Jeg har valgt å avslutte bloggen, Delvis fordi blogging er helt ut og det krever mye å holde en blogg aktiv.
Jeg ønsker ikke lenger å utlevere meg selv.
Dog vil jeg si at bloggen har vært nyttig for meg etter at jeg ble så alvorlig skadet etter en hjerneblødning for snart 12 år siden. Den har hjulpet meg til å bli bedre til å skrive og har gitt meg mer datakunnskaper.
Og så var vi i Tromsø, bodde på Clarion hotell Tromsø Aurora. Der bodde vi noen dager og det var et veldig bra hotell. Inkludert i prisen var det både frokost, fika og kveldsmat. Og for en liten avgift kunne man ta i bruk boblebassenget på taket av hotellet. Litt spesielt å sitte der og skue over Tromsø og Ishavskatedralen.
Tromsø domkirke
Kåfjord Troms
Kåfjord Troms
Kåfjord Troms
Nordlyskatedralen Alta
Og så startet vi på ferden over Finnmarksvidda. Det var massevis av reinsdyr…
Finnland!
Levajok fjellstue for en vaffel…
I Karasjok var det lekre strender
Tana Bru!
Disse vakringene traff vi på i Neiden
Sametinget!
Og så kom vi til Kirkenes. Kirkenes var gøy å se. Og Kirkenes var også målet for turen vår. Kirkenes og Grense Jakobselv. Jeg har alltid hatt et ønske om å se russergrensa. Og i Kirkenes opplevde jeg litt Russland. En del skilting foregår også på russisk.
Frigjøringsmonumentet
Vi bodde på Scandic Kirkenes noen dager og besøkte familie og sightseeing. Vi dro til Grense Jakobselv
Russland!
Vi kom i snakk med militært personell som kontrollerer på grensa. De fortalte om lite men grei kontakt med russerne. Vi kunne fotografere men ikke ta bilde av russere eller russiske kjøretøy. De stolpene på bildet er grensestolper.
I Kirkenes var vi også innom Surf`n Turf. En helt utrolig flott og koselig restaurant. Kelneren var så hyggelig og pratet masse . Mann min og jeg kunne ikke bli enige om hvor kelneren var fra, han pratet med litt brytning. Jeg mente Russland og mannen min mente Finnland. Ingen av oss hadde rett, kelneren var litauer!
Forretten var laks
hovedrett var hvalbiff
Torhop Finnmark kommune
Porsangerfjorden
Og så var vi på Nordkapp!
Svært spektakulært å være på Nordkapp. Nå har jeg vært der liksom! vil se litt annerledes neste gang jeg ser 71 grader nord…
Etter å ha vært på Nordkapp startet vi hjemreisen. Noen dager og hotellovernattinger og så var vi i Narvik, Vi tok inn på Scandic Narvik. Et helt utrolig fint hotell med sine 15 etasjer hvor vi fikk rom i 15.
Ferja Skarberget-Bognes..
Dette var turen vår til Nord-Norge 2021! Resten av turen tok vi litt mer ro og var bl a innom familie i Trondheim.
Vi er kjempefornøyde med turen vår. Vi hadde stort sett pent vær.
Vi hadde planer om å overnatte i campinghytter skrev jeg i starten på blogginnlegget. Men det ble ingen overnatting i campinghytte, Delvis fordi det var veldig lett å booke hotell mens vi reiste rundt, En del hotellopphold var også booket tidlig. Hvorfor vi valgte hotell henger litt sammen med at jeg er nokså funkis og det er enklest for meg med hotell. Det er enkelt og greit å starte dagen med dusj og hotellfrokost. Det er greit å ha litt komfort.
Vi brukte mest hotellkjedene Scandic, og Clarion. Her må jeg nok trekke frem Clarion som en absolutt favoritt.
Vi valgte som opplyst første overnatting på luksushotellet Brittania i Trondheim. Vår erfaring er at det var dumt å starte med et sånt luksushotell, vi burde avsluttet turen vår på det hotellet. Hvorfor? Fordi vi ble litt kravstore!
Så har jeg fått flere spørsmål om hvorfor vi ikke fløy til Bodø og leide bil derfra. Tja det ble aldri overveid engang. Når man er såpass handikappet som meg er det godt med bil. Det er ikke enkelt for meg med buss til flyplasser og flybytte flere ganger. Med bil har jeg det bekvemt. Vi kan kjøre nært steder jeg ønsker å se , steder jeg ønsker å fotografere, Vi kan kjøre nesten bort til badeplasser jeg ønsker å prøve.
Fly forurenser, det gjør også bil. Men jeg tror en hybridbil forurenser svært lite sammenlignet med fly. Så jeg har ingen dårlig samvittighet for å ha brukt bil som fremkomstmiddel. Bilen fikk meg frem til steder jeg trodde jeg aldri skulle få se.
Budsjettet vårt var på 110 000 kr. Det brukte vi ikke opp. Turen kostet oss 75 000 kr og da har vi levd svært godt. Vi har brukt penger på bensin, hoteller, sightseeing, lunsjer og middager. Hver kveld spiste vi på restaurant. Vi spiste stort sett fisk, det gjør man når man er nordpå. Klær og souvenirer vi handlet på turen betalte vi av private midler. Så det er ikke medregnet i budsjettet.
Bilder som er lagt ut på bloggen er bare en ørliten del av alle bildene vi har tatt. Vi har også vært på mer sightseeing, flere hoteller og besøkt flere byer enn det som er nevnt, man trenger ikke legge ut alt…
Dette var Norgesferien vår under Korona. En veldig fin tur. Vil vi gjenta det? Mulig vi gjør det, om et par år kanskje, Men vi kjører ikke en gang til helt til Kirkenes og Grense Jakobselv. Det er rett og slett for langt. vi hadde kalkulert med 600 mil og vi kjørte 670 mil. Det ble litt mer kjøring i Lofoten enn planlagt. Men takk til familie som tok oss i mot og guidet oss rundt på flotte steder. Det var bare så koselig å treffe masse familie av mannen min. Neste år tenker vi litt rorbuferie og kanskje en sydentur, Men opplevelsene fra årets tur vil vi huske godt. Det var bare en helt utrolig flott og fin tur!
