Da er 17.mai over. Men dagen startet tidlig. Stod opp kl 05.45. Noen flagg måtte ut..
Siden sønnen og jeg spiller i samme korps og mann min er med som hjelper for meg dro vi av gårde før kl 7 for å plukke opp an annen medmusikant. Kl 7 30 spilte vi ved et alders&sykehjem før ferden gikk videre til flaggheising ved Rådhuset i Askim.
Deretter spiste korpset en bedre frokost før vi hentet en skole og dro til oppsamlingsplassen for barnetoget. Barnetoget ble en våt og kald opplevelse. Etter barnetoget hadde vi pause frem til borgertoget. I den pausen dro vi hjem en tur,jeg var gjennomfrossen og trengte å varme meg litt. Deretter dro familien på lunsj til en asiatisk restaurant i Askim. Jeg valgte en rekesalat til forrett.
Til hovedrett valgte jeg Pekingand.
I dag hadde vi med oss drill.
Det var bedre vær under borgertoget selv om det var forholdsvis kaldt…
Det ble litt spilling i Folkeparken. Arrangementet ble avsluttet med “Ja,vi elsker”.
En litt kald og våt 17.mai. Men fint å være en del av et flott janitsjarkorps!
Noen dager siden forrige blogging men selv om jeg er 100% ufør har jeg det travelt i blant. Mye å drive med!
I dag har det vært nydelig vær så etter treninga ble det litt soling. Middagen i kveld ble laks. Siden jeg er litt lei sushi eller sashimi ble det i kveld stekt laks med fløtegratimerte poteter.
BPA er beregnet for personer med omfattende bistandsbehov. Med BPA skal man i størst mulig grad kunne ivareta plikter,behov,interesser og ønsker som alle andre samfunnsborgere.
BPA skal gi mulighet for å leve et uavhengig og aktivt liv tross funksjonsnedsettelse.
Jeg er omfattende skadet og trenger en del assistanse. Jeg er skadet fysisk men også kognitivt.
Da jeg fikk innvilget BPA kunne jeg velge mellom kommunal assistent eller fra ULOBA. Jeg er heldig som bor i en kommune som ga meg et valg,ikke alle kommuner har det.
For meg med kognitive utfordringer virket det noe innviklet med ULOBA. Jeg ville være arbeidsleder for min assistent og det ville medføre noe papirarbeide. Jeg fryktet at mine kognitive utfordringer ville bli satt på prøve og valgte derfor kommunal assistent. Hvorfor? Først og fremst fordi jeg slapp papirarbeid. Jeg underskriver kun timelister. Og fordi jeg selv hadde jobbet i kommunen i en del år og følte meg tryggest på de!
Det var jeg som valgte assistent. Det var viktig for meg at assistenten var en som jeg aldri hadde vært i et arbeidsforhold med. Dette fordi jeg mente det ville være vanskelig med en person jeg kanskje hadde hatt dag-,kveld- og nattvakter sammen med og nå skulle vi komme i en situasjon hvor jeg var “pasienten”. Jeg anså at det ville bli vanskelig både for meg og assistenten. Dessuten,og nå er jeg helt ærlig,etter mange år i arbeidslivet vet jeg hvor løst taushetsplikten kan sitte…
Så jeg valgte en person uten erfaring fra helsevesenet! Jeg valgte også ei ung,veldig oppegående jente.
Nå har hun vært min assistent i litt over et år og det fungerer utmerket. Jeg er hennes arbeidsleder og hun bistår der jeg trenger assistanse.
Hun er ansatt et visst antall timer pr. uke. I tillegg har jeg 3 helger i året hvor assistenten kan være med. Disse timene er det jeg som bestemmer hvordan skal brukes. Jeg har valgt å ta med assistenten på kurs eller på turer.
Så hva hjelper så assistenten meg med? Kort sagt,hun skal hjelpe meg sånn at jeg får utført oppgaver tross funkskjonsnedsettelse. Dvs,hun gjør ikke husarbeide men hjelper til sånn at jeg klarer å få gjennomført det. Jeg gjør ting så langt det er mulig,og hun assisterer sånn at ting blir gjennomført. Eks: tøy som skal henges opp på tørkestativ. Da retter assistenten ut alt tøyet og jeg henger det opp..
Jeg har store kognitive utfordringer ift å lage mat. Jeg sliter med konsentrasjon,oppmerksomhet,planlegging og gjennomføring. Nesten daglig hjelper assistenten til med matlaging. Det er utfordringer for meg,kun noen måneder siden jeg skjønte hvordan bruke et litermål..
Assistenten er ofte med på innkjøp av mat og klær. Jeg sliter med å finne fram og da er assistenten god å ha. Hun har vært med som assistent på kurs i regi av NHF og hun har også vært med som deltaker f eks BPA-kurs som ble holdt av folk fra BPA-skolen.
På kurs i regi av NHF vil assistenten møte andre assistenter. Det kan være verdifulle bekjentskaper. Å være assistent kan kanskje føles litt “å jobbe alene”,men på kurs møter de flere i samme situasjon.
Man kan også ta assistenten med på turer om det er ok for assistenten.Jeg dekker da utgiftene for assistenten, Hvordan man bruker timene man har fått tildelt bestemmer man selv.
Det koster å ha BPA . Man betaler egenandeler. Det er avhengig av inntekt og eventuell ektefelle/partner om hvor mye man betaler i egenandel.
Selv betaler jeg relativt mye men det er godt anvendte penger. Jeg kan delta i samfunnet tildels som før jeg ble skadet.
Mai-måned er en aktiv tid for oss som spiller i janitsjar. Nei,assistenten deler ikke min musikksmak. Men når ikke familien har mulighet for å være med meg på diverse korpsoppdrag stiller selvsagt assistenten opp.
Jeg opplever det som verdifullt å ha assistent. Jeg får et mer aktivt liv og jeg tror assistenten min trives i jobben. Vi har mange livlige diskusjoner!
BPA har nok gjort livet enklere for oss med noen utfordringer i hverdagen!
Jeg har møtt på mange fordommer og uvitenhet siden jeg ble skadet. Det er masse uvitenhet knyttet til hva folk tror jeg mottar av offentlig hjelp/støtte. Og folk aner ingenting om hva jeg selv bidrar med. For det handler ikke om småpenger…
Man låner rullestoler og andre hjelpemidler fra Hjelpemiddelsentralen.
Medisiner som er livsviktige får jeg som alle andre på blå resept. Alt annet av smertestillende preparater,salver og kremer knyttet til skaden må jeg selvfølgelig dekke selv. Jeg betaler som alle andre egenandel av frikort 1,ca 2140 kr pr år. Jeg pleier å få tilsendt frikortet allerede i begynnelsen av februar…Lucky me!
Pga skadeomfanget har jeg BPA noen timer hver dag. BPA betyr brukerstyrt personlig assistent. For disse timene betaler jeg 2668 pr mnd, rundt 30 000 kr i året! Jeg vil gjerne slå fast, jeg får svært lite gratis! Grunnen til den høye egenandelen skyldes høy uføretrygd og ektefelle med god inntekt. Og da skal jeg selvfølgelig være med å betale min del.
Jeg betaler også 170 kr pr mnd for trygghetsalarm. Det er en fin trygghet så den betaler jeg gjerne for.
Jeg får heller ikke trening gratis. Men noen sykdommer dekkes med fri fysioterapi fordi man er alvorlig skadet eller at sykdommens diagnose er av alvorlig art.
All annen trening dekker jeg selvsagt selv. En fin mulighet for trening til en billig penge er om man kjøper “aktiv på dagtid”. Det kortet koster 600 kr pr år og om man benytter kortet helt ut kan man trene omtrent hver dag. “Aktiv på dagtid-kortet” selges på Servicetorget. Jeg trener 2 dager i uka på helsestudio og 1-2 dager i uka i basseng. Transport til og fra trening dekker jeg selvsagt selv.
For å styrke balansen er jeg med på terapiriding en dag i uka. Dette dekkes av HELFO, mens jeg betaler 500 kr pr mnd i leie for hesten. Dette er godt anvendte penger og jeg betaler så gjerne. Hyggelig er det også!
Så noen tusenlapper hver måned går med til å dekke egenandeler.
Jeg vil avvise fullstendig at man som funksjonshemmet får alt oppi hendene. Det medfører ikke riktighet!
Men så tenker jeg sånn.. . svært mange funksjonsfriske bruker store summer for å ha god helse. Folk trener på helsestudio,de svømmer,kjøper sykler og tenker på helsa si. Det skulle bare mangle at ikke også jeg må betale for å ha en god helse..
Jeg var uheldig og ble alvorlig skadet.Jeg har hatt enormt med rehabilitering. Jeg har kostet samfunnet masse penger. Det har jeg i blant hatt dårlig samvittighet for. Men så trøster jeg meg med at jeg har jobbet i over 30 år og betalt masse skatt..
Og selv om jeg betaler mine egenandeler så har jeg fortsatt mulighet til å leve et godt liv. Jeg har mulighet for å reise. Jeg drar en del til Kiel…
Jeg overlevde en hjerneblødning jeg ikke burde overlevd. En god stund etter hjerneblødningen spurte min lege om jeg kunne huske blodtrykket da jeg kom inn i mottak. Det kunne jeg ikke huske men jeg måtte være ærlig å si til han at jeg hadde lest epikrisen og at jeg hadde blodtrykk på 255/138 i ambulansen. “Du kunne vært dø du Tove “,sa legen. Og det måtte jeg være enig i. Da jeg spurte han om hvordan jeg ville opplevd å dø sa han:” det er et slags puff,og så er det over”. Fort og greit altså!
En så stor hjerneblødning er dødelig. Men noen skal vel overleve også,og blant de var jeg. Jeg fikk livet tilbake og er veldig takknemlig for det. Noe av det som har motivert meg mest til å trene er vissheten om at jeg en gang kan bli bestemor! Jeg vil aldri kunne bli en bestemor som kan løpe men jeg kan være der allikevel!
Før var jeg i jobb,kjørte bil og gjorde som jeg ønsket. I dag er livet veldig annerledes, Alt jeg gjør må planlegges,lite kan gjøres impulsivt.
Allikevel prøver jeg å leve “livet” sånn at jeg kan ha et liv.
Jeg klager ikke over livet jeg lever men jeg er forundret over noen holdninger jeg har møtt på og som folk har sagt rett til meg. Jeg har visst vært heldig som fikk en så stor hjerneblødning at jeg havnet i rullestol! Hun som sa det hadde selv hatt enn mindre blodpropp i hjernen som hadde gitt lite utfall. Hun opplevde problemer med å bli trodd av NAV….Så jeg burde visst være lykkelig over å ha havnet i rullestol for da trodde NAV på meg! Nei,rullestolen var aldri utslagsgivende for at jeg fikk innvilget uføretrygd på 3 uker. Alle som opplever hjerneslag blir det tatt ofte både CT og MR-bilder av. Det er nok bilder som er av betydning,ikke en rullestol. Bilder ,skadeomfang og senskader er av betydning. Ingen er heldige om de havner i rullestol…
Så har folk sagt direkte til meg at “du får så mye av NAV”! Tja, man får ikke noe fra NAV som man ikke har krav på!
Hjelpemidler som rullestoler, arbeidsstol,rampe mm er ting man har på lån fra Hjelpemiddelsentralen. Noen har sagt til meg at jeg får så mye TT-at jeg minst kan kjøre Østfold rundt samme når det skulle være. Nei,jeg får gjeldene satser,noe annet skulle bare mangle.
Men uføretrygden er avhengig av hvor mye og hvor mange år man har vært i arbeid. Og der har jeg kommet heldig ut,men det skyldes egen innsats i mange år!
Jeg er takknemlig fordi jeg overlevde. Jeg gleder meg hver dag over å ha fått livet tilbake.Og selv om det er et tap for meg at jeg aldri kommer ut i jobb igjen og aldri mer får kjøre bil så mener jeg at jeg har et fint liv. Jeg lever kanskje mer i nuet og prøver å kose meg over det fine som kalles livet
Jeg har egentlig et forbud om å være ute i mer enn minus 5,men her trigger jeg forbudet!
Livet har fått et annet perspektiv. Jeg ser så annerledes på livet nå enn før. Små ting som jeg før ikke brydde meg om betyr nå mye Den første tida etter at jeg kom hjem fra sykehus og rehabilitering var jeg manisk opptatt av krypdyr. Spesielt maur interesserte meg. Under en samtale med ei som også har overlevd svært alvorlig sykdom fortalte hun også om opplevelsen av ny interesse for krypdyr!
Jeg lever et annerledes liv i dag enn før. Jeg vil påstå at jeg koser meg mye mer. Setter mer pris på de små tingene. Om livet er fylt med nødvendig trening og sunt kosthold så er jeg også opptatt av å ha et fint liv.
Jeg er en del på restaurant,Mines i Askim er en favoritt!
Jeg har fått et mer interessant liv etter at janitsjar`n sa ja til at jeg kunne være med.Der har jeg hatt stor fremgang det siste året.
Jeg har fått en litt annen humor…
Siden jeg kjøres en del med taxi har jeg undret litt på om jeg skal bistå taxinæringa litt…
Ja livet mitt er veldig annerledes enn før. Gleden over å ha overlevd er helt utrolig. Noen ganger fylles jeg av en helt utrolig glede over å ha overlevd! Det spiller ingen rolle om jeg ikke blir som før. Jeg lever!
I går kveld var det taco . Datter var ikke hjemme,hun liker ikke taco. Så det ble taco og crispy chicken.
Vi hadde dessert også..
I dag ble det omelett til frokost. Jeg er en del på kurs og Quality Hotel. Der lager kokken omelett med valgfrie indegredienser. Inspirert av det ble det omelett her .
I dag ble det tur i skogen med bikkja. For at jeg skal klare å komme meg llitt ut i noe ulendt terreng er minicrosser`n fin å ha. Den er en firehjuling og er veldig stabil,bra for meg med elendig balanse!
Minicrosser`n gir meg mulighet til å komme bort til jordene som det er mange av her jeg bor…
Den er et utmerket hjelpemiddel for meg med nedsatt funksjonsevne….
Jeg har minicrosser`n som jeg bruker daglig. Siden jeg aldri vil få tilbake førerkortet gir minicrodsser`n meg mulighet til å komme rundt alene. Ellers bruker jeg den vanlige rullestolen.
Mange har spurt meg hvordan det var å bli rammet av hjerneblødning. Fikk jeg noe forhåndsvarsel? Det gjorde ikke vondt..det var ikke fysiske smerter. Jeg visnet bare bort liksom…
I mange år har jeg hatt en del hodepine. Jeg har alltid vært et arbeidsjern og stressa nok en del. Jeg spiste usunt og drakk store mengder pepsi max (ca 2 l pr døgn). 1 1/2 år før hjerneblødningen våknet jeg en morgen av prikking i venstre side. Jeg ringte 113 og sa at jeg trodde jeg kunne ha hatt slag. AMK snakket med meg lenge og vi fant ut at prikkinga nok skyldtes at jeg hadde skadet kneet og nå hadde en nerve i klem. “Det gir sånn prikking” sa AMK. Han la dessuten til at jeg neppe hadde hatt slag siden jeg snakket så bra! Men han spurte om han skulle sende en ambulanse for å sjekke meg. Jeg sa nei ,dette går sikkert helt greit. Da jeg skulle på senvakt den dagen stusset jeg over at jeg måtte løfte venstrebenet inn i bilen…. På CT-bilder tatt etter hjerneblødningen vises arr etter “multiples infarcts” i lillehjernen. Men for meg forsatte livet som før. I midlertid slet jeg de siste 2 månedene før hjerneblødningen med en merkelig smerte midt inni hode. Det var en spissende smerte som kom,med varighet noen sekunder. Så forsvant den. Når den kom hyppigere tok jeg Paracet. En gang nevnte jeg disse smertene for mann min :”jeg tror jeg må be fastlegen om utredning,jeg tror jeg har svulst på hjernen”…
Det var ingen svulst,men en gedigen hjerneblødning,en aneurisme midt inni hjernen som man mistenker jeg kan ha gått med i 15 år…
Utposing på en blodåre midt inni hjernen. En svært farlig situasjon,med en dødlighet på over 50%.
Hjerneslag er enten blodpropp i hjernen eller hjerneblødning. Ca 16 000 nordmenn rammes årlig av hjerneslag, som er en av de største årsakene til uførhet.Når det gjelder hjerneslag så rammes 80% av blodpropp i hjernen og ca 15-20 % av hjerneblødniing. Det er ca 20% sjanse for å dø av blodpropp i hjernen og ca 50% sjanse for å dø av hjerneblødning.
Jeg påstår at ingen kan skjønne en hjerneblødning uten å ha opplevd det! Det må oppleves! For det er skremmende,unikt og en traumatisk opplevelse. På Fredrikstad sykehus sa de til meg :”hjerneblødning er som å få slettet harddisken!,Når man våkner opp igjen må alt læres inn på nytt!.
Ja,sånn føles det. Hjernen(harddisken) er helt slettet for informasjon. Og man må lære alt på nytt igjen. Selvfølgelig vil det komme an på hvor i hjernen aneurismen sprakk og hvor stor blødningen var og hvor lang tid det tok før man fikk livreddende behandling.
Jeg våknet opp med en slettet hardisk. Jeg har måttet lære simpelten alt på nytt igjen. Da jeg ble stabil og fikk være litt oppe startet opptreninga med å fylle hardisken på nytt. Først startet de med å lære meg å kle meg . Ikke så lett når man ble rammet hardt av apraxi(jeg måtte lære å gjøre alt i riktig rekkefølge. Så måtte jeg lære gå på do,vaske hendene,trekke ned i toalettet osv. Alt måtte læres på nytt! På første rehabiliteringsted var ergoterapeut og fysioterapeut utstyrt med lister over alt som måtte læres inn. Og det ble krysset av når ferdigheten var innlært. Hos ergoterapeut måtte jeg lære å dekke bord,lage omelett og annen mat og kle meg riktig etter værforholdene. Hos fysioterapeuten lærte jeg skrulokk,å bruke forskjellige typer skrutrekkere,hammer, vri opp klut,tørke støv osv. Ergoterapeuten ga meg kort innføring i nettbruk f eks aviser,Facebook og nettbank.
Vel 4 1/2 år etter hjerneblødningen sliter jeg fortsatt med å fylle opp harddisken! Mye er innlært igjen og mye skal inn på nytt. Og det rare er at om jeg har lært å forstå f.eks komfyren så er det ikke sikkert jeg skjønner den neste gang jeg bruker den. Mikrobølgeovn mestret jeg etter en stund, mens tv sliter jeg fortsatt med å skjønne.
Den første tiden klarte jeg ikke bruke mobil så det ble en Nokia.
Nå behersker jeg en
Veldig stolt da jeg lærte meg å bruke den!
Det anses som traumatisk å oppleve en stor stor hjerneblødning. Å rammes av hjerneslag er fortsatt litt tabubelagt.Unge mennesker skal ikke rammes i hvert fall,men de rammes de også.Hjerneslag er ikke noe som rammer eldre mennesker på sykehjem,det kan skje alle…Jeg har vært heldig som hele tiden har vært motivert for alle typer trening. Vissheten om at man blir hverken dum eller mindre intelligent av en hjerneblødning gjør at at jeg står på med trening. Jeg tenker sånn:”alt kan jeg mestre,bare det legges tilrette”!
Hjerneskaden har rammet temperaturreguleringa så jeg fryser veldig fort. Dette fordi store deler av kroppen er lammet og jeg kjenner ikke at jeg fryser. Jeg blir blå-lilla og iskald hele venstre side. Derfor må jeg kle meg veldig godt. Jeg har kjøpt inn masse tøy av god kvalitet. blant annet dunjakke til noen tusenlapper… og et par votter som tåler kulde ned mot minus 30!
Jeg har kjøpt inn en del ullundertøy av god kvalitet.
Mamma har vært behjelpelig med å strikke ullsokker!
Mamma har også strikket 2 herlige gensere; en Mariusgenser og en “musikkgenser”.
Musikk-genseren er et “must” ved nisse-spilling. Brukt den 2 ganger allerede når korpset har spilt “nisseorkester” i adventstida!
Men nå er det meste ryddet bort og jeg håper på sol og varme.
Førerkort gir mulighet for å leve impulsivt. Livet er lettere når man kan kjøre overalt. Selv fikk jeg førerkort i 1979 og har kjørt masse. Under studietid i Oslo tok jeg endog drosjelappen og spedde på inntekten med å kjøre. Den gangen var det vel også litt lovløse tilstander innen taxinæringa,det var vel ikke så altfor mange som betalte skatt…
I de tidlige voksenårene kjørte jeg masse bil. Jeg reiste også en del og har kjørt bil både i USA og flere europeiske land. Så ble man gift og fikk barn og da var førerkortet og bil en selvfølge og gjorde livet lettere. Barna ble tenåringer og da var det kjekt med førerkort. En time før jeg ble rammet av hjerneblødningen kjørte jeg ungen rundt om til forskjellige ærend.
Så våknet jeg opp etter hjerneblødningen og ble informert om skaden. Noen dager etterpå,under en legevisitt sa nevrologen:” Det blir ingen kjøring på deg de neste 12 mndr. pga hodeskade”. Jeg kjente godt til at man fikk forbud mot å kjøre bil ett års tid etter en skade så jeg reagrte ikke på det. Helt greit at jeg ikke skulle kjøre bil en tid…
Tida gikk og det nærmet seg 1 år. Jeg var hos min lege og nevnte for han at nå nærmer det seg et år så nå kan jeg snart kjøre bil igjen. Han ristet på hodet og sa : Nei, i ditt tilfelle må jeg rådføre meg med ekspertene og Sunnaas må kontaktes”. Jeg hadde til da trodd at hjerneskaden var minimal men legen sa noe annet. “Den er i hvert fall moderat til stor”…Jeg hadde allerede vært igjennom nevropsykologisk utredning og jeg visste den avslørte en del skader. Jeg husker også at jeg var igjennom en oppmerksomhetstest hvor man sitter i et mørkt tom med en slags lystavle foran seg. Når de bittesmå pærene blinker skal man gi beskjed. Jeg så ingen små lyspærer blinke og psykologen som utførte testen spurte meg :” Ser du noe blinke”? Nei ,jeg gjorde ikke det ,som sant var. Det var ikke synet men at jeg ikke eide oppmerksomhet… Hele testen visste at jeg hadde nedsatt reaksjon, nedsatt oppmerksomhet,nedsatt hukommelse(arbeidshukommelse) og en mengde annet som var galt.
Så svaret fra Sunnaas ang førerkort og bilkjøring ble :” vi kan ikke utfordre skjebnen ved å la deg kjøre bil igjen”…Jeg ble skuffet men tiden jobber også for meg. Så etter en tid fant jeg ut at svaret fra Sunnaas var et dårlig svar og jeg ville ikke godta det!
Ved den neste rehabiliteringa på Sunnaas tok jeg det igjen opp med legen. Jeg nevnte at det svaret jeg sist hadde fått” vi kan ikke utfordre skjebnen” var et dårlig svar. Det var legen helt enig i . Han sa :”du trenger å få et JA eller NEI”, og det skal du få når en annen lege skal ha utskrivningssamtale med deg.
Ukene gikk og det ble tid for utskrivningssamtale. En hyggelig kvinnelig lege skulle ha den samtalen . Hun roste meg for at jeg hadde mye kunnskap og god innsikt om min hjerneskade. “Du har kommet så langt, og du har bedt om et svar ang førerkortet. …Svaret er NEI,du er for omfattende skadet”. Svaret var endelig og jeg ville aldri bli i stand til å kjøre bil… Jeg gråt ingen tårer for jeg skjønte godt hvorfor svaret ble nei. I nesten 4 år hadde jeg levd med en stor og og omfattende hjerneskade som daglig ga meg store utfordringer…
En del mennesker skades omfattende og får ikke lenger inneha førerkortet av helsemessige årsaker. De aller fleste som rammes av f.eks hjerneslag får kjøre bil igjen, Faktisk får 9/10 kjøre bil igjen, Jeg kjenner kun 2 andre som er nektet å få førerkortet tllbake. De er begge rammet av hjerneblødning som meg…
Legen på Sunnaas hadde sagt at de kunne ta i mot førerkortet,men jeg ba om å få levere det selv hos Politiet. Det fikk jeg lov til og kjørte med rullestolen ned til politiet i Askim og leverte det. Jeg følte ingen sorg over å levere det fra meg,det føltes egentlig helt riktig!
I over 30 år har jeg innehatt førerkort og har hatt mye glede av det. Jeg trøster meg også med at ikke alle klarer å ta førerkort! Det klarte jeg og jeg har kjørt masse. Så var skjebnen litt hard mot meg …
Jeg har slitt med dårlig samvittighet for at jeg kjørte bil en time før hjerneblødningen rammet meg. Tenk om den hadde rammet akkurat mens jeg kjørte.Tenk om jeg hadde dratt med meg en barnefamilie i døden….
Nei,svaret fra Sunnaas er et svar jeg kan leve med. Livet går videre også for meg. Et førerkort er ingen dyd av nødvendighet….
Her var jeg tilstede ved en konsert på Paviljongen og gutta i Kampen janitsjar forærte meg fanebuketten!
