Blodtrykk 255/138 .Jeg skulle vært død!

Snart er det 8 år siden den store hjerneblødningen rammet meg. 13.des 2010 var dagen da livet mitt i løpet av få sekunder ble helt forandret.Livet ble aldri som før …. Det har jeg forsonet meg helt med. Blodtrykk tatt av ambulansepersonell var 255/138. Det er dødelig. Det er en bombe! Så det at jeg overlevde er som legene sa; et mirakel. Men noen skal overleve store hjerneblødninger også,mulig det skyldes mitt Hedmarksblod! Det har vært 8 år med tøff trening og en enorm stahet. For jeg skulle vise dem…   at det er mulig å trene seg tilbake til et verdig liv.

Jeg har i disse 8 årene møtt mange slagrammede. Jeg har møtt de som har gjort som meg,trent seg tilbake. Men jeg har også møtt på de som har trent lite eller kanskje veldig lite. Kanskje mangler innsikt, stahet og motivasjon,Kanskje har ingen fortalt de hvor viktig fysisk trening er.. Kanskje er de rammet der vilje styres og ser ingen mening i trening og sunt kosthold. For jeg vil dog tro at man har fått informasjon fra leger/nevrologer om viktigheten av å trene. Bl a for å ha et stabilt blodtrykk.

Da jeg ble rammet hadde jeg 2 tenåringer. Det ble motivasjonen for å trene. Kanskje ville jeg en dag bli bestemor;ergo enda viktigere å bli i stand til å omgås små barn. Om jeg ikke kunne løpe så skulle jeg i hvert fall kunne løfte de opp på fanget og så lese eventyr. 

Det har vært 8 år med enorm trening.

                                           

 

Jeg har vært heldig også.Fordi jeg hadde så mye kunnskap om slag visste jeg helt fra starten at her måtte det trenes! Da jeg fikk fortalt skadeomfanget var det først pareser stort sett over det hele jeg måtte ta fatt i . Jeg husker jeg fryktet veldig blæreparese(lammelse i urinblære). Siden jeg var sengeliggende hadde jeg kateter. Etter at jeg ble stabil kjente jeg behov for å tisse og kateter ble deretter koblet fra. Da var det å ringe på klokka sånn at jeg ble fulgt i prekestol til WC. Det var verdifull trening for meg. I blant hendte det at nattevaktsykepleier  tok meg i armene og nærmest støttet meg ut på WC,dette sikkert fordi det var kjappere enn at jeg brukte prekestol. Men jeg var alvorlig slagrammet og sykepleier tok en stor sjanse mht sin egen rygg. Da jeg ga beskjed om dette ble det slutt på å ta sånne sjanser.For meg var det trening ,for han en stor sjanse å ta.

Jeg var også veldig redd for den venstre armen min. Den hadde fått skikkelig medfart under hjerneblødningen og jeg var redd for  kontrakturer. En nevrolog kom bort til senga mi  og sa at mens jeg lå der i senga kunne jeg bevege hånda så mye som mulig,dvs åpne og lukke den. Jeg fulgte  rådet hans! Da jeg etter en stund var stabil og kunne sitte oppe i lenestol trente jeg hånda veldig. Åpne/lukke hånda, plassere 20-kroninger i tårn, plukke pastill fra pastilleske, gripe/ta i mot gjenstander, skrelle klementin osv. Bare det å ble i et blad var kjempetrening!Det var viktig å provosere den slagrammede siden så mye som mulig. En slagsykepleier var ofte sammen med meg i treninga. Og fysioterapi hadde jeg sammen med 2 fysioterapeuter flere ganger hver dag. Og masse ergoterapi. Så jeg har blitt veldig godt ivaretatt.I dag 8 år etter, er jeg i stand ti å strikke…

Da jeg ble overført rehabilitering fortsatte den veldige treninga. 3-5 økter hver eneste dag. Jeg har aldri stått over en treningsøkt. 

Jeg skulle vært død men ble reddet. Reddet tilbake til livet. Reddet av dyktige leger.Et helsevesen som har vært så enormt flinke med meg. Derfor skylder jeg de å trene meg tilbake til et verdig liv. Et verdig liv utifra hva jeg mener er et verdig liv. Jeg har tatt tak i alle de tingene som kunne vært vanskelig å leve med. Svelgparesen var omfattende og gjorde det vanskelig å spise sammen med andre. Jeg slet med å spise pent,klarte ikke spise med bestikk. I tillegg hostet jeg veldig. Og hadde store brekninger/oppgulp. Sunnaas sykehus har vært kjempeflinke med meg. I dag har jeg ingen hoste eller brekninger. Jeg må fortsatt være forsiktig med hva jeg spiser men stort sett så går det greit.

Å trene seg tilbake til verdighet er både en måte for meg å vise at jeg er takknemlig men også har det vært viktig for meg selv. Jeg ble slagrammet men livet har ikke stoppet opp. Det ble bare satt litt på vent.

I dag er jeg rustet for å takle livet på de aller fleste måter. Livet dreier seg ikke bare om trening lenger. Men det å ha et liv jeg er fornøyd med. 

 

Jeg lever et aktivt liv. Og jeg er som regel alltid blid og positiv. Er ikke noe sjakktrekk å klage over den situasjonen man har havnet i. Min er faring er at til mer positiv og treningsivrig  man er til mer oppnår man. Trener man mye som jeg gjør får man også mye rehabilitering. Det er intet sjakktrekk å klage på fastlege,nevrologer,sykehus,NAV og alle andre man kan klage over. For man har selv ansvaret for sitt eget liv.

 

Det som er viktig,iallefall for meg,er å leve aktivt. Å prøve skape positive ting i livet. Utenom all treninga er jeg med i janitsjar`n faktisk på 6.året. Sist helg var jeg f eks nattevakt  for en gjeng lovende ungdomsmusikere RØST som hadde seminarhelg på Askim Ungdomsskole  De var i alderen 14-21 år. Og maken til eksemplarisk ungdom!  Det var gøy å være nattevakt fra kl 23-07  to netter. Lenge siden nattevakt på meg!

                                

         

                                     

 

For meg er det viktig å tenke positivt selv om jeg i blant tenker at skjebnen har vært litt tøff mot meg. 

Jeg prøver å få med meg positive og fine opplevelser. Jeg ønsker slett ikke å komme tilbake til den tiden hvor jeg var med i flere  slagforeninger hvor jeg mener at fokuset var helt feil. Å messe sykdom og elendighet var ikke noe for meg. Å sitte på møter og diskutere slag og hvem som måtte ha det største slaget er heller ikke noe for meg. Å diskutere NAV og sutre over NAV var heller ikke noe for meg.Jeg legger vekt på det positive for at jeg skal ha et bra liv.

Jeg prøver å få med meg positive ting. 

Her er jeg i Spikersuppa….

 

Det var så fint å se Julemarkedet i Oslo. Jula er en fin tid. Blir litt ekstra spilling i jula. Julekonserten i kirken er alltid flott. Og så har vi oppspilling til nyttårskonserten. Den blir bra!

 

For meg som alvorlig slagrammet har det blitt viktig å fylle tiden fornuftig.Skrekken min er å sitte foran TV å se på Dr. Phil.

Så jeg fyller tiden med trening og atter trening, janitsjar`n og frivillig for Røde Kors. 

Når nyttårsaften er der og vi skal inn i et nytt år skal jeg se tilbake på dette året som et år hvor jeg klarte det jeg trodde var umulig.Nemlig å sykle 100 mil på liggesykkel. Det har gjort at jeg gleder meg til våren hvor jeg kan starte tidlig med å sykle for å komme godt igang med nye delmål. Sykle Skagen og sykle tilsammen 200 mil 2019.

Livet er ikke så ille som slagrammet. Diagnosene mine er tøffe men tenker jeg positivt så vil jeg klare både diagnosene og  målene.. Jeg tenker ofte at jeg ville ikke vært foruten den hjerneblødningen og de 3 hjerneinfarktene. Ikke den hjernesykdommen heller. For de har faktisk gitt meg et fint liv.Jeg har lært masse disse 8 årene. Ikke bare har jeg fått ryddet opp i vennelista,men jeg har blitt kjent med så mange flotte mennesker også. 

Livet er fint! 

      Hilsen en som overlevde noe hun ikke skulle overlevd!

                                                                  

                                                                                   

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg