2 uker siden jeg fikk liggesykkelen!

Nå har jeg hatt sykkelen i mer enn 2 uker og jeg har virkelig både hatt glede av den og har brukt den. Over 10 mil de første dagene…. Det har vært ypperlig vær til å sykle. Jeg har syklet masse langs Mona-ryggen, fint å sole seg når man sykler sånn. Jeg føler nok noe mestring når jeg sykler,men aller best er det at den gir meg mulighet for å sykle alene,den gir meg selvstendighet. Nå har jeg blitt så godt kjent med sykkelen at jeg bruker lite hjelpemotor. Jeg blir nok enda mer sterk i bena nå.

Ingen har reagert negativt når jeg forteller sykkelens pris. I overkant av 100 000 kr er mye penger. Men de fleste sier at dette fortjener jeg siden jeg er så treningsmotivert.  

Før tenkte jeg sånn at jeg koster samfunnet mye penger. Sånn tenker jeg ikke lenger. Jeg har også betalt inn mye skatt,så jeg bør ikke ha dårlig samvittighet. Da jeg var 27 år gammel kausjonerte jeg for 2 store lån og jeg betalte også 59 % skatt. Jeg hadde store inntekter..

I absolutt alle år har jeg vært yrkesaktiv. Da barna var små jobbet jeg noe deltid,men bortsett fra den tiden har jeg jobbet og jobbet. Jeg har heller aldri vært den som har vært mye borte fra jobb, jeg har stått på. 

Så rammet alvorlig sykdom meg. Og det kom som et sjokk. Jeg har aldri ønsket meg noen trygd, jeg har ingen forståelse for de som ønsker seg uføretrygd. Å være så skadet at man ikke er arbeidsfør er ikke ok.Jeg trodde jeg skulle jobbe frem til 67 år…

Jeg skulle hatt mange år igjen å arbeide. Men skjedd har skjedd og jeg må bare gjøre det beste ut av det. 

I 7 1/2 år har jeg  trent for å ha et innholdsfylt liv. 

 

I dag føler jeg at jeg har et liv som gir mening og innhold. Det er ikke det livet jeg trodde jeg skulle ha , men det er et fint liv alikevel.

Det er egentlig bare dumt at jeg i blant tenker på jeg koster samfunnet mye penger. For redder man  liv så må man også sørge for at det mennesket får et greit liv.

I Norge er man gode på å redde liv,. Jeg overlevde dødelig sykdom, jeg skal ha et liv jeg kan være fornøyd med.

 

Jeg trener mye, det er med på å gi meg et fint liv. Jeg har mange gode venner blant treningskompiser.

                             

I dag var det utdeling av diplom og T-skjorte(nike) for vel gjennomført Friskathlon 2017-2018. Jeg har tilbrakt mange timer på trening de siste årene, men spesielt mange siste året. Det er godt å trene, det gir en fin følelse av velvære. Jeg må trene, helst hver dag resten av livet. Det er fordi jeg er alvorlig slagrammet. Men sånn ble livet mitt og jeg synes ikke jeg har et dårlig liv. Trening ved Friskhetssenteret og Østfoldbadet og 2 økter på liggesykkel hver dag gir meg mye . Og så har jeg janitsjar`n og frivillig arbeid. 

                        Og så er gubben og jeg flinke til å kose oss på restaurant i blant. 

                                    

                           Fra Sifa,tyrkisk restaurant på søndag. 

 

                                        

                                       og sushi fra Sushiteria på Knapstad i kveld…

 

                                      .Livet mitt ble ikke helt som jeg trodde. Vi er mange som plutselig har fått våre liv forandret. Vi må få bruke tid på å finne nye interesser. Vi overlevde, vi koster penger. Men vi ville kostet enda mer om vi ikke la om livet til trening og et liv vi er fornøyde med….

Da er liggesykkelen i hus!

I går fikk jeg melding fra min ergoterapeut “gjett hva jeg har her”, og bilde viste liggesykkelen som jeg har ønsket meg en stund. Hun ringte meg like etterpå og fortalte at sykkelen hadde ankommet. Jeg befant meg i Askim (på trening) og sa at jeg skulle kjappe meg hjem med crosser`n og ta taxi opp til henne for å hente sykkelen. Og da sykle den hjem…

 

                     

                     

                Sykkelen er helt utrolig bra. Å sykle den hjem gikk veldig greit.

Jeg har jo syklet samme type sykkel på BHSS(Beitostølen Helsesport Senter) . Det var der den ble utprøvet. Jeg fikk vedtak på sykkelen, betalte inn egenandel og så kom sykkelen i går. Prisen på sykkelen fra forhandler er 101.38 kr og 75 øre! Det er en spesialsykkel, tilrettelagt for meg som har nedsatt styrke hele venstre side. Den har hjelpemotor og kan ha en hastighet på 25 km. Sykkelen er et aktivitetshjelpemiddel. Det betyr at jeg nå har mulighet til å sykle som alle andre og holde meg i aktivitet med mine premisser. 

Jeg trener mye. Tirsdag var jeg på egentrening og bassengtrening. Bassengtreninga denne gangen la hovedvekt på balanse. Vi fikk 2 marker hver og skulle plassere de under hver fot.  Det er kjempevanskelig… Så etter en stund løfte en og en fot med marken liggende fast. Det er effektiv trening for å bedre balansen.  På slutten av treninga var det ei som spurte meg “Tove , skal vi ta 50 reka”? Reka er en øvelse hvor man setter begge bena i bassengkanten,har strake armer og slenger så bena ut og bak. God mageøvelse, Jeg tok mine 50 og takket henne for å pushe meg.

Torsdag hadde jeg samme type bassengtrening. På slutten av treninga tok jeg 50 reka, helt problemfritt.  Og siden det gikk så greit tok jeg 50 til. 100 X reka er jeg veldig fornøyd med!

 

Jeg trener mye styrke og kondisjon. Jeg trener apparater og basseng. 4-5 ganger i uka. Jeg trener også i blant i helgene.  Jeg har erfart at til mer jeg trener til bedre fungerer jeg. At jeg nå også begynner med sykling er bare artig. 

I de årene jeg var med i 2 stk slagforeninger kan jeg ikke huske at trening noen gang ble snakket om.Men trening er det aller viktigste for oss som har fått nedsatt funksjonsevne.Trener vi ikke ender vi opp med kontrakturer. Og det er vondt…Jeg har trent helt systematisk disse 7 1/2 årene. Alt for å unngå kontrakturer. 

                                         

Det var godt med en sykkeltur i kveld. Tror jeg skal gjøre det til en vane å sykle en tur hver kveld.  For denne sykkelen er jeg veldig takknemlig for. Jeg ante ikke om jeg ville få vedtak på den, men hadde gode begrunnelser for hvorfor. At NAV ga meg vedtak er jeg fornøyd med, de viser til i vedtaket  at jeg oppfyller alle kravene grunnet stor og vedvarende skade. Og så tenker jeg også at man får ikke  et positivt vedtak om man ikke er fortjent til det…

 

 

 

                                                           

 

 

 

     

Sorry,men jeg klarer ikke vise empati…

Mai har kommet med et nydelig vær. 17.mai var bare en helt flott opplevelse. Dagen startet med spilling på sykehjem og deretter flaggheising på Rådhuset kl 8. Og været var grått…

Vi spiste frokost,en veldig fin frokost.

 

Etter frokosten var det medaljeutdeling og jeg fikk medalje for 5 år i janitsjar`n!

                                   

          Jeg er veldig glad for 5-års medaljen. Jeg er veldig fornøyd med at jeg for litt over  5 år siden trakk meg vekk fra flere slagforeninger fordi jeg opplevde at de fokuserte altfor mye på sykdom.Å sitte på medlemsmøter å diskutere hvem som har hatt det største slaget opplevde jeg som totalt meningsløst. Jeg er veldig takknemlig for at janitsjar`n tok i mot meg da jeg henvendte meg til dem med spørsmål om jeg kunne få prøve meg.

Det har vært 5 år med mye moro, inkludering,gode samtaler ,humor og fleip . Jeg er janitsjar`n takknemlig for den utrolige kognitive fremgangen jeg har hatt. De har vært utrolig flinke med meg Jeg tenker litt sånn, enhver slagrammet burde hatt litt rehabilitering i et janitsjarkorps.

Etter barnetoget  som var i strålende solskinn hadde vi noen timer pause før borgertoget og da dro gubben og jeg på Mine`s for litt mat.

                                   

   Borgertog er alltid artig.Masse folk! Det var veldig gøy å spille stortromme sittende i rullestol. Sammen med de andre på slagverk hadde vi ny innøvd trommemarsj. Den ble godt mottatt!

Da 17.mai-spillinga var ferdig dro gubben og jeg hjem for å skifte. Deretter dro vi inn til Oslo og spiste middag på en tyrkisk restaurant ,Sifa restaurant på Grønland.

                         

            Vi hadde en kjempefin 17.mai! Jeg er så glad for at jeg har trent meg tilbake sånn at jeg kan leve nokså likt sånn som før hjerneblødningen. Jeg har gått en lang vei for å fungere så bra som jeg gjør i dag. Og nå kommer jeg inn på temaet for dette innlegget. 

Jeg sliter virkelig med å møte folk med empati. Det gjelder ikke alle jeg møte, absolutt ikke. Men jeg sliter når folk står /sitter foran meg og klager over alt som feiler dem. Det kan være alt fra vondt i halsen, forkjølelse, vondt i rygg og nakke, fibromyalgi ,snev av ME,revmatisme, avføringsproblemer osv osv. Det er aldri noen med alvorlige diagnoser men folk med “tullediagnoser”. Beklager om noen blir fornærmet over utsagnet mitt, men sånn er det bare. Jeg har vært omgitt av fagfolk de siste 7 1/2 årene og de og jeg er nok ganske enige om “tullediagnosene”. Nå må jeg jo også si at for disse med det jeg kaller tullediagnoser så oppleves nok tullediagnoser som alvorlig nok for dem.

I disse 7 årene som alvorlig slagrammet har jeg møtt mange alvorlig syke, noen også dødssyke av kreft. Jeg har møtt på ungdom med både en og to hjertetransplantasjoner bak seg. Jeg har møtt på tidligere politikere med ekstremt store hjerneslag. Jeg har møtt på barn, unge og gamle som pga alvorlige diagnoser har fått livene sine voldsomt forandret. Jeg har 6 innleggelser bak meg ved Sunnaas sykehus, sykehuset hvor de med de alvorligste nevrologiske sykdommer havner. Ikke bare hjerneslag men også hjernesvultser. Jeg har sett alvorlig syke mennesker som trass sine alvorlige diagnoser aldri klager. 

Jeg har heller aldri klaget over min situasjon. For skjedd har skjedd og jeg må bare gjøre det beste ut av det. Jeg koster årlig masse penger. Min diagnose er tøff. Den er varig… Og siden jeg ikke vet noe om morgendagen så vet jeg heller ikke om jeg får nye hjerneinfarkter eller en ny blødning….Jeg har veldig dårlige odds.Den store hjerneblødninga ødela det lille blodsystemet i hjernen helt.Årene er stive og porøse. Jeg håper jeg slipper unna flere hjerneslag.En megastor hjerneblødning og 3 hjerneinfarkter og en diagnose på CAA(cerebral Amyloid Agniopati er  skremmende å leve med egentlig…

Så jeg prøver å leve litt hver dag og å glede meg over hver dag jeg våkner opp.

17.mai mottok jeg digipost fra NAV om vedtak på ny elektrisk rullestol med lykter og hev/senk-sete. Da NAV hjelpemiddelsentral var her på kontroll av stolene mine sa han at jeg måtte søke ny stol da den ikke holder mål og ikke gir meg full selvstendighet. Så ny stol er på gang. Jeg venter også på liggesykkel til fritidsaktivitet. Så det er ingen tvil om at diagnosen og skaden min er veldig alvorlig…

Jeg vil egentlig ha meg frabedt at folk klager til meg om vondtene sine. Sånn som jeg ser det så aner de ikke hvordan det er å leve med en diagnose som f eks min. 

Ei ung jente jeg ble kjent med på et rehabiliteringssted jeg var ventet på hjertetransplantasjon. Jeg husker hun en gang skrev på Facebook at hun var drit lei folk som klager over vondter. Hun skrev noe om at hun har lyst til å plukke kongler og de konglene skal hun stappe opp et visst sted på de som klager for mye. Jeg kan også tenke meg å samle kongler i blant…

 

                                                                     

 Ha en fin kveld og kos dere i sommervarmen!

                               

Sir Alec Ferguson rammet av hjerneblødning.

I går kom beskjeden om at den kjente fotballtrener/manager hadde fått hjerneblødning ,operert og kjempet for livet. Media har skrevet masse om dette i går kveld og i dag. Det skrives at han kjemper….   

For meg som ble rammet av en megastor hjerneblødning i 2010 er ikke opplysningen om Ferguson sjokkerende. Hjerneblødning kan ramme hvem som helst. Ingen har  selv skyld i at en hjerneblødning rammer. 

Når kjendiser rammes av hjerneblødning er det for meg en visshet om at dette kan skje oss alle. Absolutt ingen kan leve sånn at hjerneblødning kan unngås. Selv gikk jeg i ca 15 år med en aneurisme i hjernen.  I 1994 fødte jeg datteren ved hjelp av keisersnitt  fordi jeg var rammet av preklamsi/svangerskapsforgiftning. Barnet måtte taes ut nesten 2 mndr for tidlig fordi jeg var syk. Etter fødselen slet legene med å få ned blodtrykket….  Og selv om jeg kommer fra en familie hvor hjerneslag er på begge sider av familien, så mente de etter hjerneblødningen at aneurismen hadde oppstått  kort tid etter fødselen. Jeg var heller ikke så flink til å gå til lege… At jeg har gått med en aneurisme i så mange år er skremmende. Jeg hadde riktignok masse hodepine og “kort lunte”. Noen ganger hadde jeg så hodepine at jeg ikke orket jobbe. Jeg husker jeg ringte en sjef og sa at jeg ikke klarte komme på jobb fordi jeg hadde så vondt. Han ble sint og sa at jeg omgående skulle komme på jobb…. Han godtok ikke mitt varslede fravær. Jeg har faktisk truffet på han et par ganger etter hjerneblødningen, de gangene har han snudd seg bort. Jeg håper han lærte noe av dette, at man ikke skal kimse av at noen faktisk kan være berettiget syke.

 

Det er greit når media skriver om hjerneblødning. Og greit at det skrives om de som rammes. For oss vanlige slagrammede er det ikke så lett å rammes for nesten ingen vet hva det er og hva det innebærer.Og så tror jeg det er en traumatisk sykdom de fleste frykter. Det forbindes med døden, siden litt over halvparten av de som rammes dør. Og de som overlever ender som regel opp som alvorlig funksjonshemmet. 

Det er ingen dans på roser å rammes av en stor hjerneblødning. Jeg var litt “heldig”, jeg kom fra helsevesenet og visste hva som ventet meg. Et liv som resten av mitt liv ville innebære daglig trening.  

                                                                      

Jeg møter på mange koselige mennesker som forteller meg hvor flink jeg har vært til å trene meg tilbake. Jeg  møter på fagfolk som forteller meg at jeg er  blid og veldig treningsmotivert. Men jeg møter også på folk som ikke skjønner noe som helst og som er helt uten empati,kunnskap og forståelse.. Jeg har blitt kalt ufine ord som skrulle og skrullehue. Hva feiler det folk som sier sånt? Hva feiler det folk som slenger dritt ut av seg mot et menneske som er hardt rammet?

Jeg har også møtt på så enormt mye misunnelse. Jeg har møtt misunnelse hos mennesker som burde visst annet enn å misunne meg. Hva er det å misunne ei som har fått livet helt forandret? Ei som aldri mer får jobbe eller kjøre bil? Hvorfor misunne meg 100% uføretrygd? Hvorfor misunne meg stønader jeg er berettiget?Hvorfor misunne rehabilitering ? Hvorfor misunne meg TT-kort, HC-parkeringskort og ledsagerkort?Hvorfor misunne meg dette? Vil man bytte med meg?

Jeg er heldig som bor i et land med et godt velferdssystem. Jeg er heldig som hadde opptjent alt av rettigheter før jeg ble rammet selv. Jeg vet at man får ingenting uten at man er berettiget, har krav på det. 

Så om skjebnen har vært tøff mot meg så var jeg heldig alikevel som hadde alt i orden. Jeg hadde jo jobbet enormt. Da jeg var 26 år gammel tjente jeg så mye at jeg måtte betale toppskatt i flere år. Det har medvirket til at jeg i dag har en god uføretrygd. 

I dag har jeg lest om Ferguson. Jeg har lest at han ble operert omgående. Da jeg ble rammet ble operasjon vurdert som for risikabelt siden blødningen lå vanskelig til…

Men jeg overlevde og har klart meg hittil. Livet er ikke som før, det er trening og atter trening. Samt finne fornuftige ting å holde på med. 

Sir Alec Fergusson vil nok sikkert klare seg han også. Han må sikkert også trene seg tilbake….Kanskje vil han også bli møtt med fordommer, lite empati,naivitet og lite forståelse? Eller vil han også bli møtt med masse fine folk som viser empati, inkludering og aksept?

Eller vil han oppleve som meg at man møtes med både inkludering og empati men også at folk slenger ondskapsfulle bemerkninger….

Det å rammes hardt av hjerneblødning er en merkelig opplevelse!

                                                                          

 

 

                                                                                 

 

 

 

 

Godt med sommer nå!

I dag var det 27 grader på terrassen.

Godt å sitte ute i sola  som varmer . Er jo ikke så veldig lenge siden jeg var på fjellet med 1 m snø og 25 kuldegrader. Beitostølen som jeg har hatt 2 rehabiliteringsopphold ved står for meg den beste rehabiliteringa noensinne. En av grunnene er at jeg har kommet veldig langt i min rehabilitering, at jeg er veldig treningsmotivert og at jeg har en alvorlig diagnose. At jeg har dårlige odds teller vel også litt…

Man kan nesten ikke gi opp selv om diagnosen er alvorlig og oddsene dårlige.  

Jeg kjenner til slagrammede som jeg antar har trent svært lite. Jeg kjenner til slagrammede som klager over behandlingssteder/rehabiliteringssteder de har vært ved og som legger skylda på den manglende framgangen på disse stedene.Sorry,men man har selv ansvar for sin egen kropp. Ingen kan tvinge deg til å trene og ingen kan trene for deg. Ved alle disse rehabstedene får man utlevert en timeplan og det er DITT ansvar å møte opp til trening. 

Jeg har hatt enormt med rehabilitering og er takknemlig for det. Men det vil alltid lønne seg å gi folk rehabilitering om de ønsker og er motivert for det. Men man kan heller ikke true folk til å trene…

Nå har jeg kommet så langt i min rehabilitering at jeg høster mange fordeler. All treninga gjør at jeg har lite smerter. All trening gir en  god følelse av tilfredshet og selv om jeg er veldig trett etter trening er det en god tretthet.

All treninga gjør også at jeg har blitt kjent med så masse koselige mennesker. 

Det er nesten gøy å dra på treninga for alltid treffer jeg på folk jeg kjenner. Jeg har nok også blitt mye mer sosial etter hjerneblødninga…Den førte iallefall noe godt med seg!

 

Nylig fikk jeg faktura fra NAV på egenandel liggesykkel. Så da har jeg den nok om ikke så lenge.Det vil bli mange fine turer fremover. 

 

                                          

                I går fikk crosser`n seg en nødvendig vask! Jeg er veldig mye ute med crosser`n. Den gir meg frihet til å komme meg ut alene,ellers må jeg ha følge…Om jeg er lei for at jeg aldri får førerkortet tilbake? Nei, med en skade som min må man ikke sitte bak et ratt. Men samtidig så ser  jeg mye stygg bilkjøring og tenker som så at flere burde vært sjekket med CT eller MR-bilde av hode…

 

                                                         

                                       Med ønske om en god og varm mai-måned!

 

Sola skinner på meg!

For noe tid siden ble det søkt liggesykkel til meg. Jeg trodde det ville ta lang tid og jeg var forberedt på avslag. Men neida,fikk nettopp beskjed om at søknaden min om aktivitetshjelpemiddel er innvilget. Og som begrunnelse er det oppgitt at jeg har en vesentlig og varig nedsatt funksjonsevne som gjør at jeg IKKE kan delta i sport og aktiviteter uten spesialtilpasset utstyr. Og så oppgis det at jeg oppfyller vilkårene…

Det er tragisk at jeg ble så skadet men det er flott for meg at jeg får medhold i at jeg er så skadet at jeg trenger spesialutstyr.
For denne sykkelen vil gi meg nye muligheter for god trening for meg.Og jeg ser frem til mange fine turer på sykkelen.

                            

 Dette er sykkelen! En Kettwiesel Heinzmann liggesykkel.Den sykkelen jeg får er helt lik den som er avbildet bortsett fra er det som er på venstre side(gir) blir satt på høyre side. Dette fordi min venstre arm ikke fungerer noe særlig. Jeg har prøvd ut denne sykkelen ved Beitostølen BHSS sammen med fysioterapeut/idrettspedagog. Den vil ha hjelpemotor men farten vil være redusert pga min skade.

