Det er en ,merkelig greie å ha overlevd noe man ikke skulle overlevd. I desember er det 9 år siden og fremdeles kjenner jeg en veldig glede over å ha overlevd.Jeg har nok forandret meg masse siden hjerneblødningen rammet meg. Ikke bare gjorde den stor skade men som menneske forandret jeg meg. Jeg som nok kunne være både stille og beskjeden er i dag veldig utadvendt og sosial.Jeg er veldig pratsom og preiker stort sett med alle.
Jeg føler nok også glede på en helt annen måte enn før. De første årene etter hjerneblødninga var jeg veldig opptatt av insekter og blomster. Jeg har snakket med andre som har overlevd alvorlig sykdom og flere sier akkurat det samme. Interessen for krypdyr har flere av oss opplevd. Etter hjerneblødningen har jeg aldri tatt livet av en mygg eller maur.Eller et annet krypdyr.
Første sommeren etter slaget var spesiell for meg. Lukta av nyklipt gress var enorm. Og da jeg klarte å gå barbeint i gresset følte jeg en veldig glede.
Små ting som jeg før tok som en selvfølge har blitt ting jeg gleder meg over. Jeg gleder meg mer enn før! Glede og takknemlighet over dette fine som kalles livet…
Og så tror jeg at jeg med min livserfaring ser på livet litt annerledes enn før. Jeg tar ikke livet som en selvfølge! Å våkne opp hver morgen er stort. Ingen av oss vet noe om morgendagen. Vi må leve mens vi kan! Jeg passer på helsa mi for å ha god livskvalitet. Jeg trener ikke 4-5 timer hver dag for å ha noe å bedrive tiden med men for å ha så god livskvalitet som mulig. Jeg samarbeider godt med min fastlege, han er enormt flink med meg.Muligens har jeg også noen diagnoser som gir legen noen utfordringer. Det er liksom ikke snørr,vondter og UVI det dreier seg om men alvorlige diagnoser som kan forringe min livskvalitet.
Jeg har lite kontakt med andre slagrammede. Jeg orker ikke all fokuseringa på sykdomspreik, NAV-klager og drittpreik om håpløse fastleger,håpløse rehabiliteringssteder, umulige fysioterapeuter og Helse Sør-Øst som visstnok ikke skjønner noe som helst….
Jeg skjønner at det er tøft å bli rammet av et stort slag, men all alvorlig sykdom er ille. Man trenger ikke gulpe opp sin misnøye hele tiden for det. For det hjelper ingen slagrammet å være negativ til alt og alle.Jeg skjønner de slagrammede som opplever kommuner som svikter, om slagrammede som ikke blir hørt. Jeg leser også i media om unge slagrammede som ikke får rehabilitering eller som bor på sykehjem trass i at ingen under 50 år skal bo på sykehjem. Når jeg leser sånt blir jeg bare sint. Kommuner svikter for å spare penger! Jeg kjenner til slagrammede som har fått vedtak på assistenter/BPA og så gjør kommunen om vedtaket til støttekontakter. Dette fordi det er mye billiger å dekke lønn til støttekontakter. Sånt er bare trist.
17.mai er over og jeg hadde en veldig fin dag.
Jeg spilte denne 17.mai også, det var min sjette 17.mai med janitsjar`n. Vi startet dagen 7.30 med spilling på sykehjemmet. Før vi hastet videre til flaggheising på Rådhuset kl 8. Deretter marsjerte vi (jeg i rullestol) til et sted vi hadde frokost. Og den var bra!
Etter frokosten marsjerte vi til en skole for å hente elever hvorpå vi marsjerte videre til ungdomsskolen hvor barnetoget hadde avmarsj kl 10 .
Etter barnetoget hadde vi et par timers pause hvor noen av oss dro for å spise litt lunsj! Borgertoget er gøy, med masse folk. Denne dagen hadde jeg ny elektrisk rullestol. Vanligvis har mann min trillet meg i manuell rullestol. Og det kan ha vært både slitsomt og utfordrende for han for bakkene opp til kirken er bratte med manuell rullestol. Nå har jeg rullestol hvor elektronikken både kan styres fra joystick og fra panel bak. Det fungerte utmerket!
Etter at borgertoget var over dro familien vår til Oslo hvor vi spiste middag på tyrkisk restaurant.Akkurat som vi gjorde i fjor.
Jeg har kommet godt i gang med syklinga. Omtrent 60 mil er unnagjort. Bare 140 mil til jeg når målet som er 200 mil før jul.
Her en selfie tatt rett mot sola…
Jeg har blitt tipset om å sykle Trondheim-Oslo. Og jeg er ikke negativ til det. Det kreves bare masse planlegging! Det blir ikke i sommer, men kanskje neste sommer.
For denne syklinga og all treninga er veldig bra for meg. På 3-mndr kontrollen sist uke skulle videre opplegg ang diabetes legges. De siste mndr har jeg levd kostholdsregulert. Og jeg var spent på om det ville bli sprøyter eller medisiner. Men med langtidssukker på 5 og BS hos legen på 5.1 slapp jeg begge deler. Det blir kostholdsregulert diabetes fremover. Det blir litt regime over kostholdet… jeg går automatisk ned i vekt og det passer meg bra!
Helsa er utmerket,jeg trives med all treninga og gleder meg over en sommer med spilling i Sverige flere ganger, bl a i Stockholm.
Om noen uker legges jeg inn på sykehus igjen. Denne gang for bl annet en nevropsykologisk utredning mht bilkjøring. Jeg er spent, men takler nok et “NEI” helt greit. Blir det aldri mer bilkjøring så får jeg trøste meg med de 32 årene jeg fikk bak rattet!
Da får jeg avslutte dette blogginnlegget med litt fleip!
