De første døgnene husker jeg ikke noe av. Men dette bildet viser kanskje litt av alvoret. Jeg var helt oppblåst i ansiktet. Jeg lå i “strengt sengeleie”. Noen ganger våknet jeg av at de lyste meg i øynene. Jeg lå under full overvåkning og var bundet til mye medisinsk utstyr. En gang i løpet av den første natten ble jeg informert av nevrolog om hva som hadde skjedd. En aneurisme hadde sprukket midt inni hjernen. “Du er rammet av en stor hjerneblødning”. Han sa også at om trykket i hjernen steg måtte de sende meg til Rikshospitalet for operasjon. “Men vi håper at du slipper det, for blødningen ligger vanskelig til og det kan gi komplikasjoner. Så ved å legge deg i strengt sengeleie håper vi hjernens ventrikkelsystem vil tømme blødningen.” Jeg ble liggende flatt i en sykehusseng under stor overvåking en ukes tid. Da jeg våknet helt opp og var stabil ble jeg mobilisert opp i sittende stilling. Etterhvert skjønte jeg litt av skadeomfanget.
