noen timer hver dag. BPA betyr brukerstyrt personlig assistent. For disse timene betaler jeg 2668 pr mnd, rundt 30 000 kr i året! Jeg vil gjerne slå fast, jeg får svært lite gratis! Grunnen til den høye egenandelen skyldes høy uføretrygd og ektefelle med god inntekt. Og da skal jeg selvfølgelig være med å betale min del.
Jeg betaler også 170 kr pr mnd for trygghetsalarm. Det er en fin trygghet så den betaler jeg gjerne for.
Jeg får heller ikke trening gratis. Men noen sykdommer dekkes med fri fysioterapi fordi man er alvorlig skadet eller at sykdommens diagnose er av alvorlig art.
All annen trening dekker jeg selvsagt selv. En fin mulighet for trening til en billig penge er om man kjøper “aktiv på dagtid”. Det kortet koster 600 kr pr år og om man benytter kortet helt ut kan man trene omtrent hver dag. “Aktiv på dagtid-kortet” selges på Servicetorget. Jeg trener 2 dager i uka på helsestudio og 1-2 dager i uka i basseng. Transport til og fra trening dekker jeg selvsagt selv.
For å styrke balansen er jeg med på terapiriding en dag i uka. Dette dekkes av HELFO, mens jeg betaler 500 kr pr mnd i leie for hesten. Dette er godt anvendte penger og jeg betaler så gjerne. Hyggelig er det også!
Så noen tusenlapper hver måned går med til å dekke egenandeler.
Jeg vil avvise fullstendig at man som funksjonshemmet får alt oppi hendene. Det medfører ikke riktighet!
Men så tenker jeg sånn.. . svært mange funksjonsfriske bruker store summer for å ha god helse. Folk trener på helsestudio,de svømmer,kjøper sykler og tenker på helsa si. Det skulle bare mangle at ikke også jeg må betale for å ha en god helse..
Jeg var uheldig og ble alvorlig skadet.Jeg har hatt enormt med rehabilitering. Jeg har kostet samfunnet masse penger. Det har jeg i blant hatt dårlig samvittighet for. Men så trøster jeg meg med at jeg har jobbet i over 30 år og betalt masse skatt..
Og selv om jeg betaler mine egenandeler så har jeg fortsatt mulighet til å leve et godt liv. Jeg har mulighet for å reise. Jeg drar en del til Kiel…
Jeg er en del på hotel..
Soria Moria Hotel
Jeg er en del på kurs…
Jeg lever et godt liv!
Det er dessverre slik at folk tror mennesker med handikap for alt dekket, og lever på statens regning resten av livet, noe som du selv opplyser om, ikke stemmer.
Jeg er glad du i alle fall får en del dekket, og jeg er glad du faktisk er i en økonomisk situasjon som gjør at du har muligheten!
Det er dessverre mange som ikke har denne muligheten 🙁 og slik bør det ikke være.
Håper du får en fin dag videre!
Klem Monica
Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet. Du var uheldig og ble rammet av et hjerneslag, men heldigvis overlevde du. Stå på videre og bloggen din er topp 👍du er en tøff dame. Klem fra Hege
Nå har jeg lest gjennom alt du har skrevet og jeg må si jeg er mektig imponert. Denne bloggen er både personlig og en flott folkeopplysning. Tenk at du greier å finne fram til all denne styrken, all denne posiviteten, imponerende.
Du gir oss et godt innblikk i hvordan det er å få livet snudd opp ned etter skade på grunn av sykdom. Du forteller om at det virkelig er en jobb som må gjøres og som du fortsatt må gjøre, dag etter dag. På en måte føles det nesten for “lett” og positivt, men det blir feil å si det og. Du har vel dine mørke dager som alle oss andre, men det er ikke det du velger å dele. Du har gitt meg innsyn og ny forståelse. Så takk for at du deler 😀
Inger: Hei! Nei jeg har faktisk ingen mørke dager.Jeg har ikke opplevd depresjoner etter dette. Men klart jeg har hatt tanker om at det er leit at jeg aldri mer får kjøre bil eller komme tilbake til jobb. Så kan man jo grunnes om jeg tar lett på dette. I følge nevropsykologen rammes 1/3 av de slagrammede av depresjoner. Han mente at jeg hadde en sterk psyke. Jeg har aldri grått en eneste tåre,for skjedd har skjedd. Det hjelper ikke om jeg gråter en bøtte med tårer,Nekroser i hjernen som er store, vil aldri forsvinne.Jeg lever med denne hjerneskaden og møter utfordringer hver eneste dag. Men jeg prøver hele tiden å fokusere på det positive,at jeg tross alt overlevde en stor hjerneblødning som vi begraver masse folk med hver eneste dag.Jeg tenker jeg er heldig som klarer å tenke positvt men jeg er også klar over at menge slagrammede sliter tungt. Men jeg var bare 47 år da jeg fikk det første slaget og er takknemlig over at jeg kan følge barna mine videre i livet og at jeg kanskje en dag blir bestemor.Det er motiverende!