Rett etter utskrivning fra Jeløya Kurbad bar det til Sunnaas sykehus avdeling Nesodden for nevropsykologisk utredning. Her skulle jeg testes for å fastslå omfanget av hjerneskaden. Hjerneblødningen hadde gitt stor skade, midt inni hjernen har jeg en 5cmX2 dødt vev, der blødningen lå og trykket og hvor millioner av celler døde. Så det var ei som gruet seg skikkelig til innleggelsen. Jeg hadde aldri vært på Sunnaas før og ante ingenting om hva som ventet meg.
Og så kom jeg til Sunnaas… Et ikke helt moderne sykehus. Men det første jeg møtte på var en kar som sa “Velkommen til TTT”. Og jeg skjønte ikke hva han mente. TTT= ting tar tid forklarte han. Og dermed gikk det ganske så greit å bli kjent med andre pasienter på Sunnaas.
Jeg fikk også her et team rundt meg; lege, psykolog, sykepleier og fysioterapeut. Jeg skulle kun være her ca 5 dager, til utredningen var gjennomført. Det var flott å komme til Sunnaas, maken til personalet finner man sjelden. De var så ekstremt opptatt av at akkurat jeg skulle ha det bra. Det var lett å bli kjent med de andre innlagte pasientene. Jeg trodde det ville være masse trist å se, det var det ikke. For her har de fleste godt igang med sin rehabilitering.
Jeg måtte igjennom en rekke psykologiske tester. Her testet de hukommelse og oppmerksomhet. De testet nok en del andre ting også. For da epikrisen kom noen uker etterpå var det nokså nedslående og trist lesing. På en rekke områder hadde jeg nedsatt ferdighet.
Men selve oppholdet på Sunnaas var flott. Jeg tror jeg aldri har flirt så mye som på Sunnaas, Jeg har heller aldri lært så masse grisevitser noe sted. Et opphold på Sunnaas sykehus gjør deg godt. Man får mer kunnskap om sin skade og deretter mer innsikt. Etter utredningen på Sunnaas som visste at jeg hadde en alvorlig og omfattende hjerneskade bar det hjem en lengre periode.
Det hadde gått en uke og jeg var nå uten fare. Lege og 2 sykepleiere stod ved senga, jeg skulle mobiliseres opp. Legen sa ifra at nå ville jeg få se hva slaget hadde gjort med meg. Med sykepleier på hver side fikk de meg opp i en slags sittende stilling . Jeg hadde ingen balanse og de satte seg godt inntil meg. Jeg fikk etterhvert informasjon om at hele venstre side var lammet og at jeg skulle trenes opp. Samme dag kom fysioterapeutene tilbake, de hadde vært hos meg hver dag og trent ben og armer mens jeg lå i strengt sengeleie så de kjente jeg. Opp i sittende og så lære å sitte igjen. ” Husk på midtlinja” sa de og minnet meg stadig på at jeg skulle sitte. Kroppen ville over på siden. Men etterhvert mestret jeg å sitte. Så trente jeg på å stå, sitte og stå… Det var trening og atter trening. De var kjempeflinke med meg. Jeg fikk fysioterapi flere ganger om dagen. Lammelser i rygg, venstre ben og sterkt nedsatt funksjon i venstre arm betydde mye trening. Men jeg var fortsatt svært alvorlig syk og måtte hvile mye. Det hadde også oppstått en komplikasjon 4 dager etter hjerneblødningen. Jeg lå med full overvåking og ble en dag vekket av en lege som presenterte seg som hjertespesialist. “Vi har fått beskjed fra overvåkinga om at du har hatt en sirkulasjonsstans på 14 sek. Vi må ta deg ned til hjertelab å legge inn pacemaker”. Pacemakeren ble lagt inn i lysken og hang over sengehesten.Riktig så dekorativt!
Ingen flere komplikasjoner inntraff og jeg var nå godt i gang med trening. Fysioterapeuter og ergoterapeuter jobbet med meg. Nevrolog hadde samtaler med meg.. Jeg var alvorlig skadet. Han spurte om jeg hadde noen spørsmål. Og det hadde jeg: “har jeg blitt hjerneskadet”? Han så meg rett inn i øynene og sa:” Ja, det har du. Vi har allerede sent henvisning til Sunnaas sykehus”. I ettertid har jeg tenkt at det var godt at han var så direkte med meg. For det var mange ting jeg opplevde at jeg ikke lenger mestret. Jeg skjønte ikke lenger klokka. Jeg snakket sakte og slet med å finne ordene. Jeg hadde ingen begrep om dag og natt. Etterhvert klarte jeg å bruke mobiltelefon(høyre hånd fungerte jo). Men jeg kunne ringe til familien lenge før hanen gol….
