Jeg vokste opp på Oslo øst. vi snakker om 70-tallet og bydelen var Oppsal. Et område av Oslo med mye blokkbebyggelse bygget 1959-62. Oppveksten kan best sammenlignes som hvordan Tove Nilsen beskriver sin oppvekst på Bøler i boka “Skyskraperengler”.
Jeg startet på Godlia skole,årstallet var 1967 og skolen var splitter ny. Jeg kan ennå erindre lukta av blendingsgardinene som var svarte,gardinene var oransje. Skikkelig 60-70 tallet altså. Skoleårene på Godlia var fine. Det første året gikk vi på skolen på lørdag… men så ble den ordningen avsluttet og vi fikk femdagers uke og lengre skoledager. I 1970 ble jeg med i Godlia skoles musikkorps,instrumentet var klarinett. Det var litt idyllisk å gå på Godlia,skolen lå plassert ved skogsområde og det var lite trafikk rundt skoleområde. Men roen som preget Godlia skole ble veldig annerledes da vi ble klar for ungdomsskolen. Året var 1973 og ungdomsskolen het Tveita… Skolen lå i bydelen Alna. Det var stor overgang å komme fra Godlia skole og til store Tveita ungdomsskole. Husker jeg følte det som skremmende for ryktene gikk om en ungdomsskole med narkotikaproblemer.
Det var store klasser og mange klasser på hvert klassetrinn. Like ved skolen lå Tveita senter. Et senter med en del butikker og etterhvert en berykta gjeng som holdt til i området.Nemlig Tveitagjengen. Men de årene jeg gikk på Tveita ungdomsskole 1973-76 fantes ikke Tveitagjengen. Tveitagjengen var en kriminell gjeng som oppstod ca 1985. De ble mistenkt for å drive med narkotika,spritsmugling ,torpedovirksomhet og sjokkbrekk mot bl a minibanker.
Tveitagjengen var beryktet utover hele Norge. Fremdeles kan jeg møtes med litt skepsis når jeg sier at jeg gikk på Tveita ungdomsskole.”Var du med i Tveitagjengen eller”???
Nei,noen Tveitagjeng var jeg ikke med i ,jeg kjente knapt til noen av de som var der.
For etter årene på ungdomsskolen gikk veien videre til Sinsen gymnas og engelsklinja med fordypning i tysk og fransk. Da hadde jeg forandret klesstil til krampesoss og alle klærne mine var av dyre merker. Head,Moncler,Cerutti 1885,Fila,Lacoste osv var merkene jeg brukte. Og så spilte jeg tennis i Njård tennisklubb,trass at jeg var så nærsynt at jeg hadde problemer med å se tennisballen…
Jeg levde et nokså beskyttet liv med skolegang, klarinettspilling og jobbing ved siden av skolen. Tveitagjengen gjorde sine sjokkbrekk og var stadig på avisenes førstesider….
Jeg minnes årene på Godlia og Tveita som gode år. Og Tveitagjengen kjente jeg lite til.
Men de siste årene har jeg igjen fått stifte bekjentskap med Tveita og Tveitagjengen!
Det har seg sånn at jeg har verdens fineste mamma på 82 år. En mamma som alltid har vært mamma. Hun har alltid vært der og hun har lært meg alt om å ha gode holdninger. I dag er hun riktignok ikke så fysisk sprek lenger,men hode fungerer helt på topp. Mamma er ganske så sosial. Da hun var sprekere dro hun ofte til Oslo sentrum men det orker hun ikke lenger. Så hun tar taxi til Tveita senter i stedet. På Tveita senter finnes hennes Tveitagjeng. En gjeng menn og kvinner i 80-årene som møtes ofte på senteret. Og hvilken gjeng de er. Ikke bare møtes de på senteret, men de møtes også hjemme hos hverandre.Eller ute og spiser. Det er så godt å se denne gjengen. De bryr seg virkelig om hverandre. Hjelper hverandre med kjøring,handling og andre ærender. Og jeg ser hva dette betyr for mamma. Det er godt å vite at hun har det bra sammen med disse fine menneskene. Da er det liksom greit at mora di er i Tveitagjengen!
13.desember er det 9 år siden jeg ble rammet av en stor hjerneblødning. De første månedene dreide seg om i hovedsak å overleve samt trene seg tilbake. For var det en ting jeg var klar over så var det at enorme mengder trening var eneste måte å komme seg tilbake.Det var eneste måte for meg å klare å stå,gå,sitte,spise osv. Simpelten alt måtte læres på nytt…
Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har trent,sannsynligvis tusenvis. I dag fungerer jeg nokså greit. Det kognitive viser i følge kognitiv testing at jeg fungerer veldig bra.Fysisk har jeg varige lammelser i ryggrad og venstre side. Men musklene mine får stadig gjennomgå ved daglig trening og jeg har god fremgang. Jeg mestrer det meste og er takknemlig for at det egentlig har gått veldig bra med meg. Men jeg har selv trent meg tilbake.Ingen kan trene for deg… På nettet er jeg på flere forum med slagrammede. Og jeg tar meg i å la meg irritere eller forbløffe. For jeg tenker sånn,at har man overlevd store slag så må man bare være enormt glad. Men så møter jeg på nettet en del slagrammede som syter over det meste. De fleste av de er veldig opphengt i diagnoser. en diagnose,vet faktisk ikke helt om jeg vil kalle det en diagnose heller, er fatique. Fatique er enklest å forklare som tretthet. Ja, man får nok stort behov for søvn etter store ,ødeleggende slag. Men man skal også være klar over at “alle blir vi trette”. Tretthet kan være en god ting for å signalisere at man kanskje trenger litt søvn. Jeg var plaget med tretthet de første årene. Men levde sånn at jeg stod opp, dusj,trening,måltider og aktiviteter rullerte i faste mønstre. Ble jeg trett., la jeg meg og sov til jeg våknet igjen. Jeg kunne sove en time eller kanskje 3 og så var jeg i farta igjen. Kroppen fikk den søvnen den trengte… 9 år senere kan jeg fremdeles sovne på sofaen midt på dagen men jeg tenker faktisk ikke diagnose og atter diagnose. For det er vel sånn at de aller fleste tar en blund om man føler for det, Man trenger ikke sykeliggjøre en powernap vel…Jeg tenker sånn at har man overlevd et nesten dødelig slag(i følge legene skulle jeg ikke overlevd) så er det vel helt greit med en powernap eller to…Det klages mye på ulike slagforum. Det klages spesielt mye over NAV som ikke forstår. Jeg fikk f.eks slengt til meg at “du er heldig som fikk et så stort slag at du havnet i rullestol, for da tror NAV på deg”….Nei,NAV ser ikke på rullestolen men på skaden. De ser på CT og MR-bildene for alle slag vil vises der. Det vises som arrvev i hjernen…Hvilke hjelpemidler man måtte trenge er ikke avgjørende. De første årene var jeg med i flere slagforeninger men gikk til slutt veldig lei det enorme sykdomsfokuset. Jeg har opplevd en del møter i flere slagforeninger hvor man snakker slag,slag og slag. Og snakker man ikke om slag så er det om NAV… Hvorfor snakkes det ikke om kosthold og trening??Hvorfor snakkes det ikke om veien videre?Om hvordan man bør leve videre…For å unngå nye slag…Den ene slagforeningen arrangerte faktisk noen spasèrturer… Og godt er det.For å spise sunt ,trene og være aktiv er beste måte å unngå nye slag på.De 6-7 første årene etter hjerneblødningen dreide livet seg om fysioterapi hos fysioterapeut med kommunal avtale. Jeg trente 2-3 ganger i uka sammen med andre med skavanker. Og betalte selv for bassengtrening en gang i uka. Men så fant jeg ut at jeg ville profittere mer på å trene ved Østfoldbadet/Friskhetssenteret sammen med andre. Riktignok måtte jeg da betale hele greia selv men det er absolutt verdt det. For i disse 2 årene jeg har trent der har jeg kommet meg veldig. Både fysisk og kognitivt. Og så tenker jeg litt at trening ved helsestudio er normalt og ganske helt i tråd med “veien videre”…Det dreier seg om normalisering… Når slagrammede omtaler seg sjøl som slagpasienter blir jeg bare veldig lei. Man er ingen slagpasient mange år etter et slag.Slagpasient var man da man lå der dødssjuk på sykehuset, i dag er man slagrammet. Ikke sykeliggjør situasjonen….
