I går fikk jeg ny diagnose,skal det aldri slutte…

Livet mitt har vært litt spesielt de siste 8 årene. Litt sånn ..fra diagnose til diagnose. Det er sånn at den hjerneblødningen jeg ble rammet av for litt mer enn 8 år siden var stor og omfattende. Akkurat da ante jeg lite om hva som lå foran meg. Jeg var mest opptatt av å komme meg på beina …

Det første rehabiliteringsstedet jeg var på Jeløya. Der var jeg definitivt den aller dårligste, men kom dit fordi de hadde god kapasitet på sykepleiere. Jeg husker jeg hadde en timeplan for dagene var fylt med mye trening. Noen ganger hadde jeg “slagskole” som ga masse ny kunnskap om det jeg var rammet av. Men jeg var eneste elev! De andre som var der hadde nok mest fibromyalgi  og revmatisme. Så i timene hadde jeg både lege og sykepleiere til å gi meg kunnskap. Jeg minnes en lege som fortalte om hvordan en stor hjerneblødning rammer,nemlig at en aneurisme i hjernen plutselig sprekker og så er det liksom at det hele går nedover i kroppens system. Litt vanskelig å forklare , men man rammes litt i alt av organer. Alt blir nedsatt…  Jeg skjønte etter hvert at munn,svelg,spiserør,  ansiktet,hele venstre side osv var rammet av lammelser. Masse trening ble gjort for at jeg skulle komme meg så fort som mulig. Jeg har selv lagt inn enorme treningsmengder for å komme meg tilbake. Det gikk i delmål og hovedmål…

Noen uker etter hjerneblødningen fikk jeg foklart at jeg ikke bare hadde hatt denne store blødningen, men de fant arrområder i lillehjernen og hjernestammen etter gamle infarkter. For 3 år siden ble jeg akutt innlagt med det de trodde igjen var nye infarkter. De fant intet nytt infarkt men jeg ble innlagt for utredning.  Etter hvert fant de ut at jeg var rammet av CAA, Cerebral Amyloid Agniopati.  En hjernesykdom som  kan oppstå etter hjerneblødning. Den sykdommen betyr en veldig kontroll av blodtrykket men det klarer jeg fint å leve med. Jeg ble også sendt til utredning for en noe skadet hjerteklaff. Men foreløpig fungerer hjertet bra,litt smerter i blant men det er under kontroll. Legen min har informert  meg om at på sikt kan hjerteklaffproblemet dukke sterkere opp, dette fordi jeg gikk i mange år med høyt blodtrykk. Det har forårsaket at hele blodsystemet i hjernen er delvis ødelagt, blodårene er ikke av god kvalitet , da åreveggene er stive og porøse. Det gir nedsatt blodgjennomstrømming i hjernen.

Jeg har hatt utredning for å sjekke stoffskiftet fordi det var noe forhøyet, men nå er det veldig greit.

1 1/2 år siden måtte jeg utredes for mistanke diabetes. Det var lett forhøyet blodsukker, men ble sjekket ut som ok. Forrige tirsdag var jeg igjen på 3 mndr kontroll. Jeg sjekkes omfattende hver 3. måned. Blodprøver ble tatt og jeg trodde alt var ok. Men så fikk jeg brev fra legen min om at siste prøvesvar visste for høyt blodsukker og jeg måtte  ha glycosebelastning. Men som legen skrev i brevet, litt høyt BS betydde IKKE at jeg hadde diabetes.

Glycosebelastning er enkelt,først måles BS så drikke en flaske med glykose(sukker). Det smaker ikke vondt,bare veldig søtt. Man får omtrent sukkerlake på tennene,men det går fort over. Så må man sitte i ro i 2 timer. Deretter taes nye blodprøver. Så er man ferdig og kan dra hjem. Jeg fikk beskjed om å ringe legen 3 dager senere for å få svaret på belastningen.

Dagene før jeg ringte tok jeg meg i å “kjenne” symptomer på diabetes. Jeg var ofte tørst og hadde mye kløe. Men tenkte som så at tørsten skyldtes all treninga og kløinga nok skyldes at jeg er mye i klorvann. Jeg har dog aldri hørt at man får kløe av klorvann!

Så fredagen kom og jeg ringte for å høre på prøvesvaret. Da jeg forklarte hva det gjaldt sa hun på legekontoret kjapt at NN(legen) hadde sendt meg et brev. Og akkurat da skjønte jeg at jeg hadde diabetes for ellers ville ikke legen sendt meg noe brev. Joda, hun tok seg god tid og forklarte  om prøvesvaret og hun leste opp hele brevet legen hadde sendt meg. Hun ville gjøre det slik så jeg slapp å gå gjennom hele helgen uten helt å vite.  I brevet stod det om diagnose og at jeg ble bedt om å bestille time. Han skrev noe om at jeg ville få mye informasjon og skulle kurses(mestringsskurs).

Jaja, så ble det en ny diagnose. Diabetes er alvorlig, spesielt alvorlig for meg som er slagrammet. Men som alt annet som har rammet meg de siste 8 årene så skal jeg klare dette. Men diabetes gir en stor forandring i kostholdet mitt. Om jeg skal ha medisiner eller sprøyter eller kombinasjon vil legen fortelle meg om på tirsdag da jeg skal på kontroll igjen.

Livet fortsetter alikevel som før. Jeg er ikke sjokkert over ny diagnose for jeg vet at jeg er veldig utsatt for dette siden jeg har hatt en stor hjerneblødning og dette blir liksom mèn etter det. Sånn er det bare og jeg må bare gjøre det beste ut av det.

Jeg skal fortsette å glede meg over alt det fine livet har å by på.  Det eneste jeg er lei for er at vinteren er på hell… Jeg synes ikke vi har hatt en skikkelig vinter, den var for kort, for lite snø og for mildt! Riktignok snødde det skikkelig her en dag og da tok jeg meg en tur med crosseren.

Jeg fortsetter også med planen om å lage all mat fra bunnen av. Denne gang har jeg prøvd meg på mat fra Kina, nemlig Crispy duck  med pannekaker og gode smaker. Retten er Pekingand.

Jeg kjøpte and i Sverige , kinesiske pannekaker og Hoisinsaus kjøpte jeg på et asiatisk supermarked i Askim.

Anda ble smørt inn med soyasaus og brunt sukker, og lå deretter i kjøleskapet et døgn. Andestykkene ble stekt lenge og det marinerte skinnet ble sprøstekt.  Kinesiske pannekaker med små stykker av and, strimler av vårløk,gulrot,agurk og hoisinsaus smakte kjempegodt.  Synd jeg ikke kan legge ut bilde av retten, men vi glemte å ta bilde.

En annen dag lagde jeg hjemmelaget pasta bolognese.  Det var kjempegodt!  Nå synes jeg det er gøy å prøve meg på nye sunne retter.

 

Ha en fin helg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På tide med litt blogging igjen.

Det er veldig lenge siden jeg blogget sist. Har slitt veldig med motivasjon for å blogge videre. 8 år siden hjerneblødningen og hjerneinfarktene og i dag fungerer jeg nok mye bedre enn før kollapsen. Tør ikke tenke på hvor mye penger som er brukt for å få meg i funksjon igjen men det er ikke lite. Kanskje millionbeløp… Og jeg vil alltid koste samfunnet mye penger. Men jeg har også gjort min del,ved å trene meg møysommelig tilbake til et verdig liv. Jeg har fortsatt en lang vei å gå men fremskrittene er der  heldigvis. I går oppdaget vi at jeg har bedret balansen såpass mye at jeg er i stand til å rulle på hoftene(rockeringbevegelser). Jeg klarer også å gå opp/ned trapp ved kun å holde meg med en hånd. Hukommelsen fungerer bra og alle triksene jeg har lært for å huske bedre fungerer fint.  

Jeg setter meg stadig nye mål. Jeg er nødt til å ha mål for å se fremgang. I dag satt jeg et nytt mål,nemlig å lage all mat fra bunnen av. Ikke kjøpe ferdigmat i det hele tatt. 

    Så i dag ble det indisk kyllinggryte med dal.

 

      

      

      

      

 

Etter 2-3 timer på kjøkkenet var jeg ferdig.Indisk mat tar lang tid. Men var veldig fornøyd da jeg omsider var ferdig.At kjøkkenet da så ut som en slagmark spiller ingen rolle.

Jeg planlegger å lage mat fra Thailand,Vietnam og India. Land med mye sunn og smakfull mat. 

 

Jeg trener som før, noe av treninga er økt. Delvis fordi jeg har veldig utbytte av det, men også fordi jeg har mange bekjente jeg trener sammen med. Jeg er heldig ,har et stort nettverk som gjør at jeg kan leve et veldig aktivt liv. 

                    Livet er hva man gjør det til!

                           

Jeg har i lang tid vært usikker på dette med å blogge. Har tenkt litt på å legge den ned. Men det som skjer fremover er at den vil bli flyttet til en annen  plattform og så tar jeg det derfra.

 

                                                        

 

                       Vil ønske alle lesere av bloggen en god helg!

 

 

 

 

 

 

VI SOM HAR 2 BURSDAGER Å FEIRE!

Det er 13.desember, en helt spesiell dato for meg. På selveste Luciadagen 2010 hadde jeg min siste arbeidsdag noensinne.Tenk om jeg hadde visst  at det var siste dag på jobb og også siste dag jeg kjørte bil. For litt senere på Luciadagen ble jeg plutselig dødssyk og livet ble aldri som før. Det var en aneurisme som sprakk midt inni hjernen. Den aneurismen har jeg nok gått med i 15 år mente legene. 

Men  jeg overlevde tross noen komplikasjoner. Da jeg kom til meg selv var jeg alvorlig slagrammet og koblet til pacemaker. Da følte jeg meg gammel, både hjerneblødning og pacemaker…Men med ekstrem stahet og treningsiver har jeg klart å trene meg tilbake til nesten å bli som før.

                                              

Takk til alle de som har vært med meg på denne litt rare reisen.Takk til et utmerket helsevesen,en kjempeflink fastlege,NAV,fysioterapeuter,ergoterapeuter,Sunnaas sykehus(6 innleggelser),Catosenteret,familien min og janitsjar`n. Jeg er heldig som har fått hjelp fra så mange.Det er tøft å bli alvorlig slagrammet, men jeg har aldri felt en tåre over det som skjedde meg. For skjedd har skjedd og jeg valgte å gjøre det beste ut av det nemlig å trene meg tilbake. Det har vært mange mange timer i fysiosaler,varmtvannsbasseng,Friskhetssenteret og sist sommer/høst hvor jeg syklet 100 mil på liggesykkel.Det har væt ekstremt mange timer med kognitiv trening. Men det beste med all treninga er mestringsfølelsen jeg har opplevd. 

Etter alle disse årene mener jeg helt oppriktig at jeg ikke ville vært foruten hjerneblødningen, de 3 hjerneinfarktene og hjernesykdommen CAA(Cerebral Amyloid Agniopati).For det har gitt meg et fint liv alikevel. Jeg vil råde folk til å leve livet litt hver eneste dag. Vi aner ingenting om morgendagen  og livet er flott!

En av grunnene til at jeg ble nesten hektet på å trene meg tilbake var å oppnå et liv hvor jeg kunne være helt selvstendig. Å trene for å bli selvstendig var målet mitt.Jeg ønsket ikke å ligge noen til byrde, ung som jeg var da jeg ble rammet. 

Og selv om det har vært mye trening så har det jo vært verdt det. Jeg må riktignok trene resten av livet for ikke å få kontrakturer men det er ok!

 

Jeg nyter livet hver dag.  

Her er det jul….

 

         Fredag var vi på julebord og hadde med oss ribbe og kake.

 

 

Og søndag var det julekonsert med janitsjar`n. 

 

For meg er det viktig å være aktiv selv om skjebnen var litt hard. Å overleve dødelig sykdom er spesielt. Vil alltid tenke på de flinke legene som reddet meg. Det er stort å ha fått livet tilbake.

 

 

En fin dag ønskes til lesere av bloggen!

Blodtrykk 255/138 .Jeg skulle vært død!

Snart er det 8 år siden den store hjerneblødningen rammet meg. 13.des 2010 var dagen da livet mitt i løpet av få sekunder ble helt forandret.Livet ble aldri som før …. Det har jeg forsonet meg helt med. Blodtrykk tatt av ambulansepersonell var 255/138. Det er dødelig. Det er en bombe! Så det at jeg overlevde er som legene sa; et mirakel. Men noen skal overleve store hjerneblødninger også,mulig det skyldes mitt Hedmarksblod! Det har vært 8 år med tøff trening og en enorm stahet. For jeg skulle vise dem…   at det er mulig å trene seg tilbake til et verdig liv.

Jeg har i disse 8 årene møtt mange slagrammede. Jeg har møtt de som har gjort som meg,trent seg tilbake. Men jeg har også møtt på de som har trent lite eller kanskje veldig lite. Kanskje mangler innsikt, stahet og motivasjon,Kanskje har ingen fortalt de hvor viktig fysisk trening er.. Kanskje er de rammet der vilje styres og ser ingen mening i trening og sunt kosthold. For jeg vil dog tro at man har fått informasjon fra leger/nevrologer om viktigheten av å trene. Bl a for å ha et stabilt blodtrykk.

Da jeg ble rammet hadde jeg 2 tenåringer. Det ble motivasjonen for å trene. Kanskje ville jeg en dag bli bestemor;ergo enda viktigere å bli i stand til å omgås små barn. Om jeg ikke kunne løpe så skulle jeg i hvert fall kunne løfte de opp på fanget og så lese eventyr. 

Det har vært 8 år med enorm trening.

                                           

 

Jeg har vært heldig også.Fordi jeg hadde så mye kunnskap om slag visste jeg helt fra starten at her måtte det trenes! Da jeg fikk fortalt skadeomfanget var det først pareser stort sett over det hele jeg måtte ta fatt i . Jeg husker jeg fryktet veldig blæreparese(lammelse i urinblære). Siden jeg var sengeliggende hadde jeg kateter. Etter at jeg ble stabil kjente jeg behov for å tisse og kateter ble deretter koblet fra. Da var det å ringe på klokka sånn at jeg ble fulgt i prekestol til WC. Det var verdifull trening for meg. I blant hendte det at nattevaktsykepleier  tok meg i armene og nærmest støttet meg ut på WC,dette sikkert fordi det var kjappere enn at jeg brukte prekestol. Men jeg var alvorlig slagrammet og sykepleier tok en stor sjanse mht sin egen rygg. Da jeg ga beskjed om dette ble det slutt på å ta sånne sjanser.For meg var det trening ,for han en stor sjanse å ta.

Jeg var også veldig redd for den venstre armen min. Den hadde fått skikkelig medfart under hjerneblødningen og jeg var redd for  kontrakturer. En nevrolog kom bort til senga mi  og sa at mens jeg lå der i senga kunne jeg bevege hånda så mye som mulig,dvs åpne og lukke den. Jeg fulgte  rådet hans! Da jeg etter en stund var stabil og kunne sitte oppe i lenestol trente jeg hånda veldig. Åpne/lukke hånda, plassere 20-kroninger i tårn, plukke pastill fra pastilleske, gripe/ta i mot gjenstander, skrelle klementin osv. Bare det å ble i et blad var kjempetrening!Det var viktig å provosere den slagrammede siden så mye som mulig. En slagsykepleier var ofte sammen med meg i treninga. Og fysioterapi hadde jeg sammen med 2 fysioterapeuter flere ganger hver dag. Og masse ergoterapi. Så jeg har blitt veldig godt ivaretatt.I dag 8 år etter, er jeg i stand ti å strikke…

Da jeg ble overført rehabilitering fortsatte den veldige treninga. 3-5 økter hver eneste dag. Jeg har aldri stått over en treningsøkt. 

Jeg skulle vært død men ble reddet. Reddet tilbake til livet. Reddet av dyktige leger.Et helsevesen som har vært så enormt flinke med meg. Derfor skylder jeg de å trene meg tilbake til et verdig liv. Et verdig liv utifra hva jeg mener er et verdig liv. Jeg har tatt tak i alle de tingene som kunne vært vanskelig å leve med. Svelgparesen var omfattende og gjorde det vanskelig å spise sammen med andre. Jeg slet med å spise pent,klarte ikke spise med bestikk. I tillegg hostet jeg veldig. Og hadde store brekninger/oppgulp. Sunnaas sykehus har vært kjempeflinke med meg. I dag har jeg ingen hoste eller brekninger. Jeg må fortsatt være forsiktig med hva jeg spiser men stort sett så går det greit.

Å trene seg tilbake til verdighet er både en måte for meg å vise at jeg er takknemlig men også har det vært viktig for meg selv. Jeg ble slagrammet men livet har ikke stoppet opp. Det ble bare satt litt på vent.

I dag er jeg rustet for å takle livet på de aller fleste måter. Livet dreier seg ikke bare om trening lenger. Men det å ha et liv jeg er fornøyd med. 

 

Jeg lever et aktivt liv. Og jeg er som regel alltid blid og positiv. Er ikke noe sjakktrekk å klage over den situasjonen man har havnet i. Min er faring er at til mer positiv og treningsivrig  man er til mer oppnår man. Trener man mye som jeg gjør får man også mye rehabilitering. Det er intet sjakktrekk å klage på fastlege,nevrologer,sykehus,NAV og alle andre man kan klage over. For man har selv ansvaret for sitt eget liv.

 

Det som er viktig,iallefall for meg,er å leve aktivt. Å prøve skape positive ting i livet. Utenom all treninga er jeg med i janitsjar`n faktisk på 6.året. Sist helg var jeg f eks nattevakt  for en gjeng lovende ungdomsmusikere RØST som hadde seminarhelg på Askim Ungdomsskole  De var i alderen 14-21 år. Og maken til eksemplarisk ungdom!  Det var gøy å være nattevakt fra kl 23-07  to netter. Lenge siden nattevakt på meg!

                                

         

                                     

 

For meg er det viktig å tenke positivt selv om jeg i blant tenker at skjebnen har vært litt tøff mot meg. 

Jeg prøver å få med meg positive og fine opplevelser. Jeg ønsker slett ikke å komme tilbake til den tiden hvor jeg var med i flere  slagforeninger hvor jeg mener at fokuset var helt feil. Å messe sykdom og elendighet var ikke noe for meg. Å sitte på møter og diskutere slag og hvem som måtte ha det største slaget er heller ikke noe for meg. Å diskutere NAV og sutre over NAV var heller ikke noe for meg.Jeg legger vekt på det positive for at jeg skal ha et bra liv.

Jeg prøver å få med meg positive ting. 

Her er jeg i Spikersuppa….

 

Det var så fint å se Julemarkedet i Oslo. Jula er en fin tid. Blir litt ekstra spilling i jula. Julekonserten i kirken er alltid flott. Og så har vi oppspilling til nyttårskonserten. Den blir bra!

 

For meg som alvorlig slagrammet har det blitt viktig å fylle tiden fornuftig.Skrekken min er å sitte foran TV å se på Dr. Phil.

Så jeg fyller tiden med trening og atter trening, janitsjar`n og frivillig for Røde Kors. 

Når nyttårsaften er der og vi skal inn i et nytt år skal jeg se tilbake på dette året som et år hvor jeg klarte det jeg trodde var umulig.Nemlig å sykle 100 mil på liggesykkel. Det har gjort at jeg gleder meg til våren hvor jeg kan starte tidlig med å sykle for å komme godt igang med nye delmål. Sykle Skagen og sykle tilsammen 200 mil 2019.

Livet er ikke så ille som slagrammet. Diagnosene mine er tøffe men tenker jeg positivt så vil jeg klare både diagnosene og  målene.. Jeg tenker ofte at jeg ville ikke vært foruten den hjerneblødningen og de 3 hjerneinfarktene. Ikke den hjernesykdommen heller. For de har faktisk gitt meg et fint liv.Jeg har lært masse disse 8 årene. Ikke bare har jeg fått ryddet opp i vennelista,men jeg har blitt kjent med så mange flotte mennesker også. 

Livet er fint! 

      Hilsen en som overlevde noe hun ikke skulle overlevd!

                                                                  

                                                                                   

“Å være i trygge hender”!

Det er snart 8 år siden jeg ble rammet av hjerneblødning.En aneurisme  midt inni hjernen sprakk og jeg var dermed dødssyk. En ambulanse med blålys og sirener brakte meg til nærmeste sykehus. Jeg husker redselen for ikke å vite hva som feilte meg,dog hadde jeg hørt at det ble sagt “cerebralt”  så jeg visste det var noe med hjernen. Jeg husker tankene om hvor rått jeg syntes det var at jeg ikke rakk å ta farvel med barna mine som den gang var 17.5 og 15 år gamle. For jeg trodde jeg skulle dø. Jeg husker jeg flere ganger sa “jeg vil ikke dø”. Da tok han som holdt på med å legge  inn veneflon/O2 og medisiner hånden min og sa ” du er i trygge hender”. 

                         

Det har gått nesten 8 år og ordene ” du er i trygge hender” har betydd mye for meg.For ordene gjorde meg så trygg den gangen. Han ga meg trygghet. Og siden den gang har jeg helt bevisst valgt tryggheten.

Det er tøft å rammes av dødelig sykdom. Det er tøft å få hele livet sitt forandret. Og det er tøft å rammes av alvorlig sykdom flere ganger.Derfor har jeg helt bevist valgt det gode,vakre ,sikre og det som gir trygghet.

Jeg har vært gjennom omfattende rehabilitering. 6 innleggelser ved Sunnaas Sykehus, rehabiliteringsopphold ved Cato-senteret, Jeløya og 2 opphold ved Beitostølen Helsesportsenter. Og ved alle disse oppholdene har jeg møtt på mennesker/fagpersoner som har gitt meg trygghet. 

Jeg har snart 8 års jubileum! Den dagen skal feires. Å overleve dødelig sykdom er stort. Jeg er så glad for de dyktige legene som reddet livet mitt, som ga meg livet tilbake. I dag lever jeg med alvorlig funksjonsnedsettelse. Det gjør at jeg i blant må ta noen valg. Hva er best for meg? Hva gir meg trygghet? Sånn må jeg tenke for jeg har hjernesykdommen CAA ,Cerebral Amyloid Agniopaty. 

Sykdommen gjør at jeg er nøye med hva som er bra for meg. Det er viktig at blodtrykket mitt er lavt. Har jeg et blodtrykk på 104/51 så er det topp! Til lavere det er til bedre er det!Ved høyt blodtrykk økes muligheten for nye hjerneinfarkter. Og uten den store hjerneblødningen har jeg hatt minst 3 hjerneinfarkter. Hele blodsystemet i hjernen er ødelagt så jeg må være forsiktig. Veggene i blodårene er stive og porøse og kan briste….

Jeg trener mye for å holde meg i god form. Jeg har god  helse. I 8 år har jeg vært på kontroll hver 3.måned. Det taes omfattende blodprøver og CT ved behov. Legen min som er helt utrolig flink med meg sa ved en kontroll:” er det noe avvik ved blodprøvene legges du inn omgående”. Sånt er trygt å vite. Jeg har også en avtale med legevakt om at ved høy puls skal ambulanse tilkalles for å få pulsen ned . Det har fungert bra og det er lenge siden sist jeg fikk høy puls. Det er trygt for meg å vite at jeg vil få hjelp.

Da jeg var på kontroll i går sa legen ” da er det influensavaksine”…  For 8. gang fikk jeg influensavaksinen siden jeg er i risikogruppe. Jeg har liksom intet valg, jeg må velge det som er tryggest for meg. En influensa kan være risikabelt for meg. Friske mennesker bør ikke ta influensavaksine,men eldre,gravide og mennesker med alvorlig sykdom bør ta den.          

                                            

Mitt liv for å ha trygghet handler ikke bare om å leve med  en alvorlig diagnose.. Det er mye jeg velger helt bevisst for å ha et godt liv. Jeg valgte for litt over 5 år siden å sende mail til janitsjar`n for å finne ut om jeg kanskje kunne spille litt med dem. Jeg hadde tilbrakt mange år i barnekorps og ungdomskorps. Så da jeg fikk positivt svar fra janitsjar`n var det veldig bra for meg. For de 5 årene jeg har vært med har vært flotte. Jeg har truffet på mennesker som har vært så flinke med meg. De tok i mot meg på en helt herlig måte. Det er stor forskjell på den Tove som begynte i janitsjar`n  litt mer enn 5 år siden og den jeg er i dag. For jeg har kommet meg veldig. kognitivt.At nevrologene etter 2 år i korpset satte foten ned for mer klarinettspilling var litt tungt for meg. Men jeg skjønner at høyt trykk i hjernen under klarinettspilling ikke er til å kimse av. I dag spiller jeg slagverk og trives godt med det.

                                 

                            Her er raklemikkhjørnet mitt!

                        

                         

                        

 Jeg trener også veldig mye. Helsestudio og bassengtrening. Og sykling! 

                      

Jeg har valgt å betale for all trening selv fordi jeg får da et bedre tilbud enn hva kommunen kan tilby. Det å trene er viktig for helsa mi og det er viktig sosial trening for meg. Å trene med vanlige folk gjør at jeg får masse kognitiv trening . Som igjen gir meg masse trygghet. 

                      

I dag var Friskhetssenteret 5 år og da vanket det Smoothie og frukt på oss!

 

Å være i trygge hender, har noe med valg jeg tar. Å føle trygghet er viktig. Det er lett å se mine synlige handikap. Det er nokså greit å sitte i rullestol, sjelden noen sier noe negativt om det. Det å være hjerneskadet kan gi noen merkelige opplevelser. For hjerneskade er sjeldent synlig. Noen skjønner ikke at jeg er hjerneskadet i det hele tatt. Ei sa til meg at “du ser jo ikke utviklingshemmet ut”…Vi er mange som går rundt med både små og store hjerneskader. Det er ikke gøy å få slengt etter seg at man er “rar”, eller som ei sa:”du har jo alltid vært rar”. Sånne utsagn er sårende og sier kanskje mest om den som sier sånt.

Som alvorlig skadet og med tøff diagnose har jeg valgt trygghet rundt meg. Jeg omgås bl a  ikke folk som ikke aksepterer meg som jeg er . Jeg gidder simpelten ikke bruke tid på mennesker som ikke godtar meg eller som trigger blodtrykket mitt. Livet er for verdifullt til å bruke det på noen  som ikke fortjener det. Alvorlig sykdom kan ramme alle!

                                                                   

                                                                    

 

                                                                  

 

                                                                           

 

 

100 mil på liggesykkel!!

I formiddag syklet jeg siste del av målet på 100 mil før jul. 1.5 mil gjenstod da jeg startet på turen i formiddag.

                     

                     

               

            Det var kaldt da jeg begynte på siste tur før de oppnådde 100 mil!Superundertøy,Ullvangenser, vindjakke og hansker bar det avsted. De siste ukene har jeg syklet enormt mye for å klare 100 mil før kulda setter inn. Onsdag måtte jeg sykle 5.2 mil før jeg skjønte at dette målet ville jeg klare. 

100 mil på liggesykkel er bra,nesten litt imponerende! Det er snakk om fra hjemstedet mitt og til Mo i Rana! 

Jeg er alvorlig slagrammet etter en hjerneblødning i desember 2010. Helt fra jeg våknet opp venstresidig lammet har jeg trent målrettet for å fungere så bra som mulig på en for meg verdig måte. Det er snart 8 år siden jeg begynte å trene daglig for å bli så bra som overhode mulig. Jeg har hatt dyktige folk til å hjelpe meg. Mange dyktige fysioterapeuter og ergoterapeuter. Og veldig mye rehabilitering! Der har jeg vært veldig heldig…

Ved et rehabiliteringsopphold på Beitostølen i fjor sommer ble liggesykkel som aktivitetshjelpemiddel prøvd ut. Det behersket jeg bra. Og jeg var veldig glad da jeg fikk vedtak på liggesykkelen på selveste 18. mai. Da jeg hadde betalt inn egenandelen fikk jeg sykkelen kjapt levert. Og fra  midten av juni har jeg syklet jevnt og trutt. De første milene gikk fort, jeg nådde 20 mil etter et par uker. 

I slutten av august hadde jeg en prat med ergoterapeuten min om å sette seg mål. Og jeg slang litt med kjeften og sa at jeg skal klare 100 mil FØR jul!

Da ble det målet satt og jeg startet med å øke syklinga.

Det har vært mange sykkelturer. I juni,juli og august var det jo strålende vær og jeg hadde mange turer i shorts! 

Jeg har hatt fine sykkelturer i skog og mark. Det har vært morsomt å komme seg ut i skogen på sykkel. Jeg har truffet masse hyggelige syklister. Etterhvert har vi truffet på hverandre mange ganger og hilst og pratet sammen. Det kan ha vært på vanlig sykkel, el-sykler,rulleski,mopeder og rullestoler.  Folk på sykkel er hyggelige folk!

For meg har syklinga nesten vært en normaliseringsprosess. Jeg kan gjøre noe som mange andre gjør, selv om sykkelen er en spesialsykkel. Unger,tenåringer og voksne  synes liggesykkelen er kul.Den har jo en “freskt” utseende og design. Sykkelen kostet 101.000 kr. Jeg betalte høyeste egenandel…Pga sykkelens pris har det vært viktig for meg å synliggjøre at jeg brukte den mye. Og det har jeg gjort. Det har vært koselig når folk i kommunen har tutet på meg! 

                 

Det ble høst og mange fine farger…

                 

                  

                  Å sykle 100 mil er for meg bra for helsa! All syklingen har gjort at kramper og spasmer i det venstre benet nesten har forsvunnet.

              Blodtrykket har hele tiden i denne perioden vært stabilt og noe  lavt. 

                

 I dag klarte jeg målet om “100 mil før jul” og er veldig fornøyd med det. 

Jeg har feiret med julebrus og kake! Neste gang jeg er i hovedstaden skal jeg ta meg en tur på Pascal for en bedre kake!

               

 Ergoterapeuten og jeg har snakket sammen om at jeg bør sette meg et nytt mål med liggesykkelen som er fornuftig og bra. Og vi fant ut at å sykle Skagen vil være utfordrende for meg. Og et mål jeg kan klare. Så sykle Skagen til våren er bestemt. Jeg kan også øke mengden sykling neste år og tror at jeg fint kan klare 200 mil innen jul 2019!

I hvert fall er dette med sykling blitt en fin hobby for meg. Jeg fikk ideen om å sykle etter å ha lest om en annen slagrammet som syklet liggesykkel. I dag tenker jeg at liggesykkel kunne vært bra for funksjonshemmede barn,tenåringer og voksne. Den er en flott måte å komme seg ut på.

 

 

                                                    

 

Når barn ikke får velge…

Jeg har jobbet mye med barn. Jeg har alltid vært opptatt av at barn skal ha det bra. Jeg leser ikke barnevernssaker og sluker  heller  ikke rått det som står i media. Jeg vet at den ene parten fritt kan uttale seg mens den andre parten har taushetsplikt. 

Den siste tiden har jeg lest mye om Anders Torp. Han snakker også om barn som barnevernet kanskje burde sjekket.  

Vi snakker om barn som vokser opp i et fundamentalistisk miljø. Vi snakker om barn som vokser opp i lukkede sekter/menigheter. Vi snakker om barn som blir påtvunget et religiøst miljø hvor de ikke får utviklet en kritisk sans for å velge,eventuelt velge bort.

