Hvordan jeg trente meg tilbake etter en stor hjerneblødning.

For 8 1/2 år siden ble jeg rammet av en stor hjerneblødning. CT- og MR-bilder avslørte også flere hjerneinfarkter som var gamle arrvev i hjernen og hjernestammen.

Jeg våknet opp alvorlig hjerneskadet og med betydelige pareser(lammelser) i hele venstre side, ansikt,munn,svelg og spiserør.

En veldig opptrening startet umiddelbart da jeg var blitt stabil.

Den første tiden jobbet 2 fysioterapeuter med meg flere ganger daglig. Jeg måtte lære å sitte(finne midtlinja), jeg måtte lære å stå,sette meg/reise meg… Og ergoterapeut trente meg daglig i spiseferdigheter. Alt måtte trenes inn på nytt. Faktum er at jeg har måtte lære alt på nytt igjen. Det er  ikke en eneste ferdighet som ikke er lært inn på nytt. Selv om jeg f eks snakket ganske bra  har logopeder jobbet med meg.

Den første tiden hadde jeg store fremskritt. Jeg klarte ganske fort å bruke prekestol for å komme meg frem. Og da jeg ble trygg på den ble det rullator og rullestol. Dvs at jeg alltid bruker rullestol ute. Jeg har hatt masse rehabilitering. sikkert fordi jeg har vært enormt flink til å trene. Jeg har trent og trent… 3-4 timer daglig i alle disse årene har gjort at jeg nok sees på som “vellykket rehabilitering”. Jeg har brukt treningsmetoder anbefalt av fysioterapeuter. Jeg har aldri tatt i bruk noen metoder som ikke er anbefalt. Jeg har heller ikke benyttet noen former for medisiner som er alternativ medisin, altså homeopatmedisin. Og ved å benytte trening og atter trening har jeg hatt en formidabel fremgang. Mann min sier at jeg har trent i tusenvis av timer, han har nok rett.

Jeg ser på alle disse årene som en slags reise hvor jeg har tatt tak i alle “skavanker” etter hjerneblødnngen og deretter trent meg tilbake til å  beherske alle på nytt.

Noe av det første jeg ønsket å trene på var spiseferdigheter. det var viktig for meg å spise pent for det er sånne ting folk  legger merke til. Å bruke kniv,skje og gaffel  bestemte jeg meg for å trene inn igjen.  Sunnaas Sykehus hjalp meg med å finne riktig bestikk og jeg trente. Jeg trente og trente helt til jeg klarte det. Akkurat som jeg trente på å holde glass og å drikke av glass. Det var viktig for meg at jeg ikke skulle bli avhengig av sugerør, jeg ville klare å drikke akkurat som før…

Jeg har trent inn påkledning….det har tatt mange timer å lære det på nytt. Vanskeligst var det å lære å ta på sokker og sko…Jeg har riktignok brukt sko med borrelås den første tiden, men i dag behersker jeg normale sko og støvler,både med skolisser og glidelås.

Parallelt med all opptrening av en slagrammet kropp har jeg også måtte trene på huslige sysler som å brette håndklær,kluter,duker osv. For absolutt alt blir skadet ved en så stor hjerneblødning som jeg fikk.

Etter mer en 8 år med enorme treningsmengder kan jeg si at jeg klarte det og fikser det aller meste. Jeg er fortsatt veldig merket av hjerneblødningen men opplever stadig små fremskritt. Så det lønner seg  trene!

Jeg har forlengst godtatt min skjebne og ser ikke hjerneblødningen som et hinder. Jeg  har utviklet en sterk tro på at jeg kan klare det meste om jeg bare bruker tid på å trene ferdigheter inn. Om det fins ting jeg aldri vil klare? Ja, det eneste jeg kan komme på akkurat nå er at jeg aldri blir i stand til er å kjøre bil,og å sykle på normal sykkel. Det kan jo være at jeg kan klare å kjøre bil igjen men med så stor hjerneskade skal man absolutt ikke sitte bak et ratt. Og normal sykkel behersker jeg ikke pga balansen.

Som alvorlig slagrammet er det viktig at man godtar det som har skjedd. For jeg tenker sånn, skjedd har skjedd og jeg må bare gjøre det beste ut av det. Det nytter ikke å sutre eller klage over et stort slag for skjedd har skjedd!

Mange ser på min opptrening som vellykket og det er den nok. Men det er jeg som har trent meg opp  og kan ta det meste av æren. For ingen kan trene for deg , det må man gjøre selv. Om man rammes av store slag eller annen sykdom så har man selv ansvaret for eget liv. Som slagrammet kan man selvsagt si nei til både trening og rehabilitering, ingen kan true deg til å trene.  Ei heller kan noen  bestemme over trening, behandling eller rehabilitering, du har ansvaret selv og bestemmer selv. Men… det kan lønne seg å høre på hva andre med kunnskap og erfaring kan bidra med. Det kan lønne seg å lytte til andre…

Jeg har nok vært en lett pasient/bruker å ha med å gjøre. Jeg har kommunisert godt med de som har vært der for meg. Og jeg har innrettet meg etter hva f. eks rehabiliteringsstedene har tilbydt av trening. Har det vært 3-5 treningsøkter pr dag, ja så har jeg møtt opp på de alle. Jeg  har aldri uteblitt fra treningsøkter,  Rehabiliteringstedene skal vise til resultater ,derfor er det lurt å følge timeplanene! Jeg har faktisk vært ved et rehabiliteringssted hvor  en del ble sendt hjem fordi de skulket unna timer hos fysioterapeut. Man skal også være klar over at disse rehabilteringsoppholdene koster enorme summer,derfor bør man bruke oppholdet til å trene meste mulig.De fleste rehabiliteringssteder betaler man som kjent ikke egenandeler,derfor bør man sette pris på at man har fått et opphold og så bruke det til trening.

All min fremgang skyldes store mengder trening. Det fins ingen hokuspokus som kan gi en slagrammet stor fremgang. Det er kun ved trening man kan komme tilbake til et liv med verdighet.

Etter en 8 års reise med trening har jeg på en måte kommet i mål,bortsett fra at jeg må trene så mye som mulig for å holde formen. Trener jeg ikke vil jeg få kontrakturer/stivhet i ledd. I dag har jeg ingen kontrakturer, jeg er nokså myk i alle ledd. Og trener jeg ikke vil jeg få store smerter. For lammelser er faktisk veldig smertefullt.

Veien videre er altså trening og å nyte livet! Jeg har riktignok fått noen flere diagnoser og utfordringer. Dette var ventet, sånn kommer når man i mange år ikke tenker på helsa si.Som slagrammet er det ikke gunstig at jeg for 5-6 uker siden fikk beskjed om arvelig diabetes. Men utfordringer er jeg vant til. Nå er det ikke bare viktig å passe på blodtrykket, også blodsukker og inntak av karbohydrater  hører til hverdagen. Men som jeg sa til datteren den natten jeg holdt på å dø :”dette skal jeg klare,, jeg kommer hjem igjen”. Ja, jeg klarte det og er hjemme!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg