Fra 2XL til L!

Nytt år og nye muligheter! Et helt nytt år ligger foran oss og jeg er litt  i gang med planer for året. Litt skal skje. Den varme starten på året gjør at jeg lurer veldig på når sykkelsesongen kan starte. I fjor startet jeg 6.april

Muligens kan jeg starte tidligere i år. Om ikke snø og kulde dukker opp omsider.Jeg håper på en veldig vinter, men det ser vel litt dårlig ut. Noen mål for årets sykkelsesong har jeg ikke satt meg enda, jeg får vente å se…Men 300 mil må jeg da klare fra f eks 1 april  og frem til jul .Hvor jeg skal sykle må jeg også finne ut av…

 

Det er litt rart med all denne syklinga og også treninga.Men hadde det ikke vært for hjerneblødningen hadde jeg neppe trent. Skal være ærlig på det. Eneste årsak til at jeg trener såpass mye er for å holde nye slag unna. En stor hjerneblødning,3 hjerneinfarkter og hjernesykdommen CAA(Cerebral Amyloid Agniopaty)  er årsaken til at jeg trener. Jeg har nokså dårlige odds, blodgjennomstrømningen i hjernen er dårlig.Men jeg prøver å leve akkurat sånn som leger anbefaler. Trening og sunt kosthold.Da jeg fikk diabetesdiagnosen i februar 2019 var det egentlig ganske så greit. Jeg la om kostholdet og så begynte kiloene å forsvinne. I dag var jeg på senteret og fikk se et godt tilbud på en boblejakke. Så jeg prøvde jakka og til min store overraskelse hadde jeg gått fra str 2XL til L..Det er en del kg som har forsvunnet. Det meste av tøyet mitt er for stort. Jeg har kjøpt noe nytt men tenker at her vil kiloene fortsette å prelle av så jeg kjøper kun det som er helt nødvendig. Legen min kommer til å legge om kostholdet mitt etter hvert når han ser at vekt/kosthold er stabilisert.Og at diabetes er helt fin..

Denne jula la jeg absolutt ikke på meg et eneste gram, gikk vel heller en del gram ned… Men kostholdsmessig led jeg ingen nød selv om julens mange fristelser måtte jeg unngå.

 

Dagens trening var bra. Jeg gjennomførte hele programmet i kondisjon/styrke og disse apparatene passer meg utmerket. Jeg bruker ca 2 timer på hele programmet men etter den treninga hadde jeg bassengtrening under ledelse av fysioterapeut. Rett før bassengtreninga tok jeg 200 “reka”, som jeg brukte ca 40 min på. Jeg må passe på å ta pauser pga pulsen ikke må bli for høy. Men gal som jeg er så satte jeg meg et ukemål. I løpet av denne uka(avsluttes lørdag) skal jeg klare minst 1000 reka. Reka er en mageøvelse hvor man tar fart  og med strake ben igjen når bassengkanten(klarer ikke helt å forklare øvelsen). Men effektiv er den…Så 200 reka i 5 dager og målet er nådd! Dette er i tillegg til all annen trening.

 

Denne uka her er jeg også opptatt med oppkjøring til årets nyttårskonsert. Den går av stabelen på fredag kveld i kulturhuset og frem til da øver vi hver kveld.Det er veldig gøy. Både sønnen og kommende svigerdatter er med og spiller i janitsjar`n. Så her er vi korpsnerder hele gjengen.

En nyttårskonsert  er veldig krevende men også utrolig artig. Er vel 6.gang jeg er med.

 

 

Nyttårsaften var koselig og det er alltid spennende å tenke over hva det nye året vil bringe.  For det handler ikke bare om kosthold og trening.

Denne sommeren skal jeg også feire 60 år. Men selv om jeg er nokså merket av en stor hjerneblødning så føler jeg meg ikke som “snart 60”.  Men feires skal det og planlegginga er godt igang. Festen skal holdes på et dertil egnet sted og har god akustikk. Dagen skal feires med temaet “livet og musikk”. Jeg overlevde noe jeg ikke skulle overlevd og er takknemlig over livet. Jeg er også takknemlig for måten janitsjar`n har hjulpet meg tilbake til et verdig liv og holder festen for dem. Janitsjarn`n er en herlig gjeng bestående av korpsnerder i sin beste alder. Vi er nerder , viss seksuel fantasi kan  bestå av lange trommemarsjer eller skalaen forlengs og baklengs….Litt fleip ,men korps er gøy. Så 60-års dagen blir feiret hvor janitsjar`n skal spille noen marsjer og resten av tida blir fest og god mat. På denne festen skal foruten janitsjar`n også endel taxisjåfører( de har kjørt meg i 9 år) inviteres. Mange av de har jeg blitt godt kjent med og har mange på FB. Så  skal en del trenigskompiser og venner inviteres.

Familien skal inviteres på selveste bursdagen og skal holdes  her hjemme. Jeg gleder meg til å feire bursdagen. Jeg feiret aldri 50 år, syntes det var så gammelt. Få måneder etter 50 årsdagen kjempet jeg for livet mitt og da jeg våknet opp var det iført bleie og nettingtruse ,med overvåkingsutsyr og masse slanger. En ekstern pacemaker hadde jeg også… Men ukrutt forgår ikke så lett så snaue 9 år senere er jeg klar for 60 år.

13.desember 2020  blir det jo også en slags feiring, da er det 10 år siden hjerneblødninga. Så fint at jeg har mye å feire og å glede meg over. Livet trenger ikke stoppe med en stor hjerneblødning men man blir ekstra glad over livet som gir mulighet for å feire og å leve. Livet er flott.

Jeg har feiret både jul og nyttår på sykehus…

I går fylte datteren 25 år og vi feiret henne ved Olivia på Aker Brygge. Et kjempekoselig sted med italiensk mat. Tenk at det er 25 år siden jeg fødte henne med planlagt keisersnitt etter et komplisert og risikofylt svangerskap. Jeg ble lagt inn 11 uker før termin  men var så hjemme noe stund før det ble keisersnitt ca 2 mndr for tidlig. Etter et døgn i kuvøse fikk hun være med meg hele tiden og det var nokså spesielt å feire nyttårsaften 1994 med den lille fine jenta. Etter 5 døgn på barsel bar det hjem og  babyen vokste seg både stor og sterk.

Den lille jenta mi er i dag ei flott,smart og utadvendt jente. Så fint å feire henne i går. Før vi ankom Olivia var noen av oss en tur på Slottsplassen for å se alle lysene som er tent for Ari Behn. Det var tøft å se

Det var sterkt å se alle lysene. Og å tenke over det faktum at en mann i sin beste alder  ikke fant lenger noe verdi i å leve lenger. Selvmord er så tragisk. Når jeg leser på nettet at folk skriver at selvmord er en egoistisk handling blir jeg bare målløs. Nei,egoistisk er det ikke. Et menneske som velger bort livet  er alvorlig psykisk syk.Livet ble nok for tungt og mørkt å bære.

Vi hadde en fin kveld ute i går kveld. Og jeg måtte tenke over at jeg faktisk har feiret både jul og nyttår på sykehus. Men veldig annerledes å være på sykehus med en nyfødt baby enn da jeg feiret jula 2010 nokså alvorlig syk på Fredrikstad sykehus. 11 dager før julaften ble jeg dødssyk men overlevde…  Julaften husker jeg som en fin opplevelse alikevel. 2 sykepleiere stelte meg og plasserte meg i en lenestol. Der fik jeg sitte inne på rommet men med døra oppe sånn at jeg kunne høre nisseorkesteret spille. På nevrologisk sengepost var det 21 plasser men halvparten fikk permisjon og vi andre 10 hadde både besøk og trivelige ansatte rundt oss.Det var ikke så ille å ligge på sykehus i jula da….

Det som gjorde mest inntrykk den jula var at jeg måtte trene 2 ganger daglig med 2 fysioterapeuter.. Her var det trening og hvile,blodtrykksmåling og sprøyter 10 ganger daglig. Blodtrykket måtte senkes sakte …

Jeg vil alltid tenke tilbake på mitt sykehusopphold på nevrologisk sengepost som en fin ,tøff men god opplevelse. Tross alt…..

Før julefeiringa var det  tid for litt julebakst. Jeg pleier vanligvis å bake masse til jul.Denne gangen har det ikke blitt tid til det. Kun litt krumkaker,serinakaker,kokosmakroner og risboller. Turen til Krakow rett før jul må ta skylda for at det ikke ble så mye julebakst..

Og så bakte jeg julekaker til mora mi.

Disse bakte jeg for kommende svigerdatter til en julefest. Jeg trives med å bake,trass i at denne type bakst ikke er noe jeg kan spise, Har man diabetes er dette ikke veldig gunstig å spise…

Julekvelden var  fin og rolig på bygda.

Her er julefylla mi, en del bokser med julebrus uten sukker

 

 

Jeg har spilt med janitsjar`n både ved jubileumskonsert og julekonsert. Akkurat nå er det noen dager fri før vi starter oppspilling til nyttårskonsert.i januar. Nyttårskonsert er alltid litt pompøst…Vi har et spennende program,vi spiller sammen med solister  fra Kulturskolen.

 

Det er bare noen timer igjen av dette året. Vi skal ha nyttårsaften med koldtbord og vi blir ganske mange. Skal bli gøy…

Så vil jeg ønske lesere av bloggen en fortsatt god jul og et riktig godt nytt år!

 

Juletur til Krakow!

 

Nettopp vært noen dager i Krakow,Polen. Det var 4.gang etter hjerneblødningen jeg har tatt fly for noen dager i Krakow. Krakow er et flott sted å reise til.Historisk ,men også et eldorado for shopping!

Jeg pleier som regel å fly med Norwegian fordi de er veldig gode på rullestol…

Men denne gangen passet det ikke med Norwegians avganger så etter et tips søkte jeg avganger med det ungarske flyselskapet Vizzair. De hadde også både avganger og ankomster som passet utmerket.

 

 

Jeg hadde bestilt “assistanse” og fikk utmerket hjelp på Gardermoen. Innsjekking gikk veldig greit og jeg hadde med papirer som fortalte om at den elektriske rullestolen hadde et gel-batteri. Alt gikk greit helt til avgangstid. Da kom en fra flycrewet og sa at det var problemer med at stolen min hadde gelbatteri og at de var usikre på hvordan det skulle kobles fra. Noen telefoner og til slutt  var de sikre på at alt var ok. Men da hadde usikkerheten vedrørende gel-batteri  utsatt fligthen med 45 minutter….Nokså irriterende fordi gel-batteri er nokså vanlig,så merkelig at Gardermoen ikke løste dette kjappere. Men vi kom oss av gårde og hadde en fin flight.

Datter og jeg,som var på denne jenteturen hadde på forhånd bestilt taxi-transport til hotellet. Og det fungerte veldig greit.

Vi hadde booket plass på Grand Sheraton hotel  som er et 5-stjerners hotel og ekstremt flott. Det var tredje besøk på dette hotellet.

 

Hotellet ligger  med kort vei til Mariakirken og Markedsplasen og helt ved Wavel-slottet.

 

 

Hotellet har fine rom og det er både svømmebasseng og treningsrom der.

 

Det serveres utmerket frokost og hotellet har flere restauranter.

En kveld spiste vi ved hotellets “fotball-restaurant”. Maten er meksikansk.

 

 

Shopping var målet for turen og Galeria Krakowska er et imponerende stort og flott kjøpesenter.

 

Bilder fra turen:

 

 

Krakow er en flott by og vi hadde det så fint der. Alt fungerer bra. Og for meg som må ha assistanse på fly så fungerte alt bra i Polen. Men lite fungerer på Gardermoen når man er rullestolbruker. Ved hver eneste tur så opplever jeg problemer som består av venting og atter venting.

Først var det turen til Krakow hvor vi ble 45 minutter forsinket fordi ting ikke fungerte. Men verre var hjemreisen. Da vi var i lufta ble det ringt fra flyet og gitt beskjed om at de hadde med en rullestolbruker i elektrisk rullestol. Det ble også ringt da flyet var landet. Men flyet ble tømt for passasjerer og der satt jeg igjen sammen med crewet. Jeg ble enten glemt eller så var det noen som ikke gjorde jobben sin. Etter mer enn en time kom det så transport til ankomsthallen men ingen rullestol… Den hadde de glemt ute på flystripa…Etter veldig lang ventetid kom det en kar som skulle koble gelbatteriet. Det er noen koblinger som skal settes på. Og da det var gjort gikk rullestolen hverken fremover eller bakover. Men den gikk rundt og rundt , rundt sin egen akse!  Så  han som skulle koble måtte legge seg på bakken for å koble på nytt.Men denne gangen assistert av min datter som nå klarer å fikse koblingen selv.

 

Turen til Krakow var kjempefin. Alt fungerte veldig bra bortsett fra Gardermoen. Der fungerte lite.. Jeg er tvilsom til ny reise til og fra Gardermoen for når det gjelder elektrisk rullestol har jeg aldri opplevd annet enn problemer. Så merkelig at det fungerer ved andre flyplasser, f eks Krakow, JFK New York, Las Palmas…..

Men Krakow og Polen er et flott sted å reise til. De aller fleste polakker snakker godt engelsk. De er vennlige,inkluderende,høflige og svært hjelpsomme.

En tur til Krakow kan absolutt anbefales. Men ikke Gardermoen om du er rullestolbruker…

 

Med VY kommer jeg ikke med toget som før.

Da jeg ble slagrammet for 9 år siden ante jeg lite om fremtida. Å havne i rullestol var ikke et helt ukjent område for meg, jeg har jo jobbet i helsevesenet hele livet.

Å havne i rullestol betyr å bli kjent med en noe ukjent verden alikevel, for nå var det jeg som satt i stolen. Jeg har hele tiden hatt rikelig med forskjellige rullestoler, tilsammen 4 stk. To av de er elektriske, hvorav den ene er beregnet  til bruk ute,sånn at jeg kan komme meg nokså langt avgårde. jeg kan kjøre den ca 5 mil før lading. Den er lang og tung, kan ikke taes med på toget. Den vil i en evakueringssituasjon være til hinder. Den andre er en helt vanlig rullestol,dog med masse elektronikk ved at den kan styres både med joystick og fra panel bak. Denne stolen er fin å ha når jeg i blant reiser med tog,fly ol .

 

Men så har det seg sånn at jeg bor i en mindre kommune viss togstasjon er den eneste på østre linje som ikke er tilrettelagt(universelt utformet) sånn at jeg med rullestol kan komme med toget. Det blir altfor stor høydeforskjell fra plattform til tog med min rullestol. NSB løste dette problemet ved at jeg ,når jeg skulle med toget, ringte de dagen i forveien for å bestille. Da la de til rette sånn at HC-taxi hentet meg hjemme og kjørte til neste togstasjon  hvor jeg da kom på toget. Sånn har det fungert noen år. Jeg er ikke veldig aktiv som bruker av TT-taxi bestilt av NSB, så store utgiften har det neppe vært snakk om.

Alikevel tok jeg opp min litt håpløse togsituasjon med både media og Handikapforbundet. Jeg argumenterte med at jeg ikke kunne reise spontant og jeg sa at jeg neppe var siste rullestolbruker her ute på bygda. Men responsen fra det aktuelle forbundet var noe merkelig. Siden jeg hadde en slags “avtale” med NSB  og det faktum at jeg hadde så mye TT, ville de ikke engasjere seg. At samme forbund engasjerte seg voldsomt for en heis til et kapell gjorde  meg noe forundret. For det første. det er mange i samme forbund som disponerer HC-biler. Jeg lurer derfor på om det gjør at de ikke bruker tog i blant….. Burde ikke alle mennesker i 2019 kunne få ferdes med tog ? Og er det  ikke like viktig med å komme med toget som å komme inn i et kapell om man er rullestolbruker??

I dag ringte jeg VY for å bestille transport de 7-8 km til neste stasjon i forbindelse med at jeg i morgen skal til Gardermoen for en utenlandsreise. Jeg fikk bestilt og  betalt. Og trodde at alt var i orden. Men sent i ettermiddag ringte damen fra VY. Transporten ble ikke godkjent av hennes overordnede. Bane NOR har ansvaret for at togstasjoner/plattformer er tilrettelagt ,derfor vil ikke VY dekke transporten. Ok, jeg skjønner argumentet,men vet ikke om jeg vil godta det. Samme hva, Bane Nor er ikke i stand til å ordne stasjonen sånn at jeg kommer på i morgen… Så jeg må dekke transporten selv…. Nå ble jeg riktignok oppfordret til å sende inne klage…

Men akkurat nå så tenker jeg at den hersens heisen i det aktuelle kapellet neppe er så ofte i bruk og det aktuelle forbundet burde vel kanskje sett at togstasjoner burde være tilgjengelig for alle mennesker. Jaja, drit og dra. I morgen er det tid for en tur!

 

 

 

En god førjulstid til alle!

 

Merkbar fremgang!

Jeg har hatt en voldsom fremgang siden hjerneblødningen og flere hjerneinfarkter rammet meg. 9 år med enorme mengder trening må gi fremgang. Den første tida var det kjapp fremgang, for så å stoppe litt opp. Så merket jeg at jeg klarte mer og mer. Litt imponert egentlig, for jeg har måtte lære  alt på nytt.

