Å komme til Sunnaas gjør godt.

Senfaserehabilitering er for de som har levd med sin hjerneskade en stund. Rehabiliteringen tar sikte på å legge tilrette for at deltakerne kan få utviklet sitt potensial så langt det er mulig.

Vi var en fin gruppe på 7 personer,omtrent i samme alder. Det gis mye teori om hjernens funksjon og følgevirkningene av skade. Undervisning foregår fra 8.20-15.30. Masse nyttige temaer.  Noe av det koseligste med sånne opphold er når deltagerne samles til måltider…
Lunsjen på Sunnaas er bra!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rommet mitt….
 Om ettermiddagen var det fysisk fostring (!) om man ønsket det. Sunnaas har fin fysiosal og 2  bassenger. Et basseng som holder 28 grader og et varmtsvannsbasseng  med 34 grader. Ved dette oppholdet trente jeg veldig mye i basseng.

Om kveldene var det mulig å være med på aktiviteter om man ønsket det. Ingen tvang da. Men jeg som aldri har bedrevet noe håndverk tenkte som så :”Nå skal jeg gjøre ting jeg absolutt ikke kan”. Og var med på silkemaling

Det ble nøkkelringer og kort

Og jeg prøvde meg på keramikk!

Gruppa dro på dagstur til Drøbak

Vi hadde planlagt Oscarsborg ,men båten kunne ikke ta elektrisk rullestol. Så jeg og ei til i gruppa tenkte det var ok og vi ble igjen i Drøbak,mer tid til shopping! Må opplyse om at også en sykepleier ble igjen med oss. Vi dro til et litt spesielt konditori for varm sjokolade og kake…

Vi lagde et tullebilde om at jeg ikke kom inn der grunnet trapper og ble sittende igjen ute alene

Selvsagt var jeg inne der,fikk hjelp!

Vi var en tur på Nissehuset ,mye fint å kjøpe der! Og hele gruppa og personalet avslutta dagen i Drøbak med pizza på Peppez!

En uke av oppholdet var satt av til å jobbe med prosjektoppgave. Vi var spente på temaet for oppgaven. Tema var “veien videre”… Og om vi var litt usikre i starten på hvordan vi skulle gripe an oppgaven så ble det et flott samarbeide og et fint prosjekt. Vi hadde jo på forskjellige måter og nivåer kommet et stykke på veien videre. 

For meg startet veien videre da jeg våknet opp på nevrologisk avdeling og etter hvert skjønte at livet ville aldri bli som før. Og sakte men sikkert la jeg føring for en vei videre med meningsfylt innhold. Jeg skylder en stor takk til alle de som har hjulpet meg i gang videre. Her er litt av min vei videre
Jeg spiller klarinett i janitsjar`n

Og jeg er med i NHF…
 Med NHF i bystyresalen Askim…
 

Så jeg er godt i gang med veien videre. Man kan et fint liv selv med stor skade. Skaden min vil kreve flere innleggelser både ved Sunnaas og andre sykehus. Men jeg er optimistisk… Det gjelder å møte verden med god innsikt og godt humør. Som en nevropsykolog sa til meg:” Tove, du har en sterk psyke. Jeg tror du helt bevisst skyver alt det negative med å ha fått et så stort slag unna for å kunne fokusere på det positive”. Har man fått livet tilbake må man leve det!

På Facebook vant jeg en tur til København i konkurransen “Spinnvill”.  Fant ut at jeg ville benytte meg av premien og ringte DFDS og bestilte tur. Det gikk greit men jeg måtte betale gebyr (298 kr) for å ha HC-lugar. Da jeg bemerket at det var merkelig at man må betale for et handikap var svaret at DFDS seiler i internasjonalt farvann og da trengte de ikke følge norske lover! 

Jeg møtte opp på kaia i god tid med elektrisk rullestol og en liten hendig koffert på fanget. Perfekt for å ha med på svipptur. I innsjekkinga fikk jeg beskjed om at heisen dessverre var ødelagt.  Men dette løste de ved at 2 menn kom og holdt godt i rullestolen på rullebåndet. Vel om bord i båten kom jeg meg til HC-lugaren. Den lugaren var mindre lekker. Tror ikke den kan ha vært pusset opp i det hele tatt… Veggene hadde en litt sykelig gulfarge,bordet hadde noen mindre kledelige sigarettbrennmerker. Senga var lav og lite egnet for en med handikap. Lugaren var  i L-fasong og det var nesten håpløst å få snudd rullestolen inne på lugaren. Men ved å åpne do-døra fikk jeg snudd. Noen svingradius fantes ikke. Det var heller ikke montert automatiske døråpnere på inngangsdør og WC-dør.  Kort sagt ,helt håpløst å reise alene på den båten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men det som er bra på båten er et serviceminded personale som er veldig flinke med å legge tilrette. Buffetrestauranten er nyoppusset og flott.  
Maten er bra.

Det går shuttlebuss fra kai og inn til Kongens Nytorv. Denne kan ta en rullestol. Men sjåføren har mer enn nok med å ta seg av alle som kommer på så det lønner seg å ha med assistent til å hjelpe til med rampe.

Om man vil ta seg en rusletur på Strøget er nok universel utforming et ukjent begrep. Alle butikkene har trapper,bortsett fra en Levisbutikk.

Og Levis…

Jeg opplevde det som vanskelig å reise alene til København. Men folk flest er er hyggelige og hjelper mer enn gjerne til. Men så er det det med å være selvstendig ….

Å reise til Kiel opplevde jeg som mye lettere. Billettbestilling kan foregå på nett men skal man ha HC-lugar må man ringe inn bestilling. Colorline tar ikke gebyr for HC-lugar. Disse lugarene er fine og på 13.7 kvadratmeter. Man kan velge mellom lugar med promenadeutsikt eller havutsikt. Lugarene er rullestolvennlige med bredere inngangsdør og større bad enn andre lugarer. Lugaren har automatisk døråpner. Det er plass til en ledsager på lugaren,samt at det er tillat med førerhund/servicehund.

Båten er helt lagt tilrette og har mottat pris for at den er universelt utformet. Det er lett å være rullestolbruker på Colorline.  Restauranter og show lounge har reserverte passer for rullestol. 

Det er lett å komme seg opp på dekk og er det sol anbefales soldekket!

Mine erfaringer på båt som rullestolbruker : reis  til Kiel!

I fjor sommer dro vi til Krakow med elektrisk rullestol. Vi har vært der før med manuell rullestol og fant da ut at  det er enklere med den elektriske. Krakow er godt tilrettelagt for rullestol.

Fløy med Norwegian til Krakow,jeg fikk god assistanse både på Gardermoen og i Krakow. Fra flyplassen til hotellet hadde vi forhåndsbestilt HC-taxi. Sjåføren ventet på oss i ankomsthallen med en plakat med navnet mitt på!  

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Han plasserte meg trygt i bilen og turen inn til Krakow tar ca 30 min. Prisen var sammenlignet  med norske priser svært billig,kun 200 kr! Vi bodde på Hotel Sheraton,et 5-stjerners hotel like ved Wawel-slottet. Hotellet var universelt utformet,til og med egen innsjekking for rullestolbrukere.
Hotellet er svært flott og et veldig hyggelig personale som var veldig behjelpelige. Veldig internasjonal atmosfære.
Krakow er et eldorado for shopping,det er vanvittig billig . Både shopping og restaurantbesøk er billig.Hotellet hadde et flott bassengområde og det måtte jeg prøve.

Fra hotellet til sentrum var der kort vei. Vi måtte gjennom en park.

Vi dro til Kaznierz,jødekvartalet hvor grusomme handlinger skjedde under 2.verdenskrig.

Mann min! Vi er på en av uterestaurantene i Kazmierz og vi smakte på rødbetsuppe.Veldig godt!

Vi var med på en sightseeingbuss rundt i Kazmierz og dette bilde viser Schindlers fabrikk.

bilder som følger er fra samme område. Spesielt å være der..

Vi gikk langs elva tilbake til sentrum

Mariakirken

og Markedsplassen!

Markedsplassen på kveldstid!

Vi spiste middag både på hotellet og  og dessertene var gode! Veldig koselig å spise ute om kvelden,utallige uterestauranter.

Fra hotellet:

Min manns frokost…

Her har jeg vist noen bilder fra Krakow som var et greit sted å reise med elektrisk rullestol. Overalt kom jeg fram med rullestol. Jeg prøvde ikke bytrikken.Men så at de er tilrettelagt for rullestol. Noen restauranter i sentrum har trapper,da valgte vi i stedet uterestauranter. Kelnerne er veldig i møtekommende og et sted ryddet de et helt bord for at jeg skule få plass. Krakow  er en universitetsby ,her snakker alle engelsk. Krakow kan absolutt anbefales til både gående og oss i rullestol!

En sånn ambulanse var det som hentet meg da jeg be rammet av hjerneblødning for ca 4 år siden. Det var desember,kaldt og ved 20-tida. Selv om jeg bor på bygda tok det kun 5 minutter før ambulansen svingte inn foran huset vårt. Jeg ble kjapt trillet inni bilen og de startet å kjøre. Før de så stoppet motoren..”vi må ta blodtrykket,derfor stoppet vi.Det må være stille”. Han som holdt på med meg sa ingenting da blodtrykket var tatt. Han ga meg oksygen og medisiner. Han jobbet stille men var nøye med å informere. “Mannen din ba oss kjøre deg til Ullevål sykehus men vi trenger å komme litt fort til sykehuset så vi kjører til Fredrikstad.Det vil ta en time”.  Det var mørkt ute og gjennom tak-luka så jeg blålyset. Jeg kunne også høre sirene noe svakt. Jeg skjønte det var alvorlig fatt med meg. Og bedre ble det ikke da jeg hørte kommunikasjon som foregikk. Han sa ” antar det er cerebralt”. 

Da skjønte jeg at jeg var veldig syk og at jeg kunne dø. Tankene var kaos. Dø? Nei det ville jeg ikke. Jeg sa til han:”jeg vil ikke dø”. Han svarte ikke. Men så tok han hånda mi  og sa “du er i trygge hender”! Jeg husker jeg tenkte på barna mine,at jeg ikke ville dø fra de. Og jeg husker en tanke jeg hadde. “Det er brutalt å dø fra barna sine uten å ha få tatt farvel”. 

Jeg må ha vært borte en periode for da jeg våknet igjen var jeg fremdeles i ambulansen. Men nå hørte jeg at sirenen ble slått av og da visste jeg(jobbet masse i helsevesenet) at vi nærmet oss sykehuset. Joda,døra ble åpnet og inn i mottak det bar. Der var det stille og jeg tror de alle var kledd i hvitt. Dette er jeg ikke helt sikker på for tidligere erfaring med mottak er det  jeg har sett på amerikanske sykehusserier.Og der er det action! Men her ved mottaket Fredrikstad sykehus var det helt stille. Jeg aner heller ikke om jeg var ut/inn av en slags koma  eller om jeg faktisk befant meg i en slags nær-døden situasjon. For jeg husker lite før jeg langt senere på kvelden våknet opp og oppdaget at noen hadde kledd av meg.Jeg var i ført sykehusskjørte som var åpen og med masse medisinsk utstyr. Jeg husker også en episode hvor mann min og begge barna kom inn til meg og jeg så at de hadde grått. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg våknet opp igjen var det lyst ute. Og det var rart å våkne opp. Jeg husker jeg tenkte “jeg lever” !

Jeg overlevde en stor hjerneblødning. Men selv om den har gjort meg alvorlig skadet er jeg svært takknemlig over  å ha fått livet tilbake. Jeg er humanetiker,tror ikke på noen Gud. Men jeg har opplevd at i en sånn presset situasjon som jeg var i må jeg innrømme at  i ambulansen ,et sted på vei i retning Rakkestad ,ba jeg en bønn om å få overleve og å se igjen barna mine. Jeg har jobbet mange år i helsevesenet,jeg har sett mange mennesker dø. Og det har ikke skremt meg. Så døden er jeg ikke redd. Og om det nå var Gud eller dyktige leger som reddet livet mitt så spiller ikke det noen rolle. Jeg lever og jeg har et fint liv!

NB: Sjansen får å dø  av hjerneblødning er over 50 %…

Høsten 2012 ble jeg innlagt KRESS, 
KRESS betyr Kognitiv Rehabilitering Enhet ved Sunnaas Sykehus. En avdeling som gir behandling for kognitive vansker, De som kommer til KRESS har skader etter hjerneslag,hjernesvultser og andre nevrologiske sykdommer. Før jeg ble innlagt  var jeg der for samtale med nevropsykolog.Det var innlysende at jeg slet aller mest med hukommelsen. Og jeg ble klarert for et Hukommelseopphold ved KRESS. Deretter brukte de noe tid på å sette sammen til en passende gruppe. 

Jeg vil fortelle hva kognitive vansker etter erhvervet hjerneskade er. Det er skader som er påført da hjernen har blitt utsatt for  f eks lite surstoff sånn at hjerneceller har dødd.Blodet fører med seg surstoff og når en blodåre sprekker( som ved hjerneblødning) får ikke hjernen nok surstoff. Og man blir påført hjerneskade. Det må ikke forveksles med Alzheimer. Alzheimmer er en demenssykdom som riktignok har kognitive vansker ,men man kan godt ha kognitive vansker uten å ha Alzheimer!

Jeg ble plassert i en gruppe på 6 personer; 5 menn og meg! Vi hadde et team bestående av lege,psykolog,sykepleier og ergoterapeut. Oppholdet varte i 4 uker og var lagt opp som en slags arbeidsdag fra 8.30-15.30. Vi hadde mye teori om hjernen,masse forelesninger og fysisk fostring!
Jeg trente mye i fysio-salen på ettermiddagen og klarte etterhvert 140 kg i benpress! Stolt da jeg klarte det. 

Vi måtte holde rommene i orden selv og sengetøyskift en gang i uka hørte med. For meg som har nedsatt funksjon i venstre side og problemer med å koordinere hendene var det utfordrene å få på sengetøyet. Sånn kunne det ende:
Men hjelpen var ikke langt unna og sykepleier kom meg til unnsetning.

Vi lærte mye mestring av hukommelsen og en metode for var Cog.med. En metode utviklet ved Rikshospitallet og Karolinska Sjukhuset i Stockholm. Man knyttes opp mot nettet og utfører 25 ganger et program varer ca 40 minnutter. Masse fine oppgaver.
Jeg gjennomførte dette programmet 3 ganger før jeg merket at det hjalp.  Vi lærte også en del teknikker som gjør det lettere å huske. Oppholdet på KRESS var flott  og vi ble en fin gjeng! Etter dette oppholdet var jeg hjemme ca 2 år før det igjen ble innleggelse ved  Sunnaas sykehus. Da ved PVO 4 og Senfase-rehabilitering!

Utskrevet fra Sunnaas til hjemmet! Det var rart å komme hjem og litt til følelsen av å “klare seg selv”. Kommunen hadde vært her med hjelpemidler. Mann min tok ut ferie  for jeg var for dårlig til helt å være alene. Og sønn og datter var flinke til å hjelpe til. Det var en del som måtte ordnes,bl a fysioterapi. Jeg hadde fått med meg rekvisisjon til fysioterapi og bassengtrening . Fysioterapi ble ordnet men bassengtrening var det verre med.. Så jeg trente ved Østfoldbadet,mann min var med og hjalp meg.

Juni/juli 2011 fikk jeg rehabilitering ved Catosenteret.
Catosenteret ligger i Son. Det er et flott sted,nokså moderne og rommene er fine. Da jeg fikk plass der ringte en ansatt meg og sa:”Her er gjennomsnittsalderen på de som får opphold her ca 40 år,så her er det mye moro”! Jeg fikk også her et team rundt meg med sykepleier,fysioterapeut og ergoterapeut. Det var som damen hadde sagt,mange unge mennesker der. Mange skadet etter bilulykker,noe hjerneslag og og andre  alvorlige sykdommer.Men det var mye moro og muntert prat.Men også rom for den gode samtalen.Noen av ungdommen jeg ble kjent med der har jeg på Facebook og kan følge med på hvordan de har det.

Det var mye fysisk trening på Catosenteret.
På timeplanen sto det en dag “klatreveggen”, og opp måtte jeg. Jeg hadde også timer med ergoterapeut hvor vi laget mat. Jeg fant meg godt til rette på Catosenteret, men slet veldig med å finne fram. Etter 4 uker på Catosenteret fant jeg fremdeles ikke veien fra rommet mitt og til ergoterapien. Ved utskrivningssamtalen var de åpne mot meg og sa at jeg neppe ville klare å komme tilbake i arbeid,hjerneskaden var for stor. Men de påpekte også at jeg hadde mange ressurser. Og etter noe tid hjemme bar det videre til Sunnaas og KRESS.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Rett etter utskrivning fra Jeløya Kurbad bar det til Sunnaas sykehus avdeling Nesodden for nevropsykologisk utredning. Her skulle jeg testes for å fastslå omfanget av hjerneskaden. Hjerneblødningen hadde gitt stor skade, midt inni hjernen har jeg en 5cmX2 dødt vev, der blødningen lå og trykket og hvor millioner av celler døde. Så det var ei som gruet seg skikkelig til innleggelsen. Jeg hadde aldri vært på Sunnaas før og ante ingenting om hva som ventet meg. 

Og så kom jeg til Sunnaas… Et ikke helt moderne sykehus. Men det første jeg møtte på var en kar som sa “Velkommen til TTT”. Og jeg skjønte ikke hva han mente. TTT= ting tar tid forklarte han. Og dermed gikk det ganske så greit å bli kjent med andre pasienter på Sunnaas.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg fikk også her et team rundt meg; lege, psykolog, sykepleier og fysioterapeut. Jeg skulle kun være her ca 5 dager, til utredningen var gjennomført. Det var flott å komme til Sunnaas, maken til personalet finner man sjelden. De var så ekstremt opptatt av at akkurat jeg skulle ha det bra. Det var lett å bli kjent med de andre innlagte pasientene. Jeg trodde det ville være masse trist å se, det var det ikke. For her har de fleste godt igang med sin rehabilitering.

Jeg måtte igjennom en rekke psykologiske tester. Her testet de hukommelse og oppmerksomhet. De testet nok en del andre ting også. For da epikrisen kom noen uker etterpå var det nokså nedslående og trist lesing. På en rekke områder hadde jeg nedsatt ferdighet. 

Men selve oppholdet på Sunnaas var flott. Jeg tror jeg aldri har flirt så mye som på Sunnaas, Jeg har heller aldri lært så masse grisevitser noe sted. Et opphold på Sunnaas sykehus gjør deg godt. Man får mer kunnskap om sin skade og deretter mer innsikt. Etter utredningen på Sunnaas som visste at jeg hadde en alvorlig og omfattende hjerneskade bar det hjem en lengre periode. 

Det hadde gått en uke og jeg var nå uten fare. Lege og 2 sykepleiere stod ved senga, jeg skulle mobiliseres opp. Legen sa ifra at nå ville jeg få se hva slaget hadde gjort med meg. Med sykepleier på hver side fikk de meg opp i en slags sittende stilling . Jeg hadde ingen balanse og de satte seg godt inntil meg. Jeg fikk etterhvert informasjon om at hele venstre side var lammet og at jeg skulle trenes opp. Samme dag kom fysioterapeutene tilbake, de hadde vært hos meg hver dag og trent ben og armer mens jeg lå i strengt sengeleie så de kjente jeg. Opp i sittende og så lære å sitte igjen. ” Husk på midtlinja” sa de og minnet meg stadig på at jeg skulle sitte. Kroppen ville over på siden. Men etterhvert  mestret jeg å sitte. Så trente jeg på å stå, sitte og stå… Det var trening og atter trening. De var kjempeflinke med meg. Jeg fikk fysioterapi flere ganger om dagen. Lammelser i rygg, venstre ben og sterkt nedsatt funksjon i venstre arm betydde mye trening. Men jeg var fortsatt svært alvorlig syk og måtte hvile mye. Det hadde også oppstått en komplikasjon 4 dager etter hjerneblødningen. Jeg lå med full overvåking og ble en dag vekket av en lege som presenterte seg som hjertespesialist. “Vi har fått beskjed fra overvåkinga om at du har hatt en sirkulasjonsstans på 14 sek. Vi må ta deg ned til hjertelab å legge inn pacemaker”. Pacemakeren ble lagt inn i lysken og hang over sengehesten.Riktig så dekorativt!

Ingen flere komplikasjoner inntraff og jeg var nå godt i gang med trening. Fysioterapeuter og ergoterapeuter jobbet med meg. Nevrolog hadde samtaler med meg.. Jeg var alvorlig skadet. Han spurte om jeg hadde noen spørsmål. Og det hadde jeg: “har jeg blitt hjerneskadet”?  Han så meg rett inn i øynene og sa:” Ja, det har du. Vi har allerede sent henvisning til Sunnaas sykehus”. I ettertid har jeg tenkt at det var godt at han var så direkte med meg. For det var mange ting jeg opplevde at jeg ikke lenger mestret. Jeg skjønte ikke lenger klokka. Jeg snakket sakte og slet med å finne ordene. Jeg hadde ingen begrep om dag og natt. Etterhvert klarte jeg å bruke mobiltelefon(høyre hånd fungerte jo). Men jeg kunne ringe til familien lenge før hanen gol….

Etter 3 uker på Fredrikstad sykehus ble jeg utskrevet for direkte overføring til rehabilitering. Det var litt trist å forlate Fredrikstad sykehus og nevrologisk sengepost. For der var det godt å være . De var kjempeflinke med meg!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg ble overført til Jeløy Kurbad. Der var jeg definitivt den aller dårligste. Eneste slagrammet. Stedet drives av Adventistsamfunnet. Jeg hadde det fint på Jeløya. Jeg hadde et team rundt meg med lege, sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut. Jeg hadde ukeplan med alle treningstimene, Og jeg hadde god fremgang. For jeg ble bedre. Dessverre var gjennomsnittsalderen på de andre som var der svært høy. Det var nesten litt sykehjem… De to damene jeg snakket med hadde begge passert 85 år. Senere fikk jeg vite at et sykehjem kjøper plasser der. Det var også lite med aktiviteter. Det var riktignok andakter. Og kvelder med pastoren og kona hans på klavèr.

Jeløya Kurbad serverer ikke kjøtt . Maten er vegetar. Den er god, men siden de aller fleste av oss har et forhold til kjøtt ble det rart med bare vegetar. Selleribiff og rødbet-karbonader er godt det… men vegetar hver eneste dag da. Så kan man jo også stille spørsmål om det er riktig at et sånt sted tvinger på pasientene vegetar, dette er plasser  som kommunene betaler for. 

Jeg tilbrakte 5 uker på Jeløya Kurbad og begynte etterhvert