Mann min kom hjem fra nattvakt i dag med roser!
Akkurat samme farge som på rosene i brudebuketten jeg hadde!
24 år er mange år og i dag er 24 år lenge. For skillsmissestatistikken viser at ca 45 % skilles.
Jeg leste et intervju med en leder for slagforeningen og han proklamerte at mange slagrammede skilles. Slaget blir en belastining… Men det samme sier også kreftforeningen: at blir du syk med kreft er sjansen stor for at du skilles.
Får du barn med Downs eller annen skade på barnet er sjansen 50 % for skillsmisse. Jaja, jeg undres om ikke disse parene hadde blitt skilt alikevel,uten slag,kreft eller Downs..
Føler vi at slaget er en belastning? Nja..kanskje ikke en belastning men en skikkelig utfordring!
For jeg er absolutt ikke den samme som før. Går du i 15 år med en aneurisme midt inni hjernen er man merket! Det er det samme som å gå med en svulst på hjernen. Jeg var ofte sint og slet med lite tålmodighet. Jeg var ofte grinete..
Men etter hjerneblødningen er mye forandret. Sinnet er helt borte og jeg ler mye mer.Livet blir veldig annerledes når man har overlevd noe man ikke skulle overlevd. Nevropsykologen sier jeg er litt “boblete”,det betyr at jeg ler mye. Han sier det er noe man ser hos mennesker som har overlevd dødelig sykdom.
En stor hjerneblødning som skader så omfattende er uten tvil en tøff belastning for ikke bare meg,men også mann og barn. Man har fått hjem en mamma/kone som er veldig annerledes. Jeg trenger mer bistand og mer forståelse. Det er flott at Sunnaas er flinke med å gi kunnskap til de pårørende. Mann og barn og mora mi har vært med på temadager på Sunnaas.
Det handler ikke bare om trening og sunt kosthold med om forandringer hos meg som er tydelige,rent atferdsmessige.Språket er forandret og jeg kan si ord som gir ingen forståelse. Jeg har lav terskel for å si stygge ord,men dette kommer som regel når jeg er sliten og trett. Jeg har store ordletingsproblemer,men dette kommer også når jeg er trett. Noen ganger får jeg slett ikke sagt noe som helst…
Forandringen er stor og det betyr at jeg er varsom med hvem jeg omgås. Det er vanskelig å ha kontakt med mennesker som jeg vet ikke har så mye kunnskap om hjerneskader. For også jeg har krav på å møtes med respekt. Når jeg møter på mennesker som sier til meg at “du er heldig som har blitt uføretrygdet,jeg har prøvd å bli ufør siden 1996”.. stusser jeg veldig. Uføretrygd er ikke noe å trakte etter,det er min store sorg. Jeg skulle så gjerne vært i jobb …Man mister mye ved å ha blitt ufør,bl. a nettverket med arbeidskollegaer. Kun noen få tidl. arbeidskollegaer har tatt kontakt med meg. Et par av de har til og med snudd seg vekk når mann min trillet meg i rullestolen! Ca 36 år(jeg begynte å jobbe da jeg var 14 år) i arbeidslivet fikk jeg med meg før det plutselig var over…
Jeg er veldig lykkelig over at jeg fikk livet tilbake tross alt. Livet er flott. Jeg er heldig som har familien rundt meg. Neste år feirer vi sølvbryllup,men ingen fest. Mann min og jeg planlegger i stedet å reise. Jeg har jo fått god tid til å planlegge turer! For jeg tror ikke at at slaget utsetter oss for å bli et tall på skillsmissestatistikken. Jeg tror slaget i stedet har sammensveiset oss mye bedre!