All trening jeg har lagt ned dreier seg om å ta livet tilbake. Jeg ville ha livet mitt tilbake. Jeg har f eks aldri hatt slagrammede venner,hvorfor skal jeg da reise på Sydenturer med slagrammede til Institusjoner i utlandet? Er jo mye mer normalt å reise med gubben til steder jeg har vært før eller steder vi vil se. For den elektriske rullestolen kan jeg ta med samme hvor jeg skal.
Å rammes av et stort slag har for meg handlet om å ta livet tilbake til der jeg var før. Masse er forandret,jeg får f eks aldri førerkortet tilbake. Det er nå helt greit. Men morsomt er det at jeg får opp førerkortet digitalt….I dag gjør jeg mange ting som jeg ikke brydde meg om før. Livet har blitt annerledes men veldig FINT! Jeg hadde aldri syklet 240 mil på 4-5 sommermåneder om det ikke var for slaget og det nye livet. 240 mil er fra hjemstedet mitt og litt lenger enn Nordkapp. Jeg hadde aldri giddet lage mat fra bunnen av om det ikke var for slaget…
Her holder jeg på med en gryte til lørdagskvelden(i morgen). En krèmet oksegryte inspirert av den franske retten Bouf Bourguinon. Litt avansert matlaging..Jeg har oppdaget at det er gøy å lage mat. Det er gøy å prøve seg frem med krydder…Det er gøy å kjøpe annet kjøtt enn kjøttpølser og kjøttdeig.
Det har blitt et annerledes liv etter hjerneblødningen.
I går laget jeg den her … laks på en seng av grønnsaker og gratinerte poteter
Å ta livet tilbake har blitt for meg en greie for å tilføre det som er positivt i livet. De ting som jeg vokser på. For livet er så fint.Jeg overlevde og er så takknemlig for all rehabilitering jeg har fått som har gjort det mulig å leve et fint liv. Et liv med innhold,moro og fine aktiviteter.
En kveld var jeg på minnestund for et ungt menneske som hadde valgt å avslutte livet. Det var en spesiell opplevelse. Så mange mennesker i fortvilelse men også så mange flotte ungdommer samlet i sorgen. Det var en så verdig og fin minnestund. Og jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg overlevde noe jeg ikke skulle overlevd og så velger et ungt menneske som ikke engang har startet noe særlig på livet,å avslutte det. Nesten før det får begynt…Jeg er så glad for at jeg overlevde og kan fortsette i dette fine som kalles livet, og så ønsker noen å ikke leve lenger. Det er så tragisk.Livet kan være vanskelig i blant…
Da er vi kommet helt til oktober og det nærmer seg jul…
Men før høsten var helt her har jeg vært på korpstur i Stockholm.Janitsjar`n feirer 85 år og vi måtte selvsagt på korpstur. Senere i høst har vi jubileumskonsert og vi er fullt i gang med program til konserten.Dessuten har vi både julekonsert, flere andre konserter og nyttårskonsert å se frem til. Jeg er heldig som kan være med.
Vi var en langhelg i Stockholm. Reiste herfra med buss m/ heis sånn at jeg fikk med den elektriske rullestolen. Etter noe stopp i Arboga og Karlstad ankom vi Stockholm
Et veldig fint hotel! Jeg hadde HC-rom, det var nok en del større en de andre sine rom…
Det var en veldig flott frokost, var nok lagt veldig vekt på et sunt kosthold.
Ble noen besøk i baren også…
Lørdag reiste vi inn til Stockholm City
Gamla Stan er veldig koselig.
Vi tok T-banen da vi dro bortom Globen. Det er godt tilrettelagt for rullestol så jeg slapp å forsere denne rulletrappa!
Vi hadde flere konserter i Stocholm og etter den første konserten spiste en del av oss middag på hotellet.
Laks! Jeg er ikke veldig begeistret for kjøtt så det var godt med skikkelig fiskemiddag.
Dagen etter hadde vi nok en veldig fin konsert i Mariakirken,Huddinge.
På kvelden hadde vi jubileumsmiddag på hotellet.
Her er bilde fra forretten som var kamskjell.
Jeg glemte å ta bilde av både middag og dessert men flott var det.Og en veldig bra feiring.
En kjempefin tur var det. Da vi var vel tilbake i Askim igjen var det nok flere av oss som kunne reist på ny tur omgående. Korpstur er gøy! Jeg tenker i blant at jeg er heldig som kan være med i janitsjar`n trass mitt handikap. For blant dem merker jeg aldri at jeg er annerledes. Der er jeg en av mange.
Fortsatt er det mulig å sykle. Jeg hadde egentlig satt en dato for å stoppe med syklinga,1oktober, fordi det begynner å bli kaldt. Men i går syklet jeg er real tur i nydelig høstvær
og så fortsetter jeg med prosjektet; å lage mat fra bunnen av.
Her har jeg laget kjøtt i mørke eller sosekjøtt som noen kaller det. Husker bestemora mi laget det.
Høstferie nå ,men jeg trener som før. 4 ganger i uka med bassengtrening som er ganske tøff trening.Og ved Friskhetssenteret 4 ganger i uka. kommer til å øke treninga når syklinga snart tar litt ferie. Men jeg har syklet over 240 mil siden 6 april så jeg er godt fornøyd med innsatsen min.
.I desember er det 9 år siden hjerneblødningen rammet meg. Jeg kommer nok til å feire litt den dagen,akkurat som jeg har gjort hver gang årsdagen har kommet.Blir jo litt bursdag over å feire dagen man overlevde. Men jeg går ikke lenger rundt å tenker slag/hjerneblødning/funkis/ufør osv…. Sånn har livet bare blitt og i dag har jeg et veldig bra liv.Livet er veldig annerledes,men det er både bra og fint.
Jeg stiller meg i blant spørsmålet om jeg er forandret. Utseendemessig ser man lett at jeg har hatt et forholdsvis stort slag. Det er noen skakkheter både her og der. Det driter jeg egentlig helt i for mange er både litt skakke og har noen skavanker. Men er jeg forandret sånn på innsiden? Jo, jeg er nok det. Jeg er blitt mye mer utadvendt og snakkesalig.Datteren min sier jeg snakker både på inn og utpust. De siste årene før hjerneblødningen var jeg jo så ofte sint og hadde svært kort lunte. Men ingen ante at jeg gikk med en aneurisme midt inni hjernen som legene anslår jeg har gått med i 15-20 år. Man merkes av å gå med noe sånt i hjernen.Blir som å ha svulst på hjernen egentlig. Så sprakk den, jeg ble dødssyk men overlevde. Og nå ,vel 9 år senere lurer jeg på om hjerneblødningen forandret meg som menneske. Joda,den har gjort det. Jeg har blitt blidere sier mora mi. Psykologen sier at man ofte endrer seg når man overlever noe man ikke skulle overlevd. Litt boblete atferd sier psykologen. Man er så glad at man bobler over…. Jeg er glad over at jeg fikk livet tilbake. Men i dag merker jeg også at jeg setter mer krav. Før var jeg veldig ettergivende,dumsnill og jeg var utvilsomt en person det var lett å utnytte. Jeg likte aldri konflikter og i stedet for å ta opp ting så ga jeg ofte etter. I dag sier jeg i fra. Jeg er ikke lenger redd for å gi beskjed og det kan jeg takke hjerneblødningen for! Selv om jeg er merket av å ha hatt et stor slag så skal jeg respekteres. Om folk behandler meg stygt eller nedsettende ,ja så driter jeg helt i det. Et stort slag og svært alvorlig sykdom gir gode muligheter for å rydde opp i vennelista. Noen har erfart at jeg har blitt tøffere. Slaget gjorde at noen snudde ryggen til meg. Men noen har også erfart at jeg har snudd ryggen til dem. Jeg godtar ikke hva som helst,så viktig er ikke “vennskap” for meg.
De siste årene har jeg hatt en bekjent som har vært hyggelig. Vi hadde et greit vennskap men jeg var aldri helt klar over hvor jeg hadde vedkommende.Vi kjente hverandre fra en jobbsituasjon.Så ble det sånn at vedkommende visste at jeg hadde bil men ikke førerkort. Og det startet nokså beskjedent med et ønske om at mann min og jeg kunne kjøre vedkommende på noen småturer. Det ble etter hvert nokså mange turer. Og nokså mange mil og bompasseringer…. Det kunne være ønske om turer til steder i Østfold og Østlandet, og steder langt inni Sverige. Men aldri en eneste krone for å spleise på diesel/bom-utgifter. Hver eneste tur ble avsluttet med “gjør opp neste gang jeg”…Vi visste etterhvert ikke helt hva vi skulle gjøre. Så merket jeg at vedkommende begynte å bli stygg mot meg, vedkommende kunne slenge ut stygge ting eller uttrykke misnøye over at jeg trente så mye at jeg ikke hadde tid til cafèbesøk når vedkommende ønsket det. En dag brøt jeg all kontakt. Vedkommende har prøvd å komme i kontakt men jeg avviser sånt. Jeg vil ikke la meg utnytte. Jeg er ikke lenger ettergivende og snill/dumsnill.Så fysen på vennskap er jeg ikke!
Hjerneblødningen skadet meg utvilsomt en god del. Men jeg har trent meg tilbake både fysisk og kognitivt. I dag tenker jeg sånt at jeg ville ikke vært foruten hjerneblødningen. For den har gitt meg et fint liv. Jeg har blitt kjent med så mange fine mennesker. I dag har jeg en stor kontaktflate. Og jeg omgås nok lettere menn enn kvinner.Lettere å være kompis med mannfolk da.
Livet fortsetter selv om man har blitt slagrammet. Det er vel ikke det verste som kan skje heller. For rammes man av slag så er man alvorlig syk men deretter går det bare fremover. Det fins dessverre sykdommer som bare går nedover..
Det måtte et realt slag til før jeg skjønte at jeg måtte trene. Jeg hadde aldri trent før. Kan huske at jeg en gang var innom et helsestudio men snudde fort. Det var ingenting for meg.I dag trener jeg hver bidige dag.I nettopp helsestudio og basseng. Og sykling… Hittil i år har jeg syklet 230 mil. Det er omtrent distansen fra hjemstedet mitt og til Nordkapp.Jeg kommer til å sykle frem til 1 .oktober,deretter blir det for kaldt for meg. Det blir da noen måneder uten sykling. Da øker jeg treninga ved Friskhetssenteret og bassengtrening. Bassengtrening driver jeg med 4 ganger i uka,det er muligheter for å øke det.
Trening og janitsjar`n er hovedinteressene mine i dag.
Her spilte vi fredag kveld på Ukulturvandring. Kjempegøy men kaldt…
Trening har jeg altså ikke drevet med før,idretten har tjent svært lite penger på meg. Men så kommer man til en epoke i livet hvor man trues til å trene, ihvertfall om man fortsatt vil ha livet i behold.Så ting har blitt annerledes..
Jeg driver fortsatt på med mitt lille prosjekt om å lage mat fra bunnen av.
Kjøttpudding med kål,gulrøtter og tyttebær
Og en klassiker fra 70-tallet: fiskepudding i terteskjell
Siden forrige blogging har jeg vært utredet for synet. Dette pga diabetesen. Men bilde av netthinne viser heldigvis ingen skade. Og diabetesen har stabilt fint blodsukker.Og pga at diabetesen behandles med kostholdsregulering,ingen medisiner, så fortsetter jeg å gå ned i vekt. Til nå minus 17 kg.
Livet kan fort forandres.Ingen av oss vet noe om morgendagen. Mitt liv ble fort forandret, men jeg har kommet meg styrket ut av det.
Høsten er i anmarsj og jeg har hatt en fin sommer. Målet jeg satte meg tidlig i sommer “200 mil før jul” har jeg nådd!
Bildet viser hva jeg hittil har syklet men her må 100 mil trekkes fra fjoråret. Så siden 6.april-19.august syklet jeg 202 mil og er veldig fornøyd med at jeg klarte målet jeg satte meg i veldig god tid. Jeg har syklet ca 2.5- 5 mil hver dag for å klare målet. I fjor måtte jeg sykle til langt ut i oktober for å klare målet på 100 mil men jeg begynte ikke å sykle før 15.juni. Og for å klare målet måtte jeg iblant sykle med ulltøy. Det ville jeg unngå i år,derfor har jeg syklet lengre distanser.Det er gøy å sykle liggesykkel og jeg har truffet så mange hyggelige syklister. Jeg kommer til å fortsette syklinga så lenge været tillater det. Men sykler nå uten mål. Er litt hekta på dette med sykling så flere mil blir det garantert.
Liggesykkelen ble utprøvd under et rehabiliteringsopphold ved Beitostølen Helsesportsenter (BHSS). for ca 2 år siden. Det har vært viktig for meg å bruke sykkelen masse sånn at kommunen min har sett at den er i bruk og at jeg har god nytte av den. For det er jo heller ingen tvil om at jeg har kommet meg enormt. All rehabilitering jeg har hatt har gjort at jeg i dag fungerer veldig bra. Siste innleggelse ved Sunnaas sykehus i juni konkluderte også med at jeg trenger ingen mer oppfølging fra Sunnaas. 7 innleggelser og masse annen rehabilitering har hjulpet meg på vei mot et verdig liv! Dvs,hva jeg anser som et verdig liv.
I dag fungerer jeg veldig bra med masse aktiviteter. Og spørsmålet jeg har stilt meg er om jeg skal søke ytterligere rehabilitering ved BHSS. Jeg har kommet så langt i min rehabilitering at det eneste som passer for meg er BHSS. Jeg har hatt 2 fine opphold ved BHSS,et sommeropphold og et vinteropphold. Sykkel ble prøvd ut og ved vinteropphold ble det ski. Helt ærlig,jeg har aldri likt å gå på ski. Jeg har kjørt noe alpint men ser ikke det som noe særlig utfordring nå med relativ dårlig balanse. Rehabilitering ved Beitostølen er nok den dyreste rehabiliteringen man kan være på og jeg mener man er veldig heldig når man får tildelt opphold der.Da bør man sette pris på det og trene mye. Ved begge mine opphold der har jeg trent mye. Jeg har kontakt med flere av de jeg var på rehabilitering med og blitt spurt om vi skal søke nye opphold sammen. Og jeg har tenkt og tenkt..Og har kommet frem til at jeg IKKE søker noe nytt opphold. Jeg er nok mettet på rehabiliteringsopphold og opptatt av å leve livet som normalfungerende. Jeg vil alltid være funkiss/funksjonshemmet men trenger ikke lenger denslags opphold. Jeg mestrer godt livet som funkiss. Jeg har et stort nettverk og nok av aktiviteter hver eneste dag.
Her er jeg på trening ved Friskhetssenteret og det høljer skikkelig på utsida.Da er det godt å trene! Jeg trener basseng 4 ganger i uka under ledelse av fysioterapeut. Jeg trener mye i helsestudio. Jeg sykler hver eneste dag så lenge været er ok. Og jeg sykler laaangt…
Jeg mener at behovet mitt for mer rehabilitering ikke lenger fins. Jeg trenger ikke denslags opphold lenger. Jeg er opptatt av “veien videre”.
En ny hobby er å lage mat. Jeg har aldri likt å lage mat. Men ble noe mer opptatt av matlaging da jeg fikk hjerneblødning og flere hjerneinfarkter.Da ble jeg noe mer opptatt av å spise sunt..Men da diabetesdiagnosen var et faktum i februar fikk jeg veldig interesse for å lage mat. Jeg må nå holde meg unna sukker,pasta,poteter osv.
Her lager jeg malaysisk gryte med masse gode smaker. Kokos og kokosmelk,8 hvitløksfedd og 4 chili m/frø bl a. Det var kjempegodt!
Her har jeg laget røkt svinekam med rotgrønnsaker.Også det veldig godt…
I blant lager jeg opp pizza med fullkorn. Lager opp litt og fryser ned sånn at jeg har til lunsj. Den er laget med fullkorn,ost,cashewnøtter,mais,løk,tomat,paprika,spekeskinke eller kylling.
Jeg kommer til å fortsette med å prøve meg på nye retter,helst fra andre land. Matlaging er gøy!
Og jeg spiller i janitsjar`n og drar snart på korpstur. Vi skal spille i Stockholm og øver inn programmet.
Jeg er glad for å spille i janitsjar`n og spiller der på 7.året.
Alle de tingene som jeg nå driver med er for meg en slags normaliseringsprosess. Jeg er tilbake der jeg var før…Livet er blitt annerledes enn før men det er fint om ikke mye bedre enn før.
Helsemessig har jeg god helse. På siste 3-mndr kontroll tirsdag var legen strålende fornøyd.Både blodtrykk og langtidssukker er glimrende. Jeg har en påvist defekt med venstre hjerteklaff .Men den er under kontroll og legen min sjekker den nøye. Jeg skal også utredes for synet. Alltid sett dårlig men pga diabetes skal synet sjekkes mer nøye.
Ønsker lesere av bloggen en fin ettermiddag og kveld!
Sommerferien er på hell men det har da vært en flott sommer. Jeg har benyttet en del tid til sykling. Nå har jeg syklet 173 mil og målet om “200 mil før jul” er innen rekkevidde.
Hadde aldri trodd at jeg skulle bli så hektet på å sykle. Men da jeg satte meg mål om å klare 200 mil før jul ante jeg lite om hvor langt faktisk 200 mil er. Men de første 100 mil gikk greit unna og 100 mil til var jeg litt usikker på. Men så er det jo sånn at vi er mange syklister som ferdes ute tidlig og sent. Det blir masse småprat,vi hilser på hverandre, smiler og vinker. Og så er det jo en del som har lest om dette litt gale påfunnet i media og folk spør om hvor langt jeg har syklet og hvor mange mil jeg har igjen. Og noen sier de heier på meg og at jeg er tøff. Mulig det er tøft gjort men for meg er det en del av nødvendig trening. Ingen har bedt meg sykle så langt men jeg tror på viktigheten av å sette meg mål. Livskvalitet med god helse er viktig. Hadde jeg valgt at jeg ikke skulle trene sånn ville jeg opplagt hatt annerledes helse. Men klart det har gått litt sport i det å sykle sinnsykt langt. På Instagram legger jeg ut bilder i blant under hashtag “galkjerringsyklerlangt”.Med 27 mil igjen å sykle er det ikke lenge til målet er nådd. Jeg kommer definitivt til å fortsette å sykle så lenge været tillater det. Men med nådd mål kan jeg slappe litt mer av og trene mer på Friskhetssenteret . Da kan jeg trene mer enn 4 ganger bassengtrening i uka som jeg har gjort til nå….
Det er litt rart å tenke tilbake på den tida hvor trening og sunt kosthold var fremmedord for meg. Jeg som drakk mer enn 2 liter pepsimax i døgnet og maten var nokså usunn. Og nå hvor jeg ikke kan tenke meg en hverdag uten trening og sunn mat. Det er egentlig synd at man må holde på å dø av hjerneblødning før man skjønner hvor viktig trening og kosthold er. Jeg er så takknemlig til de legene som reddet livet mitt og ga meg livet tilbake. Da må jeg leve sånn at jeg kan ha et fint liv.
Med diabetesdiagnosen har kostholdsendring gjort at jeg har gått ned mange kilo. Sånn ca 16 kg men jeg vil gå ned jevnt og trutt pga kostholdet. Det betyr igjen at mye klær har blitt for store og for noe tid tilbake dro datteren og jeg en tur til Kiel. Der har jeg en butikk jeg liker å handle tøy i.
En av kveldene satt vi på Observation Lounge og så en nydelig solnedgang..
En annen årsak til Kielturen var å handle “kvota”… Neste år runder jeg jo rundt år(60) og det
skal feires. Jeg feiret jo aldri 50 år fordi jeg syntes det var så gammelt. Men noen måneder senere kjempet jeg for livet da jeg ble rammet av en stor hjerneblødning(aneurisme som sprakk midt i hjernen). Det er flaks at jeg overlevde for i følge legene skulle jeg ikke gjort det.Husker en lege sa “du skulle vært dø du Tove”… Derfor skal jeg feire 60 år en gang neste sommer!
Og planlegginga av 60-års dagen er godt igang. Lokale er bestilt og siden jeg ønsker bursdagen temabasert blir temaet “livet og musikken”! Jeg har fått noen dyktige folk til å hjelpe meg. Det blir ca 60 gjester og de som blir invitert er mennesker som har hjulpet meg tilbake til det jeg kaller et verdig liv. Det er selvsagt hele janitsjar`n, noen taxisjåfører,treningskompiser og venner. Jeg har allerede vært hos det cateringsselskapet som skal lage koldtbordet og de har tipset meg bra om hva jeg bør velge/ikke velge. Jeg har valgt en toastmaster som kjenner meg godt og jeg vet han vil gjøre en utmerket jobb. Også han som skal være bartender er en kar jeg kjenner godt og han er flink. Ei i janitsjar`n skal hjelpe meg med å dekke/pynte bord og hun er også veldig flink og kreativ.
Når det gjelder bar så drikker jo ikke jeg. Men mine holdninger til alkohol skal ikke nekte andre å nyte alkohol så selvfølgelig skal jeg ha bar. Derfor var det greit med en Kiel-tur for det er mye å spare på å handle i Taxfree. Så det blir både flere Kiel-turer og handling i Tøcksfors(Ica) fremover.
Det skal bli gøy å feire 60-årsdag. Jeg skylder egentlig alle de som har vært så inkluderende og flinke med meg en fest!Så fest skal det bli.
Neste måned skal jeg på korpstur til Stockholm og det skal bli artig. Er så herlige folk i janitsjar`n. Og i desember drar jeg en tur til New York og skal passe på å handle stæsj til bursdagsfeiringen.
Vil avslutte dette blogginnlegget med å vise at naturen går sin gang her på bygda!
For kort tid siden hadde jeg min siste innleggelse på Sunnaas sykehus. Det var min 7.innleggelse og det har vært en lang reise gjennom neste 8 år.Så rart å tenke tilbake til den gang jeg grudde meg voldsomt for å komme til Sunnaas. Alt jeg visste var at det var de desidert “verste” som havnet der. De med store skader i bl a hjernen.Jeg husker at jeg måtte ta en telefon dit i forbindelse med første innleggelse og da jeg ringte svarte stemmen “du har nå kommet til avdelingen for hjerneskader”.
Og så kom jeg dit og det var ikke skremmende i det hele tatt. Bare masse koselige folk og et fagpersonell som var helt utrolig. Jeg har hatt både korte og lange opphold der. Fra noen dager til 7 uker, Fra noen “skavanker” som måtte rettes opp til store skader som kognitive utfordringer. Og kanskje den tøffeste skaden, omfattende lammelser i munn,svelg og spiserør. Jeg minnes en voldsom hoste de første årene, utallige brekninger,spy og ubehag. Dysfagi er en tøff skade, Jeg er takknemlig til Sunnaas sine fagfolk for all hjelp jeg fikk til dysfagien. Det siste året har jeg ikke merket noe i det hele tatt. Jeg er helt fin og kan spise alt.
Jeg hadde også flere opphold ved KRESS, kogniv rehabiliteringsenhet Sunnaas sykehus. Jeg slet med store kognitive utfordringer etter en megastor hjerneblødning og flere hjerneinfarkter. Hukommelsen fungerte dårlig, jeg hadde store problemer med konsentrasjon,ord-leting,rom&retningsvansker, syn&hørsel var nedsatt.I tillegg til omfattende lammelser i hele venstre side.
Jeg har hatt flere innleggelser for å sjekkes nevropsykologisk. Jeg har vært testet omfattende. Det ble tidlig klart at jeg hadde stor hjerneskade…
Siste lunsjen på Sunnaas!
I dag, 8 1/2 år etter hjerneblødningen er jeg veldig glad for all hjelp jeg har fått ved Sunnaas. Jeg har kommet meg veldig!
Livet ble riktignok ikke sånn jeg planla det, men jeg har fått igjen et veldig bra liv.Takket være Sunnaas som lærte meg alt om å gå veien videre trass stor skade.
Det siste “problemet” vi måtte ta tak i var “førerkortvurdering”. Og det var derfor jeg var innlagt nå.
For saken var jo sånn at jeg etter hjerneblødningen fikk beskjed om “ingen bilkjøring på 12 måneder”. Og det var helt greit,jeg var på den tiden så skadet at jeg ikke knapt husket at jeg hadde kjørt bil i mange år. Da noen måneder hadde gått nevnte jeg bilkjøring for min flinke og gode fastlege. Han sa da at bilkjøring var noe Sunnaas sykehus måtte ta standpunkt til…Så ved flere innleggelser på Sunnaas nevnte jeg bilkjøring for legene, men svarene var nokså vage “vi kan vel ikke utfordre skjebnen med å la deg kjøre bil igjen”. Det syntes jeg var et dårlig svar og ba om ja eller nei. Jeg fikk etterhvert NEI og legen sa at han kunne ta førerkortet mitt. Det syntes jeg var en dårlig ide og ba om å få levere det selv hos politiet. Hvilket jeg gjorde. Men jeg fikk aldri noe bevis på at jeg hadde levert det inn.Årene gikk og intet bevis for at det var levert inn kom. Jeg purret på politiet 2 ganger, men de skjønte ikke hvorfor jeg ikke hadde mottatt noe brev….
En dag satt jeg og googlet og fant ut at jeg kunne sjekke førerkortstatusen min(jeg ventet jo at det ville stå noe om at det var levert inn grunnet stor skade. Men til min forundring sto det “gyldig førerkort til 100 år”. Det skjønte jeg lite av og ringte førerkortavdelingen/Politiet. Joda ,kunne damen i telefonen fortelle meg,”du har gyldig førerkort til du er 100 år”…Da jeg fortalte henne hva som hadde skjedd meg og at jeg hadde levert det inn, sa hun at Sunnaas har ikke gjort jobben sin helt riktig for det er Fylkesmann som fatter vedtak ang førerkortet. Hun så i loggen at jeg flere ganger hadde etterlyst papir på saken min, hun så også at jeg hadde levert det inn helt frivillig og at førerkortet var makulert. Men som hun sa,” ordne opp med dette , kanskje du kan kjøre bil igjen. Det hadde jo gått mange år..Så jeg snakket med fastlegen og vi ble enige om at han skulle sende inn en førekortvurdering ved Sunnaas sykehus. Men som fastlegen sa” jeg skriver at jeg ikke tror det er bra for deg med stresset som bilkjøring gir”. Jeg trodde aldri jeg ville få en vurdering etter at fastlegen faktisk ikke var så positiv… Men få dager etterpå fikk jeg tidspunkt for innleggelse “førerkortvurdering”.
Jeg fikk et 5-dagers opphold men allerede 3 dager senere var jeg hjemme igjen! Jeg ble omfattende testet og det visste seg at jeg hadde hatt stor fremgang men… ikke nok.
Hjerneskaden er fortsatt stor og jeg har neglect både høyre og venstre side (hjernehalvdel). Det var litt overraskende men forklaringen er nokså enkel. Da aneurismen sprakk, sprakk den midt i hjernen sånn at både venstre og høyre side er rammet. Jeg har store problemer med oppmerksomhet og reaksjonsevne. Jeg har også problemer med synet som gjør at alt tatt i betraktning er jeg ikke egnet til å sitte bak et ratt. Og den avgjørelsen er jeg helt enig i. For jeg har levd med denne hjerneskaden i nesten 9 år….. Men helga før innleggelsen hadde jeg jo fortsatt gyldig førerkort. Så jeg prøvde å kjøre bil på et skjermet område. En liten kort tur,, den første på 9 år. Og det var ingen god opplevelse. Sånne som meg, med hjerneskade bør ikke sitte bak et ratt!
Men nå er avgjørelsen tatt og jeg lever godt med den. Jeg trøster meg med at jeg rakk å kjøre bil i 32 år. Ikke alle klarer å ta lappen engang! Men når jeg ser så mye stygg bilkjøring; høy hastighet,stygge forbikjøringer, høy hastighet inn i rundkjøringer,kort avstand til bil foran, så enker jeg at mange flere enn meg burde ha fått sjekket hodene sine…
Jeg ble nøye sjekket for senskader ved min siste innleggelse. Både skulder,arm/hånd, hofte,kne og fot venstre side er spastisk. Hele ryggraden har lammelser, derfor alle ryggsmertene. Og så det kognitive… Men jeg roses for all treningen jeg har nedlagt og beskrives som veldig ressurssterk.
Legen på Sunnaas var en hyggelig kar. Han hadde lest gjennom journalen min og flirte litt av at Sunnaas har forbudt meg å spille klarinett. Dette pga høyt trykk i hjernen under spilling. Da jeg svarte han at “først tok dere klarinetten og nå tar dere bilen”, var han litt lattermild men helt enig. Hold deg til sykling og slagverk sa legen.
Jeg har ikke mer behov for oppfølging ved Sunnaas. Jeg vil alltid tenke på Sunnaas som et fantastisk sted for oss som rammes hardt. Jeg har blitt kjent med så masse fine mennesker, så mange flotte leger ,nevropsykologer,sykepleiere osv.
Jeg fortsetter videre med trening og sykling. Målet for syklingen i år er 200 mil før jul og jeg er godt i gang. 110 mil er unnagjort og 90 mil gjenstår. Det skal jeg klare!
Det blomstrer hjemme hos oss…
Og jeg fortsetter med å lage mat fra bunnen av; her en marokkansk gryte.
Her har jeg laget fullkornspizza med mozarella,tomat,rødløk,mais,cashewnøtter og spekeskinke.
Lørdag åpnet uteområdet ved Østfoldbadet og i dag var jeg der på trening. Før treninga måtte jeg se det nye området.
Dette skal bli bra og jeg gleder meg til å prøve sklia. Vi er heldige som har dette flotte stedet i nærheten.
Det har blitt juni og vi hadde sommeravslutning i janitsjar`n på siste øvelse. Dvs at 2 dager senere avsluttet vi sommersesongen med spilleoppdrag i Årjeng, Sverige i anledning Sveriges nasjonaldag.
Det var gøy å spille i Sverige da selv om deres feiring av nasjonaldagen ikke kan måles med den norske.
Vi hadde avmarsj fra Silbodals kyrka. Siden vi hadde god tid tok jeg meg en tur inn i korken for en kikk. Liker å se gamle kirker,tross min manglende tro…
På torget i Årjeng var det feiring av elever som avsluttet videregående..
På veien hjem dro vi innom Tøcksfors for billig brus,kylling og karbonadedeig!
Noen dager før Sverige-spillinga hadde jeg journalist på besøk.
Det er absolutt ikke første gangen i media… men hensikten nå var å fortelle om stor hjerneblødning og veien tilbake. Jeg har trent i mer enn 8 år for å fungere så bra som jeg gjør i dag. Det er jo greit at folk vet hvorfor denne “syklende dama” er ute på veiene i bygda og nabokommunene.
Jeg ønsker å vise at selv om man rammes hardt så er det mulig å komme tilbake til det som for meg er et liv i aktivitet og god livskvalitet.
Det går veldig greit med syklinga. I dag passerte jeg 68 mil og har satt som delmål at jeg skal klare 100 mil innen 1. juli. Og da er jeg godt på vei mot 200 mil innen jul! Etter avisintervjuet har jeg fått tilbakemeldinger om at jeg er en tøffing! For meg er syklinga en fin mulighet til å komme ut i skog og mark.
Møtte på noen sauer men da jeg prøvde å snakke(!) til de, snudde de seg og gikk…
Ikke så lenge til ny innleggelse på sykehus men det skal bli greit med ny vurdering. Da får jeg også vite om all denne treninga både fysisk og kognitivt har gjort meg bedre. Jeg har nok hatt ganske bra fremgang…
Da vil jeg ønske lesere av bloggen en riktig god pinse!
Det er en ,merkelig greie å ha overlevd noe man ikke skulle overlevd. I desember er det 9 år siden og fremdeles kjenner jeg en veldig glede over å ha overlevd.Jeg har nok forandret meg masse siden hjerneblødningen rammet meg. Ikke bare gjorde den stor skade men som menneske forandret jeg meg. Jeg som nok kunne være både stille og beskjeden er i dag veldig utadvendt og sosial.Jeg er veldig pratsom og preiker stort sett med alle.
Jeg føler nok også glede på en helt annen måte enn før. De første årene etter hjerneblødninga var jeg veldig opptatt av insekter og blomster. Jeg har snakket med andre som har overlevd alvorlig sykdom og flere sier akkurat det samme. Interessen for krypdyr har flere av oss opplevd. Etter hjerneblødningen har jeg aldri tatt livet av en mygg eller maur.Eller et annet krypdyr.
Første sommeren etter slaget var spesiell for meg. Lukta av nyklipt gress var enorm. Og da jeg klarte å gå barbeint i gresset følte jeg en veldig glede.
Små ting som jeg før tok som en selvfølge har blitt ting jeg gleder meg over. Jeg gleder meg mer enn før! Glede og takknemlighet over dette fine som kalles livet…
Og så tror jeg at jeg med min livserfaring ser på livet litt annerledes enn før. Jeg tar ikke livet som en selvfølge! Å våkne opp hver morgen er stort. Ingen av oss vet noe om morgendagen. Vi må leve mens vi kan! Jeg passer på helsa mi for å ha god livskvalitet. Jeg trener ikke 4-5 timer hver dag for å ha noe å bedrive tiden med men for å ha så god livskvalitet som mulig. Jeg samarbeider godt med min fastlege, han er enormt flink med meg.Muligens har jeg også noen diagnoser som gir legen noen utfordringer. Det er liksom ikke snørr,vondter og UVI det dreier seg om men alvorlige diagnoser som kan forringe min livskvalitet.
