For litt mer enn 4 år siden ble jeg rammet av en hjerneblødning som for alltid forandret livet mitt. Det skjedde plutselig, uten noe særlig forhåndsvarsel. Hadde vært på jobb den dagen, husker jeg hadde tidligvakt på sykehjemmet. Jeg jobbet ved en skjermet avdeling,beboerne var rammet av demens.. Tenk om jeg hadde visst at det var absolutt siste dag jeg var på jobb..   

Sammen med ungene, som da var 15 og 18 år gamle var vi på kjøpesenteret for noen ærend. Vi kjørte deretter hjem, tenk om jeg hadde visst at det var siste gang jeg kjørte bil. Mann min kom hjem fra jobb og vi lagde middag. Vi hadde gratinert laks med grønnsaker. Vi hadde sen middag, klokken var nærmere 20.00. Jeg merket plutselig et spark mot mitt høyre ben og ba datteren min om ikke å sparke meg. Hun ble sint, sånn sint som 15-åringer kan bli. “Jeg sparker da ikke deg mamma”! Jeg skjønte hun snakket sant og kikket på bena mine. De sparket hverandre og jeg hadde ingen kontroll på de! Jeg husker jeg reiste meg opp og løftet armene opp mot hodet. Men armene ville ikke koordinere. Jeg merket en slags “elektrisk strøm” i hode og fikk sagt til mann min “Ring 113”, det skjer noe i hodet mitt.

Han ringte straks, og ambulansen var her på 5 minutter! Ambulansepersonalet kom inn. Den ene ba meg stå på et ben og løfte hendene til siden”flyver`n”. Men da falt jeg over til siden og de måtte ta i mot meg. De la meg så på båre, trillet meg ut og rett inn i ambulansen. Det gikk for fulle sirener og blåys til sykehus..

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler