Det fine været vi har hatt gjorde at jeg fikk startet tidlig med årets sykkelsesong.I fjor rundt 10 juni og klarte å sykle 102.5 mil på liggesykkel før det ble for kaldt i oktober.

I år  jeg hadde jeg første sykkeltur 5.april! Det var godt å komme igang igjen.

Målet er 200 mil før jul og jeg tror jeg skal klare det. Jeg mener målet er realistisk.Jeg stortrives på liggesykkelen og har nok blitt litt hekta. Til nå har jeg syklet 35 mil. Bare 165 mil igjen.Men lenge til jul!

Her var jeg tilskuer til Minneløpet for Vibeke Skofterud.         

Blir det løp neste år skal jeg melde meg på!

 

Noe av hensikten med å starte denne bloggen var å vise hvordan leve med hjerneskade. Da jeg startet opp ante jeg lite om at jeg ville få fremgang. Samtidig må jeg innrømme at jeg har jobbet veldig aktivt for å skape meg et liv med livskvalitet og for meg et verdig liv. Jeg trener nesten på grensen av det mulige for å nå målene mine. 3-5 timer daglig med trening… Sykling,bassengtrening og helsestudio nesten daglig må gi fremgang. Jeg sier ikke at sånne mengder med trening må alle slagrammede drive med for å få fremgang, dette er treningsmengder som fungerer bra for meg!

Med  BT på 102/62 og  BS(blodsukker) på 5.1  har jeg god kontroll på helsa mi. For det er nok derfor jeg trener som jeg gjør. Helsa mi er viktig!

Det er gøy å sykle og jeg er takknemlig for de som  kommer med tips om fine sykkelturer.

Jeg treffer så masse folk på disse turene og iblant noen firbente! Disse to skjønningene traff jeg på en sykkeltur ved Hobølhagen.

Tidligere har jeg vært med i flere slagforeninger men likte ikke fokuset deres på sykdom,elendighet og slag!  Jeg kan heller ikke huske at det på medlemsmøter noen gang ble satt fokus på trening og sunt kosthold. Men trening og sunt kosthold er særdeles viktig for sånne som meg! Kombinasjonen av hjerneslag og diabetes er ingen god kombo og jeg MÅ tenke trening og sunt kosthold for å gardere meg mot nye slag. For en megastor hjerneblødning og 3 hjerneinfarkter er ikke å spøke med. Dessuten har jeg hjernesykdommen CAA (Cerebral Amyloid Agniopati) som tvinger meg til å tenke helse hele tiden.Det fins dessverre ingen lettvinte løsninger for å trene seg tilbake etter en stor hjerneblødning enn å trene og trene. Jeg har møtt på slagrammede som trener lite eller ingenting og jeg skjønner ikke at de tør gamble sånn. Jeg har også møtt slagrammede som snakker om stamcellebehandling,men da synes jeg de skal skaffe seg kunnskap om hva et stort slag innebærer. For meg blir stamcellebehandling og annet amerikansk tull&tøys bare en fornektelse av at det er trening som må til. De gidder vel simpelten ikke….

Så jeg fortsetter med treninga mi!

 

Men utenom trening er jeg aktiv i janitsjar`n.Nå er det høysesong for oss korpsnerder.

Vi trener inn program for bl a å spille i Sverige 2 ganger i sommer….

 

Da jeg kom på første rehabilitering i januar 2011 (hjerneblødning 13,des 2010)kom  mora mi på besøk og hadde med seg garn og strikkepinner. Her skulle den slagrammede armen trenes opp! Jeg slet noe voldsomt med å strikke. Det var vanskelig å legge opp 28 masker og det var enda vanskeligere å strikke de første omgangene. Men med trening gikk det bedre og bedre.Mer og mer garn måtte kjøpes inn. For mange lapper ble det etterhvert. I blant gikk jeg dritlei hele strikkeprosjektet og ønsket garn,strikkepinner og alle lappene dit pepper`n gror. Men mora mi  “kjefta” og oppmuntret. Og endelig etter 8 år ble jeg ferdig. Mora mi på 82 år har satt sammen teppet!

Jeg er litt stolt over å ha klart å trikke lappeteppet.Det har vært god trening for venstre hånda/armen min som i dag fungerer ganske bra. Sist jeg var på rehabilitering ville legen gjennomføre noen nevrologiske tester, bla a den hvor man skal klemme legens begge hender for at han skal merke nedsatt førlighet. Litt artig da jeg klemte i vei og legen sa “søren ,du er sterk i klypa”! Den slagrammede handa fungerer i dag helt ok og man kan ikke se om den er mindre aktiv enn friske siden. Men det er klart ,det ligger enorme treningsmengder bak den godtfungerende  venstrehånda!

Nå har jeg levd med diabetesdiagnosen et par måneder og det går veldig greit.

Her har jeg laget grove vafler med havre. Isen er uten sukker,det er syltetøyet også.

 

Her har jeg bakt epleskiver med diasukker,kanel og havregryn. Og litt is uten sukker.

Det er jo sånn at vanlig sukker danner fett.Og nå kan jeg jo ikke spise sukker. Grei slankekur egentlig…Minus 11 kg siden  jeg la om kostholdet helt…

 

Ny sykkeltur  venter meg i morgen.

 

 

Jeg opplever i blant at folk sier til meg at jeg er heldig. Jeg skal visst være heldig fordi jeg fikk et stort slag. Jeg kan ikke se at jeg på noen måte har vært heldig med “å få slag”. Er det noen som ønsker seg det da? Jeg har iallefall aldri ønsket meg en stor hjerneblødning. Men når jeg har fått disse utsagnene så spurte jeg ei om hva hun mente. For jeg ser ikke noe positivt med å få slag. Jo, hun mente at jeg var heldig fordi slaget var så stort at jeg havnet i rullestol. Og da sa hun :”lettere for deg å få hjelp fordi NAV tror mer på deg siden du er i rullestol”…. Selv hadde hun hatt et lite slag og ble ikke trodd av NAV,sa hun. Nå er det vel sånn at så og si alle slag vil sees på et CT/MR-bilde. Det vil sees som en arrdannelse/dødt vev/nekrose. Noen av oss har riktignok røntgenbilder som kan skremme fanden på flatmark.

Dette er mitt bilde…. En 5 cmX2.5  som er fullstendig dødt vev. Plassert midt inni hjernen og dekker alle de 4 hjernelappene på et felles punkt. Som gjør at jeg har en alvorlig hjerneskade. Hjerneskaden er lammelser i hele venstre side, og lammelsen sitter der i hjernen som styrer bevegelser. Det vil si å være hjerneskadet,at området som styrer bevegelser er skadet. Så enkelt er det, men det er det ikke alle som skjønner.

Men jeg er visstnok heldig,i følge den som sa det til meg. Jeg har ikke noe tro på at NAV vurderer alvorlighetsgrad utifra rullestoler. Jeg vet at NAV innhenter opplysninger fra behandlende leger/sykehus. En rullestol er neppe utslagsgivende for en uføretrygd.

Så har jeg fått høre at jeg er heldig fordi jeg får så mye… Nå vet jeg ikke helt hva vedkommende mente, for jeg får ikke noe som jeg ikke har krav på eller oppfyller rettighetene til. Hjelpemidler som rullestoler har man faktisk en rettighet til. Jeg har en elektrisk rullestol, en crosser (som gjør at jeg kan komme meg alene på butikk) videre har jeg en arbeidsstol hjemme og en manuell rullestol. Jeg har også en krakk på badet. Jeg har takket NEI til trappeheis og til handikaptilpasset kjøkken. Trappeheis fordi jeg ikke ønsket at huset skulle bli enda mer preget av en funkis og fordi det ikke var nødvendig at jeg på den tiden var i andre etasjen i huset. Tilpasset kjøkken ønsket jeg heller ikke av samme årsak. Men vi har selv tegnet kjøkkenet og fikk en lokal kjøkkenbutikk til å sette det opp. Vi bekostet hele kjøkkenet selvfølgelig selv. Det er tilpasset meg ved at det er lite overskap,alt kan jeg nå selv. Hadde ikke jeg fått hjerneblødning måtte vi jo alikevel ha modernisert kjøkkenet etter noe tid.

