Jeg er ekstremt opptatt av å spise sunt. Har man hatt 2 hjerneslag hvor det ene holdt på å ta livet av meg spiser man sunt! Det skal ikke få skje en gang til. Å våkne opp på nevrologisk sengepost iført nettingtruse og bleie,koblet til masse medisinsk utstyr gjorde noe med meg…
Da jeg ble utskrevet sykehus for direkte overføring til rehabilitering sa nevrologen :” Jeg var i mottak da du kom inn. Jeg så CT-bilde og jeg tenkte : en så ung dame med en så stor blødning” og så har du som et mirakel kommet deg”.
Ja,jeg har kommet meg veldig langt.Jeg har måtte lære absolutt alt på nytt,men jeg har klart det. Og jeg skylder både familien og meg selv å leve fremover på en måte som i hvert fall vil minske sjansen for at det kan skje igjen. Derfor spiser jeg sunt og derfor trener jeg! Jeg er genetisk disponert for hjerneslag,det har vært masse hjerneslag i min familie. Derfor lever jeg som jeg gjør …
Vi har 2 katter og ei bikkje og de fungerer utmerket sammen. Det gir liv og mye moro med dyra.
Fredrik blir 4 år i mai og er Border Collie/skotsk fårehund. Han er slank og fin og veldig snill. Han heter Fredrik og er oppkalt etter Fredrikstad sykehus som reddet livet mitt! Vi kjøpte han i Fredrikstad hos ei hyggelig dame. Her er Fredrik på besøk hos hun som hadde han som valp og her traff han mamma`n sin Sanna!
Fredrik er spesiell og er nok noe bortskjemt. Han sover i senga vår og nekter å spise fôr. Istedet får han vanlig mat men det er uten krydder . Han spiser alle sine måltider sittende på stol…
Fredrik elsker å være med på bilturer og aller helst liker han turer hvor han kan bade!
Nå har det vært påske og da fikk Fredrik selvsagt påskeegg! Det inneholdt visst mye han likte,men ble klokelig fordelt utover påsken!
Vi har 2 katter,jenter og de heter Zara og Elena. Zara er 8 år og ei skikkelig kosekatte. Hun sover helst i senga vår….
Her er Zara… Elena ble bygde-kjendis da hun for 1 1/2 år siden klatret opp i et tre og nektet å komme ned igjen. Hun var bare 6 måneder gammel og vi ble helt fortvilte da hun etter 3 dager fremdeles satt oppi tre. Brannvesenet nektet å komme oss til unnsetning,de sa at katta kommer ned når hun blir sulten nok. Men vi fikk via lokalavisa kontakt med en trefeller som kom og tok henne ned. Det var en sulten katt som pilte hjem! Elena er i dag ei katte som skyr å være lenge ute. Hun flyr ut og inn på småturer hele tida,kanskje er det de 3 døgnene i tretoppen som har gjort at hun ikke er en skikkelig utekatt..
Elena og Zara er kresne og spiser kun en bestemt type tørrfôr ,nemlig dette:
Og de spiser denne typen våtfôr,og kun denne!
Her er stativet hvor Zara sover i blant…
Og huset til lille Elena
Det er koselig med dyr! Her er jeg på terapiriding!
Jeg har hatt 2 hjerneslag hvorav det ene holdt på å ta livet av meg. Etter 4 år med mye rehabilitering sitter jeg her som alvorlig skadet og med store sèn-skader, For å unngå at det skal oppstå nye aneurismer ble jeg rådet av leger til å legge om kostholdet og spise sunt. Det har jeg gjort, for jeg vil så gjerne leve.
I kveld ble det wok. Jeg fant fram grønnsaker
Kutta opp rødløk og purre
Brokkoli og blomkål
Flere grønnsaker…
For å gi god smak bruker jeg litt soyasaus og sweet chillisaus
Jeg har nedsatt førlighet venstre arm/hånd, ca 50% nedsatt.. Siden jeg har en egen teori om at alt jeg gjør er trening er det lett å finne motiver for nettopp å trene! Den fineste treninga får jeg ved blant annet å bake. Det er lett å sette en deig selv om baking absolutt er blant ting jeg ikke helt kan..
Å bli akutt syk er skremmende. Man kastes ut i noe man ikke har kontroll over og man er prisgitt de som tar hånd om deg. Mine opplevelse av å få endret livet sitt så voldsomt i løpet av sekunder blir veldig subjektive. For jeg roser et fantastisk helsevesen som gjorde og gjør alt for at jeg skal bli så bra fungerende som overhodet mulig.
Men jeg har arbeidet i helsevesenet i 32 år og jeg vet at mye er bra, men mye kan bli bedre. Jeg har arbeidet innen HVPU, psykiatrien, eldreomsorgen, fengsel, sykehus og hjemmesykepleien. Jeg har rikelig med erfaring. Og jeg har møtt på arbeidsplasser som burde ha byttet ut både ledere, hele ledelsen og de fleste ansatte. For når gode holdninger svikter er det de dårlige holdningene som råder. Jeg kunne skrevet en bok om alle opplevelsene…
Et sted jeg jobbet på 90-tallet var et kommunalt sykehjem på Østlandet. Det var ekstremt dårlige forhold der. Sammen med representant for pårørende tok vi kontakt med media for å få de til å belyse de dårlige forholdene. Og media ville skrive… Men dette kom ledelsen for øret og med trusler om at vi i så fall ville miste jobbene våre gikk vi ikke videre med saken. Det er nesten et paradoks at ledelsen ba oss gå tjenestevei i stedet for å ta media. For det skjedde absolutt ingenting..
Men jeg har også hatt gode opplevelser som ansatt i helsevesenet. Men selv å bli en brikke i helsevesenet er en opplevelse. Men jeg vil gjenta, det bli veldig subjektivt.
Da jeg våknet opp etter hjerneblødningen og fikk informasjon om skadeomfanget tok jeg det neppe innover meg. For det satt stadig vekk sykepleier ved senga mi og jeg husker jeg spurte henne om når jeg kunne få dra på jobb igjen. Hun ble stille og sa rolig “Tove, du er alvorlig syk. Du skal være her en god stund. Du skal bruke tid på å komme deg, ikke tenk på jobben nå. Etter utskrivning herfra kommer en lang rehabilitering og 1 års sykemelding. Så får man se hva som skjer siden”…
Det fulgte en lang rehabilitering ved flere av de beste rehabiliteringsstedene og deretter innleggelse i spesialisthelsetjenesten.Jeg har hatt flere og lange innleggelser ved Sunnaas sykehus. Og jeg har alltid møtt på hyggelige ansatte, imøtekommende og ekstremt opptatte av å gjøre en god jobb. Jeg har deltatt på mange brukerundersøkelser og jeg har aldri hatt noe å bemerke. Og jeg er en av deres egne!
Så var det møtet med NAV og jeg vil igjen si at det blir veldig subjektivt. For NAV har vært helt suverene med meg. Etter ca 9 måneders sykemelding ble jeg innkalt til NAV for første gang. Da jeg påpekte at det hadde tatt lang tid sa saksbehandleren rolig: “Tove, vi kunne ikke kalle deg inn før nå. Vi visste godt hva som hadde skjedd deg og alvoret i det”.
Mann min og jeg hadde en god samtale med NAV. Saksbehandleren var også god forberedt. Hun hadde vært i kontakt med både sykehus og behandlende lege. “Du er svært alvorlig skadet og kommer til å bruke lang tid på å komme deg. Vi anbefaler at du søker uføretrygd”.
Det tok kort tid og så var jeg uføretrygdet. Det var både en lettelse og et sjokk. For aldri har jeg trodd at arbeidslivet skulle endres så fort. Man planlegger jo ikke å bli ufør i så ung alder. Jeg trodde jeg hadde mange år igjen å jobbe…
Det er en slags sorg at man ikke lenger er arbeidsfør. Jeg har en god uføretrygd så der har jeg det bra. Men er man ikke i arbeid mister man noe sosialt nettverk. For kollegaene på arbeidsplassen er jo en del av et sosialt nettverk. Og det mister man som ufør. Min opplevelse er at helsevesenet ikke er gode på å bry seg om tidligere ansatte. Så for meg har det vært en både godt og vondt å bli uføretrygdet. Godt fordi jeg kan bruke tid på trening og å komme meg så langt det er mulig. Jeg har ikke lenger store fremskritt. Det er noe fremskritt, men de er knapt målbare. Ting tar tid lærte jeg engang. Og det kan jeg skrive under på. Men det er en vond sorg at man ikke er arbeidsfør…
I dag lever jeg et aktivt liv selv om livet er noe begrenset. Jeg har erfart at alt jeg skal gjøre MÅ planlegges. Jeg kan ikke leve impulsivt sånn som før. Men kommunen jeg bor i er flinke med meg. Jeg har BPA og det gjør det lettere. For mann og barn må få leve livet de også, jeg skal ikke være en byrde.