Jeg har hatt besøk her jeg bor av ergoterapeut og forhandler av sykkelen, jeg har fått mange gode råd om hvor og hvordan sykle. Det som  blir forandring fra å bruke rullestol er at jeg  ved syklig på liggesykkel regnes som syklist. Og skal sykle på  høyre side. Med rullestolen regnes jeg som gående og skal være på venstre side! 

Sykkelen har en pris på litt over 100 000 kr og jeg må selvfølgelig betale egenandel.

Da jeg fikk crosser`n for ca 7 år siden var det litt vanskelig å sette seg i den.  Den er stor og alle ser at i den sitter det en som er skadet.Men jeg fant fort ut at med crosser`n kom jeg overalt. Så da glemte jeg fort det leie med å sitte i rullestol. Det er ikke få mil crosser`n har kjørt. Jeg har vært på mange fine turer rundt i nærmiljøet. Det som er litt morsomt er at kommunen vet at jeg er mye ute med rullestolene.Jeg er ute daglig. Jeg bor jo på et lite sted så det er lett å se meg. Den nye sykkelen vil jeg også bli sett mye med. 

Nå har jeg mye å drive med på fritida. All den tiden jeg brukte på arbeid før jeg ble alvorlig slagrammet kan jeg nå  bruke på trening og sykling. Og janitsjar`n og frivillig arbeid. Jeg kommer ikke til å kjede meg!

                                                           

                                                

 Nå er sommeren i anmarsj og vi begynner å få lyse  fine dager. Jeg gleder meg til sykkelturer i sola. Jeg er heldig som både får sykkel og opplever at sola skinner både med sykkel og fint vær!

 

Fin ettermiddag i hovedstaden!

I ettermiddag var jeg på Oslo Spektrum og så Norsk Militær Tattoo. Det er tredje gang jeg er der. I år var det igjen et flott show for oss korpsnerder. 

                                                     

                                                     

                                                     

   

Dette er den Danske livgardes musikkorps.

                                                                                                                      wa

                                                                                                                      Dette er 21 st Battalion GreyCoats -FIFE&DRUM CORPS

 

                  

                  

   Dette er The United States Marine Corps Silent Drill Platoon. Disse drillet helt uten musikk!

 

                 

                  

                 Dette er The United States Army Field Band. De er mange og det er dette korpset som spiller ved presidentinnsettelser i Washington.

 

                  

                  

                   

                  Dette er et innslag fra HV-02. Heimevernet visste en demo for å stoppe terror, veldig spektakulært!

 

                                                        

                                                        Her kommer Garden!

                                                          

                                                         

                                                          

                                                          Avsluttningsnummer med alle deltakerne

 

                                       Etter Tattoen dro vi på Fridays og spiste. “Vi ” er en del av oss i Janitsjar`n. 

                                                        

                                                           Ble kylling på meg!

                                                        

                                                             og dessert!

 

                                                   En kjempefin dag/kveld i Oslo sammen med janitsjar`n og andre korpsnerder!   

                                                  

6 måneder siden treningsopplegget ble lagt om!

I disse dager er det 6 måneder siden jeg la om treningsopplegget mitt. Jeg var lei av treningsopplegget hos fysioterapeut, en av grunnene var at jeg ikke var veldig motivert for å trene på det stedet jeg hadde trent noen år. Det var et lite treningssted med dårlig utvalg av apparater. Dessuten var det tildels mye tull med taxibestillingene fra fysioterapeut til Pasientreiser. Og noe av det som gjorde at  jeg fant ut at jeg ville legge om treninga var at jeg allerede var en hyppig bruker av Østfoldbadet. 

Og så er det jo sånn at man er ansvarlig for eget liv og egen trening, det ble viktig for meg å være så selvstendig som mulig. Så jeg bestemte meg for å legge all trening til Østfoldbadet og Friskhetssenteret. Det betydde også at jeg måtte dekke alle utgiftene selv, inkludert reiseutgiftene. Men jeg stortrives med det nye opplegget og jeg har god fremgang. Balansen er bedret og jeg er blitt mye sterkere i bena. Jeg har kommet langt i min rehabilitering og jeg  trives godt med å trene med menn  og kvinner på ganske lik alder som meg selv. Vi er en fin gjeng! Jeg trener egentrening(apparater), TRX, i blant spinning og mye basseng. Jeg melder meg på timer som ledes av fysioterapeuter og jeg kan ha 6 timer basseng  i uka. I tillegg trener jeg brystsvømming i det “kalde” bassenget  men da alene. Det er gøy å trene, man kjenner en herlig tilfredshet etter trening. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli positiv til å trene ,men våkner man opp på nevrologisk sengepost i kledd bleie,nettingtruse og voldsom overvåking ,trener man gjerne resten av livet. For å havne der igjen vil jeg ikke! 

