Nå har jeg hatt sykkelen i mer enn 2 uker og jeg har virkelig både hatt glede av den og har brukt den. Over 10 mil de første dagene…. Det har vært ypperlig vær til å sykle. Jeg har syklet masse langs Mona-ryggen, fint å sole seg når man sykler sånn. Jeg føler nok noe mestring når jeg sykler,men aller best er det at den gir meg mulighet for å sykle alene,den gir meg selvstendighet. Nå har jeg blitt så godt kjent med sykkelen at jeg bruker lite hjelpemotor. Jeg blir nok enda mer sterk i bena nå.

Ingen har reagert negativt når jeg forteller sykkelens pris. I overkant av 100 000 kr er mye penger. Men de fleste sier at dette fortjener jeg siden jeg er så treningsmotivert.  

Før tenkte jeg sånn at jeg koster samfunnet mye penger. Sånn tenker jeg ikke lenger. Jeg har også betalt inn mye skatt,så jeg bør ikke ha dårlig samvittighet. Da jeg var 27 år gammel kausjonerte jeg for 2 store lån og jeg betalte også 59 % skatt. Jeg hadde store inntekter..

I absolutt alle år har jeg vært yrkesaktiv. Da barna var små jobbet jeg noe deltid,men bortsett fra den tiden har jeg jobbet og jobbet. Jeg har heller aldri vært den som har vært mye borte fra jobb, jeg har stått på. 

Så rammet alvorlig sykdom meg. Og det kom som et sjokk. Jeg har aldri ønsket meg noen trygd, jeg har ingen forståelse for de som ønsker seg uføretrygd. Å være så skadet at man ikke er arbeidsfør er ikke ok.Jeg trodde jeg skulle jobbe frem til 67 år…

Jeg skulle hatt mange år igjen å arbeide. Men skjedd har skjedd og jeg må bare gjøre det beste ut av det. 

I 7 1/2 år har jeg  trent for å ha et innholdsfylt liv. 

 

I dag føler jeg at jeg har et liv som gir mening og innhold. Det er ikke det livet jeg trodde jeg skulle ha , men det er et fint liv alikevel.

Det er egentlig bare dumt at jeg i blant tenker på jeg koster samfunnet mye penger. For redder man  liv så må man også sørge for at det mennesket får et greit liv.

I Norge er man gode på å redde liv,. Jeg overlevde dødelig sykdom, jeg skal ha et liv jeg kan være fornøyd med.

 

Jeg trener mye, det er med på å gi meg et fint liv. Jeg har mange gode venner blant treningskompiser.

                             

I dag var det utdeling av diplom og T-skjorte(nike) for vel gjennomført Friskathlon 2017-2018. Jeg har tilbrakt mange timer på trening de siste årene, men spesielt mange siste året. Det er godt å trene, det gir en fin følelse av velvære. Jeg må trene, helst hver dag resten av livet. Det er fordi jeg er alvorlig slagrammet. Men sånn ble livet mitt og jeg synes ikke jeg har et dårlig liv. Trening ved Friskhetssenteret og Østfoldbadet og 2 økter på liggesykkel hver dag gir meg mye . Og så har jeg janitsjar`n og frivillig arbeid. 

                        Og så er gubben og jeg flinke til å kose oss på restaurant i blant. 

                                    

                           Fra Sifa,tyrkisk restaurant på søndag. 

 

                                        

                                       og sushi fra Sushiteria på Knapstad i kveld…

 

                                      .Livet mitt ble ikke helt som jeg trodde. Vi er mange som plutselig har fått våre liv forandret. Vi må få bruke tid på å finne nye interesser. Vi overlevde, vi koster penger. Men vi ville kostet enda mer om vi ikke la om livet til trening og et liv vi er fornøyde med….