Det har gått noen uker siden nedstengning av landet startet  og alt ble forandret. Husker jeg var på  bassengtrening den 9 mars  og da ante jeg ikke at det ville bli siste bassengtrening på veldig lenge.Jeg var også på øvelse med janitsjar`n 10 mars,lite ante vi da at det ville ble veldig lenge til vi skulle møtes igjen for øvelse. For den 12. mars ble landet stengt  ned  og verden ble helt forandret for  oss alle.

Dagen etter fikk jeg beskjed fra min lege om hvordan forholde meg  til denne krisen som var oppstått. Jeg er jo veldig i risikogruppa siden jeg både er alvorlig slagrammet, har en alvorlig hjernesykdom og har  diabetes. Jeg fikk beskjed fra legen  om 1. unngå treningssentre

2.unngå kollektivtransport

3.unngå alle plasser hvor mange samles

Det var litt tøft å ta innover seg at jeg ikke kunne trene som før. Jeg har fått gode rutiner med all treninga, har også fått en stor kontaktflate med folk jeg trener sammen med. Det  samme med janitsjar`n, At jeg nå i lang tid fremover ville miste trening og korpsøvelser ble litt tøft med en gang. Men jeg har en  god evne til å finne nye muligheter. For da jeg ble  så alvorlig slagrammet for nesten 10 år siden ble jo livet helt forandret og den gangen klarte jeg jo å tenke nytt og å gjøre det  beste ut av det.

Så liggesykkelen ble redninga! Jeg hadde planer om å begynne sykkelsesongen 1 april. Men siden koronakrisa hadde oppstått så ble  13. mars  første tur for sesongen med den fine sykkelen min. De første dagene ble det ikke lange turene, det var kaldt og lite behagelig å sykle. Men godt kledd i ulltøy bar det avsted.

Syklinga er veldig bra for blodtrykket. 

Et imponerende bra blodtrykk! Det er bra at jeg har syklinga nå som all annen trening er på vent.

De siste dagene har det vært godt og varmt å sykle.

Torsdag var det vel 21 grader og helt nydelig med disse nokså lange turene.Målet i år er “300 mil før jul” og jeg er godt i gang. 67.4 mil er nå unnagjort i disse koronatider og flere mil skal det bli.

Jeg sykler alene og med meg har jeg alltid litt fyll…

Antibac,vannflaske,mobil, og solbriller er hva jeg alltid har med.

Selv om jeg sykler alene så møter jeg alltid på kjente. Jeg har jo et par sykkelsesonger bak meg og har blitt kjent med mange syklister. Og siden jeg har vært litt i media er det en del som ruller ned bilvinduet og vil prate litt.De fleste er nysgjerrige på hvor langt jeg har syklet hittil og hvor mange mil jeg har som mål i år. Og så er det selvsagt noen som synes jeg er en skikkelig tøffing med et vilt  mål…

Sykling er en fin hobby og en god måte og trene på nå som alt annet har stoppet opp.

Jeg savner all treninga og janitsjar`n men håper at det åpner seg noen muligheter sånn etter hvert.

 

Så hva tenker jeg om denne koronakrisa? Tja, helt ærlig så tenker jeg litt sånn at dette har vi litt godt av å oppleve. Vi er et folk som stort sett har opplevd at livet hele tiden har gått på skinner. Vi bor i et land med et av verdens beste helsevesen og velferdsgoder. Vi bor i et land som bruker mest penger pr innbygger på helse i hele verden! Jeg håper at denne  koronatiden vil lære oss å være takknemlige. At vi heretter begrenser vår klaging være seg helsevesenet eller NAV. Vi er et priviligert folk!Det er få mennesker i verden som har det som godt som oss nordmenn. Selvsagt sliter noen med både helse  og økonomi men vi har det bedre enn de fleste andre.

 

Jeg har i denne tiden vært mye hjemme, som de fleste andre.Jeg har måttet tenke helse og unngått steder hvor jeg kan bli smittet. Nå er det nok sånn at sjansen for smitte nok ikke er så veldig stor. Jeg er godt vaksinert, har et utmerket immunforsvar og er i god form. Jeg har aldri hatt influensa eller veldig forkjølelse.Ørebetennelse ha jeg heller aldri hatt.

 

Jeg skulle jo feiret 60 år om ikke så lenge. Men det er ikke lov å samles så mange så jeg har måtte utsette hele bursdagsfeiringa til neste sommer. Men jeg er i samme båt med mange andre som har måtte utsette konfirmasjoner,bryllup eller feiring av runde år. Så feiring skal det bli alikevel men først om et år.

 

Så noen bilder for de med diabetes. Det er lov å kose seg litt selv om man har en sykdom som krever et sunt  kosthold…

fullkornspannekaker med dia-is og dia-blåbærsyltetøy

 

cookies uten sukker med jordbær og dia-is

 

grove vafler med dia-syltetøy og dia-is

 

og her har jeg laget indisk mat. Lam karahi, indisk kyllinggryte og daal. Veldig godt!

 

Da får jeg ønske alle en god natt. Ta godt vare på hverandre

 

 

Søndag bar det igjen avgårde med blålys men siden ukrutt ikke forgår så lett så er jeg i nokså grei form.

Kalnes sykehus  ba meg oppsøke legen min dagen etter.Mandag morgen kl 8 ringte jeg og fikk time kl 9.Epikrisen fra Kalnes var ikke sendt han enda men jeg ga han grei info om hendelsen. En hendelse knyttet til blødningssykdommen i hjernen jeg er rammet av.  Selv om hendelsen er skremmende er det et varsko om at jeg MÅ  ta det roligere. Treninga må reduseres og med lavere sensivitet.Jeg skal fortsatt trene nokså mye men kutte ned på den voldsomme styrketreninga. Bassengtrening som før men jeg skal være mye mer obs på pulsen. Og øker pulsen skal jeg trekke meg litt tilbake. Dette skal jeg klare fint. Fredag hadde jeg første treninga etter kollapsen og det gikk veldig greit.

Blodtrykket målte legen og det var veldig fint. noen forandring på blodtrykksmedisinen skal heller ikke gjøres. Jeg bruker 3 forskjellige BT-medisinerog vanndrivende i tillegg for å ha akseptabelt BT.

Trykket mitt i dag… Jeg tar det 1-2 ganger daglig nå, og så mer sjelden etter hvert.

Legen min ba meg ta det rolig noen dager og det har jeg gjort. Onsdag hadde gubben min turnusfri og med det vakre været  som ble meldt tok vi oss en dagstur til Beitostølen.

Vi tok med oss litt mat til turen oppover og litt tøy sånn at vi kunne ferdes ute. Vi sjekket snødybde som var 1 meter og det ville være 2-3 kuldegrader. Ikke 25 kuldegrader som det var da jeg sist var der…

Her har vi kommet til Fagernes…

 

Så fint å se igjen Beitostølen Helsesportssenter

 

Vi skiftet til skikkelig utetøy og jeg  måtte ta noen bilde av all snøen.

Bitihorn

 

Så fant jeg ut at jeg skulle lage “engel i snø”…

Jeg peilet meg ut et fint område for å lage engel men gubben advarte meg  og sa :”det er en meter snø på flatmarka”… men gadd jeg høre på han … NEI

Resultatet var at jeg gikk igjennom med venstrebenet og gubben måtte dra meg opp igjen

Hehe, her er hullet  jeg planta beinet mitt i

 

Vi spiste middag på Steaks &Bones Huset på Beitostølen

Det er langt å kjøre herfra til Beitostølen, sånn ca 27 mil hver vei. Men vi hadde en fin tur i et nydelig vær.Det var fint for meg med en sånn tur  for hendelsen søndag har skremt meg litt. Jeg vil så gjerne leve fremover…Det er viktig å ta vare på de fine opplevelsene og lage gode opplevelser.

 

 

Jeg har en alvorlig hjernesykdom.Den fikk jeg dessverre 5 år etter at jeg overlevde en megastor hjerneblødning. Godt at  jeg overlevde men synd at jeg fikk sykdommen. Sykdommen CAA Cerebral Amyloid Agniopaty kan oppstå etter en hjerneblødning. Det fins ingen behandling, kun å holde blodtrykket nede. Og jeg har levd bra til nå egentlig. Da sykdommen debuterte for 4 år siden måtte jeg legge vekk klarinetten,den ga et skyhøyt trykk i hjernen så vekk med den… Litt vondt at jeg ikke kunne spille klarinett men etterhvert fant jeg plassen på slagverket.Og der trives jeg godt.

Årene har gått og jeg lever godt som slagrammet. Trening har blitt viktig også fordi  jeg mener at trening er en del av en normalisert verden. Mange trener, trening er sunt og trening er sosialt. Jeg har fått mange nye bekjente etter at jeg startet med trening 4-5 ganger i uka.

Men jeg trener too much… Det har blitt 5-6 ganger  i  uka og jeg har trent mye styrke. Maks motstand styrke er 12 og jeg er på motstand 10-11 på alle apparater. Sist lørdag trente jeg 4 timer og dro deretter hjem. Sovnet og sov 2-3 timer. Det reagerte jeg litt over for jeg hadde sovet veldig godt natta før. Men søndagen kom og jeg våknet opp uthvilt. Tok medisiner etter frokost og hvilte litt… følte meg trøtt igjen . Sovnet og våknet av en skikkelig ekkel svimmelhet. Rommet gikk trill rundt og jeg slet med å feste blikket på veggen. Reiste meg opp og fikk ringt gubben som var på jobb. Han ba meg ringe 113 om det ikke ga seg. Det roet seg noen få minutter men kom så tilbake  med veldig nautisk svimmelhet og en voldsom kvalme. Da ringte jeg 113.

Mannen på 113 ba om personnummer og spurte så litt mer inngående om hva  jeg ringte for. Før jeg hadde fått sagt noe særlig sa han stille “med din sykdomshistorikk er ambulansen alt på vei”.  “Den kommer stille og er hos deg om få minutter”.

Ambulansen kom med 3 ambulansebedarbeidere/paramedic. Hyggelige og omsorgsfulle folk. De sa de ville ikke sjekke meg, de skulle gjøre det i bilen. De ba meg ta med det jeg trengte og så dro vi. Rett  før kom jeg på at jeg måtte tisse, jag hadde jo tatt vanndrivende…Tissa fikk jeg gjort, mens de holdt litt øye med meg. Så bar det ut i ambulansen, Han som jobbet med meg  sa at de kjørte på oransje uttrykning, som innebærer blålys men ikke sirene. Han forklarte at de hadde fått beskjed om at jeg skulle rett til Kalnes og rett på CT.

Vi kjørte via Rakkestad og jeg var nå koblet opp på blodtrykk, veneflon og alt ble sjekket. Blodtrykket var svært høyt… Men så måtte jeg tisse igjen. Vi var nå ca 20 min unna Kalnes og tisse måtte jeg!

De store ambulansene har bekken og bekken ble det! De stoppet ambulansen og byttet personale. Inn kom ei i 30-årene og bekken kom på plass. Så et sted 20 min unna Kalnes lå  jeg på bekken i en ambulanse med blålys!!

20 minutter etterpå ble jeg trillet inn på Kalnes og rett på CT.  I mottak sjekket de meg med blodprøver og nevrologisk testing.  En lege informerte meg om at CT ikke visste noen pågående blødning men blodtrykket var forsatt høyt. Jeg lå  overvåket og heldigvis roet blodtrykket seg. Legen pratet  med meg  om denne hjernesykdommen jeg har. Sykdommen er en blødningssykdom i hjernen. Jeg fikk etter noen timer i mottak  deretter reise hjem med beskjed om å oppsøke min lege neste dag.

 

Vi har et enestående helsevesen. Jeg er klar over at jeg har diagnosene på min side og at i mitt tilfelle MÅ helsevesenet stille opp omgående. Jeg er takknemlig for et helsevesen som er så dyktige og så omsorgsfulle. Jeg er også takknemlig for at det gikk bra denne gangen også…

 

 

 

 

Ha en fin kveld!

 

 

Nye året er godt i gang og jeg har startet nyåret med vanvittige mengder trening. Hvorfor? Nei, har vel ikke noe godt svar på et. Men jeg trigges veldig av trening og har jo selvsagt erfart at ved masse trening har jeg fremgang.

 

I fjor syklet jeg 240 mil. Det var 40 mil mer enn planlagt. været den siste tida har gjort at jeg planlegger å starte sykkelsesongen tidlig. Muligens starter jeg mandag. Og målet er 300 mil i sommer.

Sist onsdag var jeg på nok en 3-mndr kontroll. Hjertet,blodtrykk og blodsukker er utmerket. Jeg har i alle disse årene etter hjerneblødningen/hjerneinfarktene hatt en del forbud. De første  årene totalforbud mot å fly. Men gradvis har forbudene blitt mindre. Onsdag var legen min strålende fornøyd med helsa mi, han  sa blant annet at jeg er flink med diabetesen. Kostholdsforandringen har gitt meg et vekttap på 20 kg. Og jeg vil bare fortsette å tape vekt. Ved siden av kostholdsendringen har all trening økt veldig. Jeg trener nå 7 ganger i uka bassengtrening som er trening under ledelse av fysioterapeut. Det er lagt vekt på kondisjon,styrke og balanse og jeg trener også mye tabata. Tabata er en intervallpreget bassengtime med masse energi og energisk musikk. Vi jobber under høy intensitet i 20 sekunder med 10 sekunders pause,dette repeteres i 3 eller 4 minutter. Tabata er kjempegøy!

Men så er det der hvor galskapen kommer inn og det er når jeg egentrener i basseng. Der har jeg satt noen mål som er det glade vannvidd! Hver dag på trening legger jeg inn 200 reka. Reka er en mageøvelse som er bra for rygg og mage. Vi tar vanligvis 15-20 reka under trening. Men på egentrening tar jeg 200 hver gang. Så ukesmålet er 1000 reka! Jeg tar også 100 spensthopp i tillegg,dette er bra for rompe! Jeg sykler også en del på treningssenteret og tar alltid en hel runde på alle apparatene(10 stk) hvor jeg nå klarer motstand 10/12!! Trening er gøy, men jeg innser at jeg er litt vel ivrig. Legen min er veldig fornøyd med all treninga og jeg mistenker kanskje at han har googlet meg litt….Så når jeg sa at målet i sommer er 300 mil på liggesykkel  var han veldig fornøyd! Flyforbudet er delvis opphevet, men jeg skal ikke fly med flere mellomlandinger. På spørsmål fra meg  om det er tilrådelig at jeg flyr til Dubai sa han ja…

Kostholdsendringa har nå fungert i et år og jeg spiser sunt og godt.

Frokosten min består alltid av havregrøt med litt blåbærsyltetøy og friske blåbær. Knekkebrød er fullkorn med sunt pålegg og frukt. Jeg har mellommåltid for å ha et stabilt blodsukker og spiser da som regel yoghurt uten sukker.

Her er fra lunsjen i går. Vi handlet i Sverige og var innom et sted for lunsj.

 

I kveld spiste vi bakt potet med masse tilbehør

 

Pga diabetes lager jeg all mat fra bunnen av. Jeg mener selv at jeg er nokså flink til å lage mat

Her har jeg laget krydra kjøttboller

 

Før hjerneblødningen trente jeg aldri, ikke spiste jeg sunt heller. Men så var skjebnen litt hard mot meg. Men jeg er ikke den som  gir opp og takler de utfordringene livet har gitt meg på en grei måte. Selv om treninga har  blitt det glade/gale vannvidd så trives jeg godt med det.

 

 

Ha en fin helg!

 

 

 

 

 

 

Nytt år og nye muligheter! Et helt nytt år ligger foran oss og jeg er litt  i gang med planer for året. Litt skal skje. Den varme starten på året gjør at jeg lurer veldig på når sykkelsesongen kan starte. I fjor startet jeg 6.april

Muligens kan jeg starte tidligere i år. Om ikke snø og kulde dukker opp omsider.Jeg håper på en veldig vinter, men det ser vel litt dårlig ut. Noen mål for årets sykkelsesong har jeg ikke satt meg enda, jeg får vente å se…Men 300 mil må jeg da klare fra f eks 1 april  og frem til jul .Hvor jeg skal sykle må jeg også finne ut av…

 

Det er litt rart med all denne syklinga og også treninga.Men hadde det ikke vært for hjerneblødningen hadde jeg neppe trent. Skal være ærlig på det. Eneste årsak til at jeg trener såpass mye er for å holde nye slag unna. En stor hjerneblødning,3 hjerneinfarkter og hjernesykdommen CAA(Cerebral Amyloid Agniopaty)  er årsaken til at jeg trener. Jeg har nokså dårlige odds, blodgjennomstrømningen i hjernen er dårlig.Men jeg prøver å leve akkurat sånn som leger anbefaler. Trening og sunt kosthold.Da jeg fikk diabetesdiagnosen i februar 2019 var det egentlig ganske så greit. Jeg la om kostholdet og så begynte kiloene å forsvinne. I dag var jeg på senteret og fikk se et godt tilbud på en boblejakke. Så jeg prøvde jakka og til min store overraskelse hadde jeg gått fra str 2XL til L..Det er en del kg som har forsvunnet. Det meste av tøyet mitt er for stort. Jeg har kjøpt noe nytt men tenker at her vil kiloene fortsette å prelle av så jeg kjøper kun det som er helt nødvendig. Legen min kommer til å legge om kostholdet mitt etter hvert når han ser at vekt/kosthold er stabilisert.Og at diabetes er helt fin..

Denne jula la jeg absolutt ikke på meg et eneste gram, gikk vel heller en del gram ned… Men kostholdsmessig led jeg ingen nød selv om julens mange fristelser måtte jeg unngå.

 

Dagens trening var bra. Jeg gjennomførte hele programmet i kondisjon/styrke og disse apparatene passer meg utmerket. Jeg bruker ca 2 timer på hele programmet men etter den treninga hadde jeg bassengtrening under ledelse av fysioterapeut. Rett før bassengtreninga tok jeg 200 “reka”, som jeg brukte ca 40 min på. Jeg må passe på å ta pauser pga pulsen ikke må bli for høy. Men gal som jeg er så satte jeg meg et ukemål. I løpet av denne uka(avsluttes lørdag) skal jeg klare minst 1000 reka. Reka er en mageøvelse hvor man tar fart  og med strake ben igjen når bassengkanten(klarer ikke helt å forklare øvelsen). Men effektiv er den…Så 200 reka i 5 dager og målet er nådd! Dette er i tillegg til all annen trening.

 

Denne uka her er jeg også opptatt med oppkjøring til årets nyttårskonsert. Den går av stabelen på fredag kveld i kulturhuset og frem til da øver vi hver kveld.Det er veldig gøy. Både sønnen og kommende svigerdatter er med og spiller i janitsjar`n. Så her er vi korpsnerder hele gjengen.

En nyttårskonsert  er veldig krevende men også utrolig artig. Er vel 6.gang jeg er med.

 

 

Nyttårsaften var koselig og det er alltid spennende å tenke over hva det nye året vil bringe.  For det handler ikke bare om kosthold og trening.

Denne sommeren skal jeg også feire 60 år. Men selv om jeg er nokså merket av en stor hjerneblødning så føler jeg meg ikke som “snart 60”.  Men feires skal det og planlegginga er godt igang. Festen skal holdes på et dertil egnet sted og har god akustikk. Dagen skal feires med temaet “livet og musikk”. Jeg overlevde noe jeg ikke skulle overlevd og er takknemlig over livet. Jeg er også takknemlig for måten janitsjar`n har hjulpet meg tilbake til et verdig liv og holder festen for dem. Janitsjarn`n er en herlig gjeng bestående av korpsnerder i sin beste alder. Vi er nerder , viss seksuel fantasi kan  bestå av lange trommemarsjer eller skalaen forlengs og baklengs….Litt fleip ,men korps er gøy. Så 60-års dagen blir feiret hvor janitsjar`n skal spille noen marsjer og resten av tida blir fest og god mat. På denne festen skal foruten janitsjar`n også endel taxisjåfører( de har kjørt meg i 9 år) inviteres. Mange av de har jeg blitt godt kjent med og har mange på FB. Så  skal en del trenigskompiser og venner inviteres.

Familien skal inviteres på selveste bursdagen og skal holdes  her hjemme. Jeg gleder meg til å feire bursdagen. Jeg feiret aldri 50 år, syntes det var så gammelt. Få måneder etter 50 årsdagen kjempet jeg for livet mitt og da jeg våknet opp var det iført bleie og nettingtruse ,med overvåkingsutsyr og masse slanger. En ekstern pacemaker hadde jeg også… Men ukrutt forgår ikke så lett så snaue 9 år senere er jeg klar for 60 år.

13.desember 2020  blir det jo også en slags feiring, da er det 10 år siden hjerneblødninga. Så fint at jeg har mye å feire og å glede meg over. Livet trenger ikke stoppe med en stor hjerneblødning men man blir ekstra glad over livet som gir mulighet for å feire og å leve. Livet er flott.

I går fylte datteren 25 år og vi feiret henne ved Olivia på Aker Brygge. Et kjempekoselig sted med italiensk mat. Tenk at det er 25 år siden jeg fødte henne med planlagt keisersnitt etter et komplisert og risikofylt svangerskap. Jeg ble lagt inn 11 uker før termin  men var så hjemme noe stund før det ble keisersnitt ca 2 mndr for tidlig. Etter et døgn i kuvøse fikk hun være med meg hele tiden og det var nokså spesielt å feire nyttårsaften 1994 med den lille fine jenta. Etter 5 døgn på barsel bar det hjem og  babyen vokste seg både stor og sterk.

Den lille jenta mi er i dag ei flott,smart og utadvendt jente. Så fint å feire henne i går. Før vi ankom Olivia var noen av oss en tur på Slottsplassen for å se alle lysene som er tent for Ari Behn. Det var tøft å se

Det var sterkt å se alle lysene. Og å tenke over det faktum at en mann i sin beste alder  ikke fant lenger noe verdi i å leve lenger. Selvmord er så tragisk. Når jeg leser på nettet at folk skriver at selvmord er en egoistisk handling blir jeg bare målløs. Nei,egoistisk er det ikke. Et menneske som velger bort livet  er alvorlig psykisk syk.Livet ble nok for tungt og mørkt å bære.

Vi hadde en fin kveld ute i går kveld. Og jeg måtte tenke over at jeg faktisk har feiret både jul og nyttår på sykehus. Men veldig annerledes å være på sykehus med en nyfødt baby enn da jeg feiret jula 2010 nokså alvorlig syk på Fredrikstad sykehus. 11 dager før julaften ble jeg dødssyk men overlevde…  Julaften husker jeg som en fin opplevelse alikevel. 2 sykepleiere stelte meg og plasserte meg i en lenestol. Der fik jeg sitte inne på rommet men med døra oppe sånn at jeg kunne høre nisseorkesteret spille. På nevrologisk sengepost var det 21 plasser men halvparten fikk permisjon og vi andre 10 hadde både besøk og trivelige ansatte rundt oss.Det var ikke så ille å ligge på sykehus i jula da….

Det som gjorde mest inntrykk den jula var at jeg måtte trene 2 ganger daglig med 2 fysioterapeuter.. Her var det trening og hvile,blodtrykksmåling og sprøyter 10 ganger daglig. Blodtrykket måtte senkes sakte …

Jeg vil alltid tenke tilbake på mitt sykehusopphold på nevrologisk sengepost som en fin ,tøff men god opplevelse. Tross alt…..

Før julefeiringa var det  tid for litt julebakst. Jeg pleier vanligvis å bake masse til jul.Denne gangen har det ikke blitt tid til det. Kun litt krumkaker,serinakaker,kokosmakroner og risboller. Turen til Krakow rett før jul må ta skylda for at det ikke ble så mye julebakst..

Og så bakte jeg julekaker til mora mi.

Disse bakte jeg for kommende svigerdatter til en julefest. Jeg trives med å bake,trass i at denne type bakst ikke er noe jeg kan spise, Har man diabetes er dette ikke veldig gunstig å spise…

Julekvelden var  fin og rolig på bygda.

Her er julefylla mi, en del bokser med julebrus uten sukker

 

 

Jeg har spilt med janitsjar`n både ved jubileumskonsert og julekonsert. Akkurat nå er det noen dager fri før vi starter oppspilling til nyttårskonsert.i januar. Nyttårskonsert er alltid litt pompøst…Vi har et spennende program,vi spiller sammen med solister  fra Kulturskolen.

 

Det er bare noen timer igjen av dette året. Vi skal ha nyttårsaften med koldtbord og vi blir ganske mange. Skal bli gøy…

Så vil jeg ønske lesere av bloggen en fortsatt god jul og et riktig godt nytt år!

 

Juletur til Krakow!

 

Nettopp vært noen dager i Krakow,Polen. Det var 4.gang etter hjerneblødningen jeg har tatt fly for noen dager i Krakow. Krakow er et flott sted å reise til.Historisk ,men også et eldorado for shopping!

Jeg pleier som regel å fly med Norwegian fordi de er veldig gode på rullestol…

Men denne gangen passet det ikke med Norwegians avganger så etter et tips søkte jeg avganger med det ungarske flyselskapet Vizzair. De hadde også både avganger og ankomster som passet utmerket.

 

 

Jeg hadde bestilt “assistanse” og fikk utmerket hjelp på Gardermoen. Innsjekking gikk veldig greit og jeg hadde med papirer som fortalte om at den elektriske rullestolen hadde et gel-batteri. Alt gikk greit helt til avgangstid. Da kom en fra flycrewet og sa at det var problemer med at stolen min hadde gelbatteri og at de var usikre på hvordan det skulle kobles fra. Noen telefoner og til slutt  var de sikre på at alt var ok. Men da hadde usikkerheten vedrørende gel-batteri  utsatt fligthen med 45 minutter….Nokså irriterende fordi gel-batteri er nokså vanlig,så merkelig at Gardermoen ikke løste dette kjappere. Men vi kom oss av gårde og hadde en fin flight.

Datter og jeg,som var på denne jenteturen hadde på forhånd bestilt taxi-transport til hotellet. Og det fungerte veldig greit.

Vi hadde booket plass på Grand Sheraton hotel  som er et 5-stjerners hotel og ekstremt flott. Det var tredje besøk på dette hotellet.

 

Hotellet ligger  med kort vei til Mariakirken og Markedsplasen og helt ved Wavel-slottet.

 

 

Hotellet har fine rom og det er både svømmebasseng og treningsrom der.

 

Det serveres utmerket frokost og hotellet har flere restauranter.

En kveld spiste vi ved hotellets “fotball-restaurant”. Maten er meksikansk.

 

 

Shopping var målet for turen og Galeria Krakowska er et imponerende stort og flott kjøpesenter.

 

Bilder fra turen:

 

 

Krakow er en flott by og vi hadde det så fint der. Alt fungerer bra. Og for meg som må ha assistanse på fly så fungerte alt bra i Polen. Men lite fungerer på Gardermoen når man er rullestolbruker. Ved hver eneste tur så opplever jeg problemer som består av venting og atter venting.

Først var det turen til Krakow hvor vi ble 45 minutter forsinket fordi ting ikke fungerte. Men verre var hjemreisen. Da vi var i lufta ble det ringt fra flyet og gitt beskjed om at de hadde med en rullestolbruker i elektrisk rullestol. Det ble også ringt da flyet var landet. Men flyet ble tømt for passasjerer og der satt jeg igjen sammen med crewet. Jeg ble enten glemt eller så var det noen som ikke gjorde jobben sin. Etter mer enn en time kom det så transport til ankomsthallen men ingen rullestol… Den hadde de glemt ute på flystripa…Etter veldig lang ventetid kom det en kar som skulle koble gelbatteriet. Det er noen koblinger som skal settes på. Og da det var gjort gikk rullestolen hverken fremover eller bakover. Men den gikk rundt og rundt , rundt sin egen akse!  Så  han som skulle koble måtte legge seg på bakken for å koble på nytt.Men denne gangen assistert av min datter som nå klarer å fikse koblingen selv.

 

Turen til Krakow var kjempefin. Alt fungerte veldig bra bortsett fra Gardermoen. Der fungerte lite.. Jeg er tvilsom til ny reise til og fra Gardermoen for når det gjelder elektrisk rullestol har jeg aldri opplevd annet enn problemer. Så merkelig at det fungerer ved andre flyplasser, f eks Krakow, JFK New York, Las Palmas…..

Men Krakow og Polen er et flott sted å reise til. De aller fleste polakker snakker godt engelsk. De er vennlige,inkluderende,høflige og svært hjelpsomme.

En tur til Krakow kan absolutt anbefales. Men ikke Gardermoen om du er rullestolbruker…

 

Da jeg ble slagrammet for 9 år siden ante jeg lite om fremtida. Å havne i rullestol var ikke et helt ukjent område for meg, jeg har jo jobbet i helsevesenet hele livet.

Å havne i rullestol betyr å bli kjent med en noe ukjent verden alikevel, for nå var det jeg som satt i stolen. Jeg har hele tiden hatt rikelig med forskjellige rullestoler, tilsammen 4 stk. To av de er elektriske, hvorav den ene er beregnet  til bruk ute,sånn at jeg kan komme meg nokså langt avgårde. jeg kan kjøre den ca 5 mil før lading. Den er lang og tung, kan ikke taes med på toget. Den vil i en evakueringssituasjon være til hinder. Den andre er en helt vanlig rullestol,dog med masse elektronikk ved at den kan styres både med joystick og fra panel bak. Denne stolen er fin å ha når jeg i blant reiser med tog,fly ol .

 

Men så har det seg sånn at jeg bor i en mindre kommune viss togstasjon er den eneste på østre linje som ikke er tilrettelagt(universelt utformet) sånn at jeg med rullestol kan komme med toget. Det blir altfor stor høydeforskjell fra plattform til tog med min rullestol. NSB løste dette problemet ved at jeg ,når jeg skulle med toget, ringte de dagen i forveien for å bestille. Da la de til rette sånn at HC-taxi hentet meg hjemme og kjørte til neste togstasjon  hvor jeg da kom på toget. Sånn har det fungert noen år. Jeg er ikke veldig aktiv som bruker av TT-taxi bestilt av NSB, så store utgiften har det neppe vært snakk om.

Alikevel tok jeg opp min litt håpløse togsituasjon med både media og Handikapforbundet. Jeg argumenterte med at jeg ikke kunne reise spontant og jeg sa at jeg neppe var siste rullestolbruker her ute på bygda. Men responsen fra det aktuelle forbundet var noe merkelig. Siden jeg hadde en slags “avtale” med NSB  og det faktum at jeg hadde så mye TT, ville de ikke engasjere seg. At samme forbund engasjerte seg voldsomt for en heis til et kapell gjorde  meg noe forundret. For det første. det er mange i samme forbund som disponerer HC-biler. Jeg lurer derfor på om det gjør at de ikke bruker tog i blant….. Burde ikke alle mennesker i 2019 kunne få ferdes med tog ? Og er det  ikke like viktig med å komme med toget som å komme inn i et kapell om man er rullestolbruker??

I dag ringte jeg VY for å bestille transport de 7-8 km til neste stasjon i forbindelse med at jeg i morgen skal til Gardermoen for en utenlandsreise. Jeg fikk bestilt og  betalt. Og trodde at alt var i orden. Men sent i ettermiddag ringte damen fra VY. Transporten ble ikke godkjent av hennes overordnede. Bane NOR har ansvaret for at togstasjoner/plattformer er tilrettelagt ,derfor vil ikke VY dekke transporten. Ok, jeg skjønner argumentet,men vet ikke om jeg vil godta det. Samme hva, Bane Nor er ikke i stand til å ordne stasjonen sånn at jeg kommer på i morgen… Så jeg må dekke transporten selv…. Nå ble jeg riktignok oppfordret til å sende inne klage…

Men akkurat nå så tenker jeg at den hersens heisen i det aktuelle kapellet neppe er så ofte i bruk og det aktuelle forbundet burde vel kanskje sett at togstasjoner burde være tilgjengelig for alle mennesker. Jaja, drit og dra. I morgen er det tid for en tur!

 

 

 

En god førjulstid til alle!

 

Jeg har hatt en voldsom fremgang siden hjerneblødningen og flere hjerneinfarkter rammet meg. 9 år med enorme mengder trening må gi fremgang. Den første tida var det kjapp fremgang, for så å stoppe litt opp. Så merket jeg at jeg klarte mer og mer. Litt imponert egentlig, for jeg har måtte lære  alt på nytt.

I dag 9 år etter, er det kanskje vanskelig å se at jeg ble så hardt rammet. Man kan se noen skjevheter i ansiktet og at jeg går svært dårlig. Men sånn kognitivt er det vanskelig å  se omfanget. I dag snakker jeg helt normalt og ordleting er også nokså borte. Det hender jeg sliter litt med å snakke, men da er det som regel sent på kvelden hvor jeg naturlig nok er trøtt eller sliten.

Jeg føler også selv at jeg mer og mer er “ferdig” med tiden som handikappet, jeg har også vanskelig med å betrakte meg som det.

Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med å være handikappet. Ikke vet jeg helt heller om man må se på seg selv som handikappet resten av livet  når fremgangen har vært så stor.Men jeg må være ærlig, jeg vil alltid være rullestolbruker for det er ikke mange meterne jeg klarer å gå uten smerter( maks 2-3 meter). Deler av ryggraden er lammet og jeg sliter med store smerter i ryggen. Men egentlig føler jeg meg ganske så normal…

Jeg er vel der  i livet nå , hvor Sunnaas sykehus snakker om “veien videre”. Å komme seg videre her i livet tross stor skade.

Derfor blir det også gøy for meg når jeg oppdager at “jøss, jeg har hatt fremgang”! Forrige uke ble jeg klar over at jeg nå fikser å skifte dynetrekk på dobbeldyne uten noe problem. Det er fremgang og en seier.For da jeg kom tilbake fra første rehabilitering for en del år siden klarte jeg ikke engang å brette en klut…Det er jo mange som sliter med å skiftedynetrekk på dobbeltdyne så jeg er veldig fornøyd med fremgangen.

Og jeg ble også klar over at jeg klarer helt uten hjelp å rygge minicrosser`n inn i boden. I alle år har det vært gubben sin oppgave,men nå fikser jeg rygginga helt selv.Det betyr selvstendighet!

Dette bildet ble tatt på lørdag. Jeg var med på “bassengmaraton” ved Østfoldbadet. Så gøy å være med. Etterpå var jeg sammen med noen av de andre for å spise lunsj på “1985”…

Mottoet mitt er “jeg kan klare alt,bare det legges tilrette”. I skrivende stund kan jeg ikke komme på noe jeg ikke klarer. Jeg klarer ikke linedans,men det ville jeg neppe klart uten hjerneblødninga heller…..

Jeg gidder ikke bruke tid på å være lei meg over at jeg aldri får kjøre bil igjen,eller at jeg aldri kommer tilbake i jobb.Sånn er det bare. Kanskje ingen stor pris å betale heller, jeg overlevde jo…

Så får jeg heller bruke tid på å glede meg over alt jeg klarer. Som å glede meg over naturen…

 

Som å pynte til jul…

 

I dag er jeg kjempefornøyd med at jeg valgte å bruke så enormt med tid på å trene meg tilbake, på aldri å gi opp troen på at jeg skulle klare å bli nesten som før.

 

En fin morgendag til lesere av bloggen!

Jeg føler alltid noe spesielt når det nærmer seg desember og den 13….

13.des 2010 overlevde jeg noe jeg ikke skulle overlevd. Det er liksom bursdagen på nytt… Jeg er blant de som kan feire bursdag 2 ganger… I år er jeg ikke engang hjemme på dagen men oppholder meg i utlandet. Men det blir nok en liten feiring alikevel, en middag kanskje…Det er stort å ha overlevd og jeg vil være evig takknemlig de leger og øvrig helsepersonell som reddet livet mitt. Livet er så stort! Alikevel dukker det i blant opp en tanke:”hvorfor overlevde jeg  som ikke engang er troende?  Jeg som er ateist?Og så har jeg opplevd at dypt troende dør,mens jeg altså overlevde dødelig sykdom…Det henger liksom ikke helt på greip for meg,men jeg er utrolig glad for å ha fått livet tilbake. I dag,vel 9 år etter, tenker jeg lite over at jeg er alvorlig slagrammet. Jeg lever fint med “skavankene” . Livet er fylt med trening og aktiviteter. Jeg lever på streng diett, det skyldes delvis diabetesen men også det at jeg er har hatt hjerneslag.. Jeg har en fastlege som er utrolig flink med meg. Dietten gjør at jeg nærmer meg  et vekttap på 20 kg. Dette skjer i samarbeide med min lege. Han er godt fornøyd med blodsukkeret og hvordan jeg takler diabetes. Blodtrykket er også helt strålende. Så konklusjonen min er at et supert kosthold gir god helse.

 

 

 

Et stort slag gir dessverre mulighet for ytterligere problemer vedr.helsa. Jeg vet legen min følger godt med på den store bilyden over hele hjertet som har gitt noe  defekt i venstre hjerteklaff.Foreløpig er det stabilt. Jeg er nok mer hos lege enn folk flest. Jeg passes godt på. Noen dager etter siste kontroll mottok jeg melding fra legen “Hei og takk for sist”! Da var det avvik på noen blodprøver som krevde behandling…

Legen og jeg hadde også en diskusjon om jeg virkelig trengte influensavaksine. Jeg mente nei,siden jeg aldri er hverken forkjøla eller har feber/halsvondt. Jeg har faktisk aldri hatt influensa. Men legen min gadd knapt høre på hva jeg sa;” bare å ta den nå. Du tar den på samme tid, har gjort det i mange år,derfor du ikke blir syk”… Jaja, så ble det vaksine for 9.år på rad…. Ikke merket jeg stikket,ikke fikk jeg noe vondt i armen og noen influensasymptomer etter et par uker fikk jeg heller ikke….

Livet er fint  og selv om jeg nok mener at skjebnen var for tøff mot meg så har jeg kommet meg styrket ut av dette. Jeg har fått et helt annet perspektiv på livet. Jeg setter pris på små ting. Samtidig har jeg blitt tøffere om noen ikke godtar meg som jeg er. At noen kan være mindre hyggelige mot folk som rammes ekstra hardt er for meg en gåte.

At noen er ondskapsfulle er også for meg en  gåte. Sånne mennesker vil jeg absolutt ikke ha noe med å gjøre. Den slags folk snur jeg ryggen til. Men så har jeg en stor vennekrets og mange som godtar meg akkurat som jeg er

For livet er både flott og har mye bra å gi. Neste år fyller jeg 60 år og mange planer er lagt. Jeg ville jo aldri feire da jeg fylte 50 år, fordi jeg syntes det var så gammelt. Men noen mndr. etter  50 års dagen ble jeg rammet av en megastor hjerneblødning og måtte kjempe for livet. Så derfor skal jeg feire 60 år!

Og et knapt år etter bursdagsfeiring så blir det bryllup. Sønnen gifter seg med verdens fineste jente! Så jeg har mye å glede meg over.

 

Jeg fortsetter mine planer om å lage mat fra bunnen av. Akkurat nå har jeg gjort unna litt julemat.

Julemat er ikke helt min favoritt men hører jo tida til. Det er god kognitiv trening for meg å lage mat. Ikke bare trener jeg konsentrasjon, men både oppmerksomhet og planlegging for kjørt seg litt. Og så er det den fine følelsen av mestring…

Å ha fått livet tilbake gjør at man setter ekstra pris på det. Jeg gleder meg over hver dag.For å holde nye slag unna krever det at jeg trener en del. Og det gjør jeg gjerne. Jeg er heldig som bor i nærheten av Friskhetssenteret/Østfoldbadet. Der foregår all trening.

9-års dagen for å ha overlevd en dødelig hjerneblødning blir nok feiret i min utlendighet mens jeg spiser en god middag og kanskje en sukkerfri dessert eller kake. Ingen krise å ha fått diabetes, det krever bare litt planlegging, Helsemessig har jeg i dag en mye bedre helse enn jeg kanskje noen gang har hatt. Det er bare synd at jeg ikke helt skjønte at et stressfritt liv, sunn mat og trening er viktig for å ha et godt liv.

Så får jeg  ønske lesere av bloggen en god natt og husk å være gode mot hverandre.

Og ha en fin adventstid!