I går kom beskjeden om at den kjente fotballtrener/manager hadde fått hjerneblødning ,operert og kjempet for livet. Media har skrevet masse om dette i går kveld og i dag. Det skrives at han kjemper….
For meg som ble rammet av en megastor hjerneblødning i 2010 er ikke opplysningen om Ferguson sjokkerende. Hjerneblødning kan ramme hvem som helst. Ingen har selv skyld i at en hjerneblødning rammer.
Når kjendiser rammes av hjerneblødning er det for meg en visshet om at dette kan skje oss alle. Absolutt ingen kan leve sånn at hjerneblødning kan unngås. Selv gikk jeg i ca 15 år med en aneurisme i hjernen. I 1994 fødte jeg datteren ved hjelp av keisersnitt fordi jeg var rammet av preklamsi/svangerskapsforgiftning. Barnet måtte taes ut nesten 2 mndr for tidlig fordi jeg var syk. Etter fødselen slet legene med å få ned blodtrykket…. Og selv om jeg kommer fra en familie hvor hjerneslag er på begge sider av familien, så mente de etter hjerneblødningen at aneurismen hadde oppstått kort tid etter fødselen. Jeg var heller ikke så flink til å gå til lege… At jeg har gått med en aneurisme i så mange år er skremmende. Jeg hadde riktignok masse hodepine og “kort lunte”. Noen ganger hadde jeg så hodepine at jeg ikke orket jobbe. Jeg husker jeg ringte en sjef og sa at jeg ikke klarte komme på jobb fordi jeg hadde så vondt. Han ble sint og sa at jeg omgående skulle komme på jobb…. Han godtok ikke mitt varslede fravær. Jeg har faktisk truffet på han et par ganger etter hjerneblødningen, de gangene har han snudd seg bort. Jeg håper han lærte noe av dette, at man ikke skal kimse av at noen faktisk kan være berettiget syke.
Det er greit når media skriver om hjerneblødning. Og greit at det skrives om de som rammes. For oss vanlige slagrammede er det ikke så lett å rammes for nesten ingen vet hva det er og hva det innebærer.Og så tror jeg det er en traumatisk sykdom de fleste frykter. Det forbindes med døden, siden litt over halvparten av de som rammes dør. Og de som overlever ender som regel opp som alvorlig funksjonshemmet.
Det er ingen dans på roser å rammes av en stor hjerneblødning. Jeg var litt “heldig”, jeg kom fra helsevesenet og visste hva som ventet meg. Et liv som resten av mitt liv ville innebære daglig trening.
Jeg møter på mange koselige mennesker som forteller meg hvor flink jeg har vært til å trene meg tilbake. Jeg møter på fagfolk som forteller meg at jeg er blid og veldig treningsmotivert. Men jeg møter også på folk som ikke skjønner noe som helst og som er helt uten empati,kunnskap og forståelse.. Jeg har blitt kalt ufine ord som skrulle og skrullehue. Hva feiler det folk som sier sånt? Hva feiler det folk som slenger dritt ut av seg mot et menneske som er hardt rammet?
Jeg har også møtt på så enormt mye misunnelse. Jeg har møtt misunnelse hos mennesker som burde visst annet enn å misunne meg. Hva er det å misunne ei som har fått livet helt forandret? Ei som aldri mer får jobbe eller kjøre bil? Hvorfor misunne meg 100% uføretrygd? Hvorfor misunne meg stønader jeg er berettiget?Hvorfor misunne rehabilitering ? Hvorfor misunne meg TT-kort, HC-parkeringskort og ledsagerkort?Hvorfor misunne meg dette? Vil man bytte med meg?
Jeg er heldig som bor i et land med et godt velferdssystem. Jeg er heldig som hadde opptjent alt av rettigheter før jeg ble rammet selv. Jeg vet at man får ingenting uten at man er berettiget, har krav på det.
Så om skjebnen har vært tøff mot meg så var jeg heldig alikevel som hadde alt i orden. Jeg hadde jo jobbet enormt. Da jeg var 26 år gammel tjente jeg så mye at jeg måtte betale toppskatt i flere år. Det har medvirket til at jeg i dag har en god uføretrygd.
I dag har jeg lest om Ferguson. Jeg har lest at han ble operert omgående. Da jeg ble rammet ble operasjon vurdert som for risikabelt siden blødningen lå vanskelig til…
Men jeg overlevde og har klart meg hittil. Livet er ikke som før, det er trening og atter trening. Samt finne fornuftige ting å holde på med.
Sir Alec Fergusson vil nok sikkert klare seg han også. Han må sikkert også trene seg tilbake….Kanskje vil han også bli møtt med fordommer, lite empati,naivitet og lite forståelse? Eller vil han også bli møtt med masse fine folk som viser empati, inkludering og aksept?
Eller vil han oppleve som meg at man møtes med både inkludering og empati men også at folk slenger ondskapsfulle bemerkninger….
Det å rammes hardt av hjerneblødning er en merkelig opplevelse!
