Helt plutselig ble jeg rammet av hjerneblødning,men som et sjokk kom det ikke. En del år før jeg ble rammet døde et yngre familiemedlem av akkurat det samme som rammet meg. Tror vedkommende kun var 47 år mens jeg akkurat hadde fylt 50.
Ingen kan skjønne en stor hjerneblødning,det må oppleves! Det må oppleves på godt og vondt… Den første tida var jeg i et miljø jeg kun kjente til fra utsida. Jeg hadde riktignok jobbet en del blant slagrammede men jeg skjønte ikke hvordan det er å bli rammet. Da jeg våknet opp etter hjerneblødningen oppdaget jeg at noen hadde kledd av meg uten at jeg hadde merket det. Jeg var i ført bleie,nettingtruse,det var masse medisinsk utstyr festet på meg og der lå jeg og skjønte lite. Dopet om jeg var på medikamenter var det ikke så mye jeg klarte å si heller. Men etter hvert fikk jeg informasjon om en stor hjerneblødning som lå vanskelig til og som de kviet seg for å operere. Fordi de måtte gjennom så mye friskt vev og det kunne oppstå komplikasjoner. Nå kom jeg j meg gjennom krisen og en ny hverdag startet.
Etter et langt sykehusopphold ble jeg overført til rehabilitering ved Jeløya. Jeg kom dit fordi de hadde kapasitet til å ta en som trengte stor oppfølging hos personalet. Den første tida var det sykepleier rundt meg omtrent hele tida. Det var hyppige BT-kontroller som de var pålagt å følge opp fra behandlende sykehus. Etter hvert var jeg i form til å trene med fysioterapeut. Etter noe tid tok fysioterapeuten meg med i basseng,der skulle jeg lære å gå i vannet. …
En dag ble jeg plassert i bassenget og etter hvert dukket det opp en haug med kvinnfolk. De svømte ikke så masse men preika høylytt om kampsaken sin. Det hadde seg sånn at dette var en gjeng kvinner med Fibromyalgi,de var nok i alderen 25-50. De snakket om at nå var de så mange at de skulle kjempe for saka! Nå skulle de stå sammen for å skape skape status om Fibromyalgi. Det skulle bli slutt på at visse mennesker hadde statussykdom, En av de hang ikke helt med og spurte forsiktig hva statussykdom egentlig er. Da svarte den oppvakte lederen i gruppa:”statussykdom er kreft,hjertesykdom og hjerneslag”…..
Ingen av de hadde snakket til meg der jeg stod nølende i bassenget og ventet på fysioterapeuten, Han kom og hjalp meg opp av bassenget og det var plutselig svært stille i bassenget. Det gikk kanskje opp for de støyende damer at de kanskje hadde driti seg litt ut…Ved middagen samme kveld kom en av Fibrodamene bort til meg og beklaget oppførselen..
Jeg vil ikke kalle hjerneblødning en statussykdom for det gir ingen status å ha den! Men man vet at hos NAV har noen sykdommer en høyere anselse,-ikke så merkelig det når NAV ikke trenger lure på om pasient/bruker er virkelig syk. De kan fråtse i epikriser,CT og MR-bilder. Ved sånne pasienter som meg trenger de ikke tvile…Når halve hjernen er skadet så er det liksom ingen tvil…
Men hva vil det si å bli rammet av en stor hjerneblødning? I mitt tilfelle er dette ikke en sykdom som plutselig oppstod. De antar at jeg har gått rundt med en aneurisme i hjernen i ca 15 år. Den kan ha oppstått etter at jeg måtte forløses med keisersnitt etter alvorlig Preklamsi(svangerskapsforgiftning). Jeg hadde kjempehøyt blodtrykk og barnet måtte ut… Det oppstod noen problemer etterpå med å stabilisere blodtrykket men etter en tid var jeg i bra form. Men jeg var ikke flink til å gå til lege dessverre.
Det gikk mange år med hodepine,mye sinne og ubehag men jeg stod på og jobbet. Til jeg dessverre enn dag måtte kjempe for livet..En aneurisme kan sammenlignes med en svulst. Den ligger der og vokser og trykker på.. Til den en dag sprekker..
Hos meg lå aneurismen midt inni hjernen,derfor er skadeomfanget så stort.
Hjerneslag deles i to grupper.Man har hjerneinfarkter(blodpropp) og man har hjerneblødning. Ca 80% rammes av blodpropp og ca 15-20% av hjerneblødning. Av blodpropp dør ca 20% mens over 50% av de som rammes av hjerneblødning dør.
Det er uten tvil veldig tabubelagt å bli rammet av hjerneslag. Det er liksom en sykdom som helst bør ramme de gamle. Det er en sykdom som rammer hardt. Hele det livet man har bygget opp,med jobb,familieliv,aktiviteter stoppes helt opp,man kan trygt si at hele ens fasade rakner.
Det er ikke lett å bli klassifisert om ubrukelig av et samfunn som ofte er bygget på en fasade av suksess og vellykkethet.
Mange slagrammede opplever problemer. Fordi det å rammes av slag er så tabubelagt. Vet nesten ikke hva som er verst av slag eller kjønnssykdommer,tabubelagt er de begge! Yngre slagrammede vil helst ikke være med i slagforeninger fordi det er flaut.
Jeg tror mange av oss slagrammede sliter med både å akseptere slaget og man sliter med å føle at man blir akseptert og respektert.
Sånn føler jeg meg i dag ,som familiens sorte får…Jeg passer ikke inn med min tabubelagte sykdom . Folk mangler kunnskaper. Det nytter heller ikke å minne om at enhver kan rammes av hjerneslag.Alle kan rammes av det,både barn,ungdom,voksne og eldre.
