levemedhjerneskade

Rammes man av alvorlig sykdom gjør man mange opplevelser. De opplevelsene kan være gode men også svært vonde. Noe av det vondeste jeg opplevde var når mennesker jeg hadde hatt en kontakt med i jobbsammenheng snudde seg vekk eller gikk omveier når mannen min trillet meg i rullestolen. Dette opplevde jeg en rekke ganger. Det var vondt, men jeg unnskyldte de med at “de vet ikke bedre”.. Det var vondt når tidligere venner og bekjente snudde seg vekk og gikk en annen vei…

Siste julebordet jeg var på med jobben husker jeg at også de som hadde vært lenge sykemeldte ble invitert. Første jula etter hjerneblødningen lå jeg på sengepost nevrologisk avd. svært alvorlig syk. Men året etter hadde jeg vært igjennom omfattende rehabilitering og arbeidsplassen visste at jeg hadde kommet meg. Men ingen invitasjon til julebord kom…
 

Fra samme arbeidsplass opplevde jeg også følgende. Jeg hadde noe fast stilling og noe engasjement. Engasjementstillinger fornyes med kontrakter. Jeg var jo 100 % sykemeldt og i rehabilitering. Engasjementstillingen ble derfor fornyet en gang for 3 mndr. Men ved neste fornyelse av engasjementet ringte sjefen min mann (ikke meg!) og sa at jeg fikk ingen fornyelse siden de regnet med at jeg aldri kom tilbake i jobb! Snakk om empati fra helsepersonell! NAV reagerte med vantro og lurte på om arbeidsplassen ikke visste at NAV betaler for sykemelding over 14 dager. Dessuten hadde jeg opptjent alt av rettigheter etter mange år i arbeid. Dette var vonde opplevelser fordi det gjaldt siste arbeidsplass noensinne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men jeg opplevde også positive ting.  Som en tidligere arbeidsgiver hvor jeg jobbet i 6 år etter å ha vært der som student 

Der har jeg vært invitert både på julebord og sommerfest!

Jeg har også opplevd at mange har sagt de skal komme på besøk. Den første tiden var det kun nærmeste familie som fikk besøke meg. Men etter bedring kunne jeg ta i mot flere. Besøk er trivelig og en koselig avbrekk i en hverdag som da bestod av trening,trening og atter trening. Men jeg undres over de som ringte eller sendt sms om at de ville komme på besøk men aldri dukket opp! En sendte faktisk beskjed 3 ganger, men dukket ikke opp. Jeg vil aldri slutte og undres over hvorfor folk gjør sånt… Jeg nekter å tro at det skyldes ondskapsfullhet. De vet vel ikke bedre. Men noe har jeg lært; alvorlig sykdom gir god anledning for en kraftig opprydding på vennelista!

I den første fasen hvor fysioterapeuter jobbet med meg flere ganger daglig var det en som spurte om jeg hadde en hobby. Jeg husket lite, men kom så på at jeg hadde spilt klarinett og vært korpsjente i mange år. Den ene fysioterapeuten spurte så om det var mulig at jeg kunne ha klarinettspilling som et mål å trene mot. Jeg svarte nei for akkurat da kunne jeg ikke sitte,gå eller holde en kopp i venstre hånd…

Det gikk 1 1/2 år før tanken om klarinettspilling dukket opp. Og den slapp ikke taket. Jeg prøvde ikke å spille, trodde ikke jeg ville klare å sette den sammen engang. Men jeg sendte en mail til korpsleder, fortalte litt om meg selv og at jeg hadde hatt en stor hjerneblødning og satt i rullestol. Men at jeg hadde lyst til å prøve å spille i korps igjen. Var det mulig at jeg kunne… Da jeg sendte mailen regnet jeg mer at jeg aldri ville få svar. Men svar kom veldig fort! 

Etter noen uker var jeg med på første konsert og noen måneder senere med på nyttårskonsert!

Nå er jeg med på alt korpset stiller opp på. Og jeg har det gøy! Det har gitt meg et nytt liv. Den beste rehabilieringa jeg kan ha. Jeg sliter fortsatt med konsentrasjonen og faller i blant ut av hvor vi er … Men de andre er kjempeflinke til å hjelpe meg inn ved å peke på nota.. Kognitivt har jeg hatt stor framgang etter at jeg startet å spille igjen. Sunnaas oppsummerte siste innleggelse med at: “Du har kommet deg veldig kognitivt og du har god innsikt i situasjonen din”.

Jeg har blitt møtt med enorm inkludering i korpset. Gode samtaler, fleip, rullestoldansing (jo, på en fest tok gutta i korpset meg med på det) ukentlig øvelser og ekstraøvelser, seminar, mesterskapsspilling,17.mai og korpstur.. 

Ja, livet mitt handler aller mest om å bli inkludert! Takk til alle dere som er der for meg!

Når  man rammes plutselig av alvorlig sykdom blir selvsagt livet annerledes. Alvorlig sykdom rammer ikke bare èn selv men også den nærmeste familien.Det er nesten sånn at språket og ordforrådet endrer seg.

I mitt tilfelle hvor det handlet om en stor hjerneblødning ble nye ord nesten vanlige å bruke. Ord som “slag,slagrammet,hjerneblødning,aneurisme,rehabilitering,nevrolgi,nevropsykologi osv.. Disse ordene var det nødvendig å stifte bekjentskap med. For sykdommen hadde rammet,brått og brutalt.

Og man var syk,ikke bare litt syk heller,men alvorlig og nesten dødssyk. Men etter hvert ble man stabil og medisinsk utstyr ble koblet fra. Man var forsatt syk,men ikke såååå syk. Man fikk sitte oppe i en lenestol og familien fikk trille meg i rullestol ned i kafèterian. 
 Det ble opptrening og rehabilitering ved de beste stedene . Man kom etterhvert på mestringskurs hvor man lærte mye om sykdommen.Jeg fikk tips om å melde meg inn i slagforening. Og det finnes to.. Jeg ante ikke hvem av de som var best og meldte meg inn i begge! 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Slagforeninger er noe merkelige greier.På den ene siden sitter de med en del kunnskap og er uten tvil viktig for en del slagrammede.De aller fleste mennesker kan lite eller ingenting om slag når det rammer..

På den annen side har jeg aldri møtt på så mye sykdomsprat noe sted. Min erfaring med slagforeninger er at medlemsmøter inneholdt prat om sykdom, sykdom og atter  sykdom. Etter 2 år som medlem kuttet jeg ut. Jeg ville ha tilbake det gamle livet mitt uten sykdomsfokus.

I dag klarer  jeg meg fint uten sykdomspratet. Og sykdomsfokuset.For jeg er ikke syk . Jeg er alvorlig skadet og det kommer jeg til å være resten av livet.Helsa mi er utmerket,blodtrykket likeså. Jeg er under god kontroll fra dyktig lege. Jeg må være forsiktig med å pådra meg infeksjoner for de kan i verste tilfelle gi tilbakefall av pareser. Jeg må også være obs på hodepine…Men bortsett fra det er formen upåklagelig.

Slagrammet er jeg… og det vil jeg også alltid være. Men slagpasient er jeg ikke! Tror det er det teiteste ordet man kan bruke. For en slagrammet er ingen slagpasient! Slagpasient var  da man lå på sykehuset alvorlig syk…

Da livet ble endret for 4 år siden ble klart at rullestol var nødvendig. Jeg har 2 elektriske rullestoler,1 manuell rullestol og 1 arbeidsstol. Den ene elektriske rullestolen er av typen Minicrosser og har en hastighet på 11 km/t. Den kan gå 5 mil før den må lades. Den andre elektriske rullestolen er en inne/utestol og har også en topphastighet på 11km/t.Den kan gå 32 km før den må lades. 

Utenfor inngangen har jeg rampe. Den er omfattende for den har svingradius sånn at jeg kan snu rullestolen. Men rampa er fint laget og ser pen ut.Mann min har montert på 4 blomsterkasser rundt om på rampa. I fjor hadde  jeg masse blomster i de kassene. Selve rampa er også så stor at jeg har mulighet til å ha krukker med blomster der. Det gir fine muligheter for meg til å være aktiv om sommeren!

Men i den vanlige hverdagen har jeg måtte gå til innkjøp av hjelpemidler. Jeg har BPA som er tilgjengelig noen timer hver dag og hun er flink med meg. Hendene mine har nedsatt koordinasjon og jeg har måtte kjøpe inn noen hjelpemidler sånn at jeg kan være med på matlaging. 

Når det gjelder hjelpemidler så var det før sånn at hjelpemiddelsentralen lånte ut nødvendige hjelpemidler. Den ordningen er forlengst avviklet og man må kjøpe inn disse hjelpemidlene selv. Det betyr høye priser fordi “Enklere Liv” nå er alene om importen og de vet å ta seg betalt!

Jeg har kjøpt inn bestikk..

Skreller til gulrøtter og poteter

Batteridrevet boksåpner

Løk-kutter. Denne kjøpte jeg på Tuppeware og den egner seg godt til løk,hvitløk og urter. Jeg har også brukt den til mandler og den fungerer utmerket til det!

Støttehåndtak med vakuumfeste fikk jeg tak i på “Enklere liv”. De kostet kr 199 pr stk. Fordelen med disse er at man ikke trenger bore i flisene!

Mitt råd er at man snakker med sin ergoterapeut om man trenger hjelpemidler. Ergoterapeutene har god oversikt over markedet for hjelpemidler.

Jeg ble alvorlig skadet etter hjerneblødningen. Og jeg har hatt ekstremt mye rehabilitering i over 4 år. Jeg er heldig som er norsk og bor i et land  som har muligheten til å gi så mye rehabilitering.

Men selv om jeg har fått mye rehabilitering så har det vært jeg som har stått på og trent.Og jeg har kommet langt. Daglige treningsdoser vil alltid gi fremgang. I 4 år har fysioterapi,trening i varmtvannsbasseng og helsestudio vært en naturlig del i livet mitt. Jeg overlevde og må trene for  og spise sunt sånn at jeg prøver å holde nye slag unna. Jeg har hatt 2 slag hvor det siste holdt på å ta livet av meg.

Jeg ser på alt jeg gjør som trening. Men trening må være lystbetont også. Og  når jeg skal trene hendene som sliter med koordinering baker jeg!
Jeg baker når det er anledninger for det. Bollebaking er fin trening.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Før jeg ble skadet bakte jeg lite til jul. Sammen med ungene ble det pepperkaker . Men etter hjerneblødningen har jeg blitt flink med julebaksten. 
Serinakaker

Pepperkaker

Julebakst er fin trening!

Jeg har prøvd meg på å lage klippekrans..

Og marsipankake…

Alt jeg prøver meg på blir ikke alltid lekkert,men det er fin trening!

Å komme til Sunnaas gjør godt.

Senfaserehabilitering er for de som har levd med sin hjerneskade en stund. Rehabiliteringen tar sikte på å legge tilrette for at deltakerne kan få utviklet sitt potensial så langt det er mulig.

Vi var en fin gruppe på 7 personer,omtrent i samme alder. Det gis mye teori om hjernens funksjon og følgevirkningene av skade. Undervisning foregår fra 8.20-15.30. Masse nyttige temaer.  Noe av det koseligste med sånne opphold er når deltagerne samles til måltider…
Lunsjen på Sunnaas er bra!

Rommet mitt….
 Om ettermiddagen var det fysisk fostring (!) om man ønsket det. Sunnaas har fin fysiosal og 2  bassenger. Et basseng som holder 28 grader og et varmtsvannsbasseng  med 34 grader. Ved dette oppholdet trente jeg veldig mye i basseng.

Om kveldene var det mulig å være med på aktiviteter om man ønsket det. Ingen tvang da. Men jeg som aldri har bedrevet noe håndverk tenkte som så :”Nå skal jeg gjøre ting jeg absolutt ikke kan”. Og var med på silkemaling

Det ble nøkkelringer og kort

Og jeg prøvde meg på keramikk!

Gruppa dro på dagstur til Drøbak

Vi hadde planlagt Oscarsborg ,men båten kunne ikke ta elektrisk rullestol. Så jeg og ei til i gruppa tenkte det var ok og vi ble igjen i Drøbak,mer tid til shopping! Må opplyse om at også en sykepleier ble igjen med oss. Vi dro til et litt spesielt konditori for varm sjokolade og kake…

Vi lagde et tullebilde om at jeg ikke kom inn der grunnet trapper og ble sittende igjen ute alene

Selvsagt var jeg inne der,fikk hjelp!

Vi var en tur på Nissehuset ,mye fint å kjøpe der! Og hele gruppa og personalet avslutta dagen i Drøbak med pizza på Peppez!

En uke av oppholdet var satt av til å jobbe med prosjektoppgave. Vi var spente på temaet for oppgaven. Tema var “veien videre”… Og om vi var litt usikre i starten på hvordan vi skulle gripe an oppgaven så ble det et flott samarbeide og et fint prosjekt. Vi hadde jo på forskjellige måter og nivåer kommet et stykke på veien videre. 

For meg startet veien videre da jeg våknet opp på nevrologisk avdeling og etter hvert skjønte at livet ville aldri bli som før. Og sakte men sikkert la jeg føring for en vei videre med meningsfylt innhold. Jeg skylder en stor takk til alle de som har hjulpet meg i gang videre. Her er litt av min vei videre
Jeg spiller klarinett i janitsjar`n

Og jeg er med i NHF…
 Med NHF i bystyresalen Askim…
 

Så jeg er godt i gang med veien videre. Man kan et fint liv selv med stor skade. Skaden min vil kreve flere innleggelser både ved Sunnaas og andre sykehus. Men jeg er optimistisk… Det gjelder å møte verden med god innsikt og godt humør. Som en nevropsykolog sa til meg:” Tove, du har en sterk psyke. Jeg tror du helt bevisst skyver alt det negative med å ha fått et så stort slag unna for å kunne fokusere på det positive”. Har man fått livet tilbake må man leve det!

På Facebook vant jeg en tur til København i konkurransen “Spinnvill”.  Fant ut at jeg ville benytte meg av premien og ringte DFDS og bestilte tur. Det gikk greit men jeg måtte betale gebyr (298 kr) for å ha HC-lugar. Da jeg bemerket at det var merkelig at man må betale for et handikap var svaret at DFDS seiler i internasjonalt farvann og da trengte de ikke følge norske lover! 

Jeg møtte opp på kaia i god tid med elektrisk rullestol og en liten hendig koffert på fanget. Perfekt for å ha med på svipptur. I innsjekkinga fikk jeg beskjed om at heisen dessverre var ødelagt.  Men dette løste de ved at 2 menn kom og holdt godt i rullestolen på rullebåndet. Vel om bord i båten kom jeg meg til HC-lugaren. Den lugaren var mindre lekker. Tror ikke den kan ha vært pusset opp i det hele tatt… Veggene hadde en litt sykelig gulfarge,bordet hadde noen mindre kledelige sigarettbrennmerker. Senga var lav og lite egnet for en med handikap. Lugaren var  i L-fasong og det var nesten håpløst å få snudd rullestolen inne på lugaren. Men ved å åpne do-døra fikk jeg snudd. Noen svingradius fantes ikke. Det var heller ikke montert automatiske døråpnere på inngangsdør og WC-dør.  Kort sagt ,helt håpløst å reise alene på den båten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men det som er bra på båten er et serviceminded personale som er veldig flinke med å legge tilrette. Buffetrestauranten er nyoppusset og flott.  
Maten er bra.

Det går shuttlebuss fra kai og inn til Kongens Nytorv. Denne kan ta en rullestol. Men sjåføren har mer enn nok med å ta seg av alle som kommer på så det lønner seg å ha med assistent til å hjelpe til med rampe.

Om man vil ta seg en rusletur på Strøget er nok universel utforming et ukjent begrep. Alle butikkene har trapper,bortsett fra en Levisbutikk.

Og Levis…

Jeg opplevde det som vanskelig å reise alene til København. Men folk flest er er hyggelige og hjelper mer enn gjerne til. Men så er det det med å være selvstendig ….

Å reise til Kiel opplevde jeg som mye lettere. Billettbestilling kan foregå på nett men skal man ha HC-lugar må man ringe inn bestilling. Colorline tar ikke gebyr for HC-lugar. Disse lugarene er fine og på 13.7 kvadratmeter. Man kan velge mellom lugar med promenadeutsikt eller havutsikt. Lugarene er rullestolvennlige med bredere inngangsdør og større bad enn andre lugarer. Lugaren har automatisk døråpner. Det er plass til en ledsager på lugaren,samt at det er tillat med førerhund/servicehund.

Båten er helt lagt tilrette og har mottat pris for at den er universelt utformet. Det er lett å være rullestolbruker på Colorline.  Restauranter og show lounge har reserverte passer for rullestol. 

Det er lett å komme seg opp på dekk og er det sol anbefales soldekket!

Mine erfaringer på båt som rullestolbruker : reis  til Kiel!

I fjor sommer dro vi til Krakow med elektrisk rullestol. Vi har vært der før med manuell rullestol og fant da ut at  det er enklere med den elektriske. Krakow er godt tilrettelagt for rullestol.

Fløy med Norwegian til Krakow,jeg fikk god assistanse både på Gardermoen og i Krakow. Fra flyplassen til hotellet hadde vi forhåndsbestilt HC-taxi. Sjåføren ventet på oss i ankomsthallen med en plakat med navnet mitt på!  

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Han plasserte meg trygt i bilen og turen inn til Krakow tar ca 30 min. Prisen var sammenlignet  med norske priser svært billig,kun 200 kr! Vi bodde på Hotel Sheraton,et 5-stjerners hotel like ved Wawel-slottet. Hotellet var universelt utformet,til og med egen innsjekking for rullestolbrukere.
Hotellet er svært flott og et veldig hyggelig personale som var veldig behjelpelige. Veldig internasjonal atmosfære.
Krakow er et eldorado for shopping,det er vanvittig billig . Både shopping og restaurantbesøk er billig.Hotellet hadde et flott bassengområde og det måtte jeg prøve.

Fra hotellet til sentrum var der kort vei. Vi måtte gjennom en park.

Vi dro til Kaznierz,jødekvartalet hvor grusomme handlinger skjedde under 2.verdenskrig.

Mann min! Vi er på en av uterestaurantene i Kazmierz og vi smakte på rødbetsuppe.Veldig godt!

Vi var med på en sightseeingbuss rundt i Kazmierz og dette bilde viser Schindlers fabrikk.

bilder som følger er fra samme område. Spesielt å være der..

Vi gikk langs elva tilbake til sentrum

Mariakirken

og Markedsplassen!

Markedsplassen på kveldstid!

Vi spiste middag både på hotellet og  og dessertene var gode! Veldig koselig å spise ute om kvelden,utallige uterestauranter.

Fra hotellet:

Min manns frokost…

Her har jeg vist noen bilder fra Krakow som var et greit sted å reise med elektrisk rullestol. Overalt kom jeg fram med rullestol. Jeg prøvde ikke bytrikken.Men så at de er tilrettelagt for rullestol. Noen restauranter i sentrum har trapper,da valgte vi i stedet uterestauranter. Kelnerne er veldig i møtekommende og et sted ryddet de et helt bord for at jeg skule få plass. Krakow  er en universitetsby ,her snakker alle engelsk. Krakow kan absolutt anbefales til både gående og oss i rullestol!

En sånn ambulanse var det som hentet meg da jeg be rammet av hjerneblødning for ca 4 år siden. Det var desember,kaldt og ved 20-tida. Selv om jeg bor på bygda tok det kun 5 minutter før ambulansen svingte inn foran huset vårt. Jeg ble kjapt trillet inni bilen og de startet å kjøre. Før de så stoppet motoren..”vi må ta blodtrykket,derfor stoppet vi.Det må være stille”. Han som holdt på med meg sa ingenting da blodtrykket var tatt. Han ga meg oksygen og medisiner. Han jobbet stille men var nøye med å informere. “Mannen din ba oss kjøre deg til Ullevål sykehus men vi trenger å komme litt fort til sykehuset så vi kjører til Fredrikstad.Det vil ta en time”.  Det var mørkt ute og gjennom tak-luka så jeg blålyset. Jeg kunne også høre sirene noe svakt. Jeg skjønte det var alvorlig fatt med meg. Og bedre ble det ikke da jeg hørte kommunikasjon som foregikk. Han sa ” antar det er cerebralt”. 

Da skjønte jeg at jeg var veldig syk og at jeg kunne dø. Tankene var kaos. Dø? Nei det ville jeg ikke. Jeg sa til han:”jeg vil ikke dø”. Han svarte ikke. Men så tok han hånda mi  og sa “du er i trygge hender”! Jeg husker jeg tenkte på barna mine,at jeg ikke ville dø fra de. Og jeg husker en tanke jeg hadde. “Det er brutalt å dø fra barna sine uten å ha få tatt farvel”. 

Jeg må ha vært borte en periode for da jeg våknet igjen var jeg fremdeles i ambulansen. Men nå hørte jeg at sirenen ble slått av og da visste jeg(jobbet masse i helsevesenet) at vi nærmet oss sykehuset. Joda,døra ble åpnet og inn i mottak det bar. Der var det stille og jeg tror de alle var kledd i hvitt. Dette er jeg ikke helt sikker på for tidligere erfaring med mottak er det  jeg har sett på amerikanske sykehusserier.Og der er det action! Men her ved mottaket Fredrikstad sykehus var det helt stille. Jeg aner heller ikke om jeg var ut/inn av en slags koma  eller om jeg faktisk befant meg i en slags nær-døden situasjon. For jeg husker lite før jeg langt senere på kvelden våknet opp og oppdaget at noen hadde kledd av meg.Jeg var i ført sykehusskjørte som var åpen og med masse medisinsk utstyr. Jeg husker også en episode hvor mann min og begge barna kom inn til meg og jeg så at de hadde grått. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Da jeg våknet opp igjen var det lyst ute. Og det var rart å våkne opp. Jeg husker jeg tenkte “jeg lever” !

Jeg overlevde en stor hjerneblødning. Men selv om den har gjort meg alvorlig skadet er jeg svært takknemlig over  å ha fått livet tilbake. Jeg er humanetiker,tror ikke på noen Gud. Men jeg har opplevd at i en sånn presset situasjon som jeg var i må jeg innrømme at  i ambulansen ,et sted på vei i retning Rakkestad ,ba jeg en bønn om å få overleve og å se igjen barna mine. Jeg har jobbet mange år i helsevesenet,jeg har sett mange mennesker dø. Og det har ikke skremt meg. Så døden er jeg ikke redd. Og om det nå var Gud eller dyktige leger som reddet livet mitt så spiller ikke det noen rolle. Jeg lever og jeg har et fint liv!

NB: Sjansen får å dø  av hjerneblødning er over 50 %…

Høsten 2012 ble jeg innlagt KRESS, 
KRESS betyr Kognitiv Rehabilitering Enhet ved Sunnaas Sykehus. En avdeling som gir behandling for kognitive vansker, De som kommer til KRESS har skader etter hjerneslag,hjernesvultser og andre nevrologiske sykdommer. Før jeg ble innlagt  var jeg der for samtale med nevropsykolog.Det var innlysende at jeg slet aller mest med hukommelsen. Og jeg ble klarert for et Hukommelseopphold ved KRESS. Deretter brukte de noe tid på å sette sammen til en passende gruppe. 

Jeg vil fortelle hva kognitive vansker etter erhvervet hjerneskade er. Det er skader som er påført da hjernen har blitt utsatt for  f eks lite surstoff sånn at hjerneceller har dødd.Blodet fører med seg surstoff og når en blodåre sprekker( som ved hjerneblødning) får ikke hjernen nok surstoff. Og man blir påført hjerneskade. Det må ikke forveksles med Alzheimer. Alzheimmer er en demenssykdom som riktignok har kognitive vansker ,men man kan godt ha kognitive vansker uten å ha Alzheimer!

Jeg ble plassert i en gruppe på 6 personer; 5 menn og meg! Vi hadde et team bestående av lege,psykolog,sykepleier og ergoterapeut. Oppholdet varte i 4 uker og var lagt opp som en slags arbeidsdag fra 8.30-15.30. Vi hadde mye teori om hjernen,masse forelesninger og fysisk fostring!
Jeg trente mye i fysio-salen på ettermiddagen og klarte etterhvert 140 kg i benpress! Stolt da jeg klarte det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi måtte holde rommene i orden selv og sengetøyskift en gang i uka hørte med. For meg som har nedsatt funksjon i venstre side og problemer med å koordinere hendene var det utfordrene å få på sengetøyet. Sånn kunne det ende:
Men hjelpen var ikke langt unna og sykepleier kom meg til unnsetning.

Vi lærte mye mestring av hukommelsen og en metode for var Cog.med. En metode utviklet ved Rikshospitallet og Karolinska Sjukhuset i Stockholm. Man knyttes opp mot nettet og utfører 25 ganger et program varer ca 40 minnutter. Masse fine oppgaver.
Jeg gjennomførte dette programmet 3 ganger før jeg merket at det hjalp.  Vi lærte også en del teknikker som gjør det lettere å huske. Oppholdet på KRESS var flott  og vi ble en fin gjeng! Etter dette oppholdet var jeg hjemme ca 2 år før det igjen ble innleggelse ved  Sunnaas sykehus. Da ved PVO 4 og Senfase-rehabilitering!

Utskrevet fra Sunnaas til hjemmet! Det var rart å komme hjem og litt til følelsen av å “klare seg selv”. Kommunen hadde vært her med hjelpemidler. Mann min tok ut ferie  for jeg var for dårlig til helt å være alene. Og sønn og datter var flinke til å hjelpe til. Det var en del som måtte ordnes,bl a fysioterapi. Jeg hadde fått med meg rekvisisjon til fysioterapi og bassengtrening . Fysioterapi ble ordnet men bassengtrening var det verre med.. Så jeg trente ved Østfoldbadet,mann min var med og hjalp meg.

Juni/juli 2011 fikk jeg rehabilitering ved Catosenteret.
Catosenteret ligger i Son. Det er et flott sted,nokså moderne og rommene er fine. Da jeg fikk plass der ringte en ansatt meg og sa:”Her er gjennomsnittsalderen på de som får opphold her ca 40 år,så her er det mye moro”! Jeg fikk også her et team rundt meg med sykepleier,fysioterapeut og ergoterapeut. Det var som damen hadde sagt,mange unge mennesker der. Mange skadet etter bilulykker,noe hjerneslag og og andre  alvorlige sykdommer.Men det var mye moro og muntert prat.Men også rom for den gode samtalen.Noen av ungdommen jeg ble kjent med der har jeg på Facebook og kan følge med på hvordan de har det.

Det var mye fysisk trening på Catosenteret.
På timeplanen sto det en dag “klatreveggen”, og opp måtte jeg. Jeg hadde også timer med ergoterapeut hvor vi laget mat. Jeg fant meg godt til rette på Catosenteret, men slet veldig med å finne fram. Etter 4 uker på Catosenteret fant jeg fremdeles ikke veien fra rommet mitt og til ergoterapien. Ved utskrivningssamtalen var de åpne mot meg og sa at jeg neppe ville klare å komme tilbake i arbeid,hjerneskaden var for stor. Men de påpekte også at jeg hadde mange ressurser. Og etter noe tid hjemme bar det videre til Sunnaas og KRESS.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen