Noen uker har gått siden jeg var på “intensiv rehabilitering for voksne over 30 år”. Det var en tøff rehabilitering, men den flotteste og sannsynligvis den mest kostbare jeg har vært på. Og jeg har jo som kjent hatt omfattende rehabilitering grunnet stort skadeomfang.
Rett før jeg dro på rehabilitering var jeg på 3.mnd sjekk hos min lege. Der tok jeg blodprøver. Alt var i orden,men så var det blodprøvesvaret. Det kom noen uker etterpå,mens jeg var på rehabilitering. Jeg mottok en mail fra min lege og ble bedt om å ta kontakt. Da jeg ringte fikk jeg beskjed om at en av blodprøvene hadde vist at jeg hadde høyt blodsukker. Det var derfor nødvendig med utredning. Jeg var derfor på glycosebelastning,det tar noen få timer. Men utredningen viste heldigvis at jeg ikke har diabetes. Det ville vært tragisk om jeg hadde hatt diabetes fordi diabetes er en utfordring for oss med diverse hjerneslag og hjernesykdom.
Det var flott å være på Beitostølen, og jeg gleder meg til vinteropphold der. Jeg likte all treninga ved Beitostølen,3-5 økter hver dag passet meg bra.
Så vel hjemme igjen bestemte jeg meg for å legge om treninga mi. Få treninga mer i system. I dag trener jeg hver dag,ca 3 timer. Jeg trener mye i basseng og mye med sirkeltrening styrke.
Trening handler om livskvalitet og for å ha et bra liv MÅ jeg trene. Trener jeg ikke øker sjansen for nye hjerneinfarkter eller hjerneblødnig.
Så trening og et sunt kosthold er viktig for meg.
Det aller beste jeg vet om er sashimi eller sushi.
Jeg lager ikke sushi,men kjøper den ferdig. Ikke disse billigvariantene på REMA eller OBS men på sushi-sjapper/restaurant. Sushi har jeg spist i mange år,helt fra jeg var i Sør-Korea i 1986 og 1987.
Livskvalitet er viktig for meg. Det er viktig at jeg har et godt liv og viktig at jeg omgås mennesker jeg vet godtar meg som jeg er i dag. For jeg er forandret. Da jeg ble rammet av hjerneblødningen 13.des 2010 fikk min beste venninne omgående beskjed. Hun og jeg hadde vært kollegaer lang tid. Mens jeg lå der som aller dårligt og ingen helt visste utfallet var hun på plass. Hun er en dyktig sykepleier. Jeg følte meg trygg da hun kom . Hun visste hvordan forholde seg til et menneske som var dødssjuk. Da jeg ble litt bedre hadde hun med mann sin. Sammen har de to fulgt meg opp på en helt utrolig måte. Ved all rehabilitering jeg har vært på har de besøkt meg jevnlig og oppmuntret meg. Da jeg kom hjem har vi møttes regelmessig.
Å bli alvorlig syk gir også en god anledning til å rydde opp i bekjentskapskretsen. For det er ikke til å komme fra at noen har snudd ryggen til meg og noen har jeg snudd ryggen til… Sånn er det bare, når man føler at man ikke blir godtatt. Men jeg er en utadvent person og har talegavene i orden. Så alt i alt har jeg kommet fra hjerneblødningen med mange nye bekjentskaper.
Men det var vondt å oppleve at mannen til min venninne begynte å skrante for noen år tilbake. Han fikk hjerneslag og noen fall satte han veldig tilbake. Etterhvert kjente han meg ikke igjen. Da måtte jeg si :” jeg er hun som har hatt det samme som deg”. Da husket han og kunne fortelle meg at han syntes det var vondt at hverken han eller jeg fikk kjøre bil igjen. Den siste tida gikk det fort nedover med han og han døde for 2 uker siden.
Bårebuketten vi kjøpte… Nå er hun alene og jeg håper jeg kan være der for henne akkurat som hun har vært for meg.
Jeg har gått en lang vei med rehabilitering og mange utredninger. Sunnaas sykehus har vært flinke med meg. Kognitive utfordringer og pareser i svelg har de tatt tak i. Gøy var det da å få stor konvolutt i postkassa med invitasjon ti forskningsprosjekt om svelgvansker og livskvalitet.
Det er ikke første forskningsprosjektet jeg er med på, for en stund siden var jeg med på et prosjekt om fattique.
Livet er flott og jeg koser meg over å være til og at jeg tross alt har kommet nokså bra fra alvorlig og utfordrende skade.
Kommer aldri tilbake til arbeidslivet men dette er kanskje en mulighet…
Ha en fin dag!
