Senest i dag fikk jeg melding på Facebook om at en Fb-venn hadde lagt meg til i en gruppe for slagrammede. Jeg synes ikke noe om sånt og meldte meg straks ut av gruppen. Det er da enda godt at man kan velge selv.
Ja,jeg er slagrammet. Ganske alvorlig også! Jeg er en av de som er rammet så hardt at det fikk alvorlige konsekvenser for mitt videre liv. Det er trist at jeg aldri mer kommer ut i arbeid. Det er trist at jeg aldri mer får kjøre bil. Jeg er ikke blant de heldige slagrammede som får førerkortet tilbake. 9/10 som rammes av alvorlige helseskader får førerkortet tilbake. Jeg er heller ikke ikke blant de heldige slagrammede som får komme tilbake til arbeidslivet. Men jeg har for lengst akseptert min skjebne. Hvorfor? Fordi jeg overlevde noe jeg ikke burde overlevd! Og i den gleden ligger det en stor takknemlighet over at jeg fikk livet tilbake.
Jeg overlevde og sitter igjen med stor skade. Pareser i rygg,ben,ansikt,munn,svelg,spiserør osv er nå en ting å leve med. Men en stor hjerneskade gir meg utfordringer som jeg kjenner på hver eneste dag. Alikevel ønsker jeg å ta det gamle livet mitt tilbake!
Det er 4 1/2 år siden jeg ble rammet av hjerneblødningen. Jeg har gått en lang vei med ekstrem mye rehabilitering for at jeg skal bli så bra som overhodet mulig. Men på et eller annet tidspunkt ble det viktig for meg å tenke kun på veien videre. Jeg er inneforstått med at mange slagrammede kan ha behov for å tilhøre slagforeninger og slaggrupper. Det må være lov å si at jeg har ikke denslags behov.
Mange har sagt til meg at jeg er en person som er god til å snakke for meg,jeg burde reise rundt å snakke med “nyslåtte”( de som nettopp er rammet av slag) for å være der for dem.
I over 4 år har livet mitt dreid seg om rehabilitering,trening,hyppige legekontroller,BT-måling flere ganger i uka,sunt kosthold, planlegging av ukas treningstimer:fysioterapi,helsestudio,trening i varmtvannsbasseng,rideterapi osv..
Jeg meldte meg inn i begge slagforeningene fordi andre rådet meg til det. Og det ga meg svært lite. Jeg har arbeidet i helsevesenet i 32 år. Jeg har vært med på å trene opp slagrammede…
Sorry,men jeg orker ikke mere prat om slag. Jeg orker ikke sykdomsfokuset.
Mitt valg er å glemme hele slaget for å fokusere på veien videre. Jeg kan ikke glemme selve slaget men jeg har lært meg å leve med det! Jeg har akseptert det !
Jeg er med i NHF(Norges Handikapforbund). For jeg er alvorlig funksjonhemmet og blir sittende i rullestol resten av livet.
Jeg klarte fint å tilpasse meg livet som funksjonshemmet. For jeg har hele tiden tenkt at “skjedd har skjedd”,jeg må gjøre det beste ut av det!
Jeg har et fint liv selv om skjebnen var litt tøff mot meg. Jeg tror at de aller fleste jeg omgås sjelden tenker på meg som slagrammet. Jeg er heldig og er svært aktiv med i janitsjar`n. Tror jeg kun har hatt fravær fra korpsøvelser når jeg har vært innlagt Sunnaas. Korpsmiljøet gir meg masse. Jeg er omgitt mennesker hvor de fleste har mange år bak seg i korps. Korpsmiljøet er nok et godt sted for inkludering. Måten jeg har blitt tatt i mot i korpset har vært unik. Jeg har fått mulighet til å gjenoppta noe som betydde mye for meg i barne- og ungdomsårene.
Veien videre for meg er et normalt liv. Jeg skal reise på jenteturer,korpsturer og sydenturer. Leve livet akkurat som før uten fokus på sykdom,slag,begravelser og annen elendighet. Da jeg sist var på kontroll spurte legen: “Har du vært noe syk i det siste”? og jeg svarte som sant var at nei jeg hadde ikke hatt hodepine,forkjølelser eller omgangssyke. Han var fornøyd og sa :” det er fordi du har et godt immunsforsvar og spiser sunt”! Så godt at han ikke nevnte slaget. Jeg er jo aldri syk men kronisk skadet!
stå på!
Wow! Du er en ORDENTLIG tøffing. Som du sier, man må bare gjøre det beste ut av den situasjonen man havner i, og jeg blir oppriktig glad av å lese dette innlegget. Du er så positiv og ønsker kun å leve livet på den aller beste måten, akkurat som andre uten noen form for funksjonshemning. You go girl! Fortsett å ha den instillinga og vær et godt forbilde for anre i samme situasjon 😀