Fjorårets ferie tilbrakte vi hjemme pga Korona. Så i år bestemte vi oss for skikkelig Norgesferie. Reiseruta var lang og ville ta ca 4 uker. Ca 600 mil å tilbakelegge og ruta var som følgende. Fra Indre Østfold -Trondheim- Bodø- Lofoten- Tromsø- Alta-Karasjok- Kirkenes- Grense Jakobselv-Tana- Honningsvåg- Nordkapp- Narvik -Trondheim og hjem
Vi gjorde mange forberedelser før vi dro. Bl a innkjøp av en ny bil, en Toyota Hybrid. Og vi kjøpte inn utstyr for denne drømmereisen. For jeg må jo innrømme at da vi startet å planlegge tenkte vi innkvartering bl annet i campinghytter. Så dyner, puter, varme tepper, campingstoler og bord ble kjøpt inn. Og en stor plastboks med lokk hvor vi pakket ned engangstallerkner,glass og bestikk. Vi kjøpte inn rikelig med myggsprayer og myggstifter. Vi pakket ned knekkebrød og hermetikk…
Vi satte opp budsjett for turen, 110 000 kr. Det mente vi var godt beregnet og at vi ville leve bra med budsjettet,
Så kom dagen for avreise, lørdag 19 juni. Vi hadde planer om å reise kl 5 om morgenen, men siden vi våknet tidlig dro vi kl 4 i et voldsomt regnvær…
Første mål på reisen ble ærverdige Brittania Hotel i Trondheim. Der hadde vi forhåndsbestilt i god tid. Hotellet er et luksushotell og så kan man lure på hvorfor man tar inn på et slikt hotel. Har ingen god forklaring, annet en at det må oppleves! Det er dyrt, vi betalte kr 4300 for en natt men det er verdt prisen. “Once in a lifetime” !
Nå kan jeg gjøre det helt klart, vi reiste ikke med planen om en lavbudsjett-tur. Vi visste turen ville koste penger. Jeg har mistet noe av det kjæreste i livet nemlig mamma. Jeg har arvet masse, og jeg har hele tiden tenkt sånn at pengene må brukes på en sånn måte at mamma ville likt det. Så en Norgesferie er jeg nokså overbevist om at hun ville likt. Mamma likte Nord-Norge.
Her er bilen som er med i tv-serien!
Kvelden i Trondheim tilbrakte vi med familie og vi spiste middag i Tyholtårnet.
Her spiste vi frokost, i selveste Speilsalen!
Det var en utrolig flott frokost.
Med omelett-kokk!
Litt trist å reise fra det flotte hotellet, men jeg fikk da bilde med noen av de fra TV-serien!
Så dro vi videre ….
Og under all bilkjøringa som var mange mil ble det marsj etter marsj!
Vi kjørte nå nordover..
og passerte dette kjennemerket
Fra Nord-Trøndelag og til Nordland..
Laksforsen!
Og vi spiste nydelig laks på Trofors Tourist Cafe
Polarsirkelen!
Polarsirkelen var passert og vi kjørte i retning Bodø
I Bodø tok vi inn på Scandic Bodø. Her opplevde vi problemer med parkering. Siden jeg er nokså funkis var vi avhengig av å få parkert, Scandic Hotel hadde lite med plasser så etter 1 døgn der booket vi oss ut og deretter inn på Radisson Blu Bodø. Vi har vært der før og visste av det var bra, Så det ble 4 flotte døgn på det hotellet.
Radisson Blu Bodø, et kjempeflott hotell
Her fra Bodø Havn
Bodø er en koselig by med flere gode restauranter, To kvelder spiste vi på Bjørk!
Vi var på besøk hos kjente og vi dro på litt sightseeing bl a til Norsk Luftfartsmuseum,
Vi var på Saltstraumen og gubben spiste Møsbrømlefse….
Vi feiret Santhans i Geitvågen
Saltstraumen
Etter noen dager i Bodø dro vi videre med ferge til Moskenes og Lofoten. Turen tok ca 3 t og 15 minutter og vi hadde nokså dårlig vær på overfarten.
Vi kom til Stamsund og hadde booket inn på Live Lofoten. For 5 overnattinger betalte vi 11 500 kr og det var bare veldig dårlig hotell. Overpriset , dårlige rom og dårlig frokost. Attpåtil var været nokså dårlig. Men vi brukte dagene til å besøke familie og sightseeing. For Lofoten er spektakulær og vakker. Det kan liksom ikke sammenlignes med andre steder nordpå. Det er unikt . Og det må oppleves!
Svært lenge siden jeg har blogget. Har egentlig planlagt lenge å legge ned hele bloggen siden blogg nok er noe som er på vei ut. Flere og flere bloggere legger ned for i stedet bruke andre sosiale medier. Instagram f eks , hvor man slipper føle på presset om å skrive for mye om f eks privatlivet. Har ikke blogget siden september…… Så kom etter hvert november og siden den gang har det vært en litt vanskelig tid for meg. Mamma , det fineste menneske jeg noen gang har kjent hadde blitt syk. Og det som først ikke var mer enn litt blodfattig visste seg å være mye mye verre. Hun ble innlagt gastro Ullevål og utredning viste kreft med spredning. På kreftavdelingen ble det bestemt at hun skulle ha strålebehandling. Hun fikk være hjemme noen dager og vi døtrene byttet på å være der. Noe tid var mamma alene og da hadde vi hyppig telefonkontakt. Så kom 3 november og ganske tidlig på formiddagen ringte søsteren min, hun lurte på om jeg hadde hatt kontakt med mamma. Nei, det hadde jeg ikke. Da dro søstrene mine over(de bor mye nærmere) og de fant mamma i nokså forkommen tilstand. Mamma hadde hatt hjerneslag og ble da innlagt slagavdelingen. Hun var rammet , tragisk nok, i talesenteret. Men hun kom seg, fikk både trening med fysioterapeut og logoped. Og deretter bar det til videre strålebehandling. Både vi og mamma prøvde å tenke positivt. Men strålebehandling er en tøff behandling og mamma merket etterhvert veldige bivirknnger.
Nå var mamma overført til helsehus i nærheten av der hun bor. Men det ble tøffere og tøffere bivirkninger. Voldsom kvalme og oppkast. Hun klarte ikke spise… Det var så vondt å se mamma så syk. Vi led med henne og prøvde å muntre opp. Prøvde å friste med alt av mat og godterier. Men det lille hun klarte var Villa Farris.
Mamma døde fredfullt. En mamma som i alle år har vært der for sine døtre. 3 døtre fikk hun. Vil gjerne ta med talen jeg holdt om henne under bisettelsen:
Kjære familie og venner
Jeg er mammas eldste datter. Ved siden av meg står NN 14 mndr yngre enn meg og NN 9 år yngre.
Mamma var bare 23 år da hun fikk meg. Jeg kan erindre at jeg i mine yngre år, syntes at det å få barn 23 år gammel, var veldig tidlig. Selv ventet jeg med å få barn til jeg var nesten 32 år. Men om mamma var ung så var hun oppgaven moden. For vi jentene har hatt en veldig flott, snill og god mamma. Hun har vært enestående mot oss. Tidlig satte hun både krav og grenser. Hun formet oss på en god måte. Hun gjorde det klart at målet var 3 røde russeluer og 3 førerkort. Og sånn ble det .Førerkortene var det mamma og pappa som betalte.
Jeg begynte på ungdomsskolen og der fikk jeg 2 valgfag. Jeg ønsket meg maskinskrivning og heimkunnskap. Men mamma sa nei. Det ble derfor matte fordypning og tysk! Så bar det til gymnaset og jeg ønsket musikklinja på Foss gymnas, jeg hadde jo i alle år spilt klarinett i skolekorpset. Men noen musikklinje ble det ikke men språklinja på Sinsen gymnas med engelsk, tysk og fransk! Mamma valgte nok rett for jeg har hatt mulighet til å reise rundt i verden og kommunisere med veldig mange.
Jeg er veldig takknemlig for at mamma lærte oss gode holdninger. Det startet hun med tidlig. Jeg jobbet en periode som lærervikar og ble en dag oppringt av rektor ved en spesialskole for utviklingshemmede. Hun lurte på om jeg kunne være vikar der noen dager. Jeg var skeptisk, jeg hadde ingen erfaring med utviklingshemmede. Og sa som det var. Da visket mamma meg nokså strengt: “husk at de ungene har blitt til på samme måte som deg”! Jeg sa derfor ja til vikariatet og ble der i fast stilling i 6 år! Hjemme hos mamma og pappa hadde jeg ofte med disse barna og det er noen julaftener det har vært barn fra denne skolen hos oss.
Mamma har lært meg alt om gode holdninger. Hun startet tidlig med å si at alle mennesker er like mye verdt om de hadde annen tro, hudfarge eller seksuell legning. De siste årene i mammas liv var hun veldig opptatt av de transseksuelle. Hun hadde sett programmet “født i feil kropp” og kunne fortelle fra hennes ungdomstid om mennesker hun kjente til som var født i feil kropp. Sånn er det bare, sa hun. Hun hadde ekstremt gode holdninger. Når jeg har lest alle tilbakemeldingene på hennes minneside og Facebook er jeg stolt og glad over alt det positive og vakre som skrives om mamma. Jeg er stolt over at hun hadde så mange venner og stor kontaktflate. Hun brukte også Facebook bevisst for å fronte sine holdninger.
Barna våre Daniel og Caroline hadde et nært forhold til bestemor. Hun passet spesielt Daniel veldig mye. Hun likte å være med på konserter med janitsjar’n hvor både Daniel og jeg spiller. Og hun likte å være med på kinesiske,tyrkiske og indiske restauranter spesielt om de lå på Aker brygge eller Tjuvholmen. Jeg har lyst til å ta med en liten historie. 80 år gammel ga mamma ut boka “Finnes det skole i himmelen”. Boka ble gitt ut på et av Arve Juritzen forlag. Ved boklansering hadde forlaget 2 nye forfattere; mamma var den ene. Hun fikk ta med seg noen inviterte, det ble min familie og noen venner av mamma. Mamma skulle presentere seg selv og sin bok. Hun hadde manuset klart og begynte å lese. Det ble en dårlig start, veldig kleint. Og jeg hvisket til henne:” mamma, legg bort manuset”. Hun tok manuset, brettet det sammen og la der diskret bort. Og så begynte hun å snakke. Og hvilket framlegg det ble! Hun fortalte og fikk frem latter og gode ord. Etterpå fikk hun masse skryt av både forfattere og forlag. Hun var så stolt etterpå. Hun hadde mestret noe stort og vi var så stolte av henne.
Mamma var så flink med døtrene sine. Vi var viden kjent for flotte klær. Da vi var småjenter gikk NN og jeg under navnet “prinsessene på Oppsal”. Mamma strikket, heklet og sydde. Da jeg fylte 1 år var onkel Arvid og kikket i klesskapet mitt, jeg hadde 50 kjoler! Jeg minnes en mamma som alltid har vært der for oss, så lyttende, dyktig og snill. Og så sosial. Hun møtte mange og ble kjent med mange. Hun fikk så mange venner fordi hun viste at hun brydde seg og var glad i alle hun traff. Jeg er så takknemlig over at jeg fikk være sammen med mamma, hjemme hos henne, de siste helgene før hun ble virkelig akutt syk. Vi hadde det så koselig, vi pratet masse. Jeg er også veldig takknemlig over at vi fikk ha mamma hos oss julaften de siste årene hun levde. Hun likte seg på bygda der vi bor. Og småkjeftet hver 1.juledag frokost over at vi hadde altfor mye pålegg. Hun talte 21 sorter pålegg. Herlige mamma. Jeg vil lyse fred over mammas minne.
Mamma ble 83 år. Det var så vondt å miste henne. Men samtidig er vi glade for at hun slapp å ha mer smerter, at hun slapp å lide mer. Samtidig har hun hatt et rikt liv og har vært frisk i all tid. Hun var i arbeid til hun var 74 år. Hun var svært sosial, hadde et stort nettverk. Hun var aktiv på sosiale medier , vi kalte henne dronninga av Facebook.
Livet vil gå videre men det vil ta tid. Denne fantastiske mammaen vår etterlater seg døtre i stor sorg. Samme dag som mamma ble så syk falt en god venn av meg om med hjertestans. Han fikk raskt hjelp og vi trodde dette skulle gå bra. Men etter en noen uker orket ikke kroppen hans lenger, påkjenninga etter hjertestansen ble for stor. Noen dager etter døde også en god bekjent av meg, i samme omgangskrets. Og så en venn til.. Også han i 50-årene.Livet er så skjørt…
Å oppleve å miste mamma og nære venner har vært vanskelig for meg. Også det faktum at vi er midt i en pandemi. Men så har jeg kommet på noe som mamma kalte meg , nemlig TØFFEN! Da mamma var 74 år opplevde hun at jeg, hennes eldste datter, ble rammet av en megastor hjerneblødning. Mamma tok det tungt. Men få dager etterpå tok hun toget (8 mil) for å besøke meg alene. Hun hadde nemlig hørt at personalet hadde måtte fjerne mine litt store øreringer i gull. Og ikke skulle eldstejenta hennes ligge alvorlig syk uten øredobber! Så mens jeg lå der med masse langer og full overvåking stod mora mi bøyd over meg mens hun satte på plass små gulløredobber! Jeg husker at hun gråt og sa “hadde det vært rett så var du som hadde satt på meg øredobber”!
Da jeg kom meg og ble overført rehabilitering satte jeg i gang en ekstrem trening,for å komme tilbake så langt det var mulig. Da jeg for noen år siden begynte å sykle liggesykkel oppmuntret mora mi meg veldig .Og da jeg klarte disse ville målene på 100 mil, deretter 200 mil i året ble mora mi veldig fornøyd. Og hennes kallenavn på meg ble TØFFEN! Før jul klarte jeg målet “300 mil før jul” og mamma var glad. Det ble forresten mer enn 300 mil, det ble akkurat 310 mil fra 12. mars til 8 november!
Så mammas TØFFEN skal fortsette å sette seg ville og gale mål
Hvilket mål jeg skal sette meg kommende sesong er ikke bestemt. Nå trener jeg noe begrenset siden alt er nokså nedstengt. Men det kalde og fine været gjør at jeg er mye ute.
Vil avslutte dette innlegget med noen vakre ord:
I dag traff jeg på en god venn av meg. Han hadde noe på hjertet. Det var om ting jeg skriver på Facebook. Det er når jeg omtaler meg selv som slagrammet eller Slag-Tove. Han ønsket ikke at jeg omtaler meg selv sånn fordi “du er mer oppegående enn mange som ikke har hatt slag”! “Du er flink nok, bedre enn mange andre”. “Du trenger ikke nevne slaget”. Og selvsagt har han rett. Det er 10 år siden hjerneblødningen, kanskje på tide å sette punktum. Man kan ikke dvele på slaget sitt i årevis. Jeg forlot jo slagforeninger nettopp fordi de var altfor fokusert på slag/sykdom og fordervelse. Fra nå av er jeg bare Tove. Takk til deg som var så ærlig mot meg!
Søndag ettermiddag og jeg har litt tid for å blogge.
Tenkte å skrive litt om sesongens “skal vi danse”… Jeg har som regel sett på realityshowet , i hvert fall de første årene det gikk. Så har nok interessen dabbet veldig av. Men så faktisk på forrige lørdag da denne rullestolbrukeren gikk til topps. Jeg følte nok litt avmakt ved at en rullestolbruker deltar med funksjonsfriske. Vil først gjøre det helt klart at jeg har ingenting i mot henne som person. Jeg ser at hun har en svært godt trent kropp, en overkropp mange kan misunne henne. Det er rullestolen jeg reagerer på. Og jeg er rulllestolbruker selv. Hva har egentlig en rullestolbruker å gjøre i et sånt show? Sånn jeg ser det burde hun danset sammen med andre rullestolbrukere. Det er fullt mulig.
Samme kveld som jeg så showet var jeg på nettet og så at det utspant seg en del diskusjoner.Svært mange hyllet rullestolbrukeren. Og det gjør altså ikke jeg. Jeg kan ikke se at hennes deltagelse i et show for funksjonsfriske gjør noe for min eller andre funksjonshemmede sin situasjon. Jeg skrev på nettet hva jeg mente og fikk voldsomt med negative reaksjoner. Det overrasket ikke. Mange skrev at jeg ikke skjønte og at jeg ikke så at dette var greit for funksjonhemmede. Jeg fikk beskjed om at som funksjonshemmet burde føle stolthet. Hæ, stolthet? Hvorfor skal jeg føle stolthet?? Jeg føler stolthet over hvor langt jeg har trent meg tilbake, tross at det ikke var gitt at jeg skulle klare det. Jeg har trent tusenvis av timer for å komme meg tilbake. Det er jeg stolt over. Men kan ikke se at jeg bør føle stolthet over et menneske jeg aldri har kjent ei heller møtt. Ikke er jeg spesielt opptatt av funkjonshemmede heller. Jeg har aldri støtt på barrikadene når det gjelder handikapidrett…
Det som opptar meg er verdighet. Jeg husker fra tidligere sesonger av “skal vi danse” med f eks blomster-Finn og Espen Benestad. De danset som klovner men stemmer fikk de. Enten sympatistemmer eller stemmer fra fansen. Jeg er redd at den omtalte rullestoldanseren vil sanke mange sympatistemmer, så mange at hun kanskje ender opp som vinner. Og jeg mener da at hun burde stilt opp i rullestoldans for rullestolbrukere… Vi funksjonshemmede kan aldri ende opp som funksjonsfriske samme hvor mye vi trener…Og som jeg ser det trenger vi absolutt ikke føle stolthet over en funksjonshemmet som stiller opp i et realityshow..
Stolthet ja… føler litt stolthet over at vi endelig er ferdige med tv-stua.
Er ferdig med tv-stua bortsett fra at trappa opp skal males hvit.
Nå har gubben og jeg 2 tv,trenger ikke krangle om hva som skal sees.
Har hatt som trening som prioritert aktivitet i disse karonatider. Nå har jeg syklet 254 mil siden 12 mars og bare 46 mil gjenstår. Det skal jeg nok ha klart innen 1-2 uker.
Et annet prosjekt jeg har hatt de siste 1 1/2 årene er å spare håret. Spesielt gubben min var negativ til at jeg hadde så kort hår. Så da satte jeg igang med å spare..
Nå har jeg definitivt langt nok hår til å joine ei eller annen menighet…
Neida, bare fleip. Er fortsatt ateist men har skikkelig Smiths venn-flette nå…
Da jeg fylte 50 år nektet jeg å feire det.. Syntes det var sååå gammelt. 4 mndr senere kjempet jeg for livet etter at en megastor hjerneblødning(aneurisme som sprakk midt inni hjernen)rammet meg. Da jeg ble utskrevet etter et langt sykehusopphold og skulle overføres rehabilitering snakket nevrologen med meg.. Han hadde sett CT-bilde da jeg ble lagt inn “en så ung dame med en så stor blødning, og så har det bare vært et mirakel”…Et par mndr etter sykehusoppholdet informerte nevrologen at de fant arrvev etter flere infarkter utenom selve hjerneblødningen. Det ene infarktet var i hjernestammen. Så det er nok et mirakel at jeg har overlevd. Jeg bestemte da at om jeg skulle fylle 60 år så skulle det feires veldig.
Og nå har jeg feiret litt 60 år. Pga koronaen kan jeg ikke feire som først planlagt, selve feiringen er derfor flyttet til nyåret hvor vi kan overholde smittevernstiltak.
Men forrige lørdag feiret jeg litt på Tjuvholmen.
Vi var på den indiske restauranten New Dehli.
Vært der en del ganger før, New Dehli er nok min favorittrestaurant på Aker Brygge/Tjuvholmen. Jeg hadde med den aller nærmeste familien, vi var 7 stk.
Vi hadde 3 retters og det var ganske store porsjoner…
Veldig koselig restaurant med veldig hyggelige ansatte!
Det var veldig fint å feire litt bursdag. Men planleggingen til selve feiringa på nyåret er godt i gang. Sted er forlengst bestilt og cateringselskapet som skal lage maten ringte meg her en dag for å fastsette eksakt dato. Jeg har begynt å tenke litt på invitasjoner og når de skal sendes ut… blir sånn ca 55-60 gjester.
Når man skal feire 60 år trenger man ikke tenke så mye “skikk og bruk”. Da jeg var ung og skulle konfirmeres husker jeg mora mi fulgte visse regler for hvem som måtte inviteres. Det var nok sånn da gubben og jeg giftet oss for nesten 30 år siden også. Det var fastlagte regler for gjesteinvitasjoner, samme om vi hadde liten eller mye kontakt med de inviterte. Sånn er det heldigvis ikke når man fyller 60 år! Da kan man invitere hvem man måtte ønske.Trenger slett ikke følge noe regler. Og siden jeg ikke trenger tenke noe særlig over dette så inviteres kun venner.
Det er jo ikke til å komme fra at familiekontakten har forandret seg etter som årene har passert. Og i de fleste familier er det “et eller annet”… Sånn er det også i vår. Familier flest eller i hvert fall mange er ofte dysfunksjonelle… Som da et familiemedlem fylte runde år og inviterte alle bortsett fra 3 av oss…. Man kan kanskje si at det sier aller mest om den som inviterte. Sånt vil jeg ikke være med på, derfor inviteres ingen i familien.
Jeg har stor kontaktflate og mange venner. Jeg er aktiv i korps og trening. Jeg er nokså utadvendt og får lett nye bekjentskaper. Når jeg planlegger bursdagsfeiring er det de som nå er rundt meg som vil bli invitert. Jeg skylder bl a janitsjar`n en fest. Janitsjar`n har stor ære for den enorme fremgangen jeg har hatt. Den slagrammede kvinnen som møtte opp på første øvelse med rullestol og knapt kunne gå, er helt annerledes enn den hun er i dag…Kognitivt har janitsjar`n hjulpet meg veldig. Det å bli inkludert på den måten som janitsjar`n gjorde meg har betydd nesten alt for fremgangen. Jeg har blitt mye bedre til å snakke, hukommelsen er helt som før, jeg skjønner fleip og vitser! Janitsjar`n har vært utrolig flinke med meg, så en fest må vi ha.
Jeg tenker å ha en fest hvor temaet er “livet og musikk”. Jeg overlevde noe jeg slett ikke skulle overlevd og en av de viktigste faktorene var musikk!
Jeg kommer også til å invitere treningskollegaer. Jeg har blitt kjent med så mange hyggelige og flotte mennesker. Det er så mange som har vært så inkluderende med meg. Også noen taxisjåfører/eiere som har kjørt meg masse i disse nesten 10 årene vil bli invitert. Det er så mange jeg har å takke og jeg gjør det med å holde en bursdagsfest. Så utpå nyåret blir det feiring av livet med musikk!
Ikke blogget på lenge. Ikke kan jeg skylde på at jeg har vært ute og reist, for det har jeg som de fleste andre heller ikke gjort. Men har hatt en fin sommer alikevel. Pandemien er fortsatt alvorlig men vi har vel kommet oss relativt greit gjennom den. Ikke planer om å trette ut leserne med alt jeg har gjort i sommer, eller vise bilder fra alle stedene vi har vært og spist. Men et sted gjorde inntrykk og det var Sagene Lunsjbar. Der har jeg vært før, for veldig mange år siden. Husker den som traust og brun. Men nå var den blitt så utrolig flott. Nesten et lite kunstgalleri.
Vi har vært mye hjemme i sommer og det har vært helt greit. Er det pandemi så må man bruke fornuften å holde seg hjemme.
Vi har pusset opp tv-stua.Selv om vi ikke er helt ferdige enda så kan jeg vise noen bilder
Ute har jeg laget et rosebedd. Har et område som ingenting vil gro. En nabo rådet meg til å kjøpe et par rosebusker som ikke trengte så mye sol og deretter legge på bark. Ble veldig fornøyd
Ellers har jeg brukt mye av sommeren hittil til å trene
Målet mitt i år er å sykle “300 mil før jul”. Og jeg er godt i gang. Har nå syklet 170 mil og har dermed 130 mil igjen. Så det er ganske oppnåelig. For nå får jeg noen uker fremover til å sykle…
Tenkte jeg skulle fortelle litt om siste uke. Den ble litt annerledes… Forrige mandag var jeg på organisert gruppetrening sammen med 11 andre. Det var gøy og litt utfordrende for meg. Men instruktøren er dyktig og ved de øvelsene jeg ikke henger helt med pga pareser så er hun så dyktig til å gi meg andre øvelser /tips jeg kan klare. Så jeg var godt fornøyd med timen og timen etterpå var jeg med på bassengtrening. Vel hjemme syklet jeg 3 mil. Neste dag syklet jeg 6 mil og formen var helt upåklagelig. Torsdag ettermiddag var jeg også ute og syklet og da jeg svingte inn foran huset så ringte mobilen. Det var treningsstedet mitt som ringte. Vedkommende forklarte meg rolig at instruktøren jeg hadde hatt på mandag hadde testet positivt på korona og var altså smittet. Og at det betydde at jeg måtte dra å teste meg. Jeg skjønte fort at det ikke var noen grunn til panikk for treningsstedet overholder alt av smittevernstiltak. Men jeg hadde altså vært i treningsgruppa på 12 personer som hadde hatt den smittede som instruktør. Så testing måtte til. Da jeg kom inn i huset ringte jeg Koronatelefonen. Det tok sin tid. Etter 2 timer og 15 min fikk jeg svar. Og en hyggelig dame pratet fint med meg og jeg fikk time til testing neste ettermiddag. Kø til teststasjonen….
Jeg hadde time 16.06! Sittende i bilen ble så prøven tatt. Jeg grudde meg litt, visste godt hva slags test det er. Det tas prøve dypt i halsen og langt opp i nesa. Jeg har tatt masse streptokokktester før. Koronatesten i halsen er mye enklere. Men så var det den i nesa da. Den var slett ikke behagelig. Aner ikke hvor langt opp i nesa de stakk denne q-tipslignende pinsetten, men langt var det. Men det varte kun 10 sekunder…Så var det over og hjem det bar. 2 timer etterpå hadde jeg en merkelig bruspulverfølelse i nesa. Men det gikk over!
På testingstasjonen fikk jeg beskjed om at jeg ville få svar etter 1-2 dager.Lørdag ettermiddag fikk jeg melding om at jeg hadde testet negativt både på Sars og Korona.Det var som jeg regnet med. Jeg hadde jo ingen symptomer på noe som helst. Så jeg er frisk som en fisk!
Men oppblomstringen av Korona er ekstrem stor her i Indre Østfold dessverre. Så i ettermiddag har vi fått servert noen omfattende tiltak for å stoppe smitte….Dette greier vi sammen.
Jeg vil bare legge til at jeg hele tiden har hatt full tillit til både Østfoldbadet og Friskhetssenteret. Og all tillit til den flotte instruktøren vår som er ei grepa jente. Å bli smittet av korona kan skje alle, ingen har skyld i det.
Den kommende uka fyller jeg 60 år. Og det er stort for meg.Jeg skulle jo ikke overlevd hjerneblødningen. Den var for stor… Men selv om jeg i dag, ca 10 år etter, er skikkelig funkis, så er jeg så enormt glad for at jeg overlevde. Nå setter jo pandemien en stopper for den store feiringen. Til helga feirer jeg litt på en restaurant i Oslo. Kun sammen med den aller nærmeste familien. Og så feires 60 år skikkelig en gang utpå nyåret. Med alle de som har vært med på å hjelpe meg tilbake til et verdig liv.
Og til slutt et bilde fra 1986! Her er jeg i Sør-Korea på oppdrag for Verdens Barn. Bildet er tatt i Seoul.
Mandag åpnet treningssenteret igjen og det var godt å være tilbake etter 3 måneder pga pandemien. Trening på Friskhetssenteret og organisert bassengtrenig var bare helt topp igjen. Og mange av oss var så fornøyd med kunne møtes igjen. Denne uka har jeg hatt bassengtrening mandag,torsdag og fredag. Fredag tilbrakte jeg forresten hele dagen på Østfoldbadet i et strålende vær og 32 grader.
Tirsdag var jeg med janitsjar`n og vi streamet en konsert. Det var kjempegøy.Hele konserten ligger på Youtube…
Var en fin opplevelse å streame konsert da, Litt spesielt når både sønn og kommende svigerdatter også er med på slagverk. Tenker i blant at det smarteste jeg ha gjort i hele min rehabiliteringstid var å trene meg tilbake til å spille igjen. Det er snakk om normalisering…
Forrige helg roadtrippet vi litt igjen. Vi kjørte med bilen til Moss, tok Moss-Horten ferja og kjørte til Tønsberg. Veldig mange år siden jeg har vært i Tønsberg. Der spiste vi på Esmaralda, en veldig flott restaurant ved brygga
Vi var litt rundt i Tønsberg,traff på denne karen ved Kulturhuset…
Og så var vi ved Verdens Ende hvor jeg satte meg som mål å bade i sjøen.
g
Det er utrolig vakkert ved Verdens Ende,Tjøme. Og veldig masse folk
Uken har vært preget av veldig varme…og godt med avkjøling
I går kveld opplevde jeg noe som kanskje ikke skremte meg men som fikk meg til å tenke litt…
Ved 19-tida i går var jeg på vei med min minicrosser(en litt større elektrisk rullestol). Det var varmt,veldig varmt. Og jeg tok fatt på gangveien opp mot Morenen kjøpesenter. Helt plutselig stod en kar foran meg og sperret veien med både sine bein og armer. Han var i 35-40 års alderen og helt kledd i svart. Gangveien er smal og jeg hadde ingen mulighet til å kjøre forbi. Litt høyrøstet så han på meg og spurte om “hvem eier den der(rullestolen)? og jeg svarte som sant at den var min og at jeg er slagrammet. Da sa han ” lyst på flere slag”? Og han sa juling… Da tok jeg mobilen min forsiktig frem og lot som jeg ringte.Da snudde han fort om og gikk … På senteret var det stor ståhei for denne mannen hadde opptrådt truende mot flere.Men bare jeg som fikk trusler om juling…Politiet la han i bakken og tok han med seg. Kjenning av politiet og uønsket på flere kjøpesentere..