I dag 9 år etter, er det kanskje vanskelig å se at jeg ble så hardt rammet. Man kan se noen skjevheter i ansiktet og at jeg går svært dårlig. Men sånn kognitivt er det vanskelig å  se omfanget. I dag snakker jeg helt normalt og ordleting er også nokså borte. Det hender jeg sliter litt med å snakke, men da er det som regel sent på kvelden hvor jeg naturlig nok er trøtt eller sliten.

Jeg føler også selv at jeg mer og mer er “ferdig” med tiden som handikappet, jeg har også vanskelig med å betrakte meg som det.

Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med å være handikappet. Ikke vet jeg helt heller om man må se på seg selv som handikappet resten av livet  når fremgangen har vært så stor.Men jeg må være ærlig, jeg vil alltid være rullestolbruker for det er ikke mange meterne jeg klarer å gå uten smerter( maks 2-3 meter). Deler av ryggraden er lammet og jeg sliter med store smerter i ryggen. Men egentlig føler jeg meg ganske så normal…

Jeg er vel der  i livet nå , hvor Sunnaas sykehus snakker om “veien videre”. Å komme seg videre her i livet tross stor skade.

Derfor blir det også gøy for meg når jeg oppdager at “jøss, jeg har hatt fremgang”! Forrige uke ble jeg klar over at jeg nå fikser å skifte dynetrekk på dobbeldyne uten noe problem. Det er fremgang og en seier.For da jeg kom tilbake fra første rehabilitering for en del år siden klarte jeg ikke engang å brette en klut…Det er jo mange som sliter med å skiftedynetrekk på dobbeltdyne så jeg er veldig fornøyd med fremgangen.

Og jeg ble også klar over at jeg klarer helt uten hjelp å rygge minicrosser`n inn i boden. I alle år har det vært gubben sin oppgave,men nå fikser jeg rygginga helt selv.Det betyr selvstendighet!

Dette bildet ble tatt på lørdag. Jeg var med på “bassengmaraton” ved Østfoldbadet. Så gøy å være med. Etterpå var jeg sammen med noen av de andre for å spise lunsj på “1985”…

Mottoet mitt er “jeg kan klare alt,bare det legges tilrette”. I skrivende stund kan jeg ikke komme på noe jeg ikke klarer. Jeg klarer ikke linedans,men det ville jeg neppe klart uten hjerneblødninga heller…..

Jeg gidder ikke bruke tid på å være lei meg over at jeg aldri får kjøre bil igjen,eller at jeg aldri kommer tilbake i jobb.Sånn er det bare. Kanskje ingen stor pris å betale heller, jeg overlevde jo…

Så får jeg heller bruke tid på å glede meg over alt jeg klarer. Som å glede meg over naturen…

 

Som å pynte til jul…

 

I dag er jeg kjempefornøyd med at jeg valgte å bruke så enormt med tid på å trene meg tilbake, på aldri å gi opp troen på at jeg skulle klare å bli nesten som før.

 

En fin morgendag til lesere av bloggen!

Det nærmer seg 13 desember!!

Jeg føler alltid noe spesielt når det nærmer seg desember og den 13….

13.des 2010 overlevde jeg noe jeg ikke skulle overlevd. Det er liksom bursdagen på nytt… Jeg er blant de som kan feire bursdag 2 ganger… I år er jeg ikke engang hjemme på dagen men oppholder meg i utlandet. Men det blir nok en liten feiring alikevel, en middag kanskje…Det er stort å ha overlevd og jeg vil være evig takknemlig de leger og øvrig helsepersonell som reddet livet mitt. Livet er så stort! Alikevel dukker det i blant opp en tanke:”hvorfor overlevde jeg  som ikke engang er troende?  Jeg som er ateist?Og så har jeg opplevd at dypt troende dør,mens jeg altså overlevde dødelig sykdom…Det henger liksom ikke helt på greip for meg,men jeg er utrolig glad for å ha fått livet tilbake. I dag,vel 9 år etter, tenker jeg lite over at jeg er alvorlig slagrammet. Jeg lever fint med “skavankene” . Livet er fylt med trening og aktiviteter. Jeg lever på streng diett, det skyldes delvis diabetesen men også det at jeg er har hatt hjerneslag.. Jeg har en fastlege som er utrolig flink med meg. Dietten gjør at jeg nærmer meg  et vekttap på 20 kg. Dette skjer i samarbeide med min lege. Han er godt fornøyd med blodsukkeret og hvordan jeg takler diabetes. Blodtrykket er også helt strålende. Så konklusjonen min er at et supert kosthold gir god helse.

 

 

 

Et stort slag gir dessverre mulighet for ytterligere problemer vedr.helsa. Jeg vet legen min følger godt med på den store bilyden over hele hjertet som har gitt noe  defekt i venstre hjerteklaff.Foreløpig er det stabilt. Jeg er nok mer hos lege enn folk flest. Jeg passes godt på. Noen dager etter siste kontroll mottok jeg melding fra legen “Hei og takk for sist”! Da var det avvik på noen blodprøver som krevde behandling…

Legen og jeg hadde også en diskusjon om jeg virkelig trengte influensavaksine. Jeg mente nei,siden jeg aldri er hverken forkjøla eller har feber/halsvondt. Jeg har faktisk aldri hatt influensa. Men legen min gadd knapt høre på hva jeg sa;” bare å ta den nå. Du tar den på samme tid, har gjort det i mange år,derfor du ikke blir syk”… Jaja, så ble det vaksine for 9.år på rad…. Ikke merket jeg stikket,ikke fikk jeg noe vondt i armen og noen influensasymptomer etter et par uker fikk jeg heller ikke….

Livet er fint  og selv om jeg nok mener at skjebnen var for tøff mot meg så har jeg kommet meg styrket ut av dette. Jeg har fått et helt annet perspektiv på livet. Jeg setter pris på små ting. Samtidig har jeg blitt tøffere om noen ikke godtar meg som jeg er. At noen kan være mindre hyggelige mot folk som rammes ekstra hardt er for meg en gåte.

At noen er ondskapsfulle er også for meg en  gåte. Sånne mennesker vil jeg absolutt ikke ha noe med å gjøre. Den slags folk snur jeg ryggen til. Men så har jeg en stor vennekrets og mange som godtar meg akkurat som jeg er

For livet er både flott og har mye bra å gi. Neste år fyller jeg 60 år og mange planer er lagt. Jeg ville jo aldri feire da jeg fylte 50 år, fordi jeg syntes det var så gammelt. Men noen mndr. etter  50 års dagen ble jeg rammet av en megastor hjerneblødning og måtte kjempe for livet. Så derfor skal jeg feire 60 år!

Og et knapt år etter bursdagsfeiring så blir det bryllup. Sønnen gifter seg med verdens fineste jente! Så jeg har mye å glede meg over.

 

Jeg fortsetter mine planer om å lage mat fra bunnen av. Akkurat nå har jeg gjort unna litt julemat.

Julemat er ikke helt min favoritt men hører jo tida til. Det er god kognitiv trening for meg å lage mat. Ikke bare trener jeg konsentrasjon, men både oppmerksomhet og planlegging for kjørt seg litt. Og så er det den fine følelsen av mestring…

Å ha fått livet tilbake gjør at man setter ekstra pris på det. Jeg gleder meg over hver dag.For å holde nye slag unna krever det at jeg trener en del. Og det gjør jeg gjerne. Jeg er heldig som bor i nærheten av Friskhetssenteret/Østfoldbadet. Der foregår all trening.

9-års dagen for å ha overlevd en dødelig hjerneblødning blir nok feiret i min utlendighet mens jeg spiser en god middag og kanskje en sukkerfri dessert eller kake. Ingen krise å ha fått diabetes, det krever bare litt planlegging, Helsemessig har jeg i dag en mye bedre helse enn jeg kanskje noen gang har hatt. Det er bare synd at jeg ikke helt skjønte at et stressfritt liv, sunn mat og trening er viktig for å ha et godt liv.

Så får jeg  ønske lesere av bloggen en god natt og husk å være gode mot hverandre.

Og ha en fin adventstid!

Når mora di er i Tveitagjengen…

Jeg vokste opp på Oslo øst. vi snakker om 70-tallet og bydelen var Oppsal. Et område av Oslo med mye blokkbebyggelse bygget 1959-62. Oppveksten kan best sammenlignes som hvordan Tove Nilsen beskriver sin oppvekst på Bøler i boka “Skyskraperengler”.

Jeg startet på Godlia skole,årstallet var 1967 og skolen var splitter ny. Jeg kan ennå erindre lukta av blendingsgardinene som  var svarte,gardinene var oransje. Skikkelig 60-70 tallet altså. Skoleårene på Godlia var fine. Det første året gikk vi på skolen på lørdag… men så ble den ordningen avsluttet og vi fikk femdagers uke og lengre skoledager. I 1970 ble jeg med i Godlia skoles musikkorps,instrumentet var klarinett. Det var litt idyllisk å gå på Godlia,skolen lå plassert ved skogsområde og det var lite trafikk rundt skoleområde. Men roen som preget Godlia skole ble veldig annerledes da vi ble klar for ungdomsskolen. Året var  1973 og ungdomsskolen het Tveita… Skolen lå i bydelen Alna. Det var stor overgang å komme fra Godlia skole og til store Tveita ungdomsskole. Husker jeg følte det som skremmende for ryktene gikk om en ungdomsskole med narkotikaproblemer.

Det var store klasser og mange klasser på hvert klassetrinn. Like ved skolen lå Tveita senter. Et senter med en del butikker og etterhvert en berykta gjeng som holdt til i området.Nemlig Tveitagjengen. Men de årene jeg gikk på Tveita ungdomsskole 1973-76 fantes ikke Tveitagjengen. Tveitagjengen var en kriminell gjeng som oppstod ca 1985. De ble mistenkt for å drive med narkotika,spritsmugling ,torpedovirksomhet og sjokkbrekk mot bl a minibanker.

Tveitagjengen var beryktet utover hele Norge. Fremdeles kan jeg møtes med litt skepsis når jeg sier at jeg gikk på Tveita ungdomsskole.”Var du med i Tveitagjengen eller”???

Nei,noen Tveitagjeng var jeg ikke med i ,jeg kjente knapt til noen av de som var der.

For etter årene på ungdomsskolen gikk veien videre til Sinsen gymnas og engelsklinja med fordypning i tysk og fransk. Da hadde jeg forandret klesstil til krampesoss og alle klærne mine var av dyre merker. Head,Moncler,Cerutti 1885,Fila,Lacoste osv var merkene jeg brukte. Og så spilte jeg tennis i Njård tennisklubb,trass at jeg var så nærsynt at jeg hadde problemer med å se tennisballen…

Jeg levde et nokså beskyttet liv med skolegang, klarinettspilling og jobbing ved siden av skolen. Tveitagjengen gjorde sine sjokkbrekk og var stadig på avisenes førstesider….

Jeg minnes årene på Godlia og Tveita som gode år. Og Tveitagjengen kjente jeg lite til.

Men de siste årene har jeg igjen fått stifte bekjentskap med Tveita og Tveitagjengen!

Det har seg sånn at jeg har verdens fineste mamma på 82 år. En mamma som alltid har vært mamma. Hun har alltid vært der og hun har lært meg alt om å ha gode holdninger. I dag er hun riktignok ikke så fysisk sprek lenger,men hode fungerer helt på topp. Mamma er ganske så sosial. Da hun var sprekere dro hun ofte til Oslo sentrum men det orker hun ikke lenger. Så hun tar taxi til Tveita senter i stedet. På Tveita senter finnes hennes Tveitagjeng. En gjeng menn og kvinner i 80-årene som møtes ofte på senteret. Og hvilken gjeng de er. Ikke bare møtes de på senteret, men de møtes også hjemme hos hverandre.Eller ute og spiser. Det er så godt å se denne gjengen. De bryr seg virkelig om hverandre. Hjelper hverandre med kjøring,handling og andre ærender. Og jeg ser hva dette betyr for mamma. Det er godt å vite at hun har det bra sammen med disse fine menneskene. Da er det liksom greit at mora di er i Tveitagjengen!

Ha en fin helg!

Å ta livet tilbake…

13.desember er det 9 år siden jeg ble rammet av en stor hjerneblødning. De første månedene dreide seg om i hovedsak å overleve samt trene seg tilbake. For var  det  en ting jeg var klar over så var det at enorme mengder trening var eneste måte å komme seg tilbake.Det var eneste måte for  meg å klare å stå,gå,sitte,spise osv.  Simpelten alt måtte læres på nytt…

Jeg aner ikke  hvor mange timer jeg har trent,sannsynligvis tusenvis. I dag fungerer jeg nokså greit. Det kognitive viser i følge kognitiv testing at jeg fungerer veldig  bra.Fysisk har  jeg varige lammelser i ryggrad og venstre side. Men musklene mine får stadig gjennomgå ved daglig trening og jeg har god fremgang. Jeg mestrer det meste og er takknemlig for at det egentlig har gått veldig bra med meg. Men jeg har selv trent meg tilbake.Ingen kan trene for deg… På nettet er jeg på flere forum med slagrammede.  Og jeg tar meg i å la meg irritere eller forbløffe. For jeg tenker sånn,at har man overlevd store slag så må man bare være enormt glad. Men så møter jeg på nettet en del slagrammede som syter over det meste. De fleste av de er veldig opphengt i diagnoser. en diagnose,vet faktisk ikke helt om jeg vil kalle det en diagnose heller, er fatique. Fatique er enklest å forklare som tretthet. Ja, man får nok stort behov for søvn etter store ,ødeleggende slag. Men man skal også være klar over at “alle blir vi trette”. Tretthet kan være en god ting  for å signalisere at man kanskje trenger litt søvn. Jeg var  plaget med tretthet de første årene. Men levde sånn at jeg stod opp, dusj,trening,måltider og aktiviteter rullerte i faste mønstre. Ble jeg trett., la jeg meg og sov til jeg våknet igjen. Jeg kunne sove en time eller kanskje 3 og så var jeg i farta igjen. Kroppen fikk den søvnen den trengte… 9 år senere kan jeg fremdeles sovne på sofaen midt på dagen men jeg tenker faktisk ikke diagnose  og atter diagnose. For det er vel sånn at de aller fleste tar en blund om man føler for det, Man trenger ikke sykeliggjøre en powernap vel…Jeg tenker sånn at har man overlevd et nesten dødelig slag(i følge legene skulle jeg ikke overlevd) så er  det vel helt greit med en powernap eller to…Det klages mye på ulike slagforum. Det klages spesielt mye over NAV som ikke forstår. Jeg fikk  f.eks slengt til  meg at “du er heldig som fikk et så stort slag at du havnet i rullestol, for da tror NAV på deg”….Nei,NAV ser ikke på rullestolen men på skaden.  De ser på CT og MR-bildene for alle slag vil vises der. Det vises som arrvev i hjernen…Hvilke hjelpemidler man måtte trenge er ikke avgjørende. De første årene var jeg med i flere slagforeninger men gikk til  slutt veldig lei det enorme sykdomsfokuset. Jeg har opplevd en del møter i flere slagforeninger hvor man snakker slag,slag og slag. Og snakker man ikke om slag så er det om NAV… Hvorfor snakkes det ikke om kosthold og trening??Hvorfor snakkes det ikke om veien videre?Om hvordan man bør leve videre…For å unngå nye slag…Den ene slagforeningen arrangerte faktisk noen spasèrturer… Og godt er det.For å spise sunt ,trene og være aktiv er beste måte å unngå nye slag på.De 6-7 første årene etter hjerneblødningen  dreide livet seg om fysioterapi hos fysioterapeut med kommunal avtale. Jeg trente 2-3 ganger i uka sammen med andre med skavanker. Og betalte selv for bassengtrening en gang i uka. Men så fant jeg ut at jeg ville profittere mer på å trene ved Østfoldbadet/Friskhetssenteret sammen  med andre. Riktignok måtte jeg da betale hele greia selv men det er absolutt verdt det. For i disse 2 årene jeg har trent der har jeg kommet meg veldig. Både fysisk og kognitivt. Og så tenker jeg litt at trening ved helsestudio er normalt og ganske helt i tråd med “veien videre”…Det dreier seg om normalisering… Når slagrammede omtaler seg sjøl som slagpasienter blir jeg bare veldig lei. Man er ingen slagpasient mange år etter et slag.Slagpasient var man da man lå der dødssjuk på sykehuset, i dag er man slagrammet. Ikke sykeliggjør situasjonen….

All trening jeg har lagt ned dreier seg om å ta livet tilbake. Jeg ville ha livet mitt tilbake. Jeg har f eks aldri hatt slagrammede venner,hvorfor  skal jeg da reise på Sydenturer med slagrammede til Institusjoner i utlandet? Er jo mye mer normalt å reise med gubben til steder jeg har vært før eller steder vi vil se. For den elektriske rullestolen kan jeg ta med samme hvor jeg skal.

Å rammes av et stort slag har for meg handlet om å ta livet tilbake til der jeg var før. Masse er forandret,jeg får  f eks aldri førerkortet tilbake. Det er nå helt greit. Men morsomt er det at jeg får opp førerkortet digitalt….I dag gjør jeg mange ting som jeg ikke brydde meg om før. Livet har blitt annerledes men veldig FINT!  Jeg hadde aldri syklet 240 mil på 4-5 sommermåneder om det ikke var for slaget og det nye livet. 240 mil  er fra hjemstedet mitt og litt lenger enn Nordkapp. Jeg hadde aldri giddet lage mat fra bunnen av om det ikke var for slaget…

Her holder jeg på med en gryte til lørdagskvelden(i morgen). En krèmet  oksegryte inspirert av den franske retten Bouf Bourguinon. Litt avansert matlaging..Jeg har oppdaget at det er gøy å lage mat. Det er gøy å prøve seg frem med krydder…Det er gøy å kjøpe annet kjøtt enn kjøttpølser og kjøttdeig.

Det har blitt et annerledes liv etter hjerneblødningen.

I går laget jeg den her … laks på en seng av grønnsaker og gratinerte poteter

Å ta livet tilbake har blitt for meg en greie for å tilføre det som er positivt i livet. De ting som jeg vokser på. For livet er så fint.Jeg overlevde og er så takknemlig for all rehabilitering jeg har fått som har gjort det mulig å leve et fint liv. Et liv med innhold,moro og fine aktiviteter.

En kveld var jeg på minnestund for et ungt menneske som hadde valgt å avslutte livet. Det var en spesiell opplevelse. Så mange mennesker i fortvilelse men også så mange flotte ungdommer samlet i sorgen. Det var en så verdig og fin minnestund. Og jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg overlevde noe jeg ikke skulle overlevd og så velger et ungt menneske som ikke engang har startet noe særlig på livet,å avslutte det. Nesten før det får begynt…Jeg er så glad for at jeg overlevde og  kan fortsette i dette fine som kalles livet, og så ønsker noen å ikke leve lenger. Det er så tragisk.Livet kan være vanskelig i blant…

 

 

 

Høsten er her!

Da er vi kommet helt til oktober og det nærmer seg jul…

Men før høsten var helt her har jeg vært på korpstur i Stockholm.Janitsjar`n feirer 85 år og vi måtte selvsagt på korpstur. Senere i høst har vi jubileumskonsert og vi er fullt i gang med program til konserten.Dessuten har vi både julekonsert, flere andre konserter og nyttårskonsert å se frem til. Jeg er heldig som kan være med.

Vi var en langhelg i Stockholm. Reiste herfra med buss m/ heis sånn at jeg fikk med  den elektriske rullestolen. Etter noe stopp i Arboga og Karlstad ankom vi Stockholm

Et veldig fint hotel! Jeg hadde HC-rom, det var nok en del større en de andre sine rom…

Det var en veldig flott frokost, var nok lagt veldig vekt på et sunt kosthold.

Ble noen besøk i baren også…

 

Lørdag reiste vi inn til Stockholm City

Gamla Stan  er veldig koselig.

Vi tok T-banen da vi dro bortom Globen. Det er godt tilrettelagt for rullestol så jeg slapp å forsere denne rulletrappa!

Vi hadde flere konserter i Stocholm og etter den første konserten spiste en del av oss middag på hotellet.

Laks! Jeg er ikke veldig begeistret for kjøtt så det var godt med skikkelig fiskemiddag.

 

Dagen etter hadde vi nok en veldig fin konsert i Mariakirken,Huddinge.

På kvelden hadde vi jubileumsmiddag på hotellet.

Her er bilde fra forretten som var kamskjell.

Jeg glemte å ta bilde av både middag og dessert men flott var det.Og en veldig bra feiring.

 

En kjempefin tur var det. Da vi var vel tilbake i Askim igjen var det nok flere av oss som kunne reist på ny tur omgående. Korpstur er gøy!  Jeg tenker i blant at jeg er heldig som kan være med i janitsjar`n trass mitt handikap. For blant  dem merker jeg aldri  at jeg er annerledes. Der er jeg en av mange.

 

Fortsatt er det mulig å sykle. Jeg hadde egentlig satt en dato for å stoppe med syklinga,1oktober, fordi det begynner å bli kaldt. Men i går syklet jeg er real tur i nydelig høstvær

 

og så fortsetter jeg med prosjektet; å lage mat fra bunnen av.

Her har jeg laget kjøtt i mørke eller sosekjøtt som noen kaller det. Husker bestemora mi laget det.

 

Høstferie nå ,men jeg trener som før. 4 ganger i uka med bassengtrening som er ganske tøff trening.Og ved Friskhetssenteret  4 ganger i uka.  kommer til å øke treninga når syklinga snart tar litt ferie. Men jeg har syklet over 240 mil siden 6 april så jeg er godt fornøyd med innsatsen min.

 

 

Ha en fin kveld!

 

 

 

 

 

 

 

Snart 9 år siden hjerneblødningen, og er jeg forandret?

.I desember er det 9 år siden hjerneblødningen rammet meg. Jeg kommer nok til å feire litt den dagen,akkurat som jeg har gjort hver gang årsdagen har kommet.Blir jo litt bursdag over å feire dagen man overlevde. Men jeg går ikke lenger rundt å tenker slag/hjerneblødning/funkis/ufør osv…. Sånn har livet bare blitt og i dag har jeg et veldig bra liv.Livet er veldig annerledes,men det  er både bra og fint.

Jeg stiller meg i blant spørsmålet om jeg er forandret. Utseendemessig ser man lett at jeg har hatt et forholdsvis stort slag. Det er noen skakkheter både her og der. Det driter jeg egentlig helt i for mange  er både litt skakke og har noen skavanker.  Men er jeg forandret sånn på innsiden?  Jo, jeg er nok det. Jeg er blitt mye mer utadvendt og snakkesalig.Datteren min sier jeg snakker både på inn og utpust. De siste årene før hjerneblødningen var jeg jo så ofte sint og hadde svært kort lunte. Men ingen ante at jeg gikk med en aneurisme midt inni hjernen som legene anslår jeg har gått med i 15-20 år. Man merkes av å gå med noe sånt i hjernen.Blir som å ha svulst på hjernen egentlig. Så sprakk den, jeg ble dødssyk men overlevde. Og nå ,vel 9 år senere lurer jeg på om hjerneblødningen forandret meg som menneske. Joda,den har gjort det. Jeg har blitt blidere sier mora mi. Psykologen sier at man ofte endrer seg når man overlever noe man ikke skulle overlevd. Litt boblete atferd sier psykologen. Man er så glad at man bobler over…. Jeg er glad over at jeg fikk livet tilbake. Men i dag merker jeg også at jeg setter mer krav. Før var jeg veldig ettergivende,dumsnill og jeg var utvilsomt en person det var lett å utnytte. Jeg likte aldri konflikter og i stedet for å ta opp ting så ga jeg ofte etter. I dag sier jeg i fra. Jeg er ikke lenger redd for å  gi beskjed og det kan jeg takke hjerneblødningen for! Selv om jeg er merket av å ha hatt et stor slag så skal jeg respekteres. Om folk behandler meg stygt eller nedsettende ,ja så driter jeg helt i det. Et stort slag og svært alvorlig sykdom gir gode muligheter for å rydde opp i vennelista.  Noen har erfart at jeg har blitt tøffere. Slaget gjorde at noen snudde ryggen til meg. Men noen har også erfart at jeg har snudd ryggen til dem. Jeg godtar ikke hva som helst,så viktig er ikke “vennskap” for meg.

De siste årene har jeg hatt en bekjent som har vært hyggelig. Vi hadde et greit vennskap men jeg var aldri helt klar over hvor jeg hadde vedkommende.Vi kjente hverandre fra en jobbsituasjon.Så ble  det sånn at vedkommende visste at jeg hadde bil men ikke førerkort. Og det startet nokså beskjedent med et ønske om at mann min og jeg kunne kjøre vedkommende på noen småturer. Det ble etter hvert nokså mange turer. Og nokså mange mil og bompasseringer….  Det kunne være ønske om turer til steder i Østfold og Østlandet, og steder langt inni Sverige. Men aldri en eneste krone for å spleise på diesel/bom-utgifter. Hver eneste tur ble avsluttet med “gjør opp neste gang jeg”…Vi visste etterhvert ikke helt hva vi skulle gjøre. Så merket jeg at vedkommende begynte å bli stygg mot meg, vedkommende kunne slenge ut stygge ting  eller uttrykke misnøye over at jeg trente så mye at jeg ikke hadde tid til cafèbesøk når vedkommende ønsket det. En dag brøt jeg all kontakt. Vedkommende har prøvd å komme i kontakt men jeg avviser sånt. Jeg vil ikke la meg utnytte. Jeg er ikke lenger ettergivende og snill/dumsnill.Så fysen på vennskap er jeg ikke!

Hjerneblødningen skadet meg utvilsomt en god del. Men jeg har trent meg tilbake både fysisk og kognitivt. I dag tenker jeg sånt at jeg ville ikke vært foruten hjerneblødningen. For den har gitt meg et fint liv. Jeg har blitt kjent med så mange fine mennesker. I dag har jeg en stor kontaktflate. Og jeg omgås nok lettere menn enn kvinner.Lettere å være kompis med mannfolk da.

Livet fortsetter selv om man har blitt slagrammet. Det er  vel ikke det verste som kan skje heller. For rammes man av slag så er man alvorlig syk men deretter går det bare fremover. Det fins dessverre sykdommer som bare går nedover..

Det måtte et realt slag til før jeg skjønte at jeg måtte trene. Jeg hadde aldri trent før. Kan huske at jeg en gang var innom et helsestudio men snudde fort. Det var ingenting for meg.I dag trener jeg hver bidige dag.I nettopp helsestudio og basseng. Og sykling…  Hittil i år har jeg syklet 230 mil. Det er omtrent distansen fra hjemstedet mitt og til Nordkapp.Jeg kommer til å sykle frem til 1 .oktober,deretter blir det for kaldt for meg. Det blir da noen måneder uten sykling. Da øker jeg treninga ved Friskhetssenteret og bassengtrening. Bassengtrening driver jeg med 4 ganger i uka,det er muligheter for å øke det.

Trening og janitsjar`n er hovedinteressene mine i dag.

Her spilte vi fredag kveld på Ukulturvandring. Kjempegøy men kaldt…

Trening har jeg altså ikke drevet med før,idretten har tjent svært lite penger på meg. Men så kommer man til en epoke i livet hvor man trues til å trene, ihvertfall  om man fortsatt vil ha livet i behold.Så ting har blitt annerledes..

Jeg driver fortsatt på med mitt lille prosjekt om å lage mat fra bunnen av.

Kjøttpudding med kål,gulrøtter og tyttebær

 

Og en klassiker fra 70-tallet: fiskepudding i terteskjell

 

Siden forrige blogging har jeg vært utredet for synet. Dette pga diabetesen. Men bilde av netthinne viser heldigvis ingen skade. Og diabetesen har stabilt fint blodsukker.Og pga at diabetesen behandles med kostholdsregulering,ingen medisiner, så fortsetter jeg å gå ned i vekt. Til nå minus 17 kg.

 

Livet  kan fort forandres.Ingen av oss vet noe om morgendagen. Mitt liv ble fort forandret, men jeg har kommet meg styrket ut av det.

 

 

Ha en fin ettermiddag og kveld!