Livet mitt har vært litt spesielt de siste 8 årene. Litt sånn ..fra diagnose til diagnose. Det er sånn at den hjerneblødningen jeg ble rammet av for litt mer enn 8 år siden var stor og omfattende. Akkurat da ante jeg lite om hva som lå foran meg. Jeg var mest opptatt av å komme meg på beina …
Det første rehabiliteringsstedet jeg var på Jeløya. Der var jeg definitivt den aller dårligste, men kom dit fordi de hadde god kapasitet på sykepleiere. Jeg husker jeg hadde en timeplan for dagene var fylt med mye trening. Noen ganger hadde jeg “slagskole” som ga masse ny kunnskap om det jeg var rammet av. Men jeg var eneste elev! De andre som var der hadde nok mest fibromyalgi og revmatisme. Så i timene hadde jeg både lege og sykepleiere til å gi meg kunnskap. Jeg minnes en lege som fortalte om hvordan en stor hjerneblødning rammer,nemlig at en aneurisme i hjernen plutselig sprekker og så er det liksom at det hele går nedover i kroppens system. Litt vanskelig å forklare , men man rammes litt i alt av organer. Alt blir nedsatt… Jeg skjønte etter hvert at munn,svelg,spiserør, ansiktet,hele venstre side osv var rammet av lammelser. Masse trening ble gjort for at jeg skulle komme meg så fort som mulig. Jeg har selv lagt inn enorme treningsmengder for å komme meg tilbake. Det gikk i delmål og hovedmål…
Noen uker etter hjerneblødningen fikk jeg foklart at jeg ikke bare hadde hatt denne store blødningen, men de fant arrområder i lillehjernen og hjernestammen etter gamle infarkter. For 3 år siden ble jeg akutt innlagt med det de trodde igjen var nye infarkter. De fant intet nytt infarkt men jeg ble innlagt for utredning. Etter hvert fant de ut at jeg var rammet av CAA, Cerebral Amyloid Agniopati. En hjernesykdom som kan oppstå etter hjerneblødning. Den sykdommen betyr en veldig kontroll av blodtrykket men det klarer jeg fint å leve med. Jeg ble også sendt til utredning for en noe skadet hjerteklaff. Men foreløpig fungerer hjertet bra,litt smerter i blant men det er under kontroll. Legen min har informert meg om at på sikt kan hjerteklaffproblemet dukke sterkere opp, dette fordi jeg gikk i mange år med høyt blodtrykk. Det har forårsaket at hele blodsystemet i hjernen er delvis ødelagt, blodårene er ikke av god kvalitet , da åreveggene er stive og porøse. Det gir nedsatt blodgjennomstrømming i hjernen.
Jeg har hatt utredning for å sjekke stoffskiftet fordi det var noe forhøyet, men nå er det veldig greit.
1 1/2 år siden måtte jeg utredes for mistanke diabetes. Det var lett forhøyet blodsukker, men ble sjekket ut som ok. Forrige tirsdag var jeg igjen på 3 mndr kontroll. Jeg sjekkes omfattende hver 3. måned. Blodprøver ble tatt og jeg trodde alt var ok. Men så fikk jeg brev fra legen min om at siste prøvesvar visste for høyt blodsukker og jeg måtte ha glycosebelastning. Men som legen skrev i brevet, litt høyt BS betydde IKKE at jeg hadde diabetes.
Glycosebelastning er enkelt,først måles BS så drikke en flaske med glykose(sukker). Det smaker ikke vondt,bare veldig søtt. Man får omtrent sukkerlake på tennene,men det går fort over. Så må man sitte i ro i 2 timer. Deretter taes nye blodprøver. Så er man ferdig og kan dra hjem. Jeg fikk beskjed om å ringe legen 3 dager senere for å få svaret på belastningen.
Dagene før jeg ringte tok jeg meg i å “kjenne” symptomer på diabetes. Jeg var ofte tørst og hadde mye kløe. Men tenkte som så at tørsten skyldtes all treninga og kløinga nok skyldes at jeg er mye i klorvann. Jeg har dog aldri hørt at man får kløe av klorvann!
Så fredagen kom og jeg ringte for å høre på prøvesvaret. Da jeg forklarte hva det gjaldt sa hun på legekontoret kjapt at NN(legen) hadde sendt meg et brev. Og akkurat da skjønte jeg at jeg hadde diabetes for ellers ville ikke legen sendt meg noe brev. Joda, hun tok seg god tid og forklarte om prøvesvaret og hun leste opp hele brevet legen hadde sendt meg. Hun ville gjøre det slik så jeg slapp å gå gjennom hele helgen uten helt å vite. I brevet stod det om diagnose og at jeg ble bedt om å bestille time. Han skrev noe om at jeg ville få mye informasjon og skulle kurses(mestringsskurs).
Jaja, så ble det en ny diagnose. Diabetes er alvorlig, spesielt alvorlig for meg som er slagrammet. Men som alt annet som har rammet meg de siste 8 årene så skal jeg klare dette. Men diabetes gir en stor forandring i kostholdet mitt. Om jeg skal ha medisiner eller sprøyter eller kombinasjon vil legen fortelle meg om på tirsdag da jeg skal på kontroll igjen.
Livet fortsetter alikevel som før. Jeg er ikke sjokkert over ny diagnose for jeg vet at jeg er veldig utsatt for dette siden jeg har hatt en stor hjerneblødning og dette blir liksom mèn etter det. Sånn er det bare og jeg må bare gjøre det beste ut av det.
Jeg skal fortsette å glede meg over alt det fine livet har å by på. Det eneste jeg er lei for er at vinteren er på hell… Jeg synes ikke vi har hatt en skikkelig vinter, den var for kort, for lite snø og for mildt! Riktignok snødde det skikkelig her en dag og da tok jeg meg en tur med crosseren.
Jeg fortsetter også med planen om å lage all mat fra bunnen av. Denne gang har jeg prøvd meg på mat fra Kina, nemlig Crispy duck med pannekaker og gode smaker. Retten er Pekingand.
Jeg kjøpte and i Sverige , kinesiske pannekaker og Hoisinsaus kjøpte jeg på et asiatisk supermarked i Askim.
Anda ble smørt inn med soyasaus og brunt sukker, og lå deretter i kjøleskapet et døgn. Andestykkene ble stekt lenge og det marinerte skinnet ble sprøstekt. Kinesiske pannekaker med små stykker av and, strimler av vårløk,gulrot,agurk og hoisinsaus smakte kjempegodt. Synd jeg ikke kan legge ut bilde av retten, men vi glemte å ta bilde.
En annen dag lagde jeg hjemmelaget pasta bolognese. 
Ha en fin helg!