Etter 3 uker på Fredrikstad sykehus ble jeg utskrevet for direkte overføring til rehabilitering. Det var litt trist å forlate Fredrikstad sykehus og nevrologisk sengepost. For der var det godt å være . De var kjempeflinke med meg!
Jeg ble overført til Jeløy Kurbad. Der var jeg definitivt den aller dårligste. Eneste slagrammet. Stedet drives av Adventistsamfunnet. Jeg hadde det fint på Jeløya. Jeg hadde et team rundt meg med lege, sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut. Jeg hadde ukeplan med alle treningstimene, Og jeg hadde god fremgang. For jeg ble bedre. Dessverre var gjennomsnittsalderen på de andre som var der svært høy. Det var nesten litt sykehjem… De to damene jeg snakket med hadde begge passert 85 år. Senere fikk jeg vite at et sykehjem kjøper plasser der. Det var også lite med aktiviteter. Det var riktignok andakter. Og kvelder med pastoren og kona hans på klavèr.
Jeløya Kurbad serverer ikke kjøtt . Maten er vegetar. Den er god, men siden de aller fleste av oss har et forhold til kjøtt ble det rart med bare vegetar. Selleribiff og rødbet-karbonader er godt det… men vegetar hver eneste dag da. Så kan man jo også stille spørsmål om det er riktig at et sånt sted tvinger på pasientene vegetar, dette er plasser som kommunene betaler for.
Jeg tilbrakte 5 uker på Jeløya Kurbad og begynte etterhvert å lengte hjem. Riktignok hadde jeg det flotteste rommet der, til og med med en liten balkong. Og de ansatte var svært hyggelige. Men jeg hadde hatt god fremgang,gikk nå med rullator/krykke. Og ble utskrevet til Sunnaas sykehus for nevropsykologisk vurdering. En sånn vurdering forteller om hjerneskaden..
De første døgnene husker jeg ikke noe av. Men dette bildet viser kanskje litt av alvoret. Jeg var helt oppblåst i ansiktet. Jeg lå i “strengt sengeleie”. Noen ganger våknet jeg av at de lyste meg i øynene. Jeg lå under full overvåkning og var bundet til mye medisinsk utstyr. En gang i løpet av den første natten ble jeg informert av nevrolog om hva som hadde skjedd. En aneurisme hadde sprukket midt inni hjernen. “Du er rammet av en stor hjerneblødning”. Han sa også at om trykket i hjernen steg måtte de sende meg til Rikshospitalet for operasjon. “Men vi håper at du slipper det, for blødningen ligger vanskelig til og det kan gi komplikasjoner. Så ved å legge deg i strengt sengeleie håper vi hjernens ventrikkelsystem vil tømme blødningen.” Jeg ble liggende flatt i en sykehusseng under stor overvåking en ukes tid. Da jeg våknet helt opp og var stabil ble jeg mobilisert opp i sittende stilling. Etterhvert skjønte jeg litt av skadeomfanget.
For litt mer enn 4 år siden ble jeg rammet av en hjerneblødning som for alltid forandret livet mitt. Det skjedde plutselig, uten noe særlig forhåndsvarsel. Hadde vært på jobb den dagen, husker jeg hadde tidligvakt på sykehjemmet. Jeg jobbet ved en skjermet avdeling,beboerne var rammet av demens.. Tenk om jeg hadde visst at det var absolutt siste dag jeg var på jobb..
Sammen med ungene, som da var 15 og 18 år gamle var vi på kjøpesenteret for noen ærend. Vi kjørte deretter hjem, tenk om jeg hadde visst at det var siste gang jeg kjørte bil. Mann min kom hjem fra jobb og vi lagde middag. Vi hadde gratinert laks med grønnsaker. Vi hadde sen middag, klokken var nærmere 20.00. Jeg merket plutselig et spark mot mitt høyre ben og ba datteren min om ikke å sparke meg. Hun ble sint, sånn sint som 15-åringer kan bli. “Jeg sparker da ikke deg mamma”! Jeg skjønte hun snakket sant og kikket på bena mine. De sparket hverandre og jeg hadde ingen kontroll på de! Jeg husker jeg reiste meg opp og løftet armene opp mot hodet. Men armene ville ikke koordinere. Jeg merket en slags “elektrisk strøm” i hode og fikk sagt til mann min “Ring 113”, det skjer noe i hodet mitt.
Han ringte straks, og ambulansen var her på 5 minutter! Ambulansepersonalet kom inn. Den ene ba meg stå på et ben og løfte hendene til siden”flyver`n”. Men da falt jeg over til siden og de måtte ta i mot meg. De la meg så på båre, trillet meg ut og rett inn i ambulansen. Det gikk for fulle sirener og blåys til sykehus..
