En sånn ambulanse var det som hentet meg da jeg be rammet av hjerneblødning for ca 4 år siden. Det var desember,kaldt og ved 20-tida. Selv om jeg bor på bygda tok det kun 5 minutter før ambulansen svingte inn foran huset vårt. Jeg ble kjapt trillet inni bilen og de startet å kjøre. Før de så stoppet motoren..”vi må ta blodtrykket,derfor stoppet vi.Det må være stille”. Han som holdt på med meg sa ingenting da blodtrykket var tatt. Han ga meg oksygen og medisiner. Han jobbet stille men var nøye med å informere. “Mannen din ba oss kjøre deg til Ullevål sykehus men vi trenger å komme litt fort til sykehuset så vi kjører til Fredrikstad.Det vil ta en time”. Det var mørkt ute og gjennom tak-luka så jeg blålyset. Jeg kunne også høre sirene noe svakt. Jeg skjønte det var alvorlig fatt med meg. Og bedre ble det ikke da jeg hørte kommunikasjon som foregikk. Han sa ” antar det er cerebralt”.
Da skjønte jeg at jeg var veldig syk og at jeg kunne dø. Tankene var kaos. Dø? Nei det ville jeg ikke. Jeg sa til han:”jeg vil ikke dø”. Han svarte ikke. Men så tok han hånda mi og sa “du er i trygge hender”! Jeg husker jeg tenkte på barna mine,at jeg ikke ville dø fra de. Og jeg husker en tanke jeg hadde. “Det er brutalt å dø fra barna sine uten å ha få tatt farvel”.
Jeg må ha vært borte en periode for da jeg våknet igjen var jeg fremdeles i ambulansen. Men nå hørte jeg at sirenen ble slått av og da visste jeg(jobbet masse i helsevesenet) at vi nærmet oss sykehuset. Joda,døra ble åpnet og inn i mottak det bar. Der var det stille og jeg tror de alle var kledd i hvitt. Dette er jeg ikke helt sikker på for tidligere erfaring med mottak er det jeg har sett på amerikanske sykehusserier.Og der er det action! Men her ved mottaket Fredrikstad sykehus var det helt stille. Jeg aner heller ikke om jeg var ut/inn av en slags koma eller om jeg faktisk befant meg i en slags nær-døden situasjon. For jeg husker lite før jeg langt senere på kvelden våknet opp og oppdaget at noen hadde kledd av meg.Jeg var i ført sykehusskjørte som var åpen og med masse medisinsk utstyr. Jeg husker også en episode hvor mann min og begge barna kom inn til meg og jeg så at de hadde grått.
Da jeg våknet opp igjen var det lyst ute. Og det var rart å våkne opp. Jeg husker jeg tenkte “jeg lever” !
Jeg overlevde en stor hjerneblødning. Men selv om den har gjort meg alvorlig skadet er jeg svært takknemlig over å ha fått livet tilbake. Jeg er humanetiker,tror ikke på noen Gud. Men jeg har opplevd at i en sånn presset situasjon som jeg var i må jeg innrømme at i ambulansen ,et sted på vei i retning Rakkestad ,ba jeg en bønn om å få overleve og å se igjen barna mine. Jeg har jobbet mange år i helsevesenet,jeg har sett mange mennesker dø. Og det har ikke skremt meg. Så døden er jeg ikke redd. Og om det nå var Gud eller dyktige leger som reddet livet mitt så spiller ikke det noen rolle. Jeg lever og jeg har et fint liv!
NB: Sjansen får å dø av hjerneblødning er over 50 %…
