Etter 101 døgn på sykehus og 63 døgn i annen institusjon er jeg endelig i havn etter nesten 5 år med rehabilitering. Det har vært en lang reise. Men i dag ble jeg skrevet ut etter å ha vært på siste del av senfaserehabilitering. Første del av senfasen ble gjennomført før jul og denne uken var det tid for siste uke. 

Sunnaas sykehus har revet noen bygninger og bygget opp nytt. Det er i ferd med å bli et moderne og flott sykehus. Her er det også bygget barneavdeling, en avdeling det har vært stort behov for.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Barneavdelingens uteområde!

Senfaserehabiliteringen holder til i de gamle bygningene. Rommene er ikke så trivelige men jeg var heldig å få et av de største rommene med kort vei til handikapbadet. Dessuten hadde jeg rom rett ved vaktrommet og det vakte litt munterhet  hos meg. For da jeg jobbet i helsevesenet var det nokså vanlig at de dårligste pasientene ble plassert nær vaktrommet..

Ikke direkte koselige rom…

Men det Sunnaas er gode på er alle fagfolkene. Å være pasient ved Sunnaas gir trygghet. De er eksperter .. Jeg har vært heldig som har fått så mye rehabilitering. Nå konkluderes det med at jeg har kommet meg veldig og de sier jeg fremstår  med god hukommelse, god innsikt i egen skade,med god evne til å reflektere og med stor forståelse.

Denne uken var gruppa mi samlet for å avslutte rehabiliteringen som har gitt oss mye kunnskap om egen skade. Vi har hatt masse forelesninger om alt fra anatomi, ervervet hjerneskade og kognisjon, konsentrasjon, hukommelse og reguleringsfunksjoner, følelsesmessige endringer (sexologi) mestring og livskvalitet, kommunikasjon og samspill med andre. I tillegg har vi hatt mye egentrening, organisert trening, og muligheter til å drive med snekring, maling og andre aktiviteter. 

Maten på Sunnaas er god. Lunsjen er kjent…

Frokost og kveldsmat er helt ok..

Det er godt å være på Sunnaas. Fagfolkene er direkte og ærlige. Det pakkes ikke inn selv om man i blant kan få vonde beskjeder.

Mandag fikk jeg en vond beskjed. Legen var opptatt av hjernesykdommen Cerebral Amyloid Agniopati jeg er rammet av. Jeg fortalte om klarinettspillinga og legen ble litt stille. Siden det ikke fins så mye kunnskap om sykdommen sa legen at hun ville konferere med en av de beste nevrologene. Svaret kom dagen etter: “Jeg får ikke forbud mot å spille foreløpig, men de må finne ut av hvordan trykket(når jeg spiller) påvirker hjernen. Og da må jeg på ha på en blodtrykksmåler når jeg spiller. Så får vi se om trykket blir faretruende høyt. 

Jeg har allerede tatt noen forhåndsregler for å ha lavere trykk når jeg spiller. Treflisa er byttet ut med en av plast. Faren ved at jeg får høyt  trykk når jeg spiller er at det påvirker en hjerne som allerede er alvorlig skadet. Sykdommen gir mikroskopiske blødninger og vi vet ikke helt prognosene eller utvikling.  

Om det ender mer at jeg må legge klarinettspillinga på hylla så skal jeg takle det. Men trist blir det for det handler om livskvalitet. For jeg har mistet så mye; aldri mer jobb,valdri mer bilkjøring og kanskje ryker spillinga også. Men det fins muligheter for at jeg kan spille noe som ikke påvirker trykket i hjernen. 

Jeg håper blodtrykksmålinga under spilling viser at jeg kan fortsette spille selv om det må begrenses.

Dette oppholdet på Sunnaas er det siste rehaboppholdet. Noen av de andre på gruppa mi har allerede bedt om nytt opphold. Men jeg ønsker ikke mer rehabilitering. Jeg har brukt 5 år på å trene meg tilbake og jeg føler at nok er nok. Og siden Sunnaas er fornøyd med hvordan jeg nå fungerer så holder det for meg. Jeg skal fortsette å leve og trene som før. Men jeg setter en sluttstrek for mer rehabilitering etter hjerneblødningen. 

Jeg har endt opp med 2 nye diagnoser,begge alvorlige. Jeg må bruke tid på hindre at hjernesykdommen utvikler seg og også forberede meg på en hjerteoperasjon jeg helt ærlig gruer meg for.

Men jeg er godt fornøyd mer et utmerket helsevesen som har gitt meg så mye .

Jeg vil alltid minnes noen av mine medpasienter i gruppa som lærte meg så mye og gjorde oppholdene så trivelige. Det var mye latter og fleip trass at noen av oss er svært alvorlig skadet og alltid vil ha store mèn etter sykdommen. 

I dag hadde vi en fin liten avslutning hvor også noen av fagpersonene var med. Vi ga hverandre gode ord og klemmer og et “lykke til videre”.