Det var i begynnelsen av januar 2011. Jeg hadde ligget lenge på nevrologisk sengepost og ble deretter overført til Jeløya Kurbad. Dette fordi Jeløya var godt bemannet med sykepleiere som kunne ta i mot meg som var alvorlig slagrammet og trengte mye tilsyn. På Jeløya tok de veldig godt i mot meg. Jeg hadde et team med lege, slagsykepleier, psykolog, fysioterapeut og ergoterapeut rundt meg. Jeg var definitivt den som trengte mest..

Opptrening startet umiddelbart. Nå hadde jeg også fått veldig mye fysioterapi på sykehuset og hadde kommet inn i rutiner med daglig tilsyn og trening med fysioterapeut. På Jeløya var det mer trening, 3-5 økter daglig med fysio og ergoterapeut. 

Fysioterapeuten var en veldig hyggelig kar. Han var, som flere av de fysioterapeuter som har vært med på å rehabilitere meg, også dansk. Jeg som har vokst opp i norsk/dansk familie syntes det var stor stas med dansk fysioterapeut. Jeg hadde jo ikke noe problem med det danske språket og vi fikk veldig god kontakt. 

Han var en dyktig fysioterapeut. En dag møtte jeg opp til fysioterapi. Han hilste blidt og lurte på hvor jeg hadde nøkkelkortet (til rommet mitt). Jeg tok det frem og han ba om å få det. Så tok han nøkkelkortet og kastet det på gulvet og sa “Ta det opp!” 

Med lammelser hele venstre side var det ikke lett å komme seg ned på gulvet men jeg hadde fått beskjed om å ta det opp. Og jeg gjør det jeg blir bedt om. Jeg skjønte jo fort at dette lå det en hensikt bak.   

Jeg kom meg ned på gulvet, brukte nok litt tid. Men jeg klarte det! Og jeg klarte også å ta opp nøkkelkortet og reise meg opp igjen. For at jeg skulle klare å komme opp skjøv han en stol bort til meg sånn at jeg hadde noe støtte for å komme meg opp. Jeg følte mestring!

Han trente meg mye i å sette meg på gulvet og å komme meg opp igjen. Hva skjedde egentlig? Jo, en mestringsfølelse og det faktum at jeg overvant frykten for å være på gulvet. Mange slagrammede liker ikke å være på gulvet, antar det skyldes redselen for ikke å komme opp igjen. Jeg er takknemlig for at den danske fysioterapeuten brukte tid på at jeg skulle bli trygg. For på trening ved friskhetssenteret må jeg også trene på gulvnivå. Ikke noe problem å komme seg ned på gulvet og opp igjen når man behersker det!

Den danske fysioterapeuten hadde lange lister over ting som jeg måtte trene på. Når jeg behersket tingene krysset han av på lista. Alle ting jeg skulle utføre måtte gjøres med både høyre og venstre hånd. Venstre hånd fungerte jo svært dårlig men når den ble mer og mer provosert fungerte den litt. Jeg husker fysioterapeuten kom med hammer, skrutrekker, Norgesglass m/lokk, kluter som jeg måtte vri opp, forskjellige spill hvor brikkene måtte flyttes med venstre hånd,

Rehabiliteringa ved Jeløy var så fin og jeg hadde veldig fremgang. 

Jeg hadde også mye ergoterapi. Husker hun kom bort til meg og sa; “Nå vil jeg du skal lage omelett!” Det var et treningskjøkken der. Tror ikke det var for å teste om jeg kunne lage omelett, men for å se om jeg var oppmerksom i forhold til komfyr. Men klarte dette greit og omelett det ble. Jeg måtte også senere i rehabiliteringa, dette var på Sunnaas sykehus hvor jeg måtte lage rundstykker!

Den første rehabiliteringa ved Jeløya Kurbad varte i 5 uker. Da 5 uker var over hadde jeg kommet meg enormt mye. Selv om det var tøff trening..

Den danske fysioterapeuten snakket mye med meg om hvordan fortsette med trening fremover. Han sa: “Du må trene hver dag resten av livet.” Dette for å hindre nye slag – og for å få meg til å skjønne hvor viktig trening er. Han sa rett ut at trente jeg ikke ville jeg ende opp med kontrakturer, stivhet i ben og arm. Jeg brukte riktignok skinne på venstre ben det første året, men kuttet det helt ut da jeg ikke kunne se at det hadde noen hensikt. En slagrammet kropp trenger mye trening!

13.desember 2010 ble jeg slagrammet, det er snart 8 år siden. I alle disse årene har jeg trent. Hvorfor? Fordi dansken sa det! Og fordi jeg oppdaget at all trening daglig gir veldig fremgang. Nå er nesten treninga blitt en livsstil. Jeg drar på trening hver dag. Trening og sykling! Takket være den danske fysioterapeuten.