En av grunnene til at jeg blogger er at jeg ønsker å fortelle om hvordan leve med hjerneskade og veien videre. Jeg var for ca 2 år siden på senfaserehabilitering ved Sunnaas hvor temaet var “veien videre”.
For meg har det ikke vært så vanskelig å finne en vei å gå videre… For MR-bildene av skaden min røper at jeg absolutt har en del begrensninger. Når NAV anbefaler uføretrygd “fordi du er så alvorlig skadet” skjønner man alvoret. Det tok også bare 3 uker før søknaden var innvilget.
Jeg har fått høre masse vondt ang min hjerneskade. En slagrammet jeg traff på fortalte om sine vanskeligheter med å bli trodd av NAV. Hun var frustrert over at hun ikke ble innvilget uføretrygd og sa til meg: “heldig er du som fikk et så stort slag at du havnet i rullestol”. Jeg fikk sjokk av uttalelsen for ingen er heldig om man havner i rullestol. Så jeg synes ordene hennes var harde.
Det er jo sånn at man ikke automatisk er 100% ufør om man rammes av hjerneslag. Ca 16 000 mennesker rammes årlig i Norge,de fleste av små hjerneinfarkter/blodpropper. Mange er fullt i stand til å fortsette både med å kjøre bil og å være i jobb. Noen trenger mere tid og at det tilrettelegges. Men hjerneslag oppleves på forskjellige måter ,på samme måte som at man rammes forskjellig. Statistisk vet man at av 10 slagrammede som mister førerkortet vil 9 av de få førerkortet tilbake. Vi er en liten gruppe som er hardt rammet. At man for alltid er nektet både jobb og førerkort er tøft å leve med.
Så jeg ble lei meg da hun sa jeg var heldig. For det handler ikke om rullestol eller ei. For NAV sitter med så mye informasjon om ens skade,de har fullt innsyn i epikriser og MR-bilder. De avgjør ikke om man er alvorlig skadet utifra saksbehandlers dagsform…
Det siste året har vært tøft for meg. Jeg har fått føle på både diskriminering og trakassering. Da jeg sa til et medlem av B-gjengen at jeg ikke fant meg i at man behandler en funksjonshemmet på den måten fikk jeg til svar at :” du er da ikke funksjonshemmet,du er da helt oppegående” visste jeg ikke hva jeg skulle si.
Samtlige B-gjengmedlemmer har sett meg da jeg var kritisk syk. Jeg kan ikke skjønne at de ikke forstår at jeg er hjerneskadet. At de har sin egen teori om “psykisk syk” viser bare hvor ondskapsfull et menneske kan være. Sånn oppførsel mot meg er helt uakseptabel.
Jeg har fått mange reaksjoner på blogginnlegget for få dager siden. Utrolig mange har lest det, og det er delt av mange. Noen har blitt sinte og truet meg med politianmeldelse. Men jeg har ikke brutt noen regler. For jeg har hatt jurist til å lese blogginnlegget før det ble publisert.Dessuten har jeg i alle år jobbet med taushetsplikt og kjenner godt til hvordan anonymisere.
Det var viktig for meg å skrive innlegget for det går en grense for hvor mye dritt man orker. Jeg måtte få sagt i fra. Nok er nok.
Mange slagrammede sliter med det samme som meg,problemer med familie. Så jeg er ikke alene.
Men jeg har også fått noen reaksjoner som forbauser meg. Jeg skjønner at man lurer på hvem som er B-gjengen. Tja , jeg skal ikke røpe det. Men at man tar kontakt med meg når man aldri snakker med meg ellers og spørsmålet er :”hvem er B-gjengen” så tenker jeg at man kanskje bør skaffe seg jobb i Se&Hør. I et tilfelle i går så røpet jeg det. Og angret veldig etterpå.For å være så nysgjerrig at man klikker meg opp på et sosialt medie for å spørre når man aldri ellers snakker til meg er over min forstand. Men jeg var et lett offer…
Om jeg angrer på blogginnlegget ? NEI,absolutt ikke. Jeg har opplagt både dolket og såret noen. Men jeg orket ikke mer dritt. Nok er nok. Jeg har blitt utsatt for nok dritt av mennesker som burde skjønt bedre.
