Slagcafè …Nei takk!

Jeg har hatt en fin helg. På fredag fikk jeg to brev. Det var spørreskjema ang mine to siste innleggelser på sykehus. En akutt innleggelse på Fredrikstad sykehus i begynnelsen av oktober og en senfaserehabilitering på Sunnaas sykehus i siste del av oktober.

Det har blitt noen innleggelser de siste 5 årene og derfor også noen spørreskjemaer. Sunnaas har også egne spørreskjemaer man bes svare på ved utreise. Jeg svarer alltid på disse skjemaene for der kan man gi beskjed om det er noe man både er veldig fornøyd med eller misfornøyd. Så etter at jeg hadde besvart begge skjemaene,som er nokså omfattende,postla jeg de.

Fredag kveld lagde jeg taco. Veldig enkelt å lage,lages på kort tid og smaker godt.

For noen måneder siden mottok jeg mail om invitasjon til slagcafè. Jeg mailet vedkommende tilbake om at jeg ikke var interessert og ba om at jeg ikke ønsket flere mailer tilsendt.

Lørdag formiddag var mann min og jeg en tur på bygdas kjøpesenter. Vi bestemte oss for en tur innom kafeteriaen . Siden jeg er dårlig til bens gikk mann min for å betale og jeg satt meg ned ved et bord. En mann kom plutselig bort til meg og sa :”du er Tove…..”? Hvilket jeg bekreftet. Jeg har vært en del i media her jeg bor og det hender folk kommer bort for en prat. Han utga seg for å komme fra en slagforening og inviterte til samme slagcafè jeg hadde fått mail om.  Jeg er godt oppdratt og var hyggelig. Men oppgitt! For jeg har gitt klart uttrykk for at denne type aktivitet er ingenting for meg. Mine tidligere erfaringer med 2 stk slagforeninger er at de etter min mening fokuserer altfor mye på det å være syk… Syk og sykdom…  Og mine slag er 5-6 år gamle og jeg føler meg ikke syk! Jeg tanker aldri at jeg er syk for det er jeg ikke. Jeg har vært syk de gangene jeg har ligget i mottak og på overvåking… 

Jeg har kommet langt i min rehabilitering. Ved de siste innleggelsene på Sunnaas har de sagt at jeg har god kunnskap og god innsikt i min diagnose(er), at jeg har kommet langt i   aksept og forståelse og at jeg har alt ordnet rundt meg. Jeg har også kommet langt i “veien videre”.. 

Jeg har intet behov for å møte mennesker hvor temaet er å prate om slaget. Skal jeg på cafè er det for å møte mennesker hvor temaene kan flyte fritt. Jeg orker ikke prate om sykdom,slag,mediser og rehabiliterinsopphold eller avslag på rehabilitering…

Jeg har full forståelse for at slagcafè kan være viktig for noen. Men altså ikke for meg. Jeg har arbeidet 36 år i helsevesenet og er mettet på sykdomsprat. 

Ved å tenke ” veien videre” føler jeg distanse til slagene som rammet meg. Jeg er inneforstått med at jeg alltid vil være slagrammet men jeg trenger ikke tenke slag døgnet rundt.

Jeg har fått et bedre liv ved å være med i janitsjar`n. Sammen med de tenker jeg aldri slag. Selv om jeg akkurat nå har fullstendig spilleforbud på klarinetten så er jeg med i korpset. 

Lørdag hadde vi konsert sammen med 2 andre korps. Vi spilte på et foreningshus.


Etter konserten var det fest.

 

Det er flott at jeg fikk være med i janitsjar`n. Det har gitt meg et mer innholdsrikt liv. Og selv om det kanskje går mot at jeg får permanent forbud mot å spille klarinett så for jeg ta det som det kommer. Men uansett blir det ingen slagcafè på meg!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg