I min ungdom drev jeg svært lite med sport. Det var liksom ikke meg,jeg var korpsjente og brukte mye tid på det. Alt jeg kan huske jeg har bedrevet innen sport var da jeg som 15-åring meldte meg inn i Njård Tennisklubb. Det var neppe fordi jeg var interessert i tennis men fordi jeg på den tid var “krampesoss” og tennis hørte med til imaget! Dessuten hadde jeg også dengang dårlig syn og hadde neppe noen fremtid som tennis-spiller..
Livet blir ikke alltid som man planlegger og min idrettskarrière ble heller kort. Jeg har aldri angret på at jeg heller brukte all tid på korps. Det har gitt meg flotte minner og mange fine bekjentskaper.
Så våknet jeg opp etter hjerneblødningen,alvorlig skadet og iført nettingtruse og bleie. Da skjønte jeg etterhvert at her måtte det trening og sunt kosthold til om jeg skulle ha noe som helst håp om å bli bedre. For på det tidspunkt kvalifiserte jeg til full pleiepasient.
Rehabiliteringen startet og heldig har jeg vært som har fått være ved de beste stedene.
Men treningen kom ikke av seg selv.Helt fra starten av har det blitt stilt krav til at jeg måtte trene selv. Jeg har vært heldig som tross stor skade,skjønte at jeg måtte trene. Jeg vet at slagrammede også kan skades sånn at de ikke klarer trening og gir opp,eller at de ikke klarer motivere seg. Dessuten rammes en del slagrammede av depresjoner.
Depresjoner ja… før informerte slagsykepleiere alle slagrammede om at “neste fase du går inn i er depresjoner”. Og så skjedde det ikke meg! Jeg trodde jeg hadde blitt iskald og var følelsesmessig skadet og tok det opp med nevropsykologen. Jeg sa til han:” jeg har aldri felt en tåre over det som har skjedd meg . Jeg har ikke kjent på depresjoner. “Har jeg blitt iskald og hva er i så fall galt”? Han beroliget meg meg med at ikke alle slagrammede blir deprimerte. Faktisk rammes kun 1/3 del av depresjoner. Jeg har aldri kjent tegn på depresjon,jeg har tenkt som så at “skjedd har skjedd,jeg må gjøre det beste ut av det”.
Jeg har helt fra det skjedde vært ekstremt motivert for opptrening. Jeg som tidligere jobbet i helsevesenet visste at det var trening som måtte til. Og jeg trente! Jeg møtte opp til alle treningstimene på timeplanen ved de rehabiliteringstedene jeg har vært på. Jeg har aldri skulket en eneste trening.
All treningen ga meg enorm fremgang. Jeg har kommet langt ! Men.. jeg må trene resten av livet. Trener jeg ikke øker fort spasmene og med spasmer øker smertene. For lammelser er vondt!
På rehabiliteringstedene har jeg trent mer enn det som stod på timeplanen. På eget eget intiativ har jeg alltid startet dagen med svømming før frokost. Det gir en fin start på dagen. Sunnaas har fine treningsmuligheter og det har jeg benyttet meg godt av. Svømming om morgenen og trening i fysio-sal om ettermiddag/kveld.
Her hjemme har jeg også gode muligheter for trening. Jeg må trene for å ha et godt liv uten spasmer og smerter… Jeg har IP(individuel Plan ) og den sier noe om treningsaktivitet hver dag.
Jeg trener styrke og balanse hos fysioterapeut 2 ganger pr uka. Jeg er ikke tilhenger av massasje men mener at egentrening er det beste. Fysioterapeuten er i nærheten når jeg trener et oppsatt program,men jeg trener selv..
Jeg trener i varmtvannsbasseng 2 ganger pr uke.
Jeg trener med en trimgruppe under ledelse av fysioterapeut.Ikke alle øvelsene jeg klarer henge med på,da tilpasser jeg øvelsene til mitt nivå. Jeg trener svømming også,der har jag hatt stor fremgang. Etter hjerneblødningen mistet jeg evnen til å svømme; mange slagrammede mister det. Men da jeg var ved Catosenteret tok fysioterapeuten fatt i det og hun hjalp meg i gang. Mange treningstimer har blitt tilbrakt i basseng. Jeg svømmer i dag veldig bra,men svømmer hele tiden mot høyre!
Jeg trener også ved en ungdomsskole. Lørdager holder bassenget 34 grader!
2 dager i uka trener jeg på helsestudio. Jeg trener styrke og utholdenhet.
Den aller koseligste treninga jeg driver med er terapiriding! Det driver jeg med en gang i uka. Aller første gang jeg jeg var på Sunnaas ble jeg tipset av en kar som hadde vært i samme situasjon som meg. “Forsøk terapiriding” sa han. Jeg kviet meg for det,hester har alltid vært litt skremmende.. Men få uker etterpå var jeg igang. Nå har jeg holdt på med det i 3 1/2 år. Jeg har ørsmå fremskritt men merker at ridinga er bra for balansen.
Etter hjerneblødningen i 2010 var det nødvendig å legge om livet litt. Både trening og et sunt kosthold måtte til.
I dag er helsa god og jeg trives godt med det nye livet!
