Det er 13.desember, en helt spesiell dato for meg. På selveste Luciadagen 2010 hadde jeg min siste arbeidsdag noensinne.Tenk om jeg hadde visst at det var siste dag på jobb og også siste dag jeg kjørte bil. For litt senere på Luciadagen ble jeg plutselig dødssyk og livet ble aldri som før. Det var en aneurisme som sprakk midt inni hjernen. Den aneurismen har jeg nok gått med i 15 år mente legene.
Men jeg overlevde tross noen komplikasjoner. Da jeg kom til meg selv var jeg alvorlig slagrammet og koblet til pacemaker. Da følte jeg meg gammel, både hjerneblødning og pacemaker…Men med ekstrem stahet og treningsiver har jeg klart å trene meg tilbake til nesten å bli som før.
Takk til alle de som har vært med meg på denne litt rare reisen.Takk til et utmerket helsevesen,en kjempeflink fastlege,NAV,fysioterapeuter,ergoterapeuter,Sunnaas sykehus(6 innleggelser),Catosenteret,familien min og janitsjar`n. Jeg er heldig som har fått hjelp fra så mange.Det er tøft å bli alvorlig slagrammet, men jeg har aldri felt en tåre over det som skjedde meg. For skjedd har skjedd og jeg valgte å gjøre det beste ut av det nemlig å trene meg tilbake. Det har vært mange mange timer i fysiosaler,varmtvannsbasseng,Friskhetssenteret og sist sommer/høst hvor jeg syklet 100 mil på liggesykkel.Det har væt ekstremt mange timer med kognitiv trening. Men det beste med all treninga er mestringsfølelsen jeg har opplevd.
Etter alle disse årene mener jeg helt oppriktig at jeg ikke ville vært foruten hjerneblødningen, de 3 hjerneinfarktene og hjernesykdommen CAA(Cerebral Amyloid Agniopati).For det har gitt meg et fint liv alikevel. Jeg vil råde folk til å leve livet litt hver eneste dag. Vi aner ingenting om morgendagen og livet er flott!
En av grunnene til at jeg ble nesten hektet på å trene meg tilbake var å oppnå et liv hvor jeg kunne være helt selvstendig. Å trene for å bli selvstendig var målet mitt.Jeg ønsket ikke å ligge noen til byrde, ung som jeg var da jeg ble rammet.
Og selv om det har vært mye trening så har det jo vært verdt det. Jeg må riktignok trene resten av livet for ikke å få kontrakturer men det er ok!
Jeg nyter livet hver dag.
Her er det jul….
Fredag var vi på julebord og hadde med oss ribbe og kake.
Og søndag var det julekonsert med janitsjar`n.
For meg er det viktig å være aktiv selv om skjebnen var litt hard. Å overleve dødelig sykdom er spesielt. Vil alltid tenke på de flinke legene som reddet meg. Det er stort å ha fått livet tilbake.
En fin dag ønskes til lesere av bloggen!