Å bli uføretrygdet,min store sorg!

Jeg er uføretrygdet. Det ble jeg relativt kjapt.

En aneurisme som sprakk midt inni hjernen og gjorde meg 100 % ufør i løpet av sekunder.

Jeg har vært uføretrygdet i over 5 år og i det siste har jeg gjort meg noen tanker.

Jeg har arbeidet fra jeg var 13 år. De første årene gikk  jeg med Aftenposten og jobbet litt i en butikk ved siden av ungdomsskolen. Senere ble det mange år på skole og jobb. Jeg fikk etter hvert mange år i arbeidslivet  og fikk prøvd meg på mange områder. 

Det å være i jobb er berikende. Man treffer mange spennende mennesker og knytter bånd. Man får et sosialt nettverk…

Fra 1982- 1989 jobbet jeg med utviklingshemmede. Det var kanskje den beste tiden i arbeidslivet. Jeg jobbet ved sentralinstitusjoner og vi som jobbet der var alle i 20-årene. Vi var idealister og trodde på livet.. Vi ville kjempe for at de utviklingshemmede fikk en bedre framtid for de hadde ikke hatt det så bra. Dette var i den tida historiene om Emma Hjort ble gjort kjent. 

Vi ville kjempe mot eldgamle holdninger om at utviklingshemmede skulle stues bort. 

Vi dro på sydenturer. Vi ville ikke reise til steder som Casas Heddy  og Solgården som vi så på som institusjoner. I stedet dro vi med våre ungdom til vanlige hoteller med vanlige mennesker. Vi dro til Playa del Inglès. Undommene våre stortrivdes,det gjorde vi også! I ettertid har jeg tenkt at vi som jobbet der nok var litt opprørske. 

Men årene jeg jobbet ved sentralinstitusjon ga meg gode holdninger.

Jeg fortsatte i helsevesenet. Jeg jobbet mye. I perioder hadde jeg 2 jobber. Men så ble jeg gift og fikk barn. Men fortsatte i arbeidslivet. Kollegaer  og et sosialt nettverk er viktig. Jeg har aldri mistrivdes på jobb.

Så ble jeg helt plutselig dødssyk og livet var for alltid forandret.

Jeg våknet opp en ukes tid etterpå og noe av det første jeg spurte om  var :”når kan jeg gå på jobb”?

 Det ble aldri noe mer jobb på meg. For aldri mer skal jeg reise på jobb,treffe kollegaer,ha pause,avvikle sommerferie,planlegge turnus eller være en del av et team. Aldri mer…

 

Er jeg bitter? Ja,jeg er det. Jeg fylles av sinne mot de som ønsker seg uføretrygd. Det er faktisk ingenting å ønske seg!Det er trist at jeg aldri kommer ut i arbeidslivet igjen og jeg skjønner ikke at folk kan ønske seg en sånn tilværelse. Hvilken tilværelse!!

Jeg følger godt med i media og jeg leser mye og ofte om de som ønsker seg uføretrygd. Vet de egentlig hva de ønsker seg?

Når man er i arbeid er man med på å trekke lasset sammen med andre. Man gjør en innsats og lønnes for det. Men en uføretrygd stiller ingen krav. Mange uføretrygdede blir fort døgnville. Det stiller store krav til en selv om å skaffe seg et innhold i livet. For mange ender opp på sofaen med pc i nærheten.

Gå inn og se på profilen til nettrollene. De er som regel oppført som uføre og utdannelsen er “livets harde skole”.

Jeg ble uføretrygdet etter anbefaling fra NAV. Behandlende leger og sykehus kom sammen med NAV fram til at jeg var altfor skadet til å komme tilbake i arbeid. Jeg ble ufør på 3 uker. 

Det er min store sorg at jeg aldri mer kommer tilbake i arbeidslivet. Det er nesten verre det enn at jeg aldri mer får kjøre bil.

Men ok,jeg har akseptert min skjebne. Men jeg stiller et spørsmålstegn  ved at noen krangler med NAV i årevis fordi de vil ha uføretrygd! 

Uføretrygd er da ikke noe å hige etter. Jeg opplever uføretrygd som at samfunnet ikke trenger meg lenger. Man er liksom utgått på dato..

Jeg opplevde merkelige reaksjoner da jeg kunne fortelle at jeg var blitt uføretrygdet og at det kun tok 3 uker. Noen syntes det var vondt men at det var fint at det hadde ordnet seg så fort. Men noen gratulerte meg! Hallo! Uføretrygd er da vel ikke noe å gratulere med. Det var gjerne folk som hadde gått i mange år på AAP(arbeidavklaringspenger) som sa sånt. Et litt perifert familiemedlem sa:”skulle gjerne hatt uføretrygd jeg også,har vel ikke kropp for å jobbe”…

Jeg blir litt småsint når jeg treffer på folk som klager over at de ikke får uføretrygd. De mener seg berettiget uføretrygd utifra sin egen vurdering..

Jeg kan skrive under på at uføretrygd er ingen dans på roser. Det gir ingen status.

Jeg skjønner ikke at folk kan ønske seg trygd. Livet er da rikere når man kan gå på jobb…

Jeg hadde akkurat fylt 50 år da jeg ble skadet. Å være 50 år og uføretrygdet er bare trist. Jeg trodde jeg hadde mange år igjen i arbeidslivet. Ingen kan da ønske seg en uføretrygd nå man er 50 år…

Min opplevelse av å være ufør i så ung alder er at det stiller store krav til meg å ha et liv med innhold. 

Jeg fyller dagene med trening. 2 dager  i uke er satt av til fysioterapi,jeg trener i varmtvannsbasseng 1-2 ganger i uka.  Helsestudio når jeg gidder…

Jeg driver med rideterapi en gang i uka.


Jeg har holdt på med rideterapi i 4 1/2 år. Det var en på Sunnaas sykehus som foreslo rideterapi for å styrke balansen. Det har tatt sin tid før jeg følte meg trygg på hesteryggen. Men nå er det bare gøy!  Og når det blir varmere og vi kan ri på turer i skogen skal jeg øke med ridetimer. Ryggen min som har pareser blir sterkere av riding. 

Jeg får ikke lenger spille klarinett men er likevel på alle øvelser og konserter. Det gir meg mulighet til å høre vakker musikk samt holde kontakten med de i janitsjar`n. For de har vært så flinke med meg og har stor ære for at jeg har kommet meg så veldig kognitivt. Janitsjar`n er vel en gjeng med støttekontakter for meg,en herlig gjeng!

Nei,uføretrygd er ikke noe å hige etter. Det mener iallefall jeg. Men jeg er takknemlig alikevel for å bo i et land hvor man har velferdsordninger som gir trygghet for de av oss som rammes så hardt. Livet kan i blant være litt tøft..

 

God helg!

 

 

1 kommentar
    1. Jeg er 58 og har vært uføretrygdet noen år pga psykiske problemer bl.a.. Var enslig forsørger med høye boutgifter, og ingen familie som stilte opp når det gjaldt barnepass økonomisk eller annet. Jeg strevde i årevis med med å komme i jobb igjen, på tross av mine “problemer. ,Jeg tok utdannelse, kurs osv uten å få noe som fungerte i lengden. Til slutt kom jeg på et slags opplegg der man skulle kunne få tilpasset jobb, betalt av det offentlige, dvs. dagpenger, ca 5000 i mnd. den gang. I løpet av den tiden jeg gikk på det, følte jeg at jeg ble så pass herset med at all selvfølelse ble borte, i tillegg til ekstremt dårlig råd (hadde jo et barn å forsørge og).. Så jeg ønsket å få jobbe under 50 % til å begynne med og få støtte til å overleve. Men de nærmest presset meg (siden jeg ikke hadde noe annet å velge) til å søke 100% trygd. I løpet av søkeprosessen ble jeg analysert og diagnostisert så all tro på meg selv forsvant, og jeg ble veldig deprimert.
      Poenget er at man blir eller ble så mye herset meg i løpet av en langvarig prosess med å få jobb eller hjelp av NAV, at mange ender opp med å søke trygd. Man må jo ha noe å leve av. Det er så og si umulig å få hjelp til å komme i fast jobb dersom man ikke fungerer 100%..
      Kan tenke meg at mange føler at de ikke klarer å komme videre i livet før de har fått innvilget den trygden, og kan klare å begynne tenke selv igjen. For man må ha noe å leve av, En evig prosess med å tigge på NAV hver måned og ikke vite hva slags inntekter man får annet enn at det er minimum er veldig slitsomt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg