Å bli akutt syk er skremmende. Man kastes ut i noe man ikke har kontroll over og man er prisgitt de som tar hånd om deg. Mine opplevelse av å få endret livet sitt så voldsomt i løpet av sekunder blir veldig subjektive. For jeg roser et fantastisk helsevesen som gjorde og gjør alt for at jeg skal bli så bra fungerende som overhodet mulig.
Men jeg har arbeidet i helsevesenet i 32 år og jeg vet at mye er bra, men mye kan bli bedre. Jeg har arbeidet innen HVPU, psykiatrien, eldreomsorgen, fengsel, sykehus og hjemmesykepleien. Jeg har rikelig med erfaring. Og jeg har møtt på arbeidsplasser som burde ha byttet ut både ledere, hele ledelsen og de fleste ansatte. For når gode holdninger svikter er det de dårlige holdningene som råder. Jeg kunne skrevet en bok om alle opplevelsene…
Et sted jeg jobbet på 90-tallet var et kommunalt sykehjem på Østlandet. Det var ekstremt dårlige forhold der. Sammen med representant for pårørende tok vi kontakt med media for å få de til å belyse de dårlige forholdene. Og media ville skrive… Men dette kom ledelsen for øret og med trusler om at vi i så fall ville miste jobbene våre gikk vi ikke videre med saken. Det er nesten et paradoks at ledelsen ba oss gå tjenestevei i stedet for å ta media. For det skjedde absolutt ingenting..
Men jeg har også hatt gode opplevelser som ansatt i helsevesenet. Men selv å bli en brikke i helsevesenet er en opplevelse. Men jeg vil gjenta, det bli veldig subjektivt.
Da jeg våknet opp etter hjerneblødningen og fikk informasjon om skadeomfanget tok jeg det neppe innover meg. For det satt stadig vekk sykepleier ved senga mi og jeg husker jeg spurte henne om når jeg kunne få dra på jobb igjen. Hun ble stille og sa rolig “Tove, du er alvorlig syk. Du skal være her en god stund. Du skal bruke tid på å komme deg, ikke tenk på jobben nå. Etter utskrivning herfra kommer en lang rehabilitering og 1 års sykemelding. Så får man se hva som skjer siden”…
Det fulgte en lang rehabilitering ved flere av de beste rehabiliteringsstedene og deretter innleggelse i spesialisthelsetjenesten.Jeg har hatt flere og lange innleggelser ved Sunnaas sykehus. Og jeg har alltid møtt på hyggelige ansatte, imøtekommende og ekstremt opptatte av å gjøre en god jobb. Jeg har deltatt på mange brukerundersøkelser og jeg har aldri hatt noe å bemerke. Og jeg er en av deres egne!
Så var det møtet med NAV og jeg vil igjen si at det blir veldig subjektivt. For NAV har vært helt suverene med meg. Etter ca 9 måneders sykemelding ble jeg innkalt til NAV for første gang. Da jeg påpekte at det hadde tatt lang tid sa saksbehandleren rolig: “Tove, vi kunne ikke kalle deg inn før nå. Vi visste godt hva som hadde skjedd deg og alvoret i det”.
Mann min og jeg hadde en god samtale med NAV. Saksbehandleren var også god forberedt. Hun hadde vært i kontakt med både sykehus og behandlende lege. “Du er svært alvorlig skadet og kommer til å bruke lang tid på å komme deg. Vi anbefaler at du søker uføretrygd”.
Det tok kort tid og så var jeg uføretrygdet. Det var både en lettelse og et sjokk. For aldri har jeg trodd at arbeidslivet skulle endres så fort. Man planlegger jo ikke å bli ufør i så ung alder. Jeg trodde jeg hadde mange år igjen å jobbe…
Det er en slags sorg at man ikke lenger er arbeidsfør. Jeg har en god uføretrygd så der har jeg det bra. Men er man ikke i arbeid mister man noe sosialt nettverk. For kollegaene på arbeidsplassen er jo en del av et sosialt nettverk. Og det mister man som ufør. Min opplevelse er at helsevesenet ikke er gode på å bry seg om tidligere ansatte. Så for meg har det vært en både godt og vondt å bli uføretrygdet. Godt fordi jeg kan bruke tid på trening og å komme meg så langt det er mulig. Jeg har ikke lenger store fremskritt. Det er noe fremskritt, men de er knapt målbare. Ting tar tid lærte jeg engang. Og det kan jeg skrive under på. Men det er en vond sorg at man ikke er arbeidsfør…
I dag lever jeg et aktivt liv selv om livet er noe begrenset. Jeg har erfart at alt jeg skal gjøre MÅ planlegges. Jeg kan ikke leve impulsivt sånn som før. Men kommunen jeg bor i er flinke med meg. Jeg har BPA og det gjør det lettere. For mann og barn må få leve livet de også, jeg skal ikke være en byrde.
