.I desember er det 9 år siden hjerneblødningen rammet meg. Jeg kommer nok til å feire litt den dagen,akkurat som jeg har gjort hver gang årsdagen har kommet.Blir jo litt bursdag over å feire dagen man overlevde. Men jeg går ikke lenger rundt å tenker slag/hjerneblødning/funkis/ufør osv…. Sånn har livet bare blitt og i dag har jeg et veldig bra liv.Livet er veldig annerledes,men det er både bra og fint.
Jeg stiller meg i blant spørsmålet om jeg er forandret. Utseendemessig ser man lett at jeg har hatt et forholdsvis stort slag. Det er noen skakkheter både her og der. Det driter jeg egentlig helt i for mange er både litt skakke og har noen skavanker. Men er jeg forandret sånn på innsiden? Jo, jeg er nok det. Jeg er blitt mye mer utadvendt og snakkesalig.Datteren min sier jeg snakker både på inn og utpust. De siste årene før hjerneblødningen var jeg jo så ofte sint og hadde svært kort lunte. Men ingen ante at jeg gikk med en aneurisme midt inni hjernen som legene anslår jeg har gått med i 15-20 år. Man merkes av å gå med noe sånt i hjernen.Blir som å ha svulst på hjernen egentlig. Så sprakk den, jeg ble dødssyk men overlevde. Og nå ,vel 9 år senere lurer jeg på om hjerneblødningen forandret meg som menneske. Joda,den har gjort det. Jeg har blitt blidere sier mora mi. Psykologen sier at man ofte endrer seg når man overlever noe man ikke skulle overlevd. Litt boblete atferd sier psykologen. Man er så glad at man bobler over…. Jeg er glad over at jeg fikk livet tilbake. Men i dag merker jeg også at jeg setter mer krav. Før var jeg veldig ettergivende,dumsnill og jeg var utvilsomt en person det var lett å utnytte. Jeg likte aldri konflikter og i stedet for å ta opp ting så ga jeg ofte etter. I dag sier jeg i fra. Jeg er ikke lenger redd for å gi beskjed og det kan jeg takke hjerneblødningen for! Selv om jeg er merket av å ha hatt et stor slag så skal jeg respekteres. Om folk behandler meg stygt eller nedsettende ,ja så driter jeg helt i det. Et stort slag og svært alvorlig sykdom gir gode muligheter for å rydde opp i vennelista. Noen har erfart at jeg har blitt tøffere. Slaget gjorde at noen snudde ryggen til meg. Men noen har også erfart at jeg har snudd ryggen til dem. Jeg godtar ikke hva som helst,så viktig er ikke “vennskap” for meg.
De siste årene har jeg hatt en bekjent som har vært hyggelig. Vi hadde et greit vennskap men jeg var aldri helt klar over hvor jeg hadde vedkommende.Vi kjente hverandre fra en jobbsituasjon.Så ble det sånn at vedkommende visste at jeg hadde bil men ikke førerkort. Og det startet nokså beskjedent med et ønske om at mann min og jeg kunne kjøre vedkommende på noen småturer. Det ble etter hvert nokså mange turer. Og nokså mange mil og bompasseringer…. Det kunne være ønske om turer til steder i Østfold og Østlandet, og steder langt inni Sverige. Men aldri en eneste krone for å spleise på diesel/bom-utgifter. Hver eneste tur ble avsluttet med “gjør opp neste gang jeg”…Vi visste etterhvert ikke helt hva vi skulle gjøre. Så merket jeg at vedkommende begynte å bli stygg mot meg, vedkommende kunne slenge ut stygge ting eller uttrykke misnøye over at jeg trente så mye at jeg ikke hadde tid til cafèbesøk når vedkommende ønsket det. En dag brøt jeg all kontakt. Vedkommende har prøvd å komme i kontakt men jeg avviser sånt. Jeg vil ikke la meg utnytte. Jeg er ikke lenger ettergivende og snill/dumsnill.Så fysen på vennskap er jeg ikke!
Hjerneblødningen skadet meg utvilsomt en god del. Men jeg har trent meg tilbake både fysisk og kognitivt. I dag tenker jeg sånt at jeg ville ikke vært foruten hjerneblødningen. For den har gitt meg et fint liv. Jeg har blitt kjent med så mange fine mennesker. I dag har jeg en stor kontaktflate. Og jeg omgås nok lettere menn enn kvinner.Lettere å være kompis med mannfolk da.
Livet fortsetter selv om man har blitt slagrammet. Det er vel ikke det verste som kan skje heller. For rammes man av slag så er man alvorlig syk men deretter går det bare fremover. Det fins dessverre sykdommer som bare går nedover..
Det måtte et realt slag til før jeg skjønte at jeg måtte trene. Jeg hadde aldri trent før. Kan huske at jeg en gang var innom et helsestudio men snudde fort. Det var ingenting for meg.I dag trener jeg hver bidige dag.I nettopp helsestudio og basseng. Og sykling… Hittil i år har jeg syklet 230 mil. Det er omtrent distansen fra hjemstedet mitt og til Nordkapp.Jeg kommer til å sykle frem til 1 .oktober,deretter blir det for kaldt for meg. Det blir da noen måneder uten sykling. Da øker jeg treninga ved Friskhetssenteret og bassengtrening. Bassengtrening driver jeg med 4 ganger i uka,det er muligheter for å øke det.
Trening og janitsjar`n er hovedinteressene mine i dag.
Her spilte vi fredag kveld på Ukulturvandring. Kjempegøy men kaldt…
Trening har jeg altså ikke drevet med før,idretten har tjent svært lite penger på meg. Men så kommer man til en epoke i livet hvor man trues til å trene, ihvertfall om man fortsatt vil ha livet i behold.Så ting har blitt annerledes..
Jeg driver fortsatt på med mitt lille prosjekt om å lage mat fra bunnen av.
Kjøttpudding med kål,gulrøtter og tyttebær
Og en klassiker fra 70-tallet: fiskepudding i terteskjell
Siden forrige blogging har jeg vært utredet for synet. Dette pga diabetesen. Men bilde av netthinne viser heldigvis ingen skade. Og diabetesen har stabilt fint blodsukker.Og pga at diabetesen behandles med kostholdsregulering,ingen medisiner, så fortsetter jeg å gå ned i vekt. Til nå minus 17 kg.
Livet kan fort forandres.Ingen av oss vet noe om morgendagen. Mitt liv ble fort forandret, men jeg har kommet meg styrket ut av det.
Ha en fin ettermiddag og kveld!