Jeg har jobbet mye med barn. Jeg har alltid vært opptatt av at barn skal ha det bra. Jeg leser ikke barnevernssaker og sluker  heller  ikke rått det som står i media. Jeg vet at den ene parten fritt kan uttale seg mens den andre parten har taushetsplikt. 

Den siste tiden har jeg lest mye om Anders Torp. Han snakker også om barn som barnevernet kanskje burde sjekket.  

Vi snakker om barn som vokser opp i et fundamentalistisk miljø. Vi snakker om barn som vokser opp i lukkede sekter/menigheter. Vi snakker om barn som blir påtvunget et religiøst miljø hvor de ikke får utviklet en kritisk sans for å velge,eventuelt velge bort.

Vi snakker om barn i islamske miljøer,barn i pinsebevegelsen,barn i Jehovas vitner , mormonkirken og andre lukkede samfunn. 

 

Anders Torp er sønn av Jan-Aage Torp. Jan-Aage Torp er pastor i den frikirkelige Pinsemenigheten Oslokirken som gjenoppstod i juli 2013 under navnet Restoration Oslokirken. 

Anders Torp forteller om en oppvekst i et religiøst samfunn som virker skremmende. Å høre han fortelle gjør noe med deg…Han forteller om frykten for djevelen og helvete. Han forteller om demonutdrivelse…Han forteller om barn som fratas valget om å få velge selv , som fratas friheten. Han forteller om å vokse opp i et miljø hvor man lærte at homofili var synd . “Elsk den homofile men hat hans handlinger ” sier noen sekter. Skal man lære barn at noe mennesker er mindre verdt fordi de har blitt glad i en av samme kjønn? I et intervju sa Anders Torp også noe om at disse fundamentalistiske sektene har et forsnevret syn på seksualitat. Sex skal høre ekteskapet til. Og seksuelle lyster før ekteskapet er forbundet med synd….Små barn og tenåringer læres opp til at onani er synd. Hvordan kan foreldre i disse menighetene/sektene lære sine barn sånt? Skal ikke barn få vokse opp til å være frie og trygge mennesker?

Jeg mener at det begås overtramp av foreldre som lar barna vokse opp i disse miljøene. Barna tråkkes på…Barna får IKKE velge selv.

“Religionsfriheten skal sikre menneskers rett til å praktisere egen religion. men den skal ikke sikre voksnes rett til tvinge eller true religion på barn”. 

Jeg kjenner til barn som hver søndag tilbringer 3-4 timer på religiøse møter. Riktignok er noen av møtene tilpasset barn. Men barn bør få være ute å leke med andre ,ikke tilbringe timer på en stol.Jeg sier ikke at det handler om dårlige foreldre for det er det absolutt ikke. Men det er foreldre som har tatt et valg som kan sette store sår i et barnesinn.

Jeg tilbrakte et par år i en sånn menighet. Jeg hadde heldigvis guts til å komme meg unna, til å hoppe av fra det som jeg kaller galskapen. I dag , ca 40 år senere vet jeg at jeg tok et riktig valg. 

                                         

 

Den veldige varmen er over og vi har fått litt mer behagelige temperaturer. Fredag var det et voldsomt vær her

                                                                                                   

                                                                   Og gangveien så plutselig sånn ut….

                                    Noen dager før uværet var jeg i begravelsen til denne flotte jenta

                                      

                                       

                                     

                                     bygda sørger…

 

                                       

                                 og her er linselusa (Dagbladet)

   

         

                I helga feiret jeg bursdag. Ikke noe rundt tall så feiret i det små…

                                   

 Ble middag på Sifa,tyrkisk restaurant. Veldig god mat.

                               Om 2 år har jeg rundt år. Jeg feiret aldri 50 år fordi jeg syntes det var så gammelt. 4 mndr senere lå jeg dødssjuk på nevrologisk avdeling.

 I alle disse årene etterpå har jeg  hatt en lang reise for å komme tilbake til et verdig liv. Det er mange mennesker jeg kan takke for den formidable fremgangen jeg har hatt. Og om 2 år inviteres de som har hjulpet meg til en skikkelig bursdagsfeiring. Stedet er valgt og jeg har dyktige folk til å hjelpe meg. Temaet blir musikk og livet!

 

                                                  

                                                         Ønsker lesere av bloggen en fin ettermiddag!

Det var i begynnelsen av januar 2011. Jeg hadde ligget lenge på nevrologisk sengepost og ble deretter overført til Jeløya Kurbad. Dette fordi Jeløya var godt bemannet med sykepleiere som kunne ta i mot meg som var alvorlig slagrammet og trengte mye tilsyn. På Jeløya tok de veldig godt i mot meg. Jeg hadde et team med lege, slagsykepleier, psykolog, fysioterapeut og ergoterapeut rundt meg. Jeg var definitivt den som trengte mest..

Opptrening startet umiddelbart. Nå hadde jeg også fått veldig mye fysioterapi på sykehuset og hadde kommet inn i rutiner med daglig tilsyn og trening med fysioterapeut. På Jeløya var det mer trening, 3-5 økter daglig med fysio og ergoterapeut. 

Fysioterapeuten var en veldig hyggelig kar. Han var, som flere av de fysioterapeuter som har vært med på å rehabilitere meg, også dansk. Jeg som har vokst opp i norsk/dansk familie syntes det var stor stas med dansk fysioterapeut. Jeg hadde jo ikke noe problem med det danske språket og vi fikk veldig god kontakt. 

                           

Han var en dyktig fysioterapeut. En dag møtte jeg opp til fysioterapi. Han hilste blidt og lurte på hvor jeg hadde nøkkelkortet (til rommet mitt). Jeg tok det frem og han ba om å få det. Så tok han nøkkelkortet og kastet det på gulvet og sa “Ta det opp!” 

Med lammelser hele venstre side var det ikke lett å komme seg ned på gulvet men jeg hadde fått beskjed om å ta det opp. Og jeg gjør det jeg blir bedt om. Jeg skjønte jo fort at dette lå det en hensikt bak.   

Jeg kom meg ned på gulvet, brukte nok litt tid. Men jeg klarte det! Og jeg klarte også å ta opp nøkkelkortet og reise meg opp igjen. For at jeg skulle klare å komme opp skjøv han en stol bort til meg sånn at jeg hadde noe støtte for å komme meg opp. Jeg følte mestring!

Han trente meg mye i å sette meg på gulvet og å komme meg opp igjen. Hva skjedde egentlig? Jo, en mestringsfølelse og det faktum at jeg overvant frykten for å være på gulvet. Mange slagrammede liker ikke å være på gulvet, antar det skyldes redselen for ikke å komme opp igjen. Jeg er takknemlig for at den danske fysioterapeuten brukte tid på at jeg skulle bli trygg. For på trening ved friskhetssenteret må jeg også trene på gulvnivå. Ikke noe problem å komme seg ned på gulvet og opp igjen når man behersker det!

Den danske fysioterapeuten hadde lange lister over ting som jeg måtte trene på. Når jeg behersket tingene krysset han av på lista. Alle ting jeg skulle utføre måtte gjøres med både høyre og venstre hånd. Venstre hånd fungerte jo svært dårlig men når den ble mer og mer provosert fungerte den litt. Jeg husker fysioterapeuten kom med hammer, skrutrekker, Norgesglass m/lokk, kluter som jeg måtte vri opp, forskjellige spill hvor brikkene måtte flyttes med venstre hånd,

Rehabiliteringa ved Jeløy var så fin og jeg hadde veldig fremgang. 

Jeg hadde også mye ergoterapi. Husker hun kom bort til meg og sa; “Nå vil jeg du skal lage omelett!” Det var et treningskjøkken der. Tror ikke det var for å teste om jeg kunne lage omelett, men for å se om jeg var oppmerksom i forhold til komfyr. Men klarte dette greit og omelett det ble. Jeg måtte også senere i rehabiliteringa, dette var på Sunnaas sykehus hvor jeg måtte lage rundstykker!

Den første rehabiliteringa ved Jeløya Kurbad varte i 5 uker. Da 5 uker var over hadde jeg kommet meg enormt mye. Selv om det var tøff trening..

 

                                     

Den danske fysioterapeuten snakket mye med meg om hvordan fortsette med trening fremover. Han sa: “Du må trene hver dag resten av livet.” Dette for å hindre nye slag – og for å få meg til å skjønne hvor viktig trening er. Han sa rett ut at trente jeg ikke ville jeg ende opp med kontrakturer, stivhet i ben og arm. Jeg brukte riktignok skinne på venstre ben det første året, men kuttet det helt ut da jeg ikke kunne se at det hadde noen hensikt. En slagrammet kropp trenger mye trening!

13.desember 2010 ble jeg slagrammet, det er snart 8 år siden. I alle disse årene har jeg trent. Hvorfor? Fordi dansken sa det! Og fordi jeg oppdaget at all trening daglig gir veldig fremgang. Nå er nesten treninga blitt en livsstil. Jeg drar på trening hver dag. Trening og sykling! Takket være den danske fysioterapeuten.