Politiet mente jeg burde anmelde karen men nei… Jeg oppnår absolutt ingenting med å anmelde.Hadde jeg visst at han ville fått hjelp og behandling skulle jeg gjerne anmeldt. Men mest sannsynlig er han tilbake til rusen allerede.
Om jeg ble skremt av den narkomane mannen og hans trusler? Neida… jeg har jobbet i psykiatrien og bak murene så litt har man da erfaring i. Jeg tåler litt og er psykisk veldig sterk. Men jeg opplevde i hvert fall at det fins mange som sliter. Om jeg synes synd på han? Vet ikke helt.Faktum er jo at vi alle har både en mor og en far. Man kan ikke velge sine foreldre og det er nå sånn at noen kommer fra mindre ressurssterke hjem hvor kanskje rus har vært så ødeleggende at de aldri har fått føle på trygghet. Jeg håper mannen for hjelp…
Så denne uka har vært litt spesiell. Friskhetssenteret hvor jeg trener og Østfoldbadet hvor jeg har all bassengtrening er igjen åpent. Korpset har hatt streamet konsert og nå har vi sommerferie. Jeg har måtte ta en liten pause fra syklinga da batteriet er utslitt(syklet 450 mil siden jeg fikk den) og jeg venter på nytt. Men har godt håp om å klare tilsammen 300 mil før jul. Så var det episoden i går men det takler jeg fint. Og gubben og jeg har igjen vært ute og spist litt. Ikke får man reist utenlands i år , da får man heller bruke penger på å kose seg litt…
I kveld spiste vi på Tandori Palace på Ski. Veldig bra der da!
Pandemien går sin gang men vi i Norge har vel kommet nokså greit fra det.Selv om det fortsatt vil dukke opp smitte da. Men landet har en ledelse som tross av at dette har kostet noen statsbudsjett så har vi da unngått tilstander som Sverige.Det betyr at vi i år må feriere i Norge.
Men har først lyst til å skrive om hvor jeg står sånn religionsmessig… Og grunnen til at jeg nevner det er at jeg den siste tiden har opplevd noe press for at jeg helt åpent oppgir at jeg er ateist.Dette gjelder tilbakemeldinger på Facebook. Jeg ble av en Facebookvenn tilskrevet dette :”ateister mister den gleden som jeg(vedkommende er kristen/sekt) og mange kristne har ved å ha kontakt med Jesus hele tiden og vi får opplyst av Ham og får svar og hjelp på våre bønner fra Ham. Jesus kan også helbrede sykdommer på samme måte som Han gjorde da Han vandret her på jorda”. “… jeg synes det er et problem at ateister ikke får oppleve alt dette”… det er et problem for ateister ikke har en gudstro”… “pga min nestekjærlighet og omtanke for mine medmennesker og også for ateister, ønsker jeg at ateister kunne få oppleve det samme som jeg har opplevd”…
Jeg ble ganske forbløffet da vedkommende skrev disse setningene til meg. Jeg er åpen ateist, legger ikke skjul på ta jeg absolutt ikke tror på noen Gud. Det virker som om vedkommende ikke skjønner at mitt ønske om å være ateist er en vel gjennomtenkt avgjørelse som jeg tok for mer enn 40 år siden. At jeg for 10 år siden ble dødssyk og overlevde mot alle odds har ikke gjort meg noe “kristen” i det hele tatt. Jeg er takknemlig for de dyktige leger som reddet livet mitt. Da jeg ble utskrevet fra nevrolgisk sengepost og til videre rehabilitering sa nevrologen til meg ;” jeg var i mottak da du kom inn. Jeg så CT-bilde av hodet og tenkte ” så stor blødning på en så ung dame”. “Men så klarte du dette som ved et mirakel”…
Jeg overlevde noe jeg ikke skulle overlevd og jeg er ikke troende! Mange dypt kristne blir dødssyke som meg men overlever ikke…
Jeg er veldig glad for at jeg overlevde og at jeg hele tiden har skjønt at jeg måtte trene meg tilbake. Jeg har etter evne prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen, det å bli alvorlig skadet av en aneurisme i hjernen som sprakk. I dag, nesten 10 år etter, synes jeg at jeg har klart meg strålende!Men noen synes visst å mene at jeg mangler Jesus i mitt liv. Jeg vet ikke hvorfor vedkommende holder på sånn.At han ikke vil godta at jeg er både glad og trygg som ateist skremmer meg litt. Man bør ha sånn omtanke for medmennesker at man møter de med respekt om de ikke skulle inneha samme livsyn som seg sjøl…Og jeg har et veldig bra liv både som alvorlig slagrammet og ateist!
Denne sommeren blir her i landet og det ser jeg frem til egentlig. Det er så mange fine steder å reise til. Opprinnelige planer om ferie i utlandet har blitt forandret. Nå planlegger vi å reise til Bergen og deretter en tur til Stryn for å besøke ei venninne. Allerede fått noen tips om steder og reise med god tilgjengelighet for en rullestolbruker.
Her var vi på roadtrip og fant en koselig restaurant med berømt fiskesuppe.
Fra Hankø…
Denne sommeren kommer til å bli annerledes for mange av oss men landet vårt har så masse vakkert å se.
Er viktig å glede sg over de små ting. Man blir vel ikke så veldig mer lykkelig av å tilbringe ferien på lange utenlandsreiser heller. Viktig å ta vare på de små ting.Pandemien har vist oss at vi må innrette oss. Vi kan ikke lenger reise som vi vil. Kanskje vil det ta flere år før vi kan reise utenlands igjen….
Å streame konsert har jeg aldri vært med på før. Neste tirsdag streamer vi. Det blir spennende…
Vi har et bra program som sendes kl 20…
Det ble ingen normal 17.mai for noen av oss. Men sånn er det bare når virus herjer.Så får vi heller glede oss til neste 17. mai.Og til min FB-venn som er fortvilet over min ateist-tro vil jeg bare håpe at han kan glede seg over livet , ikke bruke tid på å gruble over oss som ikke finner noen mening i Jesus og Gud…
Årene går fort og jeg kan snart feire 10 år i risikogruppa!! Vet ikke om det fortjener en feiring men klart man tenker over at livet har gitt meg noen utfordringer. Å overleve en stor hjerneblødning er stort. Jeg vil alltid være takknemlig over de legene som reddet livet mitt. Selv om jeg har hatt behov for enorme mengder rehabilitering så har jeg kommet meg enormt. De første årene bestod mye av rehabiliteringa av å lære meg å leve med hjerneskade. Den bestod også av ufattelige mengder trening. Jeg har måtte lære alt på nytt.De 7 innleggelsene ved Sunnaas sykehus lærte meg også bl a hvordan lære strategier og teknikker. Sånn at jeg kunne klare å mestre et normalt liv. Utenom Sunnaas har jeg hatt mange rehabiliteringsopphold for fysisk trening av det nokså tøffe slaget. Når jeg ser 10 år tilbake så har det også vært mye moro og jeg har truffet enormt mange flotte mennesker.
Da jeg ble overført fra nevrologisk sengepost til rehabilitering tok behandlende lege straks tak i noe jeg ikke var oppmerksom på. Nemlig det at nå hadde jeg kommet i risikogruppa og måtte omgående i gang med vaksinasjoner. Vaksiner for å beskytte meg mot sykdom som kunne skade meg veldig. Grunnen var at hjerneblødningen var så stor at den hadde ødelagt/nedsatt en del funksjoner. Jeg måtte dermed vaksineres og også få en del kosttilskudd. I dag medisineres jeg med blodtrykksmedisiner og noe medisin for å forsterke immunforsvaret. Ved siden av at jeg kun spiser sunt. Sunt kosthold og trening er i dag det viktigste for å holde meg frisk og oppegående.
I 10 år har jeg levd med å være i risikogruppa. De første årene gjorde jeg alt for at jeg ikke skulle få nye slag. Jeg ble ofte sjekket med CT hode. En gang husker jeg at jeg var 2 ganger i samme uke på 2 forskjellige sykehus. Det ene sykehuset tok CT og det andre tok MR. For å forsikre seg helt at det ikke kunne skje noe nevrologisk. Jeg har blitt godt passet på!
Det har vært litt rart å tenke risikogruppe etter at Korona-epidemien har truffet over hele verden. Jeg er i risikogruppa men jeg har faktisk intet problem med hverken lunger eller luftveiene. Jeg har aldri hatt influensa eller veldige forkjølelser. Jeg har aldri hatt astma…Jeg har ingen svikt i nyrer. Jeg har riktignok en liten defekt i venstre hjerteklaff men hjertet mitt fungerer utmerket. Så bra et en kardiolog sa til meg at “hjertet ditt er så sterkt at jeg gjerne bytter hjerte med deg”!!
På sist onsdag var jeg igjen på 3 mndr kontroll og alt var utmerket. Jeg fikk ros for at jeg er så flink med diabetesen… Men som legen sa : “husk at du ikke skal være på plasser med masse folk og ta ikke kollektivtrafikk”. I disse 8 ukene har jeg som de fleste andre levd et liv med å holde avstand og hyppig bruk av antibac.Men egentlig har jeg levd litt sånn i nesten 10 år… Jeg er jo vant til å være i risikogruppa. Jeg tenker lite eller aldri over det.Er så vant til det.
Så er det vel også sånn at siden jeg opplagt har et bra immunforsvar og er godt vaksinert er jeg ikke veldig engstelig for dette viruset. Jeg er også BCG-vaksinert og hva jeg leser skal det være en bra beskyttelse.
I disse virustider prøver jeg å fylle livet med gode opplevelser og tenke minst mulig på sykdom og fordervelse.
Forrige uke var jeg en tur på Hvaler og prøvde vanntemperaturen.
Skjærhalden
Jeg liker å ha gode opplevelser, å se fine ting og fotografere litt
Jeg har lyst til å dele noe personlig med lesere av bloggen. Et innlegg jeg postet på Facebook for noen få dager siden.
” I dag har verdens fineste diamant bursdag. Hun fyller 53 år. Jeg ble kjent med henne da hun var 15 år og jeg i begynnelsen av 20-årene. Jeg jobbet ved en døgnenhet for barn og ungdom. Hun var multihandikappet,blind,døv og alvorlig utviklingshemmet. Men vi fant hverandre og sammen erobret vi verden. Korketrekker`n i Holmenkollen,fly til Bergen,tog til Gøteborg,utallige bilturer i Norge og Sverige,bading i Sognsvann og du overnattet hos meg på Sagene. M,du lærte meg så masse om livet. M,du lærte meg at vi alle er like verdifulle.M,du lærte meg alt om å ha gode holdninger.Årene har gått og vi har hatt sporadisk kontakt. Men så ville skjebnen det sånn at jeg ble alvorlig skadet. M, jeg tror at vennskapet med deg gjorde det lettere å takle min skjebne. Jeg takker deg for at du gjorde det lettere for meg.Når koronaen har roet seg skal jeg komme på besøk for nå klarer jeg å reise alene til deg i Oslo. Ha en fin bursdag”…..
Livet er flott og viktig å ta vare på det vakre. Nå nærmer det seg 17 mai, en veldig spesiell 17 mai. Må alle lesere ha en fin 17 mai, om vi er i risikogruppa eller ei!