Vi snakker om barn i islamske miljøer,barn i pinsebevegelsen,barn i Jehovas vitner , mormonkirken og andre lukkede samfunn. 

 

Anders Torp er sønn av Jan-Aage Torp. Jan-Aage Torp er pastor i den frikirkelige Pinsemenigheten Oslokirken som gjenoppstod i juli 2013 under navnet Restoration Oslokirken. 

Anders Torp forteller om en oppvekst i et religiøst samfunn som virker skremmende. Å høre han fortelle gjør noe med deg…Han forteller om frykten for djevelen og helvete. Han forteller om demonutdrivelse…Han forteller om barn som fratas valget om å få velge selv , som fratas friheten. Han forteller om å vokse opp i et miljø hvor man lærte at homofili var synd . “Elsk den homofile men hat hans handlinger ” sier noen sekter. Skal man lære barn at noe mennesker er mindre verdt fordi de har blitt glad i en av samme kjønn? I et intervju sa Anders Torp også noe om at disse fundamentalistiske sektene har et forsnevret syn på seksualitat. Sex skal høre ekteskapet til. Og seksuelle lyster før ekteskapet er forbundet med synd….Små barn og tenåringer læres opp til at onani er synd. Hvordan kan foreldre i disse menighetene/sektene lære sine barn sånt? Skal ikke barn få vokse opp til å være frie og trygge mennesker?

Jeg mener at det begås overtramp av foreldre som lar barna vokse opp i disse miljøene. Barna tråkkes på…Barna får IKKE velge selv.

“Religionsfriheten skal sikre menneskers rett til å praktisere egen religion. men den skal ikke sikre voksnes rett til tvinge eller true religion på barn”. 

Jeg kjenner til barn som hver søndag tilbringer 3-4 timer på religiøse møter. Riktignok er noen av møtene tilpasset barn. Men barn bør få være ute å leke med andre ,ikke tilbringe timer på en stol.Jeg sier ikke at det handler om dårlige foreldre for det er det absolutt ikke. Men det er foreldre som har tatt et valg som kan sette store sår i et barnesinn.

Jeg tilbrakte et par år i en sånn menighet. Jeg hadde heldigvis guts til å komme meg unna, til å hoppe av fra det som jeg kaller galskapen. I dag , ca 40 år senere vet jeg at jeg tok et riktig valg. 

                                         

 

Den veldige varmen er over og vi har fått litt mer behagelige temperaturer. Fredag var det et voldsomt vær her

                                                                                                   

                                                                   Og gangveien så plutselig sånn ut….

                                    Noen dager før uværet var jeg i begravelsen til denne flotte jenta

                                      

                                       

                                     

                                     bygda sørger…

 

                                       

                                 og her er linselusa (Dagbladet)

   

         

                I helga feiret jeg bursdag. Ikke noe rundt tall så feiret i det små…

                                   

 Ble middag på Sifa,tyrkisk restaurant. Veldig god mat.

                               Om 2 år har jeg rundt år. Jeg feiret aldri 50 år fordi jeg syntes det var så gammelt. 4 mndr senere lå jeg dødssjuk på nevrologisk avdeling.

 I alle disse årene etterpå har jeg  hatt en lang reise for å komme tilbake til et verdig liv. Det er mange mennesker jeg kan takke for den formidable fremgangen jeg har hatt. Og om 2 år inviteres de som har hjulpet meg til en skikkelig bursdagsfeiring. Stedet er valgt og jeg har dyktige folk til å hjelpe meg. Temaet blir musikk og livet!

 

                                                  

                                                         Ønsker lesere av bloggen en fin ettermiddag!

Du må trene hver dag resten av livet!

Det var i begynnelsen av januar 2011. Jeg hadde ligget lenge på nevrologisk sengepost og ble deretter overført til Jeløya Kurbad. Dette fordi Jeløya var godt bemannet med sykepleiere som kunne ta i mot meg som var alvorlig slagrammet og trengte mye tilsyn. På Jeløya tok de veldig godt i mot meg. Jeg hadde et team med lege, slagsykepleier, psykolog, fysioterapeut og ergoterapeut rundt meg. Jeg var definitivt den som trengte mest..

Opptrening startet umiddelbart. Nå hadde jeg også fått veldig mye fysioterapi på sykehuset og hadde kommet inn i rutiner med daglig tilsyn og trening med fysioterapeut. På Jeløya var det mer trening, 3-5 økter daglig med fysio og ergoterapeut. 

Fysioterapeuten var en veldig hyggelig kar. Han var, som flere av de fysioterapeuter som har vært med på å rehabilitere meg, også dansk. Jeg som har vokst opp i norsk/dansk familie syntes det var stor stas med dansk fysioterapeut. Jeg hadde jo ikke noe problem med det danske språket og vi fikk veldig god kontakt. 

                           

Han var en dyktig fysioterapeut. En dag møtte jeg opp til fysioterapi. Han hilste blidt og lurte på hvor jeg hadde nøkkelkortet (til rommet mitt). Jeg tok det frem og han ba om å få det. Så tok han nøkkelkortet og kastet det på gulvet og sa “Ta det opp!” 

Med lammelser hele venstre side var det ikke lett å komme seg ned på gulvet men jeg hadde fått beskjed om å ta det opp. Og jeg gjør det jeg blir bedt om. Jeg skjønte jo fort at dette lå det en hensikt bak.   

Jeg kom meg ned på gulvet, brukte nok litt tid. Men jeg klarte det! Og jeg klarte også å ta opp nøkkelkortet og reise meg opp igjen. For at jeg skulle klare å komme opp skjøv han en stol bort til meg sånn at jeg hadde noe støtte for å komme meg opp. Jeg følte mestring!

Han trente meg mye i å sette meg på gulvet og å komme meg opp igjen. Hva skjedde egentlig? Jo, en mestringsfølelse og det faktum at jeg overvant frykten for å være på gulvet. Mange slagrammede liker ikke å være på gulvet, antar det skyldes redselen for ikke å komme opp igjen. Jeg er takknemlig for at den danske fysioterapeuten brukte tid på at jeg skulle bli trygg. For på trening ved friskhetssenteret må jeg også trene på gulvnivå. Ikke noe problem å komme seg ned på gulvet og opp igjen når man behersker det!

Den danske fysioterapeuten hadde lange lister over ting som jeg måtte trene på. Når jeg behersket tingene krysset han av på lista. Alle ting jeg skulle utføre måtte gjøres med både høyre og venstre hånd. Venstre hånd fungerte jo svært dårlig men når den ble mer og mer provosert fungerte den litt. Jeg husker fysioterapeuten kom med hammer, skrutrekker, Norgesglass m/lokk, kluter som jeg måtte vri opp, forskjellige spill hvor brikkene måtte flyttes med venstre hånd,

Rehabiliteringa ved Jeløy var så fin og jeg hadde veldig fremgang. 

Jeg hadde også mye ergoterapi. Husker hun kom bort til meg og sa; “Nå vil jeg du skal lage omelett!” Det var et treningskjøkken der. Tror ikke det var for å teste om jeg kunne lage omelett, men for å se om jeg var oppmerksom i forhold til komfyr. Men klarte dette greit og omelett det ble. Jeg måtte også senere i rehabiliteringa, dette var på Sunnaas sykehus hvor jeg måtte lage rundstykker!

Den første rehabiliteringa ved Jeløya Kurbad varte i 5 uker. Da 5 uker var over hadde jeg kommet meg enormt mye. Selv om det var tøff trening..

 

                                     

Den danske fysioterapeuten snakket mye med meg om hvordan fortsette med trening fremover. Han sa: “Du må trene hver dag resten av livet.” Dette for å hindre nye slag – og for å få meg til å skjønne hvor viktig trening er. Han sa rett ut at trente jeg ikke ville jeg ende opp med kontrakturer, stivhet i ben og arm. Jeg brukte riktignok skinne på venstre ben det første året, men kuttet det helt ut da jeg ikke kunne se at det hadde noen hensikt. En slagrammet kropp trenger mye trening!

13.desember 2010 ble jeg slagrammet, det er snart 8 år siden. I alle disse årene har jeg trent. Hvorfor? Fordi dansken sa det! Og fordi jeg oppdaget at all trening daglig gir veldig fremgang. Nå er nesten treninga blitt en livsstil. Jeg drar på trening hver dag. Trening og sykling! Takket være den danske fysioterapeuten.

                                                    

                                                     

 

Trening gir fremgang!

Det har gått nesten 10 mndr siden jeg la om treningsopplegget mitt. Og jeg har uten tvil kommet meg en del. Balansen er bedret og jeg har ikke samme falltendens som før. Fremgang skyldes økt trening og  andre metoder. Jeg trener ca 3 timer daglig i tillegg sykler jeg mye på liggesykkelen.

                     

Liggesykkelen er jo helt rå. Siden jeg fikk den har jeg hittil syklet 35 mil. Jeg har hatt et uhell med den. Det skjedde for rett før fellesferien. Jeg skulle sykle opp en bakke og feilberegnet hjelpemotoren helt.Satte den på full “assistanse” med det resultat at sykkelen steilet og tippet helt over. Og jeg falt i  asfalten med et skikkelig brak. Heldigvis hadde jeg på hjelp(som er pålagt). Hjelmen fikk en skikkelig  sprekk og lykta på sykkelen ble ødelagt. Mens jeg kom fra det helt uten skade.

Men jeg har syklet en masse siden uhellet og er veldig fornøyd med sykkelen. 

Jeg trener masse og trives med det. Når man merker fremgang blir mann ekstra trigget av å trene mer. I dag trente jeg først egentrening(friskhetssenteret) og trente deretter egentrening basseng. I bassenget tok jeg bl a 200 reka som er en mageøvelse.  Så var jeg på gruppetrening i basseng og det ble lagt inn “reka” der også. så i kveld har jeg tatt 260 reka! Når jeg trener så intens er det viktig med pauser så jeg ikke trigger pulsen. Men trening gir veldig velvære. Har planer om å legge ut “oppskrift” på hvordan jeg trente venstre hånda  mi tilbake til å fungere så bra som den fungerer i dag. Det ligger mye og morsomme treningsmetoder bak det å få en lammet hånd til å fungere så greit som nå. 

Sommeren har gått sin gang,heldig er vi som har hatt en sommer med bare fint vær. 

Vi var en tur i Stockholm. Stockholm er en fin by. Vi bodde på et veldig bra hotel Radisson Blu Royal Park Stockholm.

                              

 

                 

 

                      

                       Hotellet hadde både treningsrom og basseng.

                      

                      Som jeg måtte teste…

                      

                     Hotellet lå flott til.

                    

                    

                    

                    

                              Frokostsalen…

                    

                     

                     Det var et imponerende hotel, gøy å være der egentlig.

 

Vi hadde ikke noe spesielt mål med Stockholmsturen. Vi hadde bare ikke vært der før. Så da ble fornøyelsesparken Grøna Lund og gamla Stan besøkt. 

 

Grøna Lund ligger helt sentralt i Stockholm. Den ble grunnlagt i 1883 og er Sveriges eldste.

 

INSANE ! Denne skaper redsel. Så en mann i 20-årene som gråt og måtte trøstes etter å ha prøvd denne.

Grøna Lund er en gammel park. Den er ikke lagt til rette for rullestol egentlig. Men de ansatte er veldig flinke til å tilby assistanse. Jeg brukte manuell rullestol og kom meg greit rundt.

 

GAMLA STAN : helt utrolig å gå rundt i dette området.  

           

           

           Gamla Stan er ikke så godt egnet for rullestol,det er brostein overalt.MEN: det er lov å kjøre bil i de smale gatene om man har HC-kort synlig. 

           

           

           

           

    Det Kungliga Slott

 

           En kveld var vi ute i byen, masse liv overalt. 

          

          

           

           Rart å stå her…

 

 

        Mange fine spisesteder i Stockholm.

Her spiser vi på Vapiano,et italiensk spisested.

       

      

      

     Pasta med FRUTO DEL MARE (havets frukter). Nydelig rett!

 

     En annen bra restaurant var den indiske restauranten Indian Plaza. 

     

     Forrett!

   

  

 

 Vi hadde en fin tur til Stockholm som viste seg å være en vakker by.

Var også en tur bortom Karolinska Sjukhuset. Det er der mitt kognitive treningsprogram er fra, så litt spesielt å se det. 

 Fint med noen dager på tur… For hjemme er det trening og atter trening.

 Som jeg nevnte i starten på innlegget så har jeg syklet 35 mil hittil siden juni. I går var jeg ute på sykkeltur og traff på ergoterapeuten min. vi ble enige om nytt mål for syklingen,nemlig 100 mil innen jul!

 

 

                                                             

 

 

                      Ha en fin kveld!

 

 

 

 

Når rasisme og religion går hånd i hånd…

22.juli var det minnemarkering. 7 år siden Utøya og bomben i regjeringskvartalet. Det ble mye oppmerksomhet om hvordan ofrene etter 22 juli har det. Mange sliter…  Det kom frem at noen av ofrene mottar mye netthets,ja sågar drapstrusler. Jeg var med i noen diskusjoner på nettet. En av de fenget min interesse og handlet om pågripelsen av TV-2 journalisten Kadafi Zalam i Pakistan. Diskusjonen gikk ut på først om den godeste Kadafi Zaman har lov å kalle seg nordmann! En mente han er norsk-pakistaner. Men helt juridisk så er det sånn at er man født i Norge og oppvokst i Drammen så er man nordmann og norsk!En mente at Norge ikke skal sende bistandspenger til Pakistan fordi det kan pakistanerne som bor i Norge gjøre! Ei jeg kjenner personlig og hun kaller seg kristen brukte det ironiske ordet “berikelsen” om innvandrere. 

Agendaen med å sjikanere innvandre på nettet er å spre fremmedfrykt. Og det er noe enormt med netthets . Det  spres gift om innvandrere og om venstresida. Blant disse utspekulerte nettrollene er det en god del kristne. Kristne som tror på sin skaper og sine gudetekster  samtidig som de hetser  folk med annen hudfarge og annen tro. For det er i hovedsak muslimer og Islam det hetses mot.

 

Jeg har sikkert gjort mye galt i mitt liv. Tatt feil valg bl annet. Da jeg var 15 år ble jeg medlem av en amerikansk sekt. Sekta var svært populær grunnet ei popgruppe. Tror denne sekta fikk mange nye medlemmer blant tenåringsjenter. Jeg var en av de… Helt ærlig.jeg skjønte ikke så mye av hverken budskapet eller innholdet. Men 2 år etter  hadde jeg angret så mye at jeg sporenstreks forlot hele tøyset. Jeg hadde begynt å stille spørsmål om sektens syn på homofili og hvorfor de hadde en forklaring på hvorfor det fantes fargede mennesker. Svarene jeg leste meg til var så horrible at jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skulle inn i noen menighet. Da jeg  forlot denne menigheta/sekta følte jeg frihet.Frihet til å mene og å tro hva jeg vil.

Det har gått mange år siden jeg forlot denne sekta, faktisk over 40 år. Og jeg har aldri angret. Men det har hjulpet meg mye  å skape mine egen trygge plattform. Jeg er i dag noe mellom humanist og ateist. Jeg tror på mennesket. At mennesket selv styrer sitt liv.  Å forlate denne sekta var ikke helt lett. I lang tid etterpå mottok jeg post  som  nok hadde som budskap å få meg til å skifte mening. Et inngiftet familiemedlem holdt på verbalt i flere år med å fortelle meg om sektens fortreffelige kvinnesyn. Samme person møtte mann min på da han var ute i valgkamp-ærend for Fagforbundet. I stedet for å hilse på gubben og spørre om hvordan det stod til(det var lenge siden de hadde sett hverandre) begynte han omgående å slå ned på Fagforbundets syn på Israel og hvor fælt det var å gå i mot Israel. Nå er det vel sånn at når det gjelder Israel/Palestina så har vi rett til å mene hva vi vil,vi er frie tenkende mennesker. Heldigvis….

Jeg er på Facebook,Twitter,Instagram osv…Jeg er veldig aktiv på sosiale medier. Jeg har nokså mange Fb-venner. Mange av disse er fra tiden i sekta. På grunn av disse er jeg veldig nøye med hva jeg legger ut. Aldri noe innlegg om sex eller religion. Jeg ønsker ikke å støte noen. Og de er da fine mennesker om de er med i ei sekt jeg misliker.

Men men… Jeg overraskes stadig av hva noen av disse  og andre klarer å legge ut på Facebook. Her brukes Fb til å legge ut det jeg kaller rasisme. Mange av innleggene er uten tvil lagt ut for å øke fremmedfrykten. Det er delt innlegg fra document.no , resett.no og frieord.no. Og jeg mener at dette er delt uten å gjøre skikkelig research. For eksempel ble det delt en story  ” gamle mennesker på sykehjem kastes ut for å få plass til flyktninger /asylsøkere. Det som var sant var at dette sykehjemmet var så gammelt og måtte oppgraderes betraktelig for å kunne tilfredsstille dagens lovverk. Eldre mennesker på sykehjem har en rettighet til enerom med bad og gamle sykehjem er ikke bygget for det.Det er en del sykehjem som har blitt lagt ned for at det må bygges nytt. Nye sykehjem er bygget og de gamle nedlagte brukes i blant til flyktninger…    Det deles også mye angående Sverige og hvor ille det er der. Det deles ukritisk historier om svenske tilstander. Om vold, voldtekter og gruppevoldtekter hvor ofrene er pur unge jenter. Og gjerningsmennene er alltid innvandrere/utlendinger. Det deles aldri historier om saker hvor gjerningsmannen er norsk. Men de av oss som har fulgt med på norsk kriminalhistorie de siste 3-tiårene vet at norske fengsler også huser stygge saker begått av nordmenn. Og Norges  grufulle terrorhandling var det en religiøs vestkantmann som stod bak. En mann som forfektet  et menneskesyn vi bør ta avstand fra. Det er grufullt alle terrorhandlinger foretatt av ekstreme muslimer. Men vi skal ikke glemme grufulle handlinger begått av høyreekstremister. Hadelandsdrapene, Benjamin Hermansen-saken, Kyvik-saken og nå Maridalsdrapet. Og Anders Behring Breivik…

Jeg overraskes stadig over at det deles innlegg som forfekter tankegodset til Anders Behring Breivik. Han manifest inneholdt mye om islam/muslimer. Og jeg kan bare ikke skjønne at  mennesker som kaller seg kristne kan finne noe av verdi i dette grufulle tankegodset til en åpenbart  forvirret og gal mann fra Hoffsveien i Oslo. En mann som hadde flørtet med både Høyre og FrP.  Og jeg skjønner heller ikke at så mange kristne er  FrPère….Men vi har vår handlefrihet…

Etter å ha overlevd en megastor hjerneblødning og noen hjerneinfarkter er jeg så glad for at jeg fikk livet tilbake. Jeg er takknemlig over de dyktige legene som reddet livet mitt. Men litt fleipete så har jeg i dag tro på et liv før døden! Livet er så fantastisk.