Jeg har en liggesykkel. Den ble utprøvd ved Beitostølen.Og  siden jeg mestret den bra ble det  søkt om en sånn sykkel. Jeg fikk den innvilget som aktivitetshjelpemiddel. Altså noe jeg har et behov for. For å kunne ha aktiviteter…. Jeg fikk sykkelen i juni 2018. Fra juni til oktober samme år syklet jeg 102.5 mil! Så den er i bruk. I år er målet 200 mil og jeg er allerede godt i gang.

Jeg skal visst også være heldig fordi jeg har fått så mye rehabilitering. Ja, jeg har vært mye på rehabilitering, men jeg har aldri stått over en eneste treningsøkt. Ved hver eneste rehabilitering har jeg trent og trent. Jeg har alltid møtt til rehabilitering med målsetting for oppholdet og jeg har alltid klart det. For det gjelder å ha realistiske mål.

Ved innkomstsamtale på et sted jeg hadde vært før sa legen:” vettu, i din mappe lå det en gul lapp”.  Jeg lurte på hva det betydde. Og han forklarte at da jeg dro hjem sist var en lapp lagt journalen min.. Den lappen kunne bety 2 ting. Nemlig at “denne pasient ønskes ikke tilbake”, eller som i mitt tilfelle”denne pasient ønskes tilbake. Hvorfor legges det beskjed om at pasienten ønskes tilbake da? Fordi vedkommende har vært aktiv på rehabilitering! Så enkelt er det! Får man ikke rehabilitering bør man kanskje ta et oppgjør med seg selv og ikke skylde på fastlegen,kommunen,helsevesenet,Nav eller hva annet folk skylder på. Og så må man huske på at man er ansvarlig for eget liv.Man kan ikke klandre andre for noe man er ansvarlig for selv.

 

Jeg har trent og trent for å komme tilbake til et verdig liv. Og her mener jeg det som jeg anser for et verdig liv,ikke hva andre måtte mene. Det å komme tilbake til et normalt liv har vært viktig for meg. Fordi jeg mener at  jeg må leve på en måte som gir meg et liv med innhold og livskvalitet. Jeg vil bli respektert selv om jeg er noe annerledes enn før. Jeg vil bli respektert selv om jeg er funksjonshemmet. Alle mennesker om , vi  er utviklingshemmede,funksjonshemmede, homofile,lesbiske osv skal møtes mer respekt. Vi skal respekteres for  f eks funksjonsnedsettelsen og vi skal aksepteres. For min egen del så tenker jeg så enkelt, er det noen som ikke godtar meg som jeg er , så driter jeg helt i det. Bare å glemme sånne mennesker.

 

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene jobbet jeg ved en sentralinstitusjon. Jeg jobbet med utviklingshemmede. Det var barn og ungdom,de fleste alvorlig multihandikappede. Jeg lærte ,masse. De ga meg så mye og de lærte meg alt om gode holdninger.  Vi som jobbet der var alle i 20-årene og vi var opptatt av barne/ungdommen. Vi som jobbet der var nok litt raddisser også,vi ville nok forandre verden sånn at alle med spesielle behov skulle ha et godt liv. Hun som var sjef der var ei koselig dame. Både hun og hennes mann som også jobbet der stod på for at beboerne skulle ha gode opplevelser. Hun var opptatt av at beboerne skulle være mye ute.  Men det var en ting hun formante oss ” gå ikke mange på samme sted samtidig,maks 2 beboere. Det ville være for voldsomt for folk å se lassevis av mange utviklingshemmede samtidig. Vi gjorde som sjefen sa og jeg opplevde at alle ungene fikk mye god tid sammen med oss ansatte.

Derfor ble jeg litt forbauset da  jeg fikk se et bilde på Facebook,lagt ut av en slagforening. Teksten sa noe om 37 slagrammede på tur i syden hvorav 7 i rullestol. De skulle til et sted i syden,en institusjon…. Bildet viste en lang rekke av rullestoler….

For meg var bildet veldig trist. For sånn ” i flokk og følge” er jo hva jeg jobbet i mot tidlig på 80-tallet. Som alvorlig slagrammet ville jeg aldri vært med på noe sånt. Sirkus er ikke noe for  meg. Og jeg tenker,  og det er mine egen tanke, at jeg best normaliseres ved å opptre forsiktig og “normalt”.  For meg er det absolutt ikke greit å dra på tur med nesten 40 slagrammede. For meg er det normalt å dra på tur(til tilpasset hotel)  med gubben min. Jeg vil jo ha livet tilbake til sånn det var før. Det er jo det jeg har trent i tusenvis  av timer for, å kunne leve livet som før.

Jeg er opptatt av selvstendighet. Jeg er opptatt av å leve selvstendig  med minst mulig hjelp. Det er absolutt ikke meg å bli “institusjonert” ved å være i flokk og følge. Jeg har trent  for å få tilbake min selvstendighet.

Jeg prøver å leve et aktivt liv med trening, familie og oppleveser.

Var på Peppes her en dag og spiste “Tasty taco salat”.

Desserten var vegansk,lactosefri og glutenfri. Den var kjempegod.

 

Jeg er på øvelse med janitsjar`n,spiller der på sjette året.

Siden vi skal spille i Sverige 2 ganger i sommer øver vi inn svenske toner…

 

Jeg er godt i gang med “200 mil før jul” og ble overrasket av hønsemøkk-spredning…….

Da  var det godt å bruke genseren som skjold mot drittlukta

 

For meg er et selvstendig liv det jeg har kjempet for siden hjerneblødningen rammet meg.

Jeg mener å ha et godt liv tross alvorlig skade. Siste diagnose nemlig diabetes går greit. Det ¨å senke blodsukkeret er jo helt topp, på kort tid gikk vekta ned med over 10 kg! Jeg har et bra liv!

 

Nå er det påske og for meg blir det trening og trening. Litt fri blir det nok men jeg håper på mange fine sykkelturer, litt helsestudio og litt basseng!

 

Ha en fin påske!

 

For 8 1/2 år siden ble jeg rammet av en stor hjerneblødning. CT- og MR-bilder avslørte også flere hjerneinfarkter som var gamle arrvev i hjernen og hjernestammen.

Jeg våknet opp alvorlig hjerneskadet og med betydelige pareser(lammelser) i hele venstre side, ansikt,munn,svelg og spiserør.

En veldig opptrening startet umiddelbart da jeg var blitt stabil.

Den første tiden jobbet 2 fysioterapeuter med meg flere ganger daglig. Jeg måtte lære å sitte(finne midtlinja), jeg måtte lære å stå,sette meg/reise meg… Og ergoterapeut trente meg daglig i spiseferdigheter. Alt måtte trenes inn på nytt. Faktum er at jeg har måtte lære alt på nytt igjen. Det er  ikke en eneste ferdighet som ikke er lært inn på nytt. Selv om jeg f eks snakket ganske bra  har logopeder jobbet med meg.

Den første tiden hadde jeg store fremskritt. Jeg klarte ganske fort å bruke prekestol for å komme meg frem. Og da jeg ble trygg på den ble det rullator og rullestol. Dvs at jeg alltid bruker rullestol ute. Jeg har hatt masse rehabilitering. sikkert fordi jeg har vært enormt flink til å trene. Jeg har trent og trent… 3-4 timer daglig i alle disse årene har gjort at jeg nok sees på som “vellykket rehabilitering”. Jeg har brukt treningsmetoder anbefalt av fysioterapeuter. Jeg har aldri tatt i bruk noen metoder som ikke er anbefalt. Jeg har heller ikke benyttet noen former for medisiner som er alternativ medisin, altså homeopatmedisin. Og ved å benytte trening og atter trening har jeg hatt en formidabel fremgang. Mann min sier at jeg har trent i tusenvis av timer, han har nok rett.

Jeg ser på alle disse årene som en slags reise hvor jeg har tatt tak i alle “skavanker” etter hjerneblødnngen og deretter trent meg tilbake til å  beherske alle på nytt.

Noe av det første jeg ønsket å trene på var spiseferdigheter. det var viktig for meg å spise pent for det er sånne ting folk  legger merke til. Å bruke kniv,skje og gaffel  bestemte jeg meg for å trene inn igjen.  Sunnaas Sykehus hjalp meg med å finne riktig bestikk og jeg trente. Jeg trente og trente helt til jeg klarte det. Akkurat som jeg trente på å holde glass og å drikke av glass. Det var viktig for meg at jeg ikke skulle bli avhengig av sugerør, jeg ville klare å drikke akkurat som før…

Jeg har trent inn påkledning….det har tatt mange timer å lære det på nytt. Vanskeligst var det å lære å ta på sokker og sko…Jeg har riktignok brukt sko med borrelås den første tiden, men i dag behersker jeg normale sko og støvler,både med skolisser og glidelås.

Parallelt med all opptrening av en slagrammet kropp har jeg også måtte trene på huslige sysler som å brette håndklær,kluter,duker osv. For absolutt alt blir skadet ved en så stor hjerneblødning som jeg fikk.

Etter mer en 8 år med enorme treningsmengder kan jeg si at jeg klarte det og fikser det aller meste. Jeg er fortsatt veldig merket av hjerneblødningen men opplever stadig små fremskritt. Så det lønner seg  trene!

Jeg har forlengst godtatt min skjebne og ser ikke hjerneblødningen som et hinder. Jeg  har utviklet en sterk tro på at jeg kan klare det meste om jeg bare bruker tid på å trene ferdigheter inn. Om det fins ting jeg aldri vil klare? Ja, det eneste jeg kan komme på akkurat nå er at jeg aldri blir i stand til er å kjøre bil,og å sykle på normal sykkel. Det kan jo være at jeg kan klare å kjøre bil igjen men med så stor hjerneskade skal man absolutt ikke sitte bak et ratt. Og normal sykkel behersker jeg ikke pga balansen.

Som alvorlig slagrammet er det viktig at man godtar det som har skjedd. For jeg tenker sånn, skjedd har skjedd og jeg må bare gjøre det beste ut av det. Det nytter ikke å sutre eller klage over et stort slag for skjedd har skjedd!

Mange ser på min opptrening som vellykket og det er den nok. Men det er jeg som har trent meg opp  og kan ta det meste av æren. For ingen kan trene for deg , det må man gjøre selv. Om man rammes av store slag eller annen sykdom så har man selv ansvaret for eget liv. Som slagrammet kan man selvsagt si nei til både trening og rehabilitering, ingen kan true deg til å trene.  Ei heller kan noen  bestemme over trening, behandling eller rehabilitering, du har ansvaret selv og bestemmer selv. Men… det kan lønne seg å høre på hva andre med kunnskap og erfaring kan bidra med. Det kan lønne seg å lytte til andre…

Jeg har nok vært en lett pasient/bruker å ha med å gjøre. Jeg har kommunisert godt med de som har vært der for meg. Og jeg har innrettet meg etter hva f. eks rehabiliteringsstedene har tilbydt av trening. Har det vært 3-5 treningsøkter pr dag, ja så har jeg møtt opp på de alle. Jeg  har aldri uteblitt fra treningsøkter,  Rehabiliteringstedene skal vise til resultater ,derfor er det lurt å følge timeplanene! Jeg har faktisk vært ved et rehabiliteringssted hvor  en del ble sendt hjem fordi de skulket unna timer hos fysioterapeut. Man skal også være klar over at disse rehabilteringsoppholdene koster enorme summer,derfor bør man bruke oppholdet til å trene meste mulig.De fleste rehabiliteringssteder betaler man som kjent ikke egenandeler,derfor bør man sette pris på at man har fått et opphold og så bruke det til trening.

All min fremgang skyldes store mengder trening. Det fins ingen hokuspokus som kan gi en slagrammet stor fremgang. Det er kun ved trening man kan komme tilbake til et liv med verdighet.

Etter en 8 års reise med trening har jeg på en måte kommet i mål,bortsett fra at jeg må trene så mye som mulig for å holde formen. Trener jeg ikke vil jeg få kontrakturer/stivhet i ledd. I dag har jeg ingen kontrakturer, jeg er nokså myk i alle ledd. Og trener jeg ikke vil jeg få store smerter. For lammelser er faktisk veldig smertefullt.

Veien videre er altså trening og å nyte livet! Jeg har riktignok fått noen flere diagnoser og utfordringer. Dette var ventet, sånn kommer når man i mange år ikke tenker på helsa si.Som slagrammet er det ikke gunstig at jeg for 5-6 uker siden fikk beskjed om arvelig diabetes. Men utfordringer er jeg vant til. Nå er det ikke bare viktig å passe på blodtrykket, også blodsukker og inntak av karbohydrater  hører til hverdagen. Men som jeg sa til datteren den natten jeg holdt på å dø :”dette skal jeg klare,, jeg kommer hjem igjen”. Ja, jeg klarte det og er hjemme!

Livet mitt har vært litt spesielt de siste 8 årene. Litt sånn ..fra diagnose til diagnose. Det er sånn at den hjerneblødningen jeg ble rammet av for litt mer enn 8 år siden var stor og omfattende. Akkurat da ante jeg lite om hva som lå foran meg. Jeg var mest opptatt av å komme meg på beina …

Det første rehabiliteringsstedet jeg var på Jeløya. Der var jeg definitivt den aller dårligste, men kom dit fordi de hadde god kapasitet på sykepleiere. Jeg husker jeg hadde en timeplan for dagene var fylt med mye trening. Noen ganger hadde jeg “slagskole” som ga masse ny kunnskap om det jeg var rammet av. Men jeg var eneste elev! De andre som var der hadde nok mest fibromyalgi  og revmatisme. Så i timene hadde jeg både lege og sykepleiere til å gi meg kunnskap. Jeg minnes en lege som fortalte om hvordan en stor hjerneblødning rammer,nemlig at en aneurisme i hjernen plutselig sprekker og så er det liksom at det hele går nedover i kroppens system. Litt vanskelig å forklare , men man rammes litt i alt av organer. Alt blir nedsatt…  Jeg skjønte etter hvert at munn,svelg,spiserør,  ansiktet,hele venstre side osv var rammet av lammelser. Masse trening ble gjort for at jeg skulle komme meg så fort som mulig. Jeg har selv lagt inn enorme treningsmengder for å komme meg tilbake. Det gikk i delmål og hovedmål…

Noen uker etter hjerneblødningen fikk jeg foklart at jeg ikke bare hadde hatt denne store blødningen, men de fant arrområder i lillehjernen og hjernestammen etter gamle infarkter. For 3 år siden ble jeg akutt innlagt med det de trodde igjen var nye infarkter. De fant intet nytt infarkt men jeg ble innlagt for utredning.  Etter hvert fant de ut at jeg var rammet av CAA, Cerebral Amyloid Agniopati.  En hjernesykdom som  kan oppstå etter hjerneblødning. Den sykdommen betyr en veldig kontroll av blodtrykket men det klarer jeg fint å leve med. Jeg ble også sendt til utredning for en noe skadet hjerteklaff. Men foreløpig fungerer hjertet bra,litt smerter i blant men det er under kontroll. Legen min har informert  meg om at på sikt kan hjerteklaffproblemet dukke sterkere opp, dette fordi jeg gikk i mange år med høyt blodtrykk. Det har forårsaket at hele blodsystemet i hjernen er delvis ødelagt, blodårene er ikke av god kvalitet , da åreveggene er stive og porøse. Det gir nedsatt blodgjennomstrømming i hjernen.

Jeg har hatt utredning for å sjekke stoffskiftet fordi det var noe forhøyet, men nå er det veldig greit.

1 1/2 år siden måtte jeg utredes for mistanke diabetes. Det var lett forhøyet blodsukker, men ble sjekket ut som ok. Forrige tirsdag var jeg igjen på 3 mndr kontroll. Jeg sjekkes omfattende hver 3. måned. Blodprøver ble tatt og jeg trodde alt var ok. Men så fikk jeg brev fra legen min om at siste prøvesvar visste for høyt blodsukker og jeg måtte  ha glycosebelastning. Men som legen skrev i brevet, litt høyt BS betydde IKKE at jeg hadde diabetes.

Glycosebelastning er enkelt,først måles BS så drikke en flaske med glykose(sukker). Det smaker ikke vondt,bare veldig søtt. Man får omtrent sukkerlake på tennene,men det går fort over. Så må man sitte i ro i 2 timer. Deretter taes nye blodprøver. Så er man ferdig og kan dra hjem. Jeg fikk beskjed om å ringe legen 3 dager senere for å få svaret på belastningen.

Dagene før jeg ringte tok jeg meg i å “kjenne” symptomer på diabetes. Jeg var ofte tørst og hadde mye kløe. Men tenkte som så at tørsten skyldtes all treninga og kløinga nok skyldes at jeg er mye i klorvann. Jeg har dog aldri hørt at man får kløe av klorvann!

Så fredagen kom og jeg ringte for å høre på prøvesvaret. Da jeg forklarte hva det gjaldt sa hun på legekontoret kjapt at NN(legen) hadde sendt meg et brev. Og akkurat da skjønte jeg at jeg hadde diabetes for ellers ville ikke legen sendt meg noe brev. Joda, hun tok seg god tid og forklarte  om prøvesvaret og hun leste opp hele brevet legen hadde sendt meg. Hun ville gjøre det slik så jeg slapp å gå gjennom hele helgen uten helt å vite.  I brevet stod det om diagnose og at jeg ble bedt om å bestille time. Han skrev noe om at jeg ville få mye informasjon og skulle kurses(mestringsskurs).

Jaja, så ble det en ny diagnose. Diabetes er alvorlig, spesielt alvorlig for meg som er slagrammet. Men som alt annet som har rammet meg de siste 8 årene så skal jeg klare dette. Men diabetes gir en stor forandring i kostholdet mitt. Om jeg skal ha medisiner eller sprøyter eller kombinasjon vil legen fortelle meg om på tirsdag da jeg skal på kontroll igjen.

Livet fortsetter alikevel som før. Jeg er ikke sjokkert over ny diagnose for jeg vet at jeg er veldig utsatt for dette siden jeg har hatt en stor hjerneblødning og dette blir liksom mèn etter det. Sånn er det bare og jeg må bare gjøre det beste ut av det.

Jeg skal fortsette å glede meg over alt det fine livet har å by på.  Det eneste jeg er lei for er at vinteren er på hell… Jeg synes ikke vi har hatt en skikkelig vinter, den var for kort, for lite snø og for mildt! Riktignok snødde det skikkelig her en dag og da tok jeg meg en tur med crosseren.

Jeg fortsetter også med planen om å lage all mat fra bunnen av. Denne gang har jeg prøvd meg på mat fra Kina, nemlig Crispy duck  med pannekaker og gode smaker. Retten er Pekingand.

Jeg kjøpte and i Sverige , kinesiske pannekaker og Hoisinsaus kjøpte jeg på et asiatisk supermarked i Askim.

Anda ble smørt inn med soyasaus og brunt sukker, og lå deretter i kjøleskapet et døgn. Andestykkene ble stekt lenge og det marinerte skinnet ble sprøstekt.  Kinesiske pannekaker med små stykker av and, strimler av vårløk,gulrot,agurk og hoisinsaus smakte kjempegodt.  Synd jeg ikke kan legge ut bilde av retten, men vi glemte å ta bilde.

En annen dag lagde jeg hjemmelaget pasta bolognese.  Det var kjempegodt!  Nå synes jeg det er gøy å prøve meg på nye sunne retter.

 

Ha en fin helg!