Det har gått 8 1/2 år siden jeg ble rammet av en stor hjerneblødning og diverse hjerneinfarkter. Det var forståelig nok en traumatisk opplevelse. At livet blir snudd helt på hodet i løpet av noen sekunder er en opplevelse jeg egentlig ikke unner noen.
Men jeg våknet heldigvis opp igjen etter hjerneblødningen, dog veldig skadet. De 10 første dagene lå jeg i “strengt sengeleie”. Jeg lå helt flatt ,heller ingen pute. Full overvåking og jeg sov meg gjennom det(var nok proppet full av medikamenter). Men i blant våknet jeg av at de vekket meg for en prat, dette for å sjekke eventuelt trykk i hjernen. Da jeg ble litt mer stabil var de ofte ved senga mi for en prat. Det ble mange gode samtaler. Husker jeg spurte en slagsykepleier om “når kan jeg gå på jobb igjen”? Hun ble stille, men sa etterhvert at jeg var svært alvorlig syk og skulle ikke tenke jobb. “Du blir i hvert fall sykemeldt 1 år og så får man se det videre”…
Jeg husker også en legevisitt hvor overlegen hadde med studenter. Han forklarte studentene om tilstanden min . Da han var ferdig spurte han meg “har du noen spørsmål”? Ja, det hadde jeg og lurte på om jeg var blitt hjerneskadet. Han så meg rett i øynene og sa “ja, og derfor har vi allerede kontaktet Sunnaas Sykehus for innleggelse”.
Det var godt å få sannheten med en gang. Ikke at han hadde pakket det inn og unnlatt å fortelle sannheten. For slagrammede som meg er nok sannheten den aller beste.
Det jeg husker aller best og som alltid får meg til å tenke god omsorg var den gode omsorgen slagsykepleiere visste meg.
Dette bildet er fra nevrologisk sengepost. Jeg har blitt stabil og har blitt fortalt om skadeomfanget. 2 fysioterapeuter trente med meg 2 ganger daglig. På ettermiddagen/kveldene brukte jeg mye tid på å gå i prekestol. Og jeg minnes sykepleierne som stadig ropte på meg “Tove,løft venstrebeinet”, “Tove ikke subb med beinet”. Og jeg hørte på hva de sa. Og jeg trente videre og videre..
Jeg måtte hvile mye og både sykepleiere og fysioterapeuter var nøye med hvile og “bort med mobilen”. Jeg slet med rom&rettningsproblematikk og følte kun trygghet om begge sengehestene var oppe. For jeg skjønte lite av seng/avstand gulv. Men det nærmet seg utskrivning sykehus og overføring rehabilitering og jeg måtte avvendes fra begge “sengehestene oppe”… Jeg minnes hvor utrolig flinke de var på å gjøre meg trygg uten sengehest…
Det var mange flinke ansatte på denne nevrologiske posten. Jeg minnes også den eldre nevrologen som stadig tok en prat. “Mens du ligger sånn kan du være snill å bevege venstrehånda di ved å lukke og åpne hånda?” Jeg er takknemlig for at han ba meg om det for jeg ble veldig obs på å trene. For på den måten slippe unna ytterligere kontrakturer(stivhet) I dag fungerer venstrehånda helt fint.
Et godt minne er fra en kveld hvor spl. banket på døra mi og spurte om jeg ville ha kveldsmat. Jeg fikk alle måltider servert i seng. Da jeg svarte ja på at jeg ønsket kveldsmat sa hun sporenstreks “gå og hent den selv”! Hun sa så at nå skulle jeg hente meg mat, plassere maten på prekestolen og så skulle hun hente drikke. Hun visste godt hva hun gjorde for hun presset meg på en god måte til å “gjøre ting selv”. Jeg husker jeg litt senere takket henne for at hun presset meg. Etter den episoden ordnet jeg kveldsmat selv og ble mer og mer selvstendig.
Jeg husker også en episode som god. Det var 2-3 dager til utskrivning og en slagsykepleier spurte om jeg ville ha en utfordring. Hvilket jeg ville. Den nevrologiske sengeposten lå i 7.etasjen. “Tove, nå synes jeg du skal gå med prekestolen bort til heisen, ta heisen ned til første etasjen, gå bort til midtblokka. For å huske veien tilbake finner du et punkt du kan huske…Hensikten var å finne veien til kiosken og hun sa jeg kunne kjøpe meg et ukeblad. Hun forsikret meg også om at resepsjonen nede hadde fått beskjed om at jeg var på vei ned og de ville følge med. Jeg fant frem til kiosken og kjøpte meg noen ukeblader. Han i kiosken sa at han også hadde fått beskjed om at jeg var der og han hjalp meg med å betale.. For jeg skjønte ikke helt dette med penger. Med vekslepenger og kvittering ga jeg meg på vei tilbake til avdelingen. Men på veien ut så jeg noen juicebokser som impulsfelt og bestemte meg for å kjøpe en halvliter juice med eple og en med appelsin. Han i kiosken la alt i en pose og jeg fant veien fint tilbake til avdelingen.
Tilbake på avdelingen fikk jeg veldig ros av spl for at jeg hadde klart å finne frem. Og jeg følte enorm mestring. Jeg hadde klart det!! Her var jeg,relativt hjerneskadet, men veien til kiosken fant jeg.
Disse små episodene er fra en tid jeg aldri vil glemme. Jeg ser på min sykehusinnleggelse ved nevrologen som en tøff men god tid. Jeg var dødssyk men ble reddet. Og fikk så masse omsorg for å komme meg på beina igjen.Jeg var hele tiden omgitt av et personale som var utrolig flinke. Jeg hadde selv en bakgrunn fra helsevesenet, har jobbet ca 36 år i forskjellige deler av helsevesenet og mener å inneha god kunnskap og erfaring når jeg hevder at jeg fikk førsteklasses behandling. Nå er det jo også sånn at spesialavdelinger som nevrologisk er godt bemannet da..
Etter den første innleggelsen har jeg vært innlagt samme sykehus flere ganger. Dette pga hjernesykdom og hjerteutredning. Og jeg har alltid blitt så godt behandlet. Jeg har tøff diagnose men tror ikke det er utslagsgivende for at jeg blir godt behandlet. Jeg tror de fleste med alvorlige diagnoser møtes på en skikkelig måte.
Jeg tror at den gode opplevelsen på sykehuset ga meg evne til å tenke positivt. Og det å være blid og takknemlig. Jeg har ingenting å klage over , for meg fungerte Helsevesenet utmerket da jeg ble dødssyk. Jeg mener at det ikke er noe sjakktrekk å klage, i hvert fall ikke om den ikke er berettiget. For det er nå sånn at vi selv har ansvaret for våre liv.
Vi har alle fått livet i gave, det er vårt ansvar å ta godt vare på det.
Å bli reddet tilbake til livet gjør noe med en. I hvert fall gjorde det det med meg. Jeg er så takknemlig for å ha fått livet tilbake. Det har derfor vært min plikt å trene meg tilbake.
Når jeg blogger om trening, er ikke det for å skryte. Jeg blogger om å leve med hjerneskade, er ikke det av interesse kan man la være å lese. Ja, jeg trener mye. Men det er min måte å leve livet på i dag. Om andre slagrammede driter i all trening og tilbringer dagene med å klage så er det deres problem. Å motta melding om “bitch” fordi jeg skriver om trening sier vel mest om han latsabben som ikke gidder trene enn om meg. Man må gjerne drite i trening, men klag ikke da på at du ikke får rehabilitering! Ingen gidder påkoste dyr rehabilitering om man vet at vedkommende ikke fins motivert.
Under all rehabilitering jeg har hatt har jeg hatt samtaler med nevropsykologer/psykolog. De har pratet med … meg, tror det er viktig å få samtaler med fagfolk. For det er både vondt og sjokkerende å få livet helt forandret. Jeg skjønner at noen slagrammede kan føle sinne,frustrasjon,bitterhet,sjalusi,oppgitthet. Men søk da kontakt med fagfolk. Man vet at slagrammede sliter med depresjoner. Depresjon rammer noen.. men slett ikke alle.
Å bli forbanna for at noen får rehabilitering er helt merkelig. Om man selv har stått på enormt med trening, møtt opp på alle treningsøkter på rehabiltering, drevet egentrening på kveldene på rehab, hatt utbytte av rehab, klart målene, og deltatt aktivt og så får NEI til ytterligere rehabilitering ja da er det merkelig. Da kan man få skrike ut sin frustrasjon. Men er man ikke opptatt av å rehabilitere seg så får man godta avslaget.Ingen leker vel butikk!Snakk ikke dritt om helsevesenet om du ikke selv er aktiv. Man får som man fortjener. Det er ikke mulig å kjøpe seg en trent og rehabilitert kropp dessverre, sånn er det bare.
Men sleng ikke dritt til oss som trener/rehabiliterer oss tilbake.Vi som gjør det har også krav på respekt. Det er også sånn at det er billigere for samfunnet at slagrammede trener seg tilbake. For er man rehabilitert sparer man samfunnet for masse penger.
Mange mennesker bruker penger på helse ved å trene, drive med sport, gå turer i fjell og mark osv. Også vi slagrammede må finne oss i å bruke penger på trening. Vi kan faktisk ikke forlange at samfunnet skal betale alt. Han som kalte meg bitch i dag mente at trening på helsestudio skal samfunnet betale! OMG, er det mulig å være så sneversynt…
Det nærmer seg 17 mai og årets høydepunkt for oss korpsnerder. I går var det 8 .mai markering i et strålende vær.
Det var
en merkelig opplevelse å ta på uniformbuksa i går. Da jeg hadde den på sist var den veldig trang.
Diabetesdiagnosen og fullstendig omlegging av kostholdet har gjort at 12-13 kilo er borte. Så i går var buksa altfor stor. Det er da enda godt at jeg sitter i rullestol 17.mai for om jeg skulle marsjert ville buksa vært rundt anklene! Jeg må nok ha mindre bukse etterhvert men kan vente til flere kg har forsvunnet. Fikk også tilbakemelding i går på at jakka er blitt for, men den passer sikkert en god stund til…
Da får jeg avslutte dette litt for lange blogginnlegget. Takk til de som gadd lese… Ha en fin kveld!