I går oppdaterte Facebook et minne jeg hadde delt for 5 år siden.
Den gang var jeg i rehabilitering og hadde samtaler med psykolog. Jeg ble jo rammet av en stor hjerneblødning for nesten 7 år siden ,en hjerneblødning som var så stor at den regnes som en veldig traumatisk opplevelse.Så jeg har i perioder fått samtaler med psykolog. Og fra denne samtalen vil jeg dele dette: hvor han roser meg for at jeg bidrar i gruppa :” Du legger ikke skjul på at slaget har skadet deg veldig samtidig som du på en fin måte gleder deg over at livet har mye å gi. Du forteller om det som er leit og vanskelig med å være slagrammet. Men du godtar at livet er helt forandret og gjør det på en veldig flott måte. Det stadiet du er i nå kalles resiliance. Du har mye å bidra med “!
Å være resilient er å være være robust. Det vil si at man beholder en psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Andre trekk er optimisme, god selvfølelse,kreativ,sosiale evner og har interesser.
Når jeg tenker over min 5 år gamle oppdatering på Facebook blir jeg glad over å lese psykologens vurdering. For det er en person full av pågangsmot og positiv innstilling han omtaler.
Da jeg våknet opp etter hjerneblødningen var jeg ikke sjokkert eller lamslått over informasjonen jeg fikk. At jeg var rammet av en stor hjerneblødning(aneurisme) og var lammet hele venstre side. Da virkeligheten gikk helt opp for meg var jeg bare strålende fornøyd med at jeg hadde overlevd og fast bestemt på at jeg måtte gjøre det beste ut av det Det ville bl a bety enormt mye trening sannsynligvis resten av livet…
Jeg var også fast bestemt på at jeg aldri skulle være negativ hverken mot Helsevesenet eller NAV.
Nesten 7 år etter hjerneblødningen må jeg fastslå at jeg aldri har vært negativ . Jeg er ikke blant dem som klager over Helsevesenet. Jeg har blitt reddet og fått masse rehabilitering. Jeg har bare hatt gode opplevelser med NAV som har vært enestående mot meg. Til mitt forsvar må jeg si at jeg alltid har arbeidet masse og hadde opptjent alt av rettigheter. Så om skjebnen nå har vært stygg mot meg så har jeg hatt alt i orden. Jeg har aldri klaget over NAV. Det har ikke vært behov for det. Men så har jeg jo også en relativ tøff og dyster diagnose. Ingen hos NAV trenger å ta min diagnose til vurdering der jeg har stygge CT og MR bilder og vise til…
Det samme gjelder Helsevesenet. Man kødder liksom ikke med en diagnose som min….Jeg møter rehabiliteringsstedene med treningsiver og et smil. Det hjelper ikke gråte over min skjebne.
Å være alvorlig slagrammet betyr for det første å få livet forandret. Men det betyr også at jeg må forme livet mitt selv. Det er jeg som skal gå veien videre. Det betyr at jeg svært sjelden omgås andre slagrammede. Jeg er ikke med i noen slagforeninger. Jeg orker ikke fokus på slag,sykdom,død og fordervelse. Jeg orker ikke noe prat om sykdommer eller klaging. Klag ikke til meg over forkjølelse og vondt i viljen. Eller vondt i villikken. Man er ikke døden nær om man har litt forkjølelsessymptomer, litt hodepine, litt hoste, litt reumatiske vondter,litt vondt i rygg og skuldre.. Med min skjebne orker jeg ikke høre på de som klager og klager. Man bør være glad for at man aldri har opplevd akutt og dødelig sykdom. Man bør være glad over at man aldri har ligget i en ambulanse under full utrykking. Med sirener og blålys ligger man der og kjemper for livet sitt. Man har 2 barn hjemme på 15 og 17 1/2 år og man fortviler over at man ikke fikk tatt farvel med de…
Hjerneblødningen skadet meg men den gjorde meg også veldig sterk. I dag er jeg vel rustet til den tida som ligger foran meg. Jeg har tatt mine valg . Bl a har jeg bestemt meg for at jeg kun omgås mennesker som vil meg vel. “Bruk ikke tid og krefter på mennesker som ikke godtar deg som du er” sa en overlege til meg.
Trening,janitsjar`n og mennesker som vil meg vel er det som betyr best for meg. Jeg vil ikke bruke tid på at jeg kan rammes igjen. Ingen vet noe om morgendagen. Med min opplevelse råder jeg folk til å leve livet litt hver eneste dag!
Ha en fin dag!
