Da jeg ble rammet av hjerneblødningen for snart 6 år siden skjønte jeg alvoret. Jeg hadde også fått med meg at han som holdt på med å redde meg hadde sagt “cerebralt” i tlf med vakthavende nevrolog. Siden jeg innimellom var bevisst skjønte jeg fort at jeg kunne dø. De som jobbet med meg var alvorlige og stille. Dette hadde de trening i…
Jeg ble koblet til masse medisinsk utstyr. Mann og barn kom inn og jeg så de hadde grått. 2 søstre av meg kom også,hvorav den ene sa at “mamma kommer ikke,hun orker ikke se dette”…. Det kan jeg skjønne. En mamma skal ikke oppleve at hun kanskje må følge barnet sitt til graven.
Jaja,så lå jeg der . Det ble bestemt at jeg ikke skulle opereres fordi blødningen lå vanskelig til og det kunne gi store komplikasjoner.
Jeg ble vekket ofte. Det oppstod en sirkulasjonstans som gjorde at jeg måtte kobles til pacemaker. Faren for hjertestans ble dermed minket.Jeg var utvilsomt svært alvorlig syk…
Jeg registrert en del besøk.. Jeg skjønner godt at mann og barn var der. Nevrologen hadde samtaler med de og informerte de relativt godt.
Men bortsett fra de 3 nærmeste ,mora mi og ei bestevenninne som er sykepleier med mange års erfaring så skjønner jeg ikke alle besøkene. Hvorfor kommer folk på besøk når man er så alvorlig syk at man kan dø? Er det for å få sett den syke,for å få en bekreftelse på en alvorlig sykdom? For å få sett meg for siste gang? Et slags farvel?
For jeg som lå der tror ikke jeg var veldig med… Jeg var alvorlig syk og neddopet på medisiner. For det var viktig at jeg hadde det så rolig som mulig.
Men helt til dag 10 hadde jeg forbud mot å se på TV. Da hadde jeg kommet på 2-sengs rom og den andre pasienten måtte se på TV på TV-stua.
Før i tida var det “visittid”. Det er det vel ikke lenger. Nå kan man vel motta besøk nesten når som helst. Det er bra! For man trenger besøk. Jeg er ikke negativ til at jeg fikk besøk… Men opptatt av at når man er så alvorlig syk at situasjonen er uavklart er ikke besøk nødvendig. Man er for syk! Man har mer enn nok med å samle krefter ,samt å komme seg.
Så når trenger man å få besøk av andre enn akkurat de nærmeste? Jo,når man er i rehabilitering! Det er når man tilbringer uker og måneder i fysiosaler og hos ergoterapeut. Det er når man sjekkes av nevropsykologer og man testes i timesvis. Det er når man er på KReSS og har en timeplan fra kl 10-15.30 hver ukedag for å lære mest mulig om sin skade. Da trenger man besøk! Man trenger avveksling!
Rehabilitering er beintøft. Man er gruppe med mennesker man ikke kjenner fra før og man må hele tiden bli kjent med nye…
Når man er hjerneskadet er det ikke så lett å bli kjent med nye mennesker hele tiden. Hukommelsen svikter og utfordringene er mange. F eks er det vanskelig å kjenne igjen ansikter.
Jeg tilbrakte 101 døgn på sykehus og 59 døgn i annen institusjon. bl a Catosenteret. Det var uten tvil i rehabiliteringa man trengte besøk. Men da var det lite med besøk. Man har jo overlevd så det er kanskje ikke så viktig med besøk…. Men jeg påstår at det er da man bør få besøk!
Utenom mann og barn var det ei bestevenninne og hennes mann om besøkte meg fast. Det er godt med det trygge..
Jeg har sterke meninger om dette med besøk og skjønner om noen har andre meninger. Men jeg har også vært i gjennom nesten 6 år med masse rehabilitering og utallige innleggelser.
Jeg har også en mening om alle de som lover å komme på besøk. Jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det. Jeg har mange besøk “til gode”…
Men rent etisk så lover man ikke alvorlig syke mennesker å komme på besøk! Enten går man på besøk eller så driter man i å love å komme.
Da har jeg fått skrevet ned noe jeg har tenkt på lenge.
Ha en fortsatt fin dag!
Det var et tankevekkende innlegg. Men jeg trodde ikke at andre enn de aller nærmeste fikk lov å komme på besøk når man er alvorlig syk…
Jeg opplevde at flere som ikke er aller nærmeste fikk komme inn. Da jeg ble litt bedre fikk jeg gitt personalet beskjed om hvem jeg ønsket besøk av. Jeg hadde for mange år siden 2 keisersnitt. Ved det første keisersnitt opplevde jeg at øvrige familie fikk treffe barnet før meg.