Med VY kommer jeg ikke med toget som før.

Da jeg ble slagrammet for 9 år siden ante jeg lite om fremtida. Å havne i rullestol var ikke et helt ukjent område for meg, jeg har jo jobbet i helsevesenet hele livet.

Å havne i rullestol betyr å bli kjent med en noe ukjent verden alikevel, for nå var det jeg som satt i stolen. Jeg har hele tiden hatt rikelig med forskjellige rullestoler, tilsammen 4 stk. To av de er elektriske, hvorav den ene er beregnet  til bruk ute,sånn at jeg kan komme meg nokså langt avgårde. jeg kan kjøre den ca 5 mil før lading. Den er lang og tung, kan ikke taes med på toget. Den vil i en evakueringssituasjon være til hinder. Den andre er en helt vanlig rullestol,dog med masse elektronikk ved at den kan styres både med joystick og fra panel bak. Denne stolen er fin å ha når jeg i blant reiser med tog,fly ol .

 

Men så har det seg sånn at jeg bor i en mindre kommune viss togstasjon er den eneste på østre linje som ikke er tilrettelagt(universelt utformet) sånn at jeg med rullestol kan komme med toget. Det blir altfor stor høydeforskjell fra plattform til tog med min rullestol. NSB løste dette problemet ved at jeg ,når jeg skulle med toget, ringte de dagen i forveien for å bestille. Da la de til rette sånn at HC-taxi hentet meg hjemme og kjørte til neste togstasjon  hvor jeg da kom på toget. Sånn har det fungert noen år. Jeg er ikke veldig aktiv som bruker av TT-taxi bestilt av NSB, så store utgiften har det neppe vært snakk om.

Alikevel tok jeg opp min litt håpløse togsituasjon med både media og Handikapforbundet. Jeg argumenterte med at jeg ikke kunne reise spontant og jeg sa at jeg neppe var siste rullestolbruker her ute på bygda. Men responsen fra det aktuelle forbundet var noe merkelig. Siden jeg hadde en slags “avtale” med NSB  og det faktum at jeg hadde så mye TT, ville de ikke engasjere seg. At samme forbund engasjerte seg voldsomt for en heis til et kapell gjorde  meg noe forundret. For det første. det er mange i samme forbund som disponerer HC-biler. Jeg lurer derfor på om det gjør at de ikke bruker tog i blant….. Burde ikke alle mennesker i 2019 kunne få ferdes med tog ? Og er det  ikke like viktig med å komme med toget som å komme inn i et kapell om man er rullestolbruker??

I dag ringte jeg VY for å bestille transport de 7-8 km til neste stasjon i forbindelse med at jeg i morgen skal til Gardermoen for en utenlandsreise. Jeg fikk bestilt og  betalt. Og trodde at alt var i orden. Men sent i ettermiddag ringte damen fra VY. Transporten ble ikke godkjent av hennes overordnede. Bane NOR har ansvaret for at togstasjoner/plattformer er tilrettelagt ,derfor vil ikke VY dekke transporten. Ok, jeg skjønner argumentet,men vet ikke om jeg vil godta det. Samme hva, Bane Nor er ikke i stand til å ordne stasjonen sånn at jeg kommer på i morgen… Så jeg må dekke transporten selv…. Nå ble jeg riktignok oppfordret til å sende inne klage…

Men akkurat nå så tenker jeg at den hersens heisen i det aktuelle kapellet neppe er så ofte i bruk og det aktuelle forbundet burde vel kanskje sett at togstasjoner burde være tilgjengelig for alle mennesker. Jaja, drit og dra. I morgen er det tid for en tur!

 

 

 

En god førjulstid til alle!

 

Merkbar fremgang!

Jeg har hatt en voldsom fremgang siden hjerneblødningen og flere hjerneinfarkter rammet meg. 9 år med enorme mengder trening må gi fremgang. Den første tida var det kjapp fremgang, for så å stoppe litt opp. Så merket jeg at jeg klarte mer og mer. Litt imponert egentlig, for jeg har måtte lære  alt på nytt.

I dag 9 år etter, er det kanskje vanskelig å se at jeg ble så hardt rammet. Man kan se noen skjevheter i ansiktet og at jeg går svært dårlig. Men sånn kognitivt er det vanskelig å  se omfanget. I dag snakker jeg helt normalt og ordleting er også nokså borte. Det hender jeg sliter litt med å snakke, men da er det som regel sent på kvelden hvor jeg naturlig nok er trøtt eller sliten.

Jeg føler også selv at jeg mer og mer er “ferdig” med tiden som handikappet, jeg har også vanskelig med å betrakte meg som det.

Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med å være handikappet. Ikke vet jeg helt heller om man må se på seg selv som handikappet resten av livet  når fremgangen har vært så stor.Men jeg må være ærlig, jeg vil alltid være rullestolbruker for det er ikke mange meterne jeg klarer å gå uten smerter( maks 2-3 meter). Deler av ryggraden er lammet og jeg sliter med store smerter i ryggen. Men egentlig føler jeg meg ganske så normal…

Jeg er vel der  i livet nå , hvor Sunnaas sykehus snakker om “veien videre”. Å komme seg videre her i livet tross stor skade.

Derfor blir det også gøy for meg når jeg oppdager at “jøss, jeg har hatt fremgang”! Forrige uke ble jeg klar over at jeg nå fikser å skifte dynetrekk på dobbeldyne uten noe problem. Det er fremgang og en seier.For da jeg kom tilbake fra første rehabilitering for en del år siden klarte jeg ikke engang å brette en klut…Det er jo mange som sliter med å skiftedynetrekk på dobbeltdyne så jeg er veldig fornøyd med fremgangen.

Og jeg ble også klar over at jeg klarer helt uten hjelp å rygge minicrosser`n inn i boden. I alle år har det vært gubben sin oppgave,men nå fikser jeg rygginga helt selv.Det betyr selvstendighet!

Dette bildet ble tatt på lørdag. Jeg var med på “bassengmaraton” ved Østfoldbadet. Så gøy å være med. Etterpå var jeg sammen med noen av de andre for å spise lunsj på “1985”…

Mottoet mitt er “jeg kan klare alt,bare det legges tilrette”. I skrivende stund kan jeg ikke komme på noe jeg ikke klarer. Jeg klarer ikke linedans,men det ville jeg neppe klart uten hjerneblødninga heller…..

Jeg gidder ikke bruke tid på å være lei meg over at jeg aldri får kjøre bil igjen,eller at jeg aldri kommer tilbake i jobb.Sånn er det bare. Kanskje ingen stor pris å betale heller, jeg overlevde jo…

Så får jeg heller bruke tid på å glede meg over alt jeg klarer. Som å glede meg over naturen…

 

Som å pynte til jul…

 

I dag er jeg kjempefornøyd med at jeg valgte å bruke så enormt med tid på å trene meg tilbake, på aldri å gi opp troen på at jeg skulle klare å bli nesten som før.

 

En fin morgendag til lesere av bloggen!

Det nærmer seg 13 desember!!

Jeg føler alltid noe spesielt når det nærmer seg desember og den 13….

13.des 2010 overlevde jeg noe jeg ikke skulle overlevd. Det er liksom bursdagen på nytt… Jeg er blant de som kan feire bursdag 2 ganger… I år er jeg ikke engang hjemme på dagen men oppholder meg i utlandet. Men det blir nok en liten feiring alikevel, en middag kanskje…Det er stort å ha overlevd og jeg vil være evig takknemlig de leger og øvrig helsepersonell som reddet livet mitt. Livet er så stort! Alikevel dukker det i blant opp en tanke:”hvorfor overlevde jeg  som ikke engang er troende?  Jeg som er ateist?Og så har jeg opplevd at dypt troende dør,mens jeg altså overlevde dødelig sykdom…Det henger liksom ikke helt på greip for meg,men jeg er utrolig glad for å ha fått livet tilbake. I dag,vel 9 år etter, tenker jeg lite over at jeg er alvorlig slagrammet. Jeg lever fint med “skavankene” . Livet er fylt med trening og aktiviteter. Jeg lever på streng diett, det skyldes delvis diabetesen men også det at jeg er har hatt hjerneslag.. Jeg har en fastlege som er utrolig flink med meg. Dietten gjør at jeg nærmer meg  et vekttap på 20 kg. Dette skjer i samarbeide med min lege. Han er godt fornøyd med blodsukkeret og hvordan jeg takler diabetes. Blodtrykket er også helt strålende. Så konklusjonen min er at et supert kosthold gir god helse.

 

 

 

Et stort slag gir dessverre mulighet for ytterligere problemer vedr.helsa. Jeg vet legen min følger godt med på den store bilyden over hele hjertet som har gitt noe  defekt i venstre hjerteklaff.Foreløpig er det stabilt. Jeg er nok mer hos lege enn folk flest. Jeg passes godt på. Noen dager etter siste kontroll mottok jeg melding fra legen “Hei og takk for sist”! Da var det avvik på noen blodprøver som krevde behandling…

Legen og jeg hadde også en diskusjon om jeg virkelig trengte influensavaksine. Jeg mente nei,siden jeg aldri er hverken forkjøla eller har feber/halsvondt. Jeg har faktisk aldri hatt influensa. Men legen min gadd knapt høre på hva jeg sa;” bare å ta den nå. Du tar den på samme tid, har gjort det i mange år,derfor du ikke blir syk”… Jaja, så ble det vaksine for 9.år på rad…. Ikke merket jeg stikket,ikke fikk jeg noe vondt i armen og noen influensasymptomer etter et par uker fikk jeg heller ikke….

Livet er fint  og selv om jeg nok mener at skjebnen var for tøff mot meg så har jeg kommet meg styrket ut av dette. Jeg har fått et helt annet perspektiv på livet. Jeg setter pris på små ting. Samtidig har jeg blitt tøffere om noen ikke godtar meg som jeg er. At noen kan være mindre hyggelige mot folk som rammes ekstra hardt er for meg en gåte.

At noen er ondskapsfulle er også for meg en  gåte. Sånne mennesker vil jeg absolutt ikke ha noe med å gjøre. Den slags folk snur jeg ryggen til. Men så har jeg en stor vennekrets og mange som godtar meg akkurat som jeg er

For livet er både flott og har mye bra å gi. Neste år fyller jeg 60 år og mange planer er lagt. Jeg ville jo aldri feire da jeg fylte 50 år, fordi jeg syntes det var så gammelt. Men noen mndr. etter  50 års dagen ble jeg rammet av en megastor hjerneblødning og måtte kjempe for livet. Så derfor skal jeg feire 60 år!

Og et knapt år etter bursdagsfeiring så blir det bryllup. Sønnen gifter seg med verdens fineste jente! Så jeg har mye å glede meg over.

 

Jeg fortsetter mine planer om å lage mat fra bunnen av. Akkurat nå har jeg gjort unna litt julemat.

Julemat er ikke helt min favoritt men hører jo tida til. Det er god kognitiv trening for meg å lage mat. Ikke bare trener jeg konsentrasjon, men både oppmerksomhet og planlegging for kjørt seg litt. Og så er det den fine følelsen av mestring…

Å ha fått livet tilbake gjør at man setter ekstra pris på det. Jeg gleder meg over hver dag.For å holde nye slag unna krever det at jeg trener en del. Og det gjør jeg gjerne. Jeg er heldig som bor i nærheten av Friskhetssenteret/Østfoldbadet. Der foregår all trening.

9-års dagen for å ha overlevd en dødelig hjerneblødning blir nok feiret i min utlendighet mens jeg spiser en god middag og kanskje en sukkerfri dessert eller kake. Ingen krise å ha fått diabetes, det krever bare litt planlegging, Helsemessig har jeg i dag en mye bedre helse enn jeg kanskje noen gang har hatt. Det er bare synd at jeg ikke helt skjønte at et stressfritt liv, sunn mat og trening er viktig for å ha et godt liv.

Så får jeg  ønske lesere av bloggen en god natt og husk å være gode mot hverandre.

Og ha en fin adventstid!

Når mora di er i Tveitagjengen…

Jeg vokste opp på Oslo øst. vi snakker om 70-tallet og bydelen var Oppsal. Et område av Oslo med mye blokkbebyggelse bygget 1959-62. Oppveksten kan best sammenlignes som hvordan Tove Nilsen beskriver sin oppvekst på Bøler i boka “Skyskraperengler”.

