NÅR “TRENING” BLIR TVANG!

Noen dager etter 13.desember 2010 våknet jeg opp etter en heidundranes hjerneblødning. Hele venstre side var lammet..  “Du står foran en veldig lang opptrening” sa den småkjekke nevrologen. 

Mens jeg lå der under full overvåking begynte fysioterapeutene å jobbe med meg. To stykker av gangen… og to ganger daglig. De var koselige men veldig strenge. “Bort med mobil,her skal det trenes”. “Og mobilen får du tilbake etter trening og hvile”…  Det var en møysommelig prosess, all treningen. Jeg var lammet i rygg,venstre ben og arm. Senere undersøkelser viste også svelgparese og facialparese(ansiktlammelse). Jeg hadde neglect venstre side.

Det var alvorlig fatt med meg…

Jeg var mest opptatt av at jeg hadde fått hjerneskade men skjønte ikke hva det innebar. At jeg ikke skjønte klokka og ikke ante om jeg var 50 eller 60 år. Jeg var klar over at jeg hadde 2 barn men slet med å huske alder på barna. Enda mer fortvilet ble jeg da jeg ikke husket vekt og lengde på barna som nyfødte.

Hjerneblødning er kort sagt ; det er som å få slettet harddisken og alt må legges inn på nytt.

Nevrologer og slagsykepleiere informerte om at jeg stod foran en veldig lang opptrening men det positive var  at jeg virket veldig treningsmotivert!

Jeg må ha vært en drømmepasient. For all trening godtok jeg uten videre. Hvorfor? Sannsynlig fordi jeg hadde kunnskap om at skulle jeg komme meg videre så måtte det trening til. Og at selv om jeg var hardt skadet MÅTTE jeg gjøre det beste ut av det. 

Noe annet som motiverte meg var at jeg hadde barn. Eller det faktum at jeg tenkte på at “om jeg en gang blir bestemor så kan jeg ikke løpe etter barnebarna men jeg kan være bestemor alikevel”.

Akkurat det motiverte meg noe voldsomt. “Jeg skal vise alle at jeg kan  klare det”, var tanken min.

Januar 2011  startet  opptreninga for fullt. Jeg var nå stabil og kunne trene når blodtrykket var ok. Og blodtrykket bedret seg jevnt og trutt. Jeg hadde jo også lagt om kostholdet. Aldri mer  PEPSIMAX. For før hjerneblødninga drakk jeg ca 2 l pepsimax i døgnet. Nevrologen sa ærlig til meg at pepsimax inneholder store mengder koffein, og at koffein trigger blodtrykket. “Du bør aldri mer drikke pepsimax”… 

Jeg har aldri drukket pepsimax etter at jeg fikk hjerneblødning. Selve flaska skremmer vettet av meg. Det var så ekstremt vondt å våkne opp etter hjerneblødninga i kledd stor bleie og nettingtruse. Det var vondt å oppleve at jeg var så alvorlig syk at jeg måtte ha fullt stell. Det var vondt å oppleve at det var snu-regime på meg,jeg ble snudd til faste tider.Og de måtte være 2 for jeg var helt “lealaus”.

Jeg er glad for at jeg så tidlig i min “slagprosess” skjønte at det er trening som må til.

2 uker etter hjerneblødningen klarte jeg å sitte på sengekanten med en sykepleier på hver side. Jeg trente på å stå og å sitte. Jeg trente på å gå i prekestol. Ca 5 uker etter hjerneblødninga tok jeg mine første skritt i basseng. Jeg hadde nå blitt overført til Jeløya og fikk mye opptrening. Jeg trente 3-4 økter hver dag med fysioterapeut og ergoterapeut.  

I dette bassenget lærte jeg å gå!

 

Så kom jeg til Catosenteret.

Der var det masse trening både med fysioterapeut og ergoterapeut.  Jeg trente 3-5 økter daglig og hadde stor fremgang. Til mer jeg trente til større fremgang hadde jeg. Jeg hadde nå kommet langt,hadde gradvis måtte lære alt på nytt. Men treninga ga resultat.  Ca 1 1/2 år etter slaget var jeg hjemmeboende med daglige økter trening. Jeg hadde fått sterk beskjed om at trening måtte jeg sette av tid til hver eneste dag resten av livet.

2 1/2 år etter hjerneblødningen startet den kognitive rehabiliteringa ved Sunnaas Sykehus. Til sammen har jeg hatt 6 innleggelser  ved Sunnaas sykehus. Jeg har lært å leve med hjerneskade,jeg har lært mange strategier for å leve med alvorlig hjerneskade og jeg har lært å bli trygg selv om jeg har stor skade.  En av de siste innleggelsene ved Sunnaas var for å kartlegge svelgparesen samt å lære meg praktiske tips for å klare å leve med svelgparese. I dag fungerer jeg nokså greit mht svelgparese.

For ca 2 år siden havnet jeg på nytt på slagposten. Jeg ble akutt syk igjen. Men omfattende utredning utelukket nye slag. Men de fant ut at jeg er rammet av CAA, CerebralAmyloid Agniopaty. Det er en hjernesykdom som kan ramme folk som har hatt hjerneblødning. Det dannes mikroskopiske blødninger i hjernen og om disse sprekker kan jeg få redusert livskvalitet. Jeg har hatt en megastor hjerneblødning og 3 hjerneinfarkter. En av disse skjedde i hjernestammen.  Derfor trener jeg hver dag!  Jeg MÅ trene for å unngå nye slag og dermed få redusert livskvaliteten. Så for meg er trening en slags tvang. Trening og sunt kosthold vil forhåpentligvis gi meg et godt liv fremover.

                                                                 

 

 

 

Rehabilitering,Valdresflya, og vakker natur!

Det er en helt unik og bra rehabilitering jeg har vært på. “Intensivt rehabiliteringsopphold for mennesker over 30 år” var en opplevelse. Beinhard trening men også en opplevelse i vakker natur.

Vi hadde flere turer i fjellet. Det er en god opplevelse å kjøre elektrisk rullestol på vidda når det høljer ned.  Da føler du mestring. Hadde jeg vært hjemme ville jeg ikke vært ute i sånt vær,mens på rehabilitering ga det følelse av mestring.

En helg var familien hos meg. Vi tok bilen og kjørte opp til Bygdin Cafè. Der var det vaffel å få kjøpt…

Vi kjørte videre opp til Valdresflya…

Traff på disse kyra ,mon tro den ene gir sjokolademelk??

Unik natur gjorde dette rehabiliteringsoppholdet så bra. Mye trening men også en fin innføring i friluftsliv som absolutt passer selv om man havner i rullestol. På Beitostølen er man ikke opptatt av hindringer men av muligheter!

Jeg vil blogge mer om denne rehabiliteringa senere og fortelle om min vei gjennom omfattede rehabilitering.  Og komme med synspunkter om hvem som bør få en sånn rehabilitering…

 

Topp rehabilitering del 2

Rehabiliteringa på Beitostølen var enorm flott. BHSS ligger vakkert til . Og har dyktige ansatte. Leger,sykepleiere,fysioterapeuter,ergoterapeuter,idrettspedagoger og assistenter er av førsteklasse.

Jeg kjente lite til BHSS på forhånd. Jeg hadde hørt om Ridder-rennet og Erling Stordahl.

Her bodde Erling Stordahl!

 

Jeg fikk et ganske stort rom, for rullestolbruker. Rommet hadde “sykehusseng”, nattbord,skrivepult og garderobeskap. Rommet var delikat hvitt,med pene lamper og gardiner. Baderommet var stort, helt flislagt i hvitt.

Dette var nok det aller beste rommet jeg noen gang har hatt under all rehabilitering jeg har hatt. 

Det som er flott med Beitostølen er alle treningsmulighetene man har.

Bamselitjern, hvor det er mulig å ro,kajakk, kano og å fiske.

Treningshaller..

 

Vi spilte masse boccia,både i treningssituasjon og på fritida. Boccia var nok det ballspillet som gjorde at gruppa mi fikk et godt samhold og det var uten tvil nokså inkluderende.

Mulighet for å trene luftgevær…

De aller fleste hestene var på beite mens vi var der. Men Beitostølen har mange hester og det er lagt fint tilrette .

Meny blir lagt ut på skjerm

 

Det er mulig å drive med forskjellige aktiviteter på kveldene,som f eks  å lage lærbelter,forskjellig tegning    -maling på stoff og t-skjorter

Selv lagde jeg disse 2…

De er i terrecotta

 

På området ligger det også et ganske utrolig flott lyskapell . 

Lyskapellet er økumenisk.

 

Det ble arrangert flere turer mens vi var der. Hver lørdag  kjører “Beitostølen-bussen”  opp til Beitostølen denter. Det fins godt utvalg ved hele 3 sportsbutikker, noen souvenirbutikker , bank og en del spisesteder.

Gruppa mi spise ute flere ganger.

Dette er fra Steakhouse Beitostølen

 

Peppes pizza Beitostølen

 

En regnfull dag var vi på Garli.

Opp til Garli betydde rullestol ca 6 km, til en parkeringsplass. Deretter rett inn på snaufjellet. Utrolig opplevelse å kjøre rullestol i sånne omgivelser

.

Hvilken topp rehabilitering jeg har vært på!

Akkurat kommet hjem etter en 4-ukers rehabilitering ved Beitostølen Rehabiliteringssenter.

Beitostølen Helsesportssenter(BHSS) ligger vakkert til i Øystre Slidre,Valdres.

Etter hjerneblødningen i 2010 har jeg vært igjennom omfattende rehabilitering ved de beste stedene. Bl a Catosenteret og mange innleggelser ved Sunnaas Sykehus. Ved siste innleggelse ved Sunnaas sykehus ble det sendt en søknad derfra til BHSS om et intensivt rehabiliteringsopphold for mennesker over 30 år. Jeg var heldig og fikk plass!

Jeg fikk et 4-ukers opphold.  Og dro av sted fra fint sommervær til regn på fjellet.

Jeg kom i gruppe med 16 andre mennesker, alle med nevrologiske diagnoser.

Et intensivt rehabiliteringsopphold ved BHSS innebærer trening,spising og soving. Man lever omtrent som toppidrettsutøver og det kan nok være tøft for mange. Noen av de opprinnelige 16 dro hjem…

Men vi andre hadde et utrolig opphold. Her kan jeg riktignok kun snakke for meg selv men dette var en rehabilitering jeg aldri har opplevd maken til.

Som ved andre rehabiliteringssteder fikk vi tildelt lege,sykepleier og fysioterapeut. Første dagen var det samtaler med de 3 nevnte. Vi satte oss mål for oppholdet.  Dagen ved BHSS består av 3-5 treningsøkter. Det er også godt varierte aktiviteter på kveldstid. 

Mat er også viktig ved BHSS.

Maten er god og veldig sunn. En dag i uka er det “grønn dag”. Det serveres ikke dessert,kun i helgene. Men det er rikelig med frukt som er tilgjengelig døgnet rundt. Det er også et tilgjengelig oppholdsrom med trivelig kjøkkenkrok med yoghurt,kornprodukter  som man kan ta når som helst.

Som tidligere nevnt hadde jeg satt mål for oppholdet. Jeg valgte å legge vekt på å øke svømmeferdigheter og et ønske om å sykle på en slags sittesykkel.

Hverdagene ved BHSS startet med morgenstell og frokost kl 8. Deretter først treningsøkt kl 9.15 og neste treningsøkt kl 11.Etter lunsj var det 2 treningsøkter til.Det var også satt av tid til hvile.

Jeg ble ivrig på sykkelen. Det var kjempegøy. Heldigvis er jeg nokså sterk i bena og ble glad i å pushe meg selv på sykkelen. Jeg syklet i all slags vær…BHSS har en imponerende område for fysisk trening. Banen er 400 m lang og der syklet jeg opptil 14 runder. 

Det var mye trening i fysiosal. Her hadde jeg som mål å trene opp venstre kne . Venstre ben er nokså lammet og treningen ble økt for å balansere kneet. 

 

Her er “trappa” som jeg trente på. To “trinn” skulle utføres med å starte på venstre ben og avslutte på venstre ben.  Øvelsen er vanskelig når benet er lammet. Jeg fikk først støtte meg på en stokk som hjelpemiddel. Da det fungerte måtte jeg senke hastigheten og så legge begge armene bakpå ryggen. Det ble mange trappetrinnøvelser!

For å trene konsentrasjon og multitasking  ble diverse klappeøvelser benyttet. Dette er gøy! Ved å kunne multitaske og klappeøvelser trener man de ødelagte nervebanene. Selv om man (som meg) har store skader i hjernen er det mulig å trene opp nervebanene. 

Multitasking kan foregå ved at man kaster ball og trener gangetabellen samtidig. Veldig utfordrene,også en utfordring for de fysioterapeutene som trener deg! Det var mye latter og godt humør under trening!

Jeg ønsket også styrke balansen. Dette fikk jeg trene meg på ved bl a robåt.

Like ved BHSS er det et tjern, Bamselitjern.

Her er Bamselitjern,personene på bildet er et filmcrew som var der de første dagene vi var der.

 

 

I bakgrunn på bildet over ser man forresten Bitihorn.

Det var mye friluftsliv ved Beitostølen. I vakre omgivelser fikk vi trent oss skikkelig. 

 

Å få komme til rehabilitering på Beitostølen er utrolig bra. MEN jeg mener nokså åpent at dette er ikke rehabilitering som passer for alle. Dette bør være for mennesker som har kommet veldig langt i sin rehabilitering. Det bør også forutsette at man har god innsikt i sin skade.  Dette er nok blant de aller dyreste rehabiliteringene man kan ha. Kjenner ikke til den eksakte døgnprisen men nokså sikker på at den er dyr. Derfor bør den også komme til de som har skikkelig utbytte og som er villige til å trene,trene og trene…

Kommer tilbake med mer om denne fantastiske rehabiliteringen jeg har vært med på i sommer!