Jeg har lite kontakt med andre slagrammede. Jeg orker ikke all fokuseringa på sykdomspreik, NAV-klager og drittpreik om håpløse fastleger,håpløse rehabiliteringssteder, umulige fysioterapeuter og Helse Sør-Øst som visstnok ikke skjønner noe som helst….
Jeg skjønner at det er tøft å bli rammet av et stort slag, men all alvorlig sykdom er ille. Man trenger ikke gulpe opp sin misnøye hele tiden for det. For det hjelper ingen slagrammet å være negativ til alt og alle.Jeg skjønner de slagrammede som opplever kommuner som svikter, om slagrammede som ikke blir hørt. Jeg leser også i media om unge slagrammede som ikke får rehabilitering eller som bor på sykehjem trass i at ingen under 50 år skal bo på sykehjem. Når jeg leser sånt blir jeg bare sint. Kommuner svikter for å spare penger! Jeg kjenner til slagrammede som har fått vedtak på assistenter/BPA og så gjør kommunen om vedtaket til støttekontakter. Dette fordi det er mye billiger å dekke lønn til støttekontakter. Sånt er bare trist.
17.mai er over og jeg hadde en veldig fin dag.
Jeg spilte denne 17.mai også, det var min sjette 17.mai med janitsjar`n. Vi startet dagen 7.30 med spilling på sykehjemmet. Før vi hastet videre til flaggheising på Rådhuset kl 8. Deretter marsjerte vi (jeg i rullestol) til et sted vi hadde frokost. Og den var bra!
Etter frokosten marsjerte vi til en skole for å hente elever hvorpå vi marsjerte videre til ungdomsskolen hvor barnetoget hadde avmarsj kl 10 .
Etter barnetoget hadde vi et par timers pause hvor noen av oss dro for å spise litt lunsj! Borgertoget er gøy, med masse folk. Denne dagen hadde jeg ny elektrisk rullestol. Vanligvis har mann min trillet meg i manuell rullestol. Og det kan ha vært både slitsomt og utfordrende for han for bakkene opp til kirken er bratte med manuell rullestol. Nå har jeg rullestol hvor elektronikken både kan styres fra joystick og fra panel bak. Det fungerte utmerket!
Etter at borgertoget var over dro familien vår til Oslo hvor vi spiste middag på tyrkisk restaurant.Akkurat som vi gjorde i fjor.
Jeg har kommet godt i gang med syklinga. Omtrent 60 mil er unnagjort. Bare 140 mil til jeg når målet som er 200 mil før jul.
Her en selfie tatt rett mot sola…
Jeg har blitt tipset om å sykle Trondheim-Oslo. Og jeg er ikke negativ til det. Det kreves bare masse planlegging! Det blir ikke i sommer, men kanskje neste sommer.
For denne syklinga og all treninga er veldig bra for meg. På 3-mndr kontrollen sist uke skulle videre opplegg ang diabetes legges. De siste mndr har jeg levd kostholdsregulert. Og jeg var spent på om det ville bli sprøyter eller medisiner. Men med langtidssukker på 5 og BS hos legen på 5.1 slapp jeg begge deler. Det blir kostholdsregulert diabetes fremover. Det blir litt regime over kostholdet… jeg går automatisk ned i vekt og det passer meg bra!
Helsa er utmerket,jeg trives med all treninga og gleder meg over en sommer med spilling i Sverige flere ganger, bl a i Stockholm.
Om noen uker legges jeg inn på sykehus igjen. Denne gang for bl annet en nevropsykologisk utredning mht bilkjøring. Jeg er spent, men takler nok et “NEI” helt greit. Blir det aldri mer bilkjøring så får jeg trøste meg med de 32 årene jeg fikk bak rattet!
Da får jeg avslutte dette blogginnlegget med litt fleip!
Det har gått 8 1/2 år siden jeg ble rammet av en stor hjerneblødning og diverse hjerneinfarkter. Det var forståelig nok en traumatisk opplevelse. At livet blir snudd helt på hodet i løpet av noen sekunder er en opplevelse jeg egentlig ikke unner noen.
Men jeg våknet heldigvis opp igjen etter hjerneblødningen, dog veldig skadet. De 10 første dagene lå jeg i “strengt sengeleie”. Jeg lå helt flatt ,heller ingen pute. Full overvåking og jeg sov meg gjennom det(var nok proppet full av medikamenter). Men i blant våknet jeg av at de vekket meg for en prat, dette for å sjekke eventuelt trykk i hjernen. Da jeg ble litt mer stabil var de ofte ved senga mi for en prat. Det ble mange gode samtaler. Husker jeg spurte en slagsykepleier om “når kan jeg gå på jobb igjen”? Hun ble stille, men sa etterhvert at jeg var svært alvorlig syk og skulle ikke tenke jobb. “Du blir i hvert fall sykemeldt 1 år og så får man se det videre”…
Jeg husker også en legevisitt hvor overlegen hadde med studenter. Han forklarte studentene om tilstanden min . Da han var ferdig spurte han meg “har du noen spørsmål”? Ja, det hadde jeg og lurte på om jeg var blitt hjerneskadet. Han så meg rett i øynene og sa “ja, og derfor har vi allerede kontaktet Sunnaas Sykehus for innleggelse”.
Det var godt å få sannheten med en gang. Ikke at han hadde pakket det inn og unnlatt å fortelle sannheten. For slagrammede som meg er nok sannheten den aller beste.
Det jeg husker aller best og som alltid får meg til å tenke god omsorg var den gode omsorgen slagsykepleiere visste meg.
Dette bildet er fra nevrologisk sengepost. Jeg har blitt stabil og har blitt fortalt om skadeomfanget. 2 fysioterapeuter trente med meg 2 ganger daglig. På ettermiddagen/kveldene brukte jeg mye tid på å gå i prekestol. Og jeg minnes sykepleierne som stadig ropte på meg “Tove,løft venstrebeinet”, “Tove ikke subb med beinet”. Og jeg hørte på hva de sa. Og jeg trente videre og videre..
Jeg måtte hvile mye og både sykepleiere og fysioterapeuter var nøye med hvile og “bort med mobilen”. Jeg slet med rom&rettningsproblematikk og følte kun trygghet om begge sengehestene var oppe. For jeg skjønte lite av seng/avstand gulv. Men det nærmet seg utskrivning sykehus og overføring rehabilitering og jeg måtte avvendes fra begge “sengehestene oppe”… Jeg minnes hvor utrolig flinke de var på å gjøre meg trygg uten sengehest…
Det var mange flinke ansatte på denne nevrologiske posten. Jeg minnes også den eldre nevrologen som stadig tok en prat. “Mens du ligger sånn kan du være snill å bevege venstrehånda di ved å lukke og åpne hånda?” Jeg er takknemlig for at han ba meg om det for jeg ble veldig obs på å trene. For på den måten slippe unna ytterligere kontrakturer(stivhet) I dag fungerer venstrehånda helt fint.
Et godt minne er fra en kveld hvor spl. banket på døra mi og spurte om jeg ville ha kveldsmat. Jeg fikk alle måltider servert i seng. Da jeg svarte ja på at jeg ønsket kveldsmat sa hun sporenstreks “gå og hent den selv”! Hun sa så at nå skulle jeg hente meg mat, plassere maten på prekestolen og så skulle hun hente drikke. Hun visste godt hva hun gjorde for hun presset meg på en god måte til å “gjøre ting selv”. Jeg husker jeg litt senere takket henne for at hun presset meg. Etter den episoden ordnet jeg kveldsmat selv og ble mer og mer selvstendig.
Jeg husker også en episode som god. Det var 2-3 dager til utskrivning og en slagsykepleier spurte om jeg ville ha en utfordring. Hvilket jeg ville. Den nevrologiske sengeposten lå i 7.etasjen. “Tove, nå synes jeg du skal gå med prekestolen bort til heisen, ta heisen ned til første etasjen, gå bort til midtblokka. For å huske veien tilbake finner du et punkt du kan huske…Hensikten var å finne veien til kiosken og hun sa jeg kunne kjøpe meg et ukeblad. Hun forsikret meg også om at resepsjonen nede hadde fått beskjed om at jeg var på vei ned og de ville følge med. Jeg fant frem til kiosken og kjøpte meg noen ukeblader. Han i kiosken sa at han også hadde fått beskjed om at jeg var der og han hjalp meg med å betale.. For jeg skjønte ikke helt dette med penger. Med vekslepenger og kvittering ga jeg meg på vei tilbake til avdelingen. Men på veien ut så jeg noen juicebokser som impulsfelt og bestemte meg for å kjøpe en halvliter juice med eple og en med appelsin. Han i kiosken la alt i en pose og jeg fant veien fint tilbake til avdelingen.
Tilbake på avdelingen fikk jeg veldig ros av spl for at jeg hadde klart å finne frem. Og jeg følte enorm mestring. Jeg hadde klart det!! Her var jeg,relativt hjerneskadet, men veien til kiosken fant jeg.
Disse små episodene er fra en tid jeg aldri vil glemme. Jeg ser på min sykehusinnleggelse ved nevrologen som en tøff men god tid. Jeg var dødssyk men ble reddet. Og fikk så masse omsorg for å komme meg på beina igjen.Jeg var hele tiden omgitt av et personale som var utrolig flinke. Jeg hadde selv en bakgrunn fra helsevesenet, har jobbet ca 36 år i forskjellige deler av helsevesenet og mener å inneha god kunnskap og erfaring når jeg hevder at jeg fikk førsteklasses behandling. Nå er det jo også sånn at spesialavdelinger som nevrologisk er godt bemannet da..
Etter den første innleggelsen har jeg vært innlagt samme sykehus flere ganger. Dette pga hjernesykdom og hjerteutredning. Og jeg har alltid blitt så godt behandlet. Jeg har tøff diagnose men tror ikke det er utslagsgivende for at jeg blir godt behandlet. Jeg tror de fleste med alvorlige diagnoser møtes på en skikkelig måte.
Jeg tror at den gode opplevelsen på sykehuset ga meg evne til å tenke positivt. Og det å være blid og takknemlig. Jeg har ingenting å klage over , for meg fungerte Helsevesenet utmerket da jeg ble dødssyk. Jeg mener at det ikke er noe sjakktrekk å klage, i hvert fall ikke om den ikke er berettiget. For det er nå sånn at vi selv har ansvaret for våre liv.
Vi har alle fått livet i gave, det er vårt ansvar å ta godt vare på det.
Å bli reddet tilbake til livet gjør noe med en. I hvert fall gjorde det det med meg. Jeg er så takknemlig for å ha fått livet tilbake. Det har derfor vært min plikt å trene meg tilbake.
Når jeg blogger om trening, er ikke det for å skryte. Jeg blogger om å leve med hjerneskade, er ikke det av interesse kan man la være å lese. Ja, jeg trener mye. Men det er min måte å leve livet på i dag. Om andre slagrammede driter i all trening og tilbringer dagene med å klage så er det deres problem. Å motta melding om “bitch” fordi jeg skriver om trening sier vel mest om han latsabben som ikke gidder trene enn om meg. Man må gjerne drite i trening, men klag ikke da på at du ikke får rehabilitering! Ingen gidder påkoste dyr rehabilitering om man vet at vedkommende ikke fins motivert.
Under all rehabilitering jeg har hatt har jeg hatt samtaler med nevropsykologer/psykolog. De har pratet med … meg, tror det er viktig å få samtaler med fagfolk. For det er både vondt og sjokkerende å få livet helt forandret. Jeg skjønner at noen slagrammede kan føle sinne,frustrasjon,bitterhet,sjalusi,oppgitthet. Men søk da kontakt med fagfolk. Man vet at slagrammede sliter med depresjoner. Depresjon rammer noen.. men slett ikke alle.
Å bli forbanna for at noen får rehabilitering er helt merkelig. Om man selv har stått på enormt med trening, møtt opp på alle treningsøkter på rehabiltering, drevet egentrening på kveldene på rehab, hatt utbytte av rehab, klart målene, og deltatt aktivt og så får NEI til ytterligere rehabilitering ja da er det merkelig. Da kan man få skrike ut sin frustrasjon. Men er man ikke opptatt av å rehabilitere seg så får man godta avslaget.Ingen leker vel butikk!Snakk ikke dritt om helsevesenet om du ikke selv er aktiv. Man får som man fortjener. Det er ikke mulig å kjøpe seg en trent og rehabilitert kropp dessverre, sånn er det bare.
Men sleng ikke dritt til oss som trener/rehabiliterer oss tilbake.Vi som gjør det har også krav på respekt. Det er også sånn at det er billigere for samfunnet at slagrammede trener seg tilbake. For er man rehabilitert sparer man samfunnet for masse penger.
Mange mennesker bruker penger på helse ved å trene, drive med sport, gå turer i fjell og mark osv. Også vi slagrammede må finne oss i å bruke penger på trening. Vi kan faktisk ikke forlange at samfunnet skal betale alt. Han som kalte meg bitch i dag mente at trening på helsestudio skal samfunnet betale! OMG, er det mulig å være så sneversynt…
Det nærmer seg 17 mai og årets høydepunkt for oss korpsnerder. I går var det 8 .mai markering i et strålende vær.
Det var
en merkelig opplevelse å ta på uniformbuksa i går. Da jeg hadde den på sist var den veldig trang.
Diabetesdiagnosen og fullstendig omlegging av kostholdet har gjort at 12-13 kilo er borte. Så i går var buksa altfor stor. Det er da enda godt at jeg sitter i rullestol 17.mai for om jeg skulle marsjert ville buksa vært rundt anklene! Jeg må nok ha mindre bukse etterhvert men kan vente til flere kg har forsvunnet. Fikk også tilbakemelding i går på at jakka er blitt for, men den passer sikkert en god stund til…
Da får jeg avslutte dette litt for lange blogginnlegget. Takk til de som gadd lese… Ha en fin kveld!
