Jeg er en av de som overlevde noe jeg burde dødd av. Jeg er ekstremt lykkelig over at jeg overlevde. Selv om jeg i all fremtid skal leve med store senskader så er livet så flott at jeg skal klare de utfordringer jeg vil møte på.
Jeg vokste opp i en tradisjonell arbeiderfamilie. Mamma var hjemmeværende og faren min jobbet. Det var også nokså stor aldersforskjell mellom foreldrene mine. Mamma var bare 23 år da hun fikk meg.
Men en ung mamma spiller ingen rolle. For skjebnen var sånn at i oppgangen der vi bodde var det ei jevnaldrende jente som var skadet pga thalidomid. Hennes ene hånd var sterkt deformert. Og jeg husker en barndom hvor mora mi ustanselig snakket med meg om at jeg måtte leke med NN.” Du skal holde henne i hånda” formanet modern meg. Og vi lekte sammen. For jeg erfarte fort at hun (NN) var dyktigere enn meg i absolutt alt. Ingen strikket som henne, ingen spilte fiolin som henne, ingen hadde nydligere håndskrift.. Kort sagt hun var dyktig, Tross sitt kanskje store handikap.
Barndommen og ungdomsårene mine var preget av en mamma som ga råd. Jeg lærte tidlig å akseptere andre mennesker samme hvor de kom fra eller hvilken seksuell legning de måtte ha.
På slutten av ungdomsårene flørtet jeg riktignok både med religiøse ståsteder og politiske partier som gikk på tvers av hva jeg var oppdratt til. Men det er en del av å bli voksen… På gymnaset fikk jeg en kjent forfatter som lærer i engelsk. Det ryktes at hun var lesbisk. Året var 1976 og det var slettes ikke den åpenheten seksuelle legninger har i dag. Engelsklæreren vår ba hele klassen hjem til seg og vi fikk treffe hennes kvinnelige samboer. Og jeg opplevde at de var da akkurat som alle oss andre.
Noen år etter gymnaset jobbet jeg som lærervikar. En dag ble jeg ringt opp fra en spesialskole med spørsmål om jeg kunne vikariere der. Jeg sa nei fordi “Jeg har ingen erfaring med unger og ungdom som er skadet”…Hun som ringte sa at det spilte ingen rolle og de skulle hjelpe meg igang. Jeg møtte opp og fikk etterhvert et vikariat som spesialpedagog og 150 kr/timen!
Jeg stortrivdes på dette stedet og ble der flere år. Jeg møtte barn og ungdom med store funksjonsnedsettelser. Det var barn med Downs, autisme, syndromer og store atferdsavvk. Jeg jobbet i et team som drev med sosial læringsteori, eller atferdsterapi som det egentlig var. Jeg jobbet også en periode med døvblinde ungdom og det var spennende jobbing. Jeg lærte masse!
Årene gikk og jeg fikk etterhvert masse erfaring. Jeg jobbet ved sykehus, psykiatrien, fengsel og andre institusjoner.
All jobberfaring jeg fikk gjorde også at jeg møtte masse forskjellige mennesker. Mennesker som kom fra andre land, med andre religioner og annen seksuell legning. Det ble tidlig klart for meg at jeg var humanetiker, for for meg er alle mennesker like verdifulle.
Vi fikk etterhvert 2 barn. De er ikke døpt og men er humanistisk konfirmert. Vi er humanetikere…
Så ble jeg dødssyk og fraktet med blålys og sirener til sykehus. Jeg hadde under transporten klart å få med meg at han som holdt på med meg i ambulansen sa i tlf “sannsynligvis cerebralt”. Da visste jeg at jeg kunne dø. Og jeg husker at jeg tenkte at det var groteskt at jeg ikke hadde fått tatt farvel med barna mine. Jeg var ikke redd for å dø for jeg hadde sett så mange mennesker dø og jeg visste at døden ikke var farlig. Men det med ungene var vondt for meg.
Nå overlevde jeg jo og har kommet fra det nogenlunde oppegående. Jeg har blitt spurt om jeg tror at det var Herren som holdt sin hånd over meg. Tja, ingen vet vel med sikkerhet hva som skjer. Men jeg velger å tro at jeg kan takke ambulansepersonell i Østfold og dyktige leger ved Fredrikstad sykehus for at jeg overlevde!