BPA er beregnet for personer med omfattende bistandsbehov. Med BPA skal man i størst mulig grad kunne ivareta plikter,behov,interesser og ønsker som alle andre samfunnsborgere.
BPA skal gi mulighet for å leve et uavhengig og aktivt liv tross funksjonsnedsettelse.
Jeg er omfattende skadet og trenger en del assistanse. Jeg er skadet fysisk men også kognitivt.
Da jeg fikk innvilget BPA kunne jeg velge mellom kommunal assistent eller fra ULOBA. Jeg er heldig som bor i en kommune som ga meg et valg,ikke alle kommuner har det.
For meg med kognitive utfordringer virket det noe innviklet med ULOBA. Jeg ville være arbeidsleder for min assistent og det ville medføre noe papirarbeide. Jeg fryktet at mine kognitive utfordringer ville bli satt på prøve og valgte derfor kommunal assistent. Hvorfor? Først og fremst fordi jeg slapp papirarbeid. Jeg underskriver kun timelister. Og fordi jeg selv hadde jobbet i kommunen i en del år og følte meg tryggest på de!
Det var jeg som valgte assistent. Det var viktig for meg at assistenten var en som jeg aldri hadde vært i et arbeidsforhold med. Dette fordi jeg mente det ville være vanskelig med en person jeg kanskje hadde hatt dag-,kveld- og nattvakter sammen med og nå skulle vi komme i en situasjon hvor jeg var “pasienten”. Jeg anså at det ville bli vanskelig både for meg og assistenten. Dessuten,og nå er jeg helt ærlig,etter mange år i arbeidslivet vet jeg hvor løst taushetsplikten kan sitte…
Så jeg valgte en person uten erfaring fra helsevesenet! Jeg valgte også ei ung,veldig oppegående jente.
Nå har hun vært min assistent i litt over et år og det fungerer utmerket. Jeg er hennes arbeidsleder og hun bistår der jeg trenger assistanse.
Hun er ansatt et visst antall timer pr. uke. I tillegg har jeg 3 helger i året hvor assistenten kan være med. Disse timene er det jeg som bestemmer hvordan skal brukes. Jeg har valgt å ta med assistenten på kurs eller på turer.
Så hva hjelper så assistenten meg med? Kort sagt,hun skal hjelpe meg sånn at jeg får utført oppgaver tross funkskjonsnedsettelse. Dvs,hun gjør ikke husarbeide men hjelper til sånn at jeg klarer å få gjennomført det. Jeg gjør ting så langt det er mulig,og hun assisterer sånn at ting blir gjennomført. Eks: tøy som skal henges opp på tørkestativ. Da retter assistenten ut alt tøyet og jeg henger det opp..
Jeg har store kognitive utfordringer ift å lage mat. Jeg sliter med konsentrasjon,oppmerksomhet,planlegging og gjennomføring. Nesten daglig hjelper assistenten til med matlaging. Det er utfordringer for meg,kun noen måneder siden jeg skjønte hvordan bruke et litermål..
Assistenten er ofte med på innkjøp av mat og klær. Jeg sliter med å finne fram og da er assistenten god å ha. Hun har vært med som assistent på kurs i regi av NHF og hun har også vært med som deltaker f eks BPA-kurs som ble holdt av folk fra BPA-skolen.
På kurs i regi av NHF vil assistenten møte andre assistenter. Det kan være verdifulle bekjentskaper. Å være assistent kan kanskje føles litt “å jobbe alene”,men på kurs møter de flere i samme situasjon.
Man kan også ta assistenten med på turer om det er ok for assistenten.Jeg dekker da utgiftene for assistenten, Hvordan man bruker timene man har fått tildelt bestemmer man selv.
Det koster å ha BPA . Man betaler egenandeler. Det er avhengig av inntekt og eventuell ektefelle/partner om hvor mye man betaler i egenandel.
Selv betaler jeg relativt mye men det er godt anvendte penger. Jeg kan delta i samfunnet tildels som før jeg ble skadet.
Mai-måned er en aktiv tid for oss som spiller i janitsjar. Nei,assistenten deler ikke min musikksmak. Men når ikke familien har mulighet for å være med meg på diverse korpsoppdrag stiller selvsagt assistenten opp.
Jeg opplever det som verdifullt å ha assistent. Jeg får et mer aktivt liv og jeg tror assistenten min trives i jobben. Vi har mange livlige diskusjoner!
BPA har nok gjort livet enklere for oss med noen utfordringer i hverdagen!
God helg til alle lesere!
