13.desember er det 9 år siden jeg ble rammet av en stor hjerneblødning. De første månedene dreide seg om i hovedsak å overleve samt trene seg tilbake. For var det en ting jeg var klar over så var det at enorme mengder trening var eneste måte å komme seg tilbake.Det var eneste måte for meg å klare å stå,gå,sitte,spise osv. Simpelten alt måtte læres på nytt…
Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har trent,sannsynligvis tusenvis. I dag fungerer jeg nokså greit. Det kognitive viser i følge kognitiv testing at jeg fungerer veldig bra.Fysisk har jeg varige lammelser i ryggrad og venstre side. Men musklene mine får stadig gjennomgå ved daglig trening og jeg har god fremgang. Jeg mestrer det meste og er takknemlig for at det egentlig har gått veldig bra med meg. Men jeg har selv trent meg tilbake.Ingen kan trene for deg… På nettet er jeg på flere forum med slagrammede. Og jeg tar meg i å la meg irritere eller forbløffe. For jeg tenker sånn,at har man overlevd store slag så må man bare være enormt glad. Men så møter jeg på nettet en del slagrammede som syter over det meste. De fleste av de er veldig opphengt i diagnoser. en diagnose,vet faktisk ikke helt om jeg vil kalle det en diagnose heller, er fatique. Fatique er enklest å forklare som tretthet. Ja, man får nok stort behov for søvn etter store ,ødeleggende slag. Men man skal også være klar over at “alle blir vi trette”. Tretthet kan være en god ting for å signalisere at man kanskje trenger litt søvn. Jeg var plaget med tretthet de første årene. Men levde sånn at jeg stod opp, dusj,trening,måltider og aktiviteter rullerte i faste mønstre. Ble jeg trett., la jeg meg og sov til jeg våknet igjen. Jeg kunne sove en time eller kanskje 3 og så var jeg i farta igjen. Kroppen fikk den søvnen den trengte… 9 år senere kan jeg fremdeles sovne på sofaen midt på dagen men jeg tenker faktisk ikke diagnose og atter diagnose. For det er vel sånn at de aller fleste tar en blund om man føler for det, Man trenger ikke sykeliggjøre en powernap vel…Jeg tenker sånn at har man overlevd et nesten dødelig slag(i følge legene skulle jeg ikke overlevd) så er det vel helt greit med en powernap eller to…Det klages mye på ulike slagforum. Det klages spesielt mye over NAV som ikke forstår. Jeg fikk f.eks slengt til meg at “du er heldig som fikk et så stort slag at du havnet i rullestol, for da tror NAV på deg”….Nei,NAV ser ikke på rullestolen men på skaden. De ser på CT og MR-bildene for alle slag vil vises der. Det vises som arrvev i hjernen…Hvilke hjelpemidler man måtte trenge er ikke avgjørende. De første årene var jeg med i flere slagforeninger men gikk til slutt veldig lei det enorme sykdomsfokuset. Jeg har opplevd en del møter i flere slagforeninger hvor man snakker slag,slag og slag. Og snakker man ikke om slag så er det om NAV… Hvorfor snakkes det ikke om kosthold og trening??Hvorfor snakkes det ikke om veien videre?Om hvordan man bør leve videre…For å unngå nye slag…Den ene slagforeningen arrangerte faktisk noen spasèrturer… Og godt er det.For å spise sunt ,trene og være aktiv er beste måte å unngå nye slag på.De 6-7 første årene etter hjerneblødningen dreide livet seg om fysioterapi hos fysioterapeut med kommunal avtale. Jeg trente 2-3 ganger i uka sammen med andre med skavanker. Og betalte selv for bassengtrening en gang i uka. Men så fant jeg ut at jeg ville profittere mer på å trene ved Østfoldbadet/Friskhetssenteret sammen med andre. Riktignok måtte jeg da betale hele greia selv men det er absolutt verdt det. For i disse 2 årene jeg har trent der har jeg kommet meg veldig. Både fysisk og kognitivt. Og så tenker jeg litt at trening ved helsestudio er normalt og ganske helt i tråd med “veien videre”…Det dreier seg om normalisering… Når slagrammede omtaler seg sjøl som slagpasienter blir jeg bare veldig lei. Man er ingen slagpasient mange år etter et slag.Slagpasient var man da man lå der dødssjuk på sykehuset, i dag er man slagrammet. Ikke sykeliggjør situasjonen….
All trening jeg har lagt ned dreier seg om å ta livet tilbake. Jeg ville ha livet mitt tilbake. Jeg har f eks aldri hatt slagrammede venner,hvorfor skal jeg da reise på Sydenturer med slagrammede til Institusjoner i utlandet? Er jo mye mer normalt å reise med gubben til steder jeg har vært før eller steder vi vil se. For den elektriske rullestolen kan jeg ta med samme hvor jeg skal.
Å rammes av et stort slag har for meg handlet om å ta livet tilbake til der jeg var før. Masse er forandret,jeg får f eks aldri førerkortet tilbake. Det er nå helt greit. Men morsomt er det at jeg får opp førerkortet digitalt….I dag gjør jeg mange ting som jeg ikke brydde meg om før. Livet har blitt annerledes men veldig FINT! Jeg hadde aldri syklet 240 mil på 4-5 sommermåneder om det ikke var for slaget og det nye livet. 240 mil er fra hjemstedet mitt og litt lenger enn Nordkapp. Jeg hadde aldri giddet lage mat fra bunnen av om det ikke var for slaget…
Her holder jeg på med en gryte til lørdagskvelden(i morgen). En krèmet oksegryte inspirert av den franske retten Bouf Bourguinon. Litt avansert matlaging..Jeg har oppdaget at det er gøy å lage mat. Det er gøy å prøve seg frem med krydder…Det er gøy å kjøpe annet kjøtt enn kjøttpølser og kjøttdeig.
Det har blitt et annerledes liv etter hjerneblødningen.
I går laget jeg den her … laks på en seng av grønnsaker og gratinerte poteter
Å ta livet tilbake har blitt for meg en greie for å tilføre det som er positivt i livet. De ting som jeg vokser på. For livet er så fint.Jeg overlevde og er så takknemlig for all rehabilitering jeg har fått som har gjort det mulig å leve et fint liv. Et liv med innhold,moro og fine aktiviteter.
En kveld var jeg på minnestund for et ungt menneske som hadde valgt å avslutte livet. Det var en spesiell opplevelse. Så mange mennesker i fortvilelse men også så mange flotte ungdommer samlet i sorgen. Det var en så verdig og fin minnestund. Og jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg overlevde noe jeg ikke skulle overlevd og så velger et ungt menneske som ikke engang har startet noe særlig på livet,å avslutte det. Nesten før det får begynt…Jeg er så glad for at jeg overlevde og kan fortsette i dette fine som kalles livet, og så ønsker noen å ikke leve lenger. Det er så tragisk.Livet kan være vanskelig i blant…
