Svært lenge siden jeg har blogget. Har egentlig planlagt lenge  å legge ned hele bloggen siden blogg nok er noe som er på vei ut. Flere og flere bloggere legger ned for i stedet bruke andre sosiale medier. Instagram f eks , hvor man slipper føle på presset om å skrive for mye om f eks  privatlivet. Har ikke blogget siden september…… Så kom etter hvert november og siden den gang har det vært en litt vanskelig tid for meg. Mamma , det fineste menneske jeg noen gang har kjent hadde blitt syk. Og det som først ikke var mer enn litt blodfattig visste seg å være mye mye verre. Hun ble innlagt gastro Ullevål og utredning viste kreft med spredning. På kreftavdelingen ble det bestemt at hun skulle ha strålebehandling. Hun fikk være hjemme noen dager og vi døtrene byttet på å være der. Noe tid var mamma alene og da hadde vi hyppig telefonkontakt. Så kom 3 november og ganske tidlig på formiddagen ringte søsteren min, hun lurte på om jeg hadde hatt kontakt med mamma. Nei, det hadde jeg ikke. Da dro søstrene mine over(de bor mye nærmere) og de fant mamma i nokså forkommen tilstand. Mamma hadde hatt hjerneslag og ble da innlagt slagavdelingen. Hun var rammet , tragisk nok, i talesenteret.  Men hun kom seg, fikk både trening med fysioterapeut og logoped. Og deretter bar det til videre strålebehandling. Både vi og mamma prøvde å tenke positivt. Men strålebehandling er en tøff behandling og mamma merket etterhvert  veldige bivirknnger.

Nå var mamma overført til helsehus i nærheten av der hun bor. Men det ble tøffere og tøffere bivirkninger. Voldsom kvalme  og oppkast. Hun klarte ikke spise… Det var så vondt å se mamma så syk. Vi led med henne og prøvde å muntre opp. Prøvde å friste med alt av mat og godterier. Men det lille hun klarte var Villa Farris.

 

Mamma døde fredfullt. En mamma som i alle år har vært der for sine døtre. 3 døtre fikk hun. Vil gjerne ta med talen jeg holdt om  henne under bisettelsen:

 

Kjære familie og venner

Jeg er mammas eldste datter. Ved siden av meg står NN 14 mndr yngre enn meg og NN 9 år yngre.

Mamma var bare 23 år da hun fikk meg. Jeg kan erindre at jeg i mine yngre år, syntes at det å få barn 23 år gammel, var veldig tidlig. Selv ventet jeg med å få barn til jeg var nesten 32 år. Men om mamma var ung så var hun oppgaven moden. For vi jentene har hatt en veldig flott, snill og god mamma. Hun har vært enestående mot oss. Tidlig satte hun både krav og grenser. Hun formet oss på en god måte. Hun gjorde det klart at målet var 3 røde russeluer og 3 førerkort. Og sånn ble det .Førerkortene var det mamma og pappa som betalte.

Jeg begynte på ungdomsskolen og der fikk jeg 2 valgfag. Jeg ønsket meg maskinskrivning og heimkunnskap. Men mamma sa nei. Det ble derfor matte fordypning og tysk! Så bar det til gymnaset og jeg ønsket musikklinja på Foss gymnas, jeg hadde jo i alle år spilt klarinett i skolekorpset. Men noen musikklinje ble det ikke men språklinja på Sinsen gymnas med engelsk, tysk og fransk! Mamma valgte nok rett for jeg har hatt mulighet til å reise rundt i verden og kommunisere med veldig mange.

Jeg er veldig takknemlig for at mamma lærte oss gode holdninger. Det startet hun med tidlig. Jeg jobbet en periode som lærervikar og ble en dag oppringt av rektor ved en spesialskole for utviklingshemmede. Hun lurte på om jeg kunne være vikar der noen dager. Jeg var skeptisk, jeg hadde ingen erfaring med utviklingshemmede. Og sa som det var. Da visket mamma meg nokså strengt: “husk at de ungene har blitt til på samme måte som deg”! Jeg sa derfor ja til vikariatet og ble der i fast stilling i 6 år! Hjemme hos mamma og pappa hadde jeg ofte med disse barna og det er noen julaftener det har vært barn fra denne skolen hos oss.

 

Mamma har lært meg alt om gode holdninger. Hun startet tidlig med å si at alle mennesker er like mye verdt om de hadde annen tro, hudfarge eller seksuell legning. De siste årene i mammas liv var hun veldig opptatt av de transseksuelle. Hun hadde sett programmet “født i feil kropp” og kunne fortelle fra hennes ungdomstid om mennesker hun kjente til som var født i feil kropp. Sånn er det bare, sa hun. Hun hadde ekstremt gode holdninger. Når jeg har lest alle tilbakemeldingene på hennes minneside og Facebook er jeg stolt og glad over alt det positive og vakre som skrives om mamma. Jeg er stolt over at hun hadde så mange venner og stor kontaktflate. Hun brukte også Facebook bevisst for å fronte sine holdninger.

Barna våre Daniel og Caroline hadde et nært forhold til bestemor. Hun passet spesielt Daniel veldig mye. Hun likte å være med på konserter med janitsjar’n hvor både Daniel og jeg spiller. Og hun likte å være med på kinesiske,tyrkiske og indiske restauranter spesielt om de lå på Aker brygge eller Tjuvholmen. Jeg har lyst til å ta med en liten historie. 80 år gammel ga mamma ut boka “Finnes det skole i himmelen”. Boka ble gitt ut på et av Arve Juritzen forlag. Ved boklansering hadde forlaget 2 nye forfattere; mamma var den ene. Hun fikk ta med seg noen inviterte, det ble min familie og noen venner av mamma. Mamma skulle presentere seg selv og sin bok. Hun hadde manuset klart og begynte å lese. Det ble en dårlig start, veldig kleint. Og jeg hvisket til henne:” mamma, legg bort manuset”. Hun tok manuset, brettet det sammen og la der diskret bort. Og så begynte hun å snakke. Og hvilket framlegg det ble! Hun fortalte og fikk frem latter og gode ord. Etterpå fikk hun masse skryt av både forfattere og forlag. Hun var så stolt etterpå. Hun hadde mestret noe stort og vi var så stolte av henne.

Mamma var så flink med døtrene sine. Vi var viden kjent for flotte klær. Da vi var småjenter gikk NN og jeg under navnet “prinsessene på Oppsal”. Mamma strikket, heklet og sydde. Da jeg fylte 1 år var onkel Arvid og kikket i klesskapet mitt, jeg hadde 50 kjoler! Jeg minnes en mamma som alltid har vært der for oss, så lyttende, dyktig og snill. Og så sosial. Hun møtte mange og ble kjent med mange. Hun fikk så mange venner fordi hun viste at hun brydde seg og var glad i alle hun traff. Jeg er så takknemlig over at jeg fikk være sammen med mamma, hjemme hos henne, de siste helgene før hun ble virkelig akutt syk. Vi hadde det så koselig, vi pratet masse. Jeg er også veldig takknemlig over at vi fikk ha mamma hos oss julaften de siste årene hun levde. Hun likte seg på bygda der vi bor. Og småkjeftet hver 1.juledag frokost over at vi hadde altfor mye pålegg. Hun talte 21 sorter pålegg. Herlige mamma. Jeg vil lyse fred over mammas minne.

Mamma ble 83 år. Det var  så vondt å miste henne.  Men samtidig er vi glade for at hun slapp å ha mer smerter, at hun slapp å lide mer. Samtidig har hun hatt et rikt liv  og har vært frisk i all tid. Hun var i arbeid til hun var 74 år. Hun var svært sosial, hadde et stort nettverk. Hun var aktiv på sosiale medier , vi kalte henne dronninga av Facebook.

Livet vil gå videre men det vil ta tid. Denne fantastiske mammaen vår etterlater seg døtre i stor sorg. Samme dag som mamma ble så syk falt en god venn av meg om med hjertestans. Han fikk raskt hjelp og vi trodde dette skulle gå bra. Men etter en noen uker orket ikke kroppen hans lenger, påkjenninga etter hjertestansen ble for stor. Noen dager etter døde også en god bekjent av meg, i samme omgangskrets. Og så en venn til.. Også han i 50-årene.Livet er så skjørt…

Å oppleve å miste mamma og nære venner har  vært vanskelig for meg. Også det faktum at vi er midt i en pandemi. Men så har jeg kommet på noe som mamma kalte meg , nemlig TØFFEN! Da mamma var 74 år opplevde hun at jeg, hennes eldste datter, ble rammet av en megastor hjerneblødning. Mamma tok det tungt. Men få dager etterpå tok hun toget (8 mil) for å besøke meg alene. Hun hadde nemlig hørt at personalet hadde måtte fjerne mine litt store øreringer i gull. Og ikke skulle eldstejenta hennes ligge alvorlig syk uten øredobber! Så mens jeg lå der med  masse langer og full overvåking stod mora mi bøyd over meg mens hun satte på plass små gulløredobber! Jeg husker at hun gråt og sa “hadde det vært rett så var du som hadde satt på meg øredobber”!

Da jeg kom meg og ble overført rehabilitering satte jeg i gang en ekstrem trening,for å komme tilbake så langt det var mulig. Da jeg for noen år siden begynte å sykle liggesykkel oppmuntret mora mi meg veldig .Og da jeg klarte disse ville målene på 100 mil, deretter 200 mil  i året ble mora mi veldig fornøyd. Og hennes kallenavn på meg ble TØFFEN! Før jul klarte jeg målet “300 mil før jul” og mamma var glad.  Det ble forresten mer enn 300 mil, det ble akkurat 310 mil fra 12. mars til 8 november!

Så mammas TØFFEN skal fortsette å sette seg ville og gale mål

Hvilket mål jeg skal sette meg kommende sesong er ikke bestemt. Nå trener jeg noe begrenset siden alt er nokså nedstengt. Men det kalde og fine været gjør at jeg er mye ute.

 

 

Vil avslutte dette innlegget med noen vakre ord:

I dag traff jeg på en god venn av meg. Han hadde noe på hjertet. Det var om ting jeg skriver på Facebook. Det er når jeg omtaler meg selv som slagrammet eller Slag-Tove. Han ønsket ikke at jeg omtaler meg selv sånn fordi “du er mer oppegående enn mange som ikke har hatt slag”!  “Du er flink nok, bedre enn mange andre”. “Du trenger ikke nevne slaget”. Og selvsagt har han rett. Det er 10 år siden hjerneblødningen, kanskje på tide å sette punktum. Man kan ikke dvele på slaget sitt i årevis. Jeg forlot jo slagforeninger nettopp fordi de var altfor fokusert på slag/sykdom og fordervelse. Fra nå av er jeg bare Tove. Takk til deg som var så ærlig mot meg!