På de siste 8 måneder har jeg vært på 2 rehabiliteringsopphold ved Beitostølen Helsesportsenter. Man skal være glad i å trene når man er ved BHSS. Der er det mye trening. I sommer trente jeg sykkel. 

                                          

Sånn sykkel er det jeg snart har på plass. Gleder meg til å sykle i lysløypa her jeg bor. Selv om jeg alltid må ha med følge når jeg ferdes ute i skogen så skal jeg nok bruke lysløypa så ofte som mulig.

 

Etter den store hjerneblødningen for litt over 7 år siden, ble det jo aldri mer jobb eller bilkjøring på meg. Derfor må jeg finne andre ting å holde på med.Kan jo ikke sitte hjemme å se på Dr. Phil heller, det er faktisk skrekken min! Det har vært viktig for meg å finne andre positive fritidsaktiviteter.  Jeg spiller i janitsjar`n, jeg trener og jeg kan snart begynne å sykle i vei. Dessuten skal jeg begynne med litt jobbing som frivillig.

Det er viktig at jeg trener, ikke bare pga at jeg er slagrammet. Men jeg har også en veldig sans for is. 

                                                             

 Jeg har jo pareser(lammelser) i munn , svelg og spiserør. Jeg MÅ være forsiktig med hva jeg spiser. Men is kan jeg spise! Her en dag solgte de 3 stk yoghurtis på Obs! for 100 kr. Det er billig!!

                                                   Og etter en nesten 4 times treningsøkt på torsdag belønnet jeg meg selv med denne:

                                                                 

                                                                Østfoldbadets berømte rosa is. Det er faktisk første gang jeg smakte den. Om jeg synes den var god? Nei, egentlig ikke. Men nå har jeg prøvd den.Det er viktig å kose seg litt også.

                                                                 

                                                       I kveld ble det sushi på meg!

 

                                     

                                                                   

                                                                     Ønsker lesere av bloggen en god og varm april!     

Aldri en dårlig dag!

                                        

 

Nettopp kommet hjem fra trening.

Jeg startet treninga med egentrening. Jeg trener meg da gjennom hele apparatsirkelen , det tar ca 1 t og 15 min. Så var jeg på bassengtrening. Jeg var påmeldt gruppe som ledes av fysioterapeut. I kveld var det lagt vekt på kondisjon og styrke. Det er tøff trening! 

I hele påsken er  det mulighet for å trene…

 

Jeg har som kjent vært på rehabilitering. Jeg har vært på masse rehabilitering og hver rehabilitering gir meg mer lyst til å trene. I mer enn 7 år har jeg vært veldig motivert for å trene meg tilbake. Jeg får ofte tilbakemeldinger på at jeg  har et godt humør og alltid positiv. Når folk sier sånt lurer jeg litt…. hva hadde de tenkt å finne meg som? Negativ,sur og ekkel?

 

Jeg hører ofte folk si “har en dårlig dag”… og jeg skjønner ikke helt hva de mener Hva er det som gjør at noen kaller det “en dårlig dag”? Har man stått opp med begge beina i kryss og gått rett på rassen? Har man våknet  og kjent etter ; hvor har jeg vondt i dag? Er “dårlig dag” et varsko om at “la meg være i fred”? 

Jeg har aldri uttalt til noen “jeg har en dårlig dag i dag”… Faktisk så påstår jeg at jeg aldri har hatt en eneste dårlig dag. Jeg kan ha hatt dager hvor jeg har vært lei meg av en eller annen ymse grunn, men det er da ikke en dårlig dag for det.

                                                     

 

                                      Jeg overlevde en megastor hjerneblødning. Jeg har overlevd noe jeg ikke skulle overleve.Jeg skulle vært død. Jeg er så glad for at jeg fikk livet tilbake.Selv om jeg er veldig skadet så har jeg da et fint liv alikevel. Når man får livet tilbake så blir livet helt annet.  Man har opplevd at livet er skjørt og man får et helt annet perspektiv på livet. Jeg har forandret meg som person. Jeg dilter ikke med de som er mindre gode mot meg, de skyver jeg elegant unna livet mitt. Med alt jeg har opplevd av alvorlig sykdom er jeg blitt en overbevisst ateist. Skulle jeg jobbe for en fanesak vil det være at religion og våpen bør forbys. 

For meg fins ikke dårlige dager.Når jeg våkner opp om morgenen er jeg veldig glad for en ny dag. Livet er så flott. Livet gir mange muligheter. Hver dag er forskjellig og en ny dag ligger foran  meg. 

                                         

                                                                             

Tilbake til det vanlige livet og veien videre!

Noen uker har gått siden jeg kom hjem fra nok en rehabilitering.

Jeg er tilbake til trening som før. Dvs all trening foregår ved Østfoldbadet og Friskhetssenteret. Jeg fikk epikrise fra BHSS og i den står det bl a: god måloppnåelse gjennom deltakelse i varierte aktiviteter for å vedlikeholde funksjon og fysisk form. Gode planer for oppfølgelse lokalt. 

Det står også noe om at jeg har hatt multiple hjerneinfarkter 2009/2011 og en stor hjerneblødning 2010. Ved Beitostølen var lege også veldig opptatt av at jeg har fått påvist hjernesykdommen CAA(Cerebral Amyloid Agniopaty). Hittil har jeg klart å leve sånn at jeg ikke har fått nye infarkter og dermed ingen redusert livskvalitet. Jeg har ikke spilt på klarinetten på over 2 år…

Etter rehabilitering er det viktig å tenke veien videre. Nå er jo jeg litt heldig som ble så skadet at jeg havnet på Sunnaas og har hatt mange innleggelser der. Sunnaas følger meg opp på best mulig måte. Veien videre har pågått i 7 år.  Men ved hver rehabilitering har jeg fått påfyll for å fortsette “orket” med å trene,trene og trene.Jeg vil aldri bli som før hjerneblødningen. Akkurat nå tenker jeg at “det er helt ok at jeg ikke blir som før”. For livet mitt nå er så mye mer interressant. Jeg lever litt mer hver eneste dag. Jeg trener mye og merker faktisk fremgang. Kognitivt er jeg nok helt tilbake. Litt problemer med konsentrasjonen og veldig plaget med fattique. Pareser i venstre side vil jeg alltid ha men spasmer og kramper knyttet til paresene er delvis borte. 

Jeg er glad for all rehabilitering. Det er tøft med all trening men gøy å bli kjent med mange nye mennesker. Det er jo ikke til å komme bort fra det faktum at en stor hjerneblødning gjør at man får ryddet kraftig opp i vennelista. Eller at hjerneblødningen avslørte hvem som er ekte venner!

     

                                

Jeg trener mye fysisk men også noe kognitivt. Spill er fin trening for meg. Her spiller jeg Trivial Pursuit  og legg merke til at jeg har fullt opp med “kaker”. Vant 2 ganger sist jeg spilte. 

 

Noen har lurt på hvordan jeg kommer meg på trening, jeg har jo bil men intet førerkort lenger. Når ingen kan kjøre meg så er jeg en hyppig bruker av taxi/TT. Jeg har utvidet TT. Siden jeg aldri vil få førerkortet tilbake og er rullestolbruker har jeg utvidet TT. Det gir meg mulighet for mye trening. Jeg trener nok 4-5 dager i uken. Jeg bruker ikke lenger fysioterapeut som er via HELFO men betaler all trening selv.Og er veldig fornøyd med de flinke fysioterapeutene ved Østfoldbadet/Friskhetssenteret. Å trene her gir meg også mulighet til mange fine samtaler med treningsvenninner. Ganske ofte blir det salat etter treninga. Og så spiller jeg fortsatt i janitsjar`n. Så jeg har nok å holde på med.

Om det blir mer rehabilitering på meg? Ja ,mest sannsynlig så blir det det…

I kveld laget jeg pizza. Gubbens del er med pepperoni og min med spekeskinke…

                                   

 

               Nå er det påsketid. Litt rart for meg som nesten nettopp har kommet fra Beitostølen og skikkelig vinter. Er egentlig veldig takknemlig for ukene på Beitostølen med masse kuldegrader og mase snø…

                                         Vil ønske alle lesere av bloggen god påske!

       

                                                       En gjeng med påskekyllinger samlet i et påskeegg akkompagnert av påskehilsenen «God påske».