Jeg har hatt en voldsom fremgang siden hjerneblødningen og flere hjerneinfarkter rammet meg. 9 år med enorme mengder trening må gi fremgang. Den første tida var det kjapp fremgang, for så å stoppe litt opp. Så merket jeg at jeg klarte mer og mer. Litt imponert egentlig, for jeg har måtte lære alt på nytt.
I dag 9 år etter, er det kanskje vanskelig å se at jeg ble så hardt rammet. Man kan se noen skjevheter i ansiktet og at jeg går svært dårlig. Men sånn kognitivt er det vanskelig å se omfanget. I dag snakker jeg helt normalt og ordleting er også nokså borte. Det hender jeg sliter litt med å snakke, men da er det som regel sent på kvelden hvor jeg naturlig nok er trøtt eller sliten.
Jeg føler også selv at jeg mer og mer er “ferdig” med tiden som handikappet, jeg har også vanskelig med å betrakte meg som det.
Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med å være handikappet. Ikke vet jeg helt heller om man må se på seg selv som handikappet resten av livet når fremgangen har vært så stor.Men jeg må være ærlig, jeg vil alltid være rullestolbruker for det er ikke mange meterne jeg klarer å gå uten smerter( maks 2-3 meter). Deler av ryggraden er lammet og jeg sliter med store smerter i ryggen. Men egentlig føler jeg meg ganske så normal…
Jeg er vel der i livet nå , hvor Sunnaas sykehus snakker om “veien videre”. Å komme seg videre her i livet tross stor skade.
Derfor blir det også gøy for meg når jeg oppdager at “jøss, jeg har hatt fremgang”! Forrige uke ble jeg klar over at jeg nå fikser å skifte dynetrekk på dobbeldyne uten noe problem. Det er fremgang og en seier.For da jeg kom tilbake fra første rehabilitering for en del år siden klarte jeg ikke engang å brette en klut…Det er jo mange som sliter med å skiftedynetrekk på dobbeltdyne så jeg er veldig fornøyd med fremgangen.
Og jeg ble også klar over at jeg klarer helt uten hjelp å rygge minicrosser`n inn i boden. I alle år har det vært gubben sin oppgave,men nå fikser jeg rygginga helt selv.Det betyr selvstendighet!
Dette bildet ble tatt på lørdag. Jeg var med på “bassengmaraton” ved Østfoldbadet. Så gøy å være med. Etterpå var jeg sammen med noen av de andre for å spise lunsj på “1985”…
Mottoet mitt er “jeg kan klare alt,bare det legges tilrette”. I skrivende stund kan jeg ikke komme på noe jeg ikke klarer. Jeg klarer ikke linedans,men det ville jeg neppe klart uten hjerneblødninga heller…..
Jeg gidder ikke bruke tid på å være lei meg over at jeg aldri får kjøre bil igjen,eller at jeg aldri kommer tilbake i jobb.Sånn er det bare. Kanskje ingen stor pris å betale heller, jeg overlevde jo…
Så får jeg heller bruke tid på å glede meg over alt jeg klarer. Som å glede meg over naturen…
Som å pynte til jul…
I dag er jeg kjempefornøyd med at jeg valgte å bruke så enormt med tid på å trene meg tilbake, på aldri å gi opp troen på at jeg skulle klare å bli nesten som før.
En fin morgendag til lesere av bloggen!
