Noen dager etter 13.desember 2010 våknet jeg opp etter en heidundranes hjerneblødning. Hele venstre side var lammet.. “Du står foran en veldig lang opptrening” sa den småkjekke nevrologen.
Mens jeg lå der under full overvåking begynte fysioterapeutene å jobbe med meg. To stykker av gangen… og to ganger daglig. De var koselige men veldig strenge. “Bort med mobil,her skal det trenes”. “Og mobilen får du tilbake etter trening og hvile”… Det var en møysommelig prosess, all treningen. Jeg var lammet i rygg,venstre ben og arm. Senere undersøkelser viste også svelgparese og facialparese(ansiktlammelse). Jeg hadde neglect venstre side.
Det var alvorlig fatt med meg…
Jeg var mest opptatt av at jeg hadde fått hjerneskade men skjønte ikke hva det innebar. At jeg ikke skjønte klokka og ikke ante om jeg var 50 eller 60 år. Jeg var klar over at jeg hadde 2 barn men slet med å huske alder på barna. Enda mer fortvilet ble jeg da jeg ikke husket vekt og lengde på barna som nyfødte.
Hjerneblødning er kort sagt ; det er som å få slettet harddisken og alt må legges inn på nytt.
Nevrologer og slagsykepleiere informerte om at jeg stod foran en veldig lang opptrening men det positive var at jeg virket veldig treningsmotivert!
Jeg må ha vært en drømmepasient. For all trening godtok jeg uten videre. Hvorfor? Sannsynlig fordi jeg hadde kunnskap om at skulle jeg komme meg videre så måtte det trening til. Og at selv om jeg var hardt skadet MÅTTE jeg gjøre det beste ut av det.
Noe annet som motiverte meg var at jeg hadde barn. Eller det faktum at jeg tenkte på at “om jeg en gang blir bestemor så kan jeg ikke løpe etter barnebarna men jeg kan være bestemor alikevel”.
Akkurat det motiverte meg noe voldsomt. “Jeg skal vise alle at jeg kan klare det”, var tanken min.
Januar 2011 startet opptreninga for fullt. Jeg var nå stabil og kunne trene når blodtrykket var ok. Og blodtrykket bedret seg jevnt og trutt. Jeg hadde jo også lagt om kostholdet. Aldri mer PEPSIMAX. For før hjerneblødninga drakk jeg ca 2 l pepsimax i døgnet. Nevrologen sa ærlig til meg at pepsimax inneholder store mengder koffein, og at koffein trigger blodtrykket. “Du bør aldri mer drikke pepsimax”…
Jeg har aldri drukket pepsimax etter at jeg fikk hjerneblødning. Selve flaska skremmer vettet av meg. Det var så ekstremt vondt å våkne opp etter hjerneblødninga i kledd stor bleie og nettingtruse. Det var vondt å oppleve at jeg var så alvorlig syk at jeg måtte ha fullt stell. Det var vondt å oppleve at det var snu-regime på meg,jeg ble snudd til faste tider.Og de måtte være 2 for jeg var helt “lealaus”.
Jeg er glad for at jeg så tidlig i min “slagprosess” skjønte at det er trening som må til.
2 uker etter hjerneblødningen klarte jeg å sitte på sengekanten med en sykepleier på hver side. Jeg trente på å stå og å sitte. Jeg trente på å gå i prekestol. Ca 5 uker etter hjerneblødninga tok jeg mine første skritt i basseng. Jeg hadde nå blitt overført til Jeløya og fikk mye opptrening. Jeg trente 3-4 økter hver dag med fysioterapeut og ergoterapeut.
I dette bassenget lærte jeg å gå!
Så kom jeg til Catosenteret.
Der var det masse trening både med fysioterapeut og ergoterapeut. Jeg trente 3-5 økter daglig og hadde stor fremgang. Til mer jeg trente til større fremgang hadde jeg. Jeg hadde nå kommet langt,hadde gradvis måtte lære alt på nytt. Men treninga ga resultat. Ca 1 1/2 år etter slaget var jeg hjemmeboende med daglige økter trening. Jeg hadde fått sterk beskjed om at trening måtte jeg sette av tid til hver eneste dag resten av livet.
2 1/2 år etter hjerneblødningen startet den kognitive rehabiliteringa ved Sunnaas Sykehus. Til sammen har jeg hatt 6 innleggelser ved Sunnaas sykehus. Jeg har lært å leve med hjerneskade,jeg har lært mange strategier for å leve med alvorlig hjerneskade og jeg har lært å bli trygg selv om jeg har stor skade. En av de siste innleggelsene ved Sunnaas var for å kartlegge svelgparesen samt å lære meg praktiske tips for å klare å leve med svelgparese. I dag fungerer jeg nokså greit mht svelgparese.
For ca 2 år siden havnet jeg på nytt på slagposten. Jeg ble akutt syk igjen. Men omfattende utredning utelukket nye slag. Men de fant ut at jeg er rammet av CAA, CerebralAmyloid Agniopaty. Det er en hjernesykdom som kan ramme folk som har hatt hjerneblødning. Det dannes mikroskopiske blødninger i hjernen og om disse sprekker kan jeg få redusert livskvalitet. Jeg har hatt en megastor hjerneblødning og 3 hjerneinfarkter. En av disse skjedde i hjernestammen. Derfor trener jeg hver dag! Jeg MÅ trene for å unngå nye slag og dermed få redusert livskvaliteten. Så for meg er trening en slags tvang. Trening og sunt kosthold vil forhåpentligvis gi meg et godt liv fremover.