Jeg startet på Godlia skole,årstallet var 1967 og skolen var splitter ny. Jeg kan ennå erindre lukta av blendingsgardinene som  var svarte,gardinene var oransje. Skikkelig 60-70 tallet altså. Skoleårene på Godlia var fine. Det første året gikk vi på skolen på lørdag… men så ble den ordningen avsluttet og vi fikk femdagers uke og lengre skoledager. I 1970 ble jeg med i Godlia skoles musikkorps,instrumentet var klarinett. Det var litt idyllisk å gå på Godlia,skolen lå plassert ved skogsområde og det var lite trafikk rundt skoleområde. Men roen som preget Godlia skole ble veldig annerledes da vi ble klar for ungdomsskolen. Året var  1973 og ungdomsskolen het Tveita… Skolen lå i bydelen Alna. Det var stor overgang å komme fra Godlia skole og til store Tveita ungdomsskole. Husker jeg følte det som skremmende for ryktene gikk om en ungdomsskole med narkotikaproblemer.

Det var store klasser og mange klasser på hvert klassetrinn. Like ved skolen lå Tveita senter. Et senter med en del butikker og etterhvert en berykta gjeng som holdt til i området.Nemlig Tveitagjengen. Men de årene jeg gikk på Tveita ungdomsskole 1973-76 fantes ikke Tveitagjengen. Tveitagjengen var en kriminell gjeng som oppstod ca 1985. De ble mistenkt for å drive med narkotika,spritsmugling ,torpedovirksomhet og sjokkbrekk mot bl a minibanker.

Tveitagjengen var beryktet utover hele Norge. Fremdeles kan jeg møtes med litt skepsis når jeg sier at jeg gikk på Tveita ungdomsskole.”Var du med i Tveitagjengen eller”???

Nei,noen Tveitagjeng var jeg ikke med i ,jeg kjente knapt til noen av de som var der.

For etter årene på ungdomsskolen gikk veien videre til Sinsen gymnas og engelsklinja med fordypning i tysk og fransk. Da hadde jeg forandret klesstil til krampesoss og alle klærne mine var av dyre merker. Head,Moncler,Cerutti 1885,Fila,Lacoste osv var merkene jeg brukte. Og så spilte jeg tennis i Njård tennisklubb,trass at jeg var så nærsynt at jeg hadde problemer med å se tennisballen…

Jeg levde et nokså beskyttet liv med skolegang, klarinettspilling og jobbing ved siden av skolen. Tveitagjengen gjorde sine sjokkbrekk og var stadig på avisenes førstesider….

Jeg minnes årene på Godlia og Tveita som gode år. Og Tveitagjengen kjente jeg lite til.

Men de siste årene har jeg igjen fått stifte bekjentskap med Tveita og Tveitagjengen!

Det har seg sånn at jeg har verdens fineste mamma på 82 år. En mamma som alltid har vært mamma. Hun har alltid vært der og hun har lært meg alt om å ha gode holdninger. I dag er hun riktignok ikke så fysisk sprek lenger,men hode fungerer helt på topp. Mamma er ganske så sosial. Da hun var sprekere dro hun ofte til Oslo sentrum men det orker hun ikke lenger. Så hun tar taxi til Tveita senter i stedet. På Tveita senter finnes hennes Tveitagjeng. En gjeng menn og kvinner i 80-årene som møtes ofte på senteret. Og hvilken gjeng de er. Ikke bare møtes de på senteret, men de møtes også hjemme hos hverandre.Eller ute og spiser. Det er så godt å se denne gjengen. De bryr seg virkelig om hverandre. Hjelper hverandre med kjøring,handling og andre ærender. Og jeg ser hva dette betyr for mamma. Det er godt å vite at hun har det bra sammen med disse fine menneskene. Da er det liksom greit at mora di er i Tveitagjengen!

Ha en fin helg!

Å ta livet tilbake…

13.desember er det 9 år siden jeg ble rammet av en stor hjerneblødning. De første månedene dreide seg om i hovedsak å overleve samt trene seg tilbake. For var  det  en ting jeg var klar over så var det at enorme mengder trening var eneste måte å komme seg tilbake.Det var eneste måte for  meg å klare å stå,gå,sitte,spise osv.  Simpelten alt måtte læres på nytt…

Jeg aner ikke  hvor mange timer jeg har trent,sannsynligvis tusenvis. I dag fungerer jeg nokså greit. Det kognitive viser i følge kognitiv testing at jeg fungerer veldig  bra.Fysisk har  jeg varige lammelser i ryggrad og venstre side. Men musklene mine får stadig gjennomgå ved daglig trening og jeg har god fremgang. Jeg mestrer det meste og er takknemlig for at det egentlig har gått veldig bra med meg. Men jeg har selv trent meg tilbake.Ingen kan trene for deg… På nettet er jeg på flere forum med slagrammede.  Og jeg tar meg i å la meg irritere eller forbløffe. For jeg tenker sånn,at har man overlevd store slag så må man bare være enormt glad. Men så møter jeg på nettet en del slagrammede som syter over det meste. De fleste av de er veldig opphengt i diagnoser. en diagnose,vet faktisk ikke helt om jeg vil kalle det en diagnose heller, er fatique. Fatique er enklest å forklare som tretthet. Ja, man får nok stort behov for søvn etter store ,ødeleggende slag. Men man skal også være klar over at “alle blir vi trette”. Tretthet kan være en god ting  for å signalisere at man kanskje trenger litt søvn. Jeg var  plaget med tretthet de første årene. Men levde sånn at jeg stod opp, dusj,trening,måltider og aktiviteter rullerte i faste mønstre. Ble jeg trett., la jeg meg og sov til jeg våknet igjen. Jeg kunne sove en time eller kanskje 3 og så var jeg i farta igjen. Kroppen fikk den søvnen den trengte… 9 år senere kan jeg fremdeles sovne på sofaen midt på dagen men jeg tenker faktisk ikke diagnose  og atter diagnose. For det er vel sånn at de aller fleste tar en blund om man føler for det, Man trenger ikke sykeliggjøre en powernap vel…Jeg tenker sånn at har man overlevd et nesten dødelig slag(i følge legene skulle jeg ikke overlevd) så er  det vel helt greit med en powernap eller to…Det klages mye på ulike slagforum. Det klages spesielt mye over NAV som ikke forstår. Jeg fikk  f.eks slengt til  meg at “du er heldig som fikk et så stort slag at du havnet i rullestol, for da tror NAV på deg”….Nei,NAV ser ikke på rullestolen men på skaden.  De ser på CT og MR-bildene for alle slag vil vises der. Det vises som arrvev i hjernen…Hvilke hjelpemidler man måtte trenge er ikke avgjørende. De første årene var jeg med i flere slagforeninger men gikk til  slutt veldig lei det enorme sykdomsfokuset. Jeg har opplevd en del møter i flere slagforeninger hvor man snakker slag,slag og slag. Og snakker man ikke om slag så er det om NAV… Hvorfor snakkes det ikke om kosthold og trening??Hvorfor snakkes det ikke om veien videre?Om hvordan man bør leve videre…For å unngå nye slag…Den ene slagforeningen arrangerte faktisk noen spasèrturer… Og godt er det.For å spise sunt ,trene og være aktiv er beste måte å unngå nye slag på.De 6-7 første årene etter hjerneblødningen  dreide livet seg om fysioterapi hos fysioterapeut med kommunal avtale. Jeg trente 2-3 ganger i uka sammen med andre med skavanker. Og betalte selv for bassengtrening en gang i uka. Men så fant jeg ut at jeg ville profittere mer på å trene ved Østfoldbadet/Friskhetssenteret sammen  med andre. Riktignok måtte jeg da betale hele greia selv men det er absolutt verdt det. For i disse 2 årene jeg har trent der har jeg kommet meg veldig. Både fysisk og kognitivt. Og så tenker jeg litt at trening ved helsestudio er normalt og ganske helt i tråd med “veien videre”…Det dreier seg om normalisering… Når slagrammede omtaler seg sjøl som slagpasienter blir jeg bare veldig lei. Man er ingen slagpasient mange år etter et slag.Slagpasient var man da man lå der dødssjuk på sykehuset, i dag er man slagrammet. Ikke sykeliggjør situasjonen….

All trening jeg har lagt ned dreier seg om å ta livet tilbake. Jeg ville ha livet mitt tilbake. Jeg har f eks aldri hatt slagrammede venner,hvorfor  skal jeg da reise på Sydenturer med slagrammede til Institusjoner i utlandet? Er jo mye mer normalt å reise med gubben til steder jeg har vært før eller steder vi vil se. For den elektriske rullestolen kan jeg ta med samme hvor jeg skal.

Å rammes av et stort slag har for meg handlet om å ta livet tilbake til der jeg var før. Masse er forandret,jeg får  f eks aldri førerkortet tilbake. Det er nå helt greit. Men morsomt er det at jeg får opp førerkortet digitalt….I dag gjør jeg mange ting som jeg ikke brydde meg om før. Livet har blitt annerledes men veldig FINT!  Jeg hadde aldri syklet 240 mil på 4-5 sommermåneder om det ikke var for slaget og det nye livet. 240 mil  er fra hjemstedet mitt og litt lenger enn Nordkapp. Jeg hadde aldri giddet lage mat fra bunnen av om det ikke var for slaget…

Her holder jeg på med en gryte til lørdagskvelden(i morgen). En krèmet  oksegryte inspirert av den franske retten Bouf Bourguinon. Litt avansert matlaging..Jeg har oppdaget at det er gøy å lage mat. Det er gøy å prøve seg frem med krydder…Det er gøy å kjøpe annet kjøtt enn kjøttpølser og kjøttdeig.

Det har blitt et annerledes liv etter hjerneblødningen.

I går laget jeg den her … laks på en seng av grønnsaker og gratinerte poteter

Å ta livet tilbake har blitt for meg en greie for å tilføre det som er positivt i livet. De ting som jeg vokser på. For livet er så fint.Jeg overlevde og er så takknemlig for all rehabilitering jeg har fått som har gjort det mulig å leve et fint liv. Et liv med innhold,moro og fine aktiviteter.

En kveld var jeg på minnestund for et ungt menneske som hadde valgt å avslutte livet. Det var en spesiell opplevelse. Så mange mennesker i fortvilelse men også så mange flotte ungdommer samlet i sorgen. Det var en så verdig og fin minnestund. Og jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg overlevde noe jeg ikke skulle overlevd og så velger et ungt menneske som ikke engang har startet noe særlig på livet,å avslutte det. Nesten før det får begynt…Jeg er så glad for at jeg overlevde og  kan fortsette i dette fine som kalles livet, og så ønsker noen å ikke leve lenger. Det er så tragisk.Livet kan være vanskelig i blant…

 

 

 

Høsten er her!

Da er vi kommet helt til oktober og det nærmer seg jul…

Men før høsten var helt her har jeg vært på korpstur i Stockholm.Janitsjar`n feirer 85 år og vi måtte selvsagt på korpstur. Senere i høst har vi jubileumskonsert og vi er fullt i gang med program til konserten.Dessuten har vi både julekonsert, flere andre konserter og nyttårskonsert å se frem til. Jeg er heldig som kan være med.

Vi var en langhelg i Stockholm. Reiste herfra med buss m/ heis sånn at jeg fikk med  den elektriske rullestolen. Etter noe stopp i Arboga og Karlstad ankom vi Stockholm

Et veldig fint hotel! Jeg hadde HC-rom, det var nok en del større en de andre sine rom…

Det var en veldig flott frokost, var nok lagt veldig vekt på et sunt kosthold.

Ble noen besøk i baren også…

 

Lørdag reiste vi inn til Stockholm City

Gamla Stan  er veldig koselig.

Vi tok T-banen da vi dro bortom Globen. Det er godt tilrettelagt for rullestol så jeg slapp å forsere denne rulletrappa!

Vi hadde flere konserter i Stocholm og etter den første konserten spiste en del av oss middag på hotellet.

Laks! Jeg er ikke veldig begeistret for kjøtt så det var godt med skikkelig fiskemiddag.

 

Dagen etter hadde vi nok en veldig fin konsert i Mariakirken,Huddinge.

På kvelden hadde vi jubileumsmiddag på hotellet.

Her er bilde fra forretten som var kamskjell.

Jeg glemte å ta bilde av både middag og dessert men flott var det.Og en veldig bra feiring.

 

En kjempefin tur var det. Da vi var vel tilbake i Askim igjen var det nok flere av oss som kunne reist på ny tur omgående. Korpstur er gøy!  Jeg tenker i blant at jeg er heldig som kan være med i janitsjar`n trass mitt handikap. For blant  dem merker jeg aldri  at jeg er annerledes. Der er jeg en av mange.

 

Fortsatt er det mulig å sykle. Jeg hadde egentlig satt en dato for å stoppe med syklinga,1oktober, fordi det begynner å bli kaldt. Men i går syklet jeg er real tur i nydelig høstvær

 

og så fortsetter jeg med prosjektet; å lage mat fra bunnen av.

Her har jeg laget kjøtt i mørke eller sosekjøtt som noen kaller det. Husker bestemora mi laget det.

 

Høstferie nå ,men jeg trener som før. 4 ganger i uka med bassengtrening som er ganske tøff trening.Og ved Friskhetssenteret  4 ganger i uka.  kommer til å øke treninga når syklinga snart tar litt ferie. Men jeg har syklet over 240 mil siden 6 april så jeg er godt fornøyd med innsatsen min.

 

 

Ha en fin kveld!

 

 

 

 

 

 

 

Snart 9 år siden hjerneblødningen, og er jeg forandret?

.I desember er det 9 år siden hjerneblødningen rammet meg. Jeg kommer nok til å feire litt den dagen,akkurat som jeg har gjort hver gang årsdagen har kommet.Blir jo litt bursdag over å feire dagen man overlevde. Men jeg går ikke lenger rundt å tenker slag/hjerneblødning/funkis/ufør osv…. Sånn har livet bare blitt og i dag har jeg et veldig bra liv.Livet er veldig annerledes,men det  er både bra og fint.

Jeg stiller meg i blant spørsmålet om jeg er forandret. Utseendemessig ser man lett at jeg har hatt et forholdsvis stort slag. Det er noen skakkheter både her og der. Det driter jeg egentlig helt i for mange  er både litt skakke og har noen skavanker.  Men er jeg forandret sånn på innsiden?  Jo, jeg er nok det. Jeg er blitt mye mer utadvendt og snakkesalig.Datteren min sier jeg snakker både på inn og utpust. De siste årene før hjerneblødningen var jeg jo så ofte sint og hadde svært kort lunte. Men ingen ante at jeg gikk med en aneurisme midt inni hjernen som legene anslår jeg har gått med i 15-20 år. Man merkes av å gå med noe sånt i hjernen.Blir som å ha svulst på hjernen egentlig. Så sprakk den, jeg ble dødssyk men overlevde. Og nå ,vel 9 år senere lurer jeg på om hjerneblødningen forandret meg som menneske. Joda,den har gjort det. Jeg har blitt blidere sier mora mi. Psykologen sier at man ofte endrer seg når man overlever noe man ikke skulle overlevd. Litt boblete atferd sier psykologen. Man er så glad at man bobler over…. Jeg er glad over at jeg fikk livet tilbake. Men i dag merker jeg også at jeg setter mer krav. Før var jeg veldig ettergivende,dumsnill og jeg var utvilsomt en person det var lett å utnytte. Jeg likte aldri konflikter og i stedet for å ta opp ting så ga jeg ofte etter. I dag sier jeg i fra. Jeg er ikke lenger redd for å  gi beskjed og det kan jeg takke hjerneblødningen for! Selv om jeg er merket av å ha hatt et stor slag så skal jeg respekteres. Om folk behandler meg stygt eller nedsettende ,ja så driter jeg helt i det. Et stort slag og svært alvorlig sykdom gir gode muligheter for å rydde opp i vennelista.  Noen har erfart at jeg har blitt tøffere. Slaget gjorde at noen snudde ryggen til meg. Men noen har også erfart at jeg har snudd ryggen til dem. Jeg godtar ikke hva som helst,så viktig er ikke “vennskap” for meg.

De siste årene har jeg hatt en bekjent som har vært hyggelig. Vi hadde et greit vennskap men jeg var aldri helt klar over hvor jeg hadde vedkommende.Vi kjente hverandre fra en jobbsituasjon.Så ble  det sånn at vedkommende visste at jeg hadde bil men ikke førerkort. Og det startet nokså beskjedent med et ønske om at mann min og jeg kunne kjøre vedkommende på noen småturer. Det ble etter hvert nokså mange turer. Og nokså mange mil og bompasseringer….  Det kunne være ønske om turer til steder i Østfold og Østlandet, og steder langt inni Sverige. Men aldri en eneste krone for å spleise på diesel/bom-utgifter. Hver eneste tur ble avsluttet med “gjør opp neste gang jeg”…Vi visste etterhvert ikke helt hva vi skulle gjøre. Så merket jeg at vedkommende begynte å bli stygg mot meg, vedkommende kunne slenge ut stygge ting  eller uttrykke misnøye over at jeg trente så mye at jeg ikke hadde tid til cafèbesøk når vedkommende ønsket det. En dag brøt jeg all kontakt. Vedkommende har prøvd å komme i kontakt men jeg avviser sånt. Jeg vil ikke la meg utnytte. Jeg er ikke lenger ettergivende og snill/dumsnill.Så fysen på vennskap er jeg ikke!

Hjerneblødningen skadet meg utvilsomt en god del. Men jeg har trent meg tilbake både fysisk og kognitivt. I dag tenker jeg sånt at jeg ville ikke vært foruten hjerneblødningen. For den har gitt meg et fint liv. Jeg har blitt kjent med så mange fine mennesker. I dag har jeg en stor kontaktflate. Og jeg omgås nok lettere menn enn kvinner.Lettere å være kompis med mannfolk da.

Livet fortsetter selv om man har blitt slagrammet. Det er  vel ikke det verste som kan skje heller. For rammes man av slag så er man alvorlig syk men deretter går det bare fremover. Det fins dessverre sykdommer som bare går nedover..

Det måtte et realt slag til før jeg skjønte at jeg måtte trene. Jeg hadde aldri trent før. Kan huske at jeg en gang var innom et helsestudio men snudde fort. Det var ingenting for meg.I dag trener jeg hver bidige dag.I nettopp helsestudio og basseng. Og sykling…  Hittil i år har jeg syklet 230 mil. Det er omtrent distansen fra hjemstedet mitt og til Nordkapp.Jeg kommer til å sykle frem til 1 .oktober,deretter blir det for kaldt for meg. Det blir da noen måneder uten sykling. Da øker jeg treninga ved Friskhetssenteret og bassengtrening. Bassengtrening driver jeg med 4 ganger i uka,det er muligheter for å øke det.

Trening og janitsjar`n er hovedinteressene mine i dag.

Her spilte vi fredag kveld på Ukulturvandring. Kjempegøy men kaldt…

Trening har jeg altså ikke drevet med før,idretten har tjent svært lite penger på meg. Men så kommer man til en epoke i livet hvor man trues til å trene, ihvertfall  om man fortsatt vil ha livet i behold.Så ting har blitt annerledes..

Jeg driver fortsatt på med mitt lille prosjekt om å lage mat fra bunnen av.

Kjøttpudding med kål,gulrøtter og tyttebær

 

Og en klassiker fra 70-tallet: fiskepudding i terteskjell

 

Siden forrige blogging har jeg vært utredet for synet. Dette pga diabetesen. Men bilde av netthinne viser heldigvis ingen skade. Og diabetesen har stabilt fint blodsukker.Og pga at diabetesen behandles med kostholdsregulering,ingen medisiner, så fortsetter jeg å gå ned i vekt. Til nå minus 17 kg.

 

Livet  kan fort forandres.Ingen av oss vet noe om morgendagen. Mitt liv ble fort forandret, men jeg har kommet meg styrket ut av det.

 

 

Ha en fin ettermiddag og kveld!

 

 

Mer rehabilitering?

Høsten er i anmarsj og jeg har hatt en fin sommer. Målet jeg satte meg tidlig i sommer “200 mil før jul” har  jeg nådd!

Bildet viser hva jeg hittil har syklet men her må 100 mil trekkes fra fjoråret. Så siden 6.april-19.august syklet jeg 202 mil og er veldig fornøyd med at jeg klarte målet jeg satte meg i veldig god tid. Jeg har syklet ca 2.5- 5 mil hver dag for å klare målet. I fjor måtte jeg sykle til langt ut i oktober for å klare målet på 100 mil men jeg begynte ikke å sykle før 15.juni. Og for å klare målet måtte jeg iblant sykle med ulltøy. Det ville jeg unngå i år,derfor har jeg syklet lengre distanser.Det er gøy å sykle liggesykkel og jeg har truffet så mange hyggelige syklister. Jeg kommer til å fortsette syklinga så lenge været tillater det. Men sykler nå uten mål. Er litt hekta på dette med sykling så flere mil blir det garantert.

Liggesykkelen ble utprøvd under et rehabiliteringsopphold ved Beitostølen Helsesportsenter (BHSS). for ca 2 år siden. Det har vært viktig for meg å bruke sykkelen masse sånn at kommunen min har sett at den er i bruk og at jeg har god nytte av den. For det er jo heller  ingen tvil om at jeg har kommet meg enormt. All rehabilitering jeg har hatt har gjort at jeg i dag fungerer veldig bra. Siste innleggelse ved Sunnaas sykehus i juni konkluderte også med at jeg trenger ingen mer oppfølging fra Sunnaas. 7 innleggelser og masse annen rehabilitering har hjulpet  meg på vei mot et verdig liv! Dvs,hva jeg anser som et verdig liv.

I dag fungerer jeg veldig bra med masse aktiviteter. Og spørsmålet jeg har stilt meg er om jeg skal søke ytterligere rehabilitering ved BHSS. Jeg har kommet så langt i min rehabilitering at det eneste som passer for meg er BHSS. Jeg har hatt 2 fine opphold ved BHSS,et sommeropphold og et vinteropphold. Sykkel ble prøvd ut og ved vinteropphold ble det ski. Helt ærlig,jeg har aldri likt å gå på ski. Jeg har kjørt noe alpint men ser ikke det som noe særlig utfordring nå med relativ dårlig balanse. Rehabilitering ved Beitostølen er nok den dyreste rehabiliteringen man kan være på og jeg mener man er veldig heldig når man får tildelt opphold der.Da bør man sette pris på det og trene mye. Ved begge mine opphold der har jeg trent mye. Jeg har kontakt med flere av de jeg var på rehabilitering med og blitt spurt om vi skal søke nye opphold sammen. Og jeg har tenkt og tenkt..Og har kommet frem til at jeg IKKE søker noe nytt opphold. Jeg er nok mettet på rehabiliteringsopphold og opptatt av å leve livet  som normalfungerende. Jeg vil alltid være funkiss/funksjonshemmet men trenger ikke lenger denslags opphold. Jeg mestrer godt livet som funkiss. Jeg har et stort nettverk og nok av aktiviteter hver eneste   dag.

Her er jeg på trening ved Friskhetssenteret og det høljer skikkelig på utsida.Da er det godt å trene! Jeg trener basseng 4 ganger i uka under ledelse av fysioterapeut. Jeg trener mye i helsestudio. Jeg sykler hver eneste dag så lenge været er ok. Og jeg sykler laaangt…

Jeg mener at behovet mitt for mer rehabilitering ikke lenger fins. Jeg trenger ikke denslags opphold lenger. Jeg er opptatt av “veien videre”.

En ny hobby er å lage mat. Jeg har aldri likt å lage mat. Men ble noe mer opptatt av matlaging da jeg fikk hjerneblødning og flere hjerneinfarkter.Da ble jeg noe mer opptatt av å spise sunt..Men da diabetesdiagnosen var et faktum i februar fikk jeg veldig interesse for å lage mat. Jeg må nå holde meg unna sukker,pasta,poteter osv.

Her lager jeg malaysisk gryte med masse gode smaker. Kokos og kokosmelk,8 hvitløksfedd og 4 chili m/frø bl a. Det var kjempegodt!

Her har jeg laget røkt svinekam med rotgrønnsaker.Også det veldig godt…

 

I blant lager jeg opp pizza med fullkorn. Lager opp litt og fryser ned sånn at jeg har til lunsj. Den er laget med fullkorn,ost,cashewnøtter,mais,løk,tomat,paprika,spekeskinke eller kylling.

Jeg kommer til å fortsette med å prøve meg på nye retter,helst fra andre land. Matlaging er gøy!

 

Og jeg spiller i janitsjar`n og drar snart på korpstur. Vi skal spille i Stockholm  og øver inn programmet.

Jeg er glad for å spille i janitsjar`n og spiller der på 7.året.

Alle de tingene som jeg nå driver med er for meg en slags normaliseringsprosess. Jeg er tilbake der jeg var før…Livet er blitt annerledes enn før men det er fint om ikke mye bedre enn før.

Helsemessig har jeg god helse. På siste 3-mndr kontroll tirsdag var legen strålende fornøyd.Både blodtrykk og langtidssukker er glimrende. Jeg har en påvist defekt med venstre hjerteklaff .Men den er under kontroll og legen min sjekker den nøye. Jeg skal også utredes for synet. Alltid sett dårlig men pga diabetes skal synet sjekkes mer nøye.

 

Ønsker lesere av bloggen en fin ettermiddag og kveld!

 

 

 

 

 

Bursdag under planlegging!

Sommerferien er på hell men det har da vært en flott sommer. Jeg har benyttet en del tid til sykling. Nå har jeg syklet 173 mil og målet om “200 mil før jul” er innen rekkevidde.

Hadde aldri trodd at jeg skulle bli så hektet  på å sykle. Men da jeg satte meg mål om å klare 200 mil før jul ante jeg lite om hvor langt faktisk 200 mil er. Men de første 100 mil gikk greit unna og 100 mil til var jeg litt usikker på. Men så er det jo sånn at vi er mange syklister som ferdes ute tidlig og sent. Det blir masse småprat,vi hilser på hverandre, smiler og vinker. Og så er det jo en del som har lest om dette litt gale påfunnet i media og folk spør om hvor langt jeg har syklet og hvor mange mil jeg har igjen. Og noen sier de heier på meg og at jeg er tøff. Mulig det er tøft gjort  men for meg er det en del av nødvendig trening. Ingen har bedt meg sykle så langt men jeg tror på viktigheten av å sette meg mål. Livskvalitet med god helse er viktig. Hadde jeg valgt at jeg ikke skulle trene sånn ville jeg opplagt hatt annerledes helse. Men klart det har gått litt sport i det å sykle sinnsykt langt. På Instagram legger jeg ut bilder i blant under hashtag “galkjerringsyklerlangt”.Med 27 mil igjen å sykle er det ikke lenge til målet er nådd. Jeg kommer definitivt til å fortsette å sykle så lenge været tillater det. Men med nådd mål kan jeg slappe litt mer av og trene mer på Friskhetssenteret . Da kan jeg trene mer enn 4 ganger bassengtrening i uka som jeg har gjort til nå….

Det er litt rart å tenke tilbake på den tida hvor trening og sunt kosthold var fremmedord for meg. Jeg som drakk mer enn 2 liter pepsimax i døgnet og maten var nokså usunn. Og nå hvor jeg ikke kan tenke meg en hverdag uten trening og sunn mat. Det er egentlig synd at man må holde på å dø av hjerneblødning før man skjønner hvor viktig trening og kosthold er. Jeg er så takknemlig til de legene som reddet livet mitt og ga meg livet tilbake. Da må jeg leve sånn at jeg kan ha et fint liv.

Med diabetesdiagnosen har kostholdsendring gjort at jeg har gått ned mange kilo. Sånn ca 16  kg men jeg vil gå ned jevnt og trutt pga kostholdet. Det betyr igjen at mye klær har blitt for store og for noe tid tilbake dro datteren og jeg en tur til Kiel. Der har jeg en butikk jeg liker å handle tøy i.

En av kveldene satt vi på Observation Lounge og så en nydelig solnedgang..

En annen årsak til Kielturen var å handle “kvota”… Neste år runder jeg jo rundt år(60) og det

skal feires. Jeg feiret jo aldri 50 år fordi jeg syntes det var så gammelt. Men noen måneder senere kjempet jeg for livet da jeg ble rammet av en stor hjerneblødning(aneurisme som sprakk midt i hjernen). Det er flaks at jeg overlevde for i følge legene skulle jeg ikke gjort det.Husker en lege sa “du skulle vært dø du Tove”… Derfor skal jeg feire 60 år en gang neste sommer!

Og planlegginga av 60-års dagen er godt igang. Lokale er bestilt og  siden jeg ønsker bursdagen temabasert blir temaet “livet og musikken”! Jeg har fått noen dyktige folk til å hjelpe meg. Det blir ca 60 gjester og de som blir invitert er mennesker som har hjulpet meg tilbake til det jeg kaller et verdig liv. Det er selvsagt hele janitsjar`n, noen taxisjåfører,treningskompiser og venner. Jeg har allerede vært hos det cateringsselskapet som skal lage koldtbordet og de har tipset meg bra om hva jeg bør velge/ikke velge. Jeg har valgt en toastmaster som kjenner meg godt og jeg vet han vil gjøre en utmerket jobb. Også han som skal være bartender er en kar jeg kjenner godt og han er flink. Ei i janitsjar`n skal hjelpe meg med å dekke/pynte bord og hun er også veldig flink og kreativ.

Når det gjelder bar så drikker jo ikke jeg. Men mine holdninger til alkohol skal ikke nekte andre å nyte alkohol så selvfølgelig skal jeg ha bar. Derfor var det greit med en Kiel-tur for det er mye å spare på å handle i Taxfree. Så det blir både flere Kiel-turer og handling i Tøcksfors(Ica) fremover.

Det skal bli gøy å feire 60-årsdag. Jeg skylder egentlig alle de som har vært så inkluderende og flinke med meg en fest!Så fest skal det bli.

Neste måned skal jeg på korpstur til Stockholm og det skal bli artig. Er så herlige folk i janitsjar`n. Og i desember drar jeg en tur til New York og skal passe på å handle stæsj til bursdagsfeiringen.

Vil avslutte dette blogginnlegget med å vise at naturen går sin gang her på bygda!

 

Ha en fin kveld!

Siste innleggelse Sunnaas sykehus!

For  kort tid siden hadde jeg min siste innleggelse på Sunnaas sykehus. Det var min 7.innleggelse og det har vært en lang reise gjennom neste 8 år.Så rart å tenke tilbake til den gang jeg grudde meg voldsomt for å komme til Sunnaas. Alt jeg visste var at det var de desidert “verste” som havnet der. De med store skader i bl a hjernen.Jeg husker at jeg måtte ta en telefon dit i forbindelse med første innleggelse og da jeg ringte svarte stemmen “du har nå kommet til avdelingen for hjerneskader”.

Og så kom jeg dit og det var ikke skremmende i det hele tatt. Bare masse koselige folk og et fagpersonell som var helt utrolig. Jeg har hatt både korte og lange opphold der. Fra noen dager til 7 uker, Fra noen “skavanker” som måtte rettes opp til store skader som kognitive utfordringer. Og  kanskje den tøffeste skaden, omfattende lammelser i munn,svelg og spiserør. Jeg minnes en voldsom hoste de første årene, utallige brekninger,spy og ubehag. Dysfagi er en tøff skade, Jeg er takknemlig til Sunnaas sine fagfolk for all hjelp jeg fikk til dysfagien. Det siste året har jeg ikke merket noe i det hele tatt. Jeg er helt fin og kan spise alt.

Jeg hadde også flere opphold ved KRESS, kogniv rehabiliteringsenhet Sunnaas sykehus. Jeg slet med store kognitive utfordringer etter en megastor hjerneblødning og flere hjerneinfarkter. Hukommelsen fungerte dårlig, jeg hadde store problemer med konsentrasjon,ord-leting,rom&retningsvansker, syn&hørsel var nedsatt.I tillegg til omfattende lammelser i hele venstre side.

Jeg har hatt flere innleggelser for å sjekkes nevropsykologisk. Jeg har vært testet omfattende. Det ble tidlig klart at jeg hadde stor hjerneskade…

Siste lunsjen på Sunnaas!

I dag, 8 1/2 år etter hjerneblødningen er jeg veldig glad for all hjelp jeg har fått ved Sunnaas. Jeg har kommet meg veldig!

Livet ble riktignok ikke sånn jeg planla det, men jeg har fått igjen et veldig bra liv.Takket være Sunnaas som lærte meg alt om å gå veien videre trass stor skade.

 

Det  siste “problemet” vi måtte ta tak i var “førerkortvurdering”. Og det var derfor jeg var innlagt nå.

For saken var jo sånn at  jeg   etter hjerneblødningen fikk beskjed om  “ingen bilkjøring på 12 måneder”.  Og det var helt greit,jeg var på den tiden så skadet at jeg ikke  knapt husket at jeg hadde kjørt bil i mange år. Da  noen måneder hadde gått nevnte jeg bilkjøring for min flinke og gode fastlege. Han sa da at bilkjøring var noe Sunnaas sykehus måtte ta standpunkt til…Så ved flere innleggelser på Sunnaas nevnte jeg bilkjøring for legene, men svarene var nokså vage “vi kan vel ikke utfordre skjebnen med å la deg kjøre bil igjen”. Det syntes jeg var et dårlig svar og ba om ja eller nei. Jeg fikk etterhvert NEI og legen sa at han kunne ta førerkortet mitt. Det syntes jeg var en dårlig ide og ba om å få levere det selv hos politiet. Hvilket jeg gjorde. Men jeg fikk aldri noe bevis på at jeg hadde levert det inn.Årene gikk og intet bevis for at det var levert inn kom. Jeg purret på politiet 2 ganger, men de skjønte ikke hvorfor  jeg ikke hadde mottatt noe brev….

En dag satt jeg og googlet og fant ut at jeg kunne sjekke førerkortstatusen min(jeg ventet  jo at det ville stå noe om at det var levert inn grunnet stor skade. Men til min forundring sto det “gyldig førerkort til  100 år”. Det skjønte jeg lite av og ringte førerkortavdelingen/Politiet. Joda ,kunne damen i telefonen fortelle meg,”du har gyldig førerkort til du er 100 år”…Da jeg fortalte henne hva som hadde skjedd meg og at jeg hadde levert det inn, sa hun at Sunnaas har ikke gjort jobben sin helt riktig for det er Fylkesmann som fatter vedtak ang førerkortet. Hun så i loggen at jeg flere ganger hadde etterlyst papir på saken min, hun så også at jeg hadde levert det inn helt frivillig og at førerkortet var makulert. Men som hun sa,” ordne opp med dette , kanskje du kan kjøre bil igjen. Det hadde jo gått mange år..Så jeg snakket med fastlegen og vi ble enige om at han skulle sende inn en førekortvurdering ved Sunnaas sykehus. Men som fastlegen sa” jeg skriver at jeg ikke tror det er bra for deg med stresset som bilkjøring gir”.  Jeg trodde aldri jeg ville få en vurdering etter at fastlegen faktisk ikke var så positiv… Men få dager etterpå fikk jeg tidspunkt for innleggelse “førerkortvurdering”.

Jeg fikk et 5-dagers opphold men allerede 3 dager senere var jeg hjemme igjen!  Jeg ble omfattende testet og det visste seg at jeg hadde hatt stor fremgang men… ikke nok.

Hjerneskaden er fortsatt stor og jeg har neglect  både høyre og venstre side (hjernehalvdel). Det var litt overraskende men forklaringen er nokså enkel. Da aneurismen sprakk, sprakk den midt i hjernen sånn at både venstre og høyre side er rammet. Jeg har store problemer med oppmerksomhet og reaksjonsevne. Jeg har også problemer med synet som gjør at alt tatt i betraktning er jeg ikke egnet til å sitte bak et ratt. Og den avgjørelsen er jeg helt enig i. For jeg har levd med denne hjerneskaden i nesten 9 år…..   Men helga før innleggelsen hadde jeg jo fortsatt gyldig førerkort. Så jeg prøvde å kjøre bil på et skjermet område. En liten kort tur,, den første på 9 år. Og det var ingen god opplevelse. Sånne som meg, med hjerneskade bør ikke sitte bak et ratt!

Men nå er avgjørelsen tatt og jeg lever godt med den. Jeg trøster meg med at jeg rakk å kjøre bil i 32 år. Ikke  alle klarer å ta lappen engang! Men når jeg ser så mye stygg bilkjøring; høy hastighet,stygge forbikjøringer, høy hastighet inn i rundkjøringer,kort avstand til bil foran, så enker jeg at mange flere enn meg burde ha fått sjekket hodene sine…

 

Jeg ble nøye sjekket for senskader ved min siste innleggelse. Både skulder,arm/hånd, hofte,kne og fot venstre side er spastisk. Hele ryggraden har lammelser, derfor alle ryggsmertene. Og så det kognitive… Men jeg roses for all treningen jeg har nedlagt og beskrives som veldig ressurssterk.

Legen på Sunnaas var en hyggelig kar. Han hadde lest gjennom journalen min og flirte litt av at Sunnaas har forbudt meg å spille klarinett. Dette pga høyt trykk i hjernen under spilling. Da jeg svarte han at “først tok dere klarinetten og nå tar dere bilen”, var han litt lattermild men helt enig. Hold deg til sykling og slagverk sa legen.

Jeg har ikke mer behov for oppfølging ved Sunnaas. Jeg vil alltid tenke på Sunnaas som et fantastisk sted for oss som rammes hardt. Jeg har blitt kjent med så masse fine mennesker, så mange flotte leger ,nevropsykologer,sykepleiere osv.

Jeg fortsetter videre med trening og sykling. Målet for syklingen i år er 200 mil før jul  og jeg er godt i gang. 110 mil er unnagjort og 90 mil gjenstår. Det skal jeg  klare!

Det blomstrer hjemme hos oss…

Og jeg fortsetter med å lage mat fra bunnen av; her en marokkansk gryte.

Her har jeg laget fullkornspizza med mozarella,tomat,rødløk,mais,cashewnøtter  og spekeskinke.

 

Lørdag åpnet uteområdet ved Østfoldbadet og i dag var jeg der på trening. Før treninga måtte jeg se det nye området.

Dette skal bli bra og jeg gleder meg til å prøve sklia. Vi er heldige som har dette flotte stedet i nærheten.

 

Fin sommer til alle lesere!