Jeg har en alvorlig hjernesykdom.Den fikk jeg dessverre 5 år etter at jeg overlevde en megastor hjerneblødning. Godt at jeg overlevde men synd at jeg fikk sykdommen. Sykdommen CAA Cerebral Amyloid Agniopaty kan oppstå etter en hjerneblødning. Det fins ingen behandling, kun å holde blodtrykket nede. Og jeg har levd bra til nå egentlig. Da sykdommen debuterte for 4 år siden måtte jeg legge vekk klarinetten,den ga et skyhøyt trykk i hjernen så vekk med den… Litt vondt at jeg ikke kunne spille klarinett men etterhvert fant jeg plassen på slagverket.Og der trives jeg godt.
Årene har gått og jeg lever godt som slagrammet. Trening har blitt viktig også fordi jeg mener at trening er en del av en normalisert verden. Mange trener, trening er sunt og trening er sosialt. Jeg har fått mange nye bekjente etter at jeg startet med trening 4-5 ganger i uka.
Men jeg trener too much… Det har blitt 5-6 ganger i uka og jeg har trent mye styrke. Maks motstand styrke er 12 og jeg er på motstand 10-11 på alle apparater. Sist lørdag trente jeg 4 timer og dro deretter hjem. Sovnet og sov 2-3 timer. Det reagerte jeg litt over for jeg hadde sovet veldig godt natta før. Men søndagen kom og jeg våknet opp uthvilt. Tok medisiner etter frokost og hvilte litt… følte meg trøtt igjen . Sovnet og våknet av en skikkelig ekkel svimmelhet. Rommet gikk trill rundt og jeg slet med å feste blikket på veggen. Reiste meg opp og fikk ringt gubben som var på jobb. Han ba meg ringe 113 om det ikke ga seg. Det roet seg noen få minutter men kom så tilbake med veldig nautisk svimmelhet og en voldsom kvalme. Da ringte jeg 113.
Mannen på 113 ba om personnummer og spurte så litt mer inngående om hva jeg ringte for. Før jeg hadde fått sagt noe særlig sa han stille “med din sykdomshistorikk er ambulansen alt på vei”. “Den kommer stille og er hos deg om få minutter”.
Ambulansen kom med 3 ambulansebedarbeidere/paramedic. Hyggelige og omsorgsfulle folk. De sa de ville ikke sjekke meg, de skulle gjøre det i bilen. De ba meg ta med det jeg trengte og så dro vi. Rett før kom jeg på at jeg måtte tisse, jag hadde jo tatt vanndrivende…Tissa fikk jeg gjort, mens de holdt litt øye med meg. Så bar det ut i ambulansen, Han som jobbet med meg sa at de kjørte på oransje uttrykning, som innebærer blålys men ikke sirene. Han forklarte at de hadde fått beskjed om at jeg skulle rett til Kalnes og rett på CT.
Vi kjørte via Rakkestad og jeg var nå koblet opp på blodtrykk, veneflon og alt ble sjekket. Blodtrykket var svært høyt… Men så måtte jeg tisse igjen. Vi var nå ca 20 min unna Kalnes og tisse måtte jeg!
De store ambulansene har bekken og bekken ble det! De stoppet ambulansen og byttet personale. Inn kom ei i 30-årene og bekken kom på plass. Så et sted 20 min unna Kalnes lå jeg på bekken i en ambulanse med blålys!!
20 minutter etterpå ble jeg trillet inn på Kalnes og rett på CT. I mottak sjekket de meg med blodprøver og nevrologisk testing. En lege informerte meg om at CT ikke visste noen pågående blødning men blodtrykket var forsatt høyt. Jeg lå overvåket og heldigvis roet blodtrykket seg. Legen pratet med meg om denne hjernesykdommen jeg har. Sykdommen er en blødningssykdom i hjernen. Jeg fikk etter noen timer i mottak deretter reise hjem med beskjed om å oppsøke min lege neste dag.
Vi har et enestående helsevesen. Jeg er klar over at jeg har diagnosene på min side og at i mitt tilfelle MÅ helsevesenet stille opp omgående. Jeg er takknemlig for et helsevesen som er så dyktige og så omsorgsfulle. Jeg er også takknemlig for at det gikk bra denne gangen også…
Ha en fin kveld!