                                                    

                                                     

 

Det har gått nesten 10 mndr siden jeg la om treningsopplegget mitt. Og jeg har uten tvil kommet meg en del. Balansen er bedret og jeg har ikke samme falltendens som før. Fremgang skyldes økt trening og  andre metoder. Jeg trener ca 3 timer daglig i tillegg sykler jeg mye på liggesykkelen.

                     

Liggesykkelen er jo helt rå. Siden jeg fikk den har jeg hittil syklet 35 mil. Jeg har hatt et uhell med den. Det skjedde for rett før fellesferien. Jeg skulle sykle opp en bakke og feilberegnet hjelpemotoren helt.Satte den på full “assistanse” med det resultat at sykkelen steilet og tippet helt over. Og jeg falt i  asfalten med et skikkelig brak. Heldigvis hadde jeg på hjelp(som er pålagt). Hjelmen fikk en skikkelig  sprekk og lykta på sykkelen ble ødelagt. Mens jeg kom fra det helt uten skade.

Men jeg har syklet en masse siden uhellet og er veldig fornøyd med sykkelen. 

Jeg trener masse og trives med det. Når man merker fremgang blir mann ekstra trigget av å trene mer. I dag trente jeg først egentrening(friskhetssenteret) og trente deretter egentrening basseng. I bassenget tok jeg bl a 200 reka som er en mageøvelse.  Så var jeg på gruppetrening i basseng og det ble lagt inn “reka” der også. så i kveld har jeg tatt 260 reka! Når jeg trener så intens er det viktig med pauser så jeg ikke trigger pulsen. Men trening gir veldig velvære. Har planer om å legge ut “oppskrift” på hvordan jeg trente venstre hånda  mi tilbake til å fungere så bra som den fungerer i dag. Det ligger mye og morsomme treningsmetoder bak det å få en lammet hånd til å fungere så greit som nå. 

Sommeren har gått sin gang,heldig er vi som har hatt en sommer med bare fint vær. 

Vi var en tur i Stockholm. Stockholm er en fin by. Vi bodde på et veldig bra hotel Radisson Blu Royal Park Stockholm.

                              

 

                 

 

                      

                       Hotellet hadde både treningsrom og basseng.

                      

                      Som jeg måtte teste…

                      

                     Hotellet lå flott til.

                    

                    

                    

                    

                              Frokostsalen…

                    

                     

                     Det var et imponerende hotel, gøy å være der egentlig.

 

Vi hadde ikke noe spesielt mål med Stockholmsturen. Vi hadde bare ikke vært der før. Så da ble fornøyelsesparken Grøna Lund og gamla Stan besøkt. 

 

Grøna Lund ligger helt sentralt i Stockholm. Den ble grunnlagt i 1883 og er Sveriges eldste.

 

INSANE ! Denne skaper redsel. Så en mann i 20-årene som gråt og måtte trøstes etter å ha prøvd denne.

Grøna Lund er en gammel park. Den er ikke lagt til rette for rullestol egentlig. Men de ansatte er veldig flinke til å tilby assistanse. Jeg brukte manuell rullestol og kom meg greit rundt.

 

GAMLA STAN : helt utrolig å gå rundt i dette området.  

           

           

           Gamla Stan er ikke så godt egnet for rullestol,det er brostein overalt.MEN: det er lov å kjøre bil i de smale gatene om man har HC-kort synlig. 

           

           

           

           

    Det Kungliga Slott

 

           En kveld var vi ute i byen, masse liv overalt. 

          

          

           

           Rart å stå her…

 

 

        Mange fine spisesteder i Stockholm.

Her spiser vi på Vapiano,et italiensk spisested.

       

      

      

     Pasta med FRUTO DEL MARE (havets frukter). Nydelig rett!

 

     En annen bra restaurant var den indiske restauranten Indian Plaza. 

     

     Forrett!

   

  

 

 Vi hadde en fin tur til Stockholm som viste seg å være en vakker by.

Var også en tur bortom Karolinska Sjukhuset. Det er der mitt kognitive treningsprogram er fra, så litt spesielt å se det. 

 Fint med noen dager på tur… For hjemme er det trening og atter trening.

 Som jeg nevnte i starten på innlegget så har jeg syklet 35 mil hittil siden juni. I går var jeg ute på sykkeltur og traff på ergoterapeuten min. vi ble enige om nytt mål for syklingen,nemlig 100 mil innen jul!

 

 

                                                             

 

 

                      Ha en fin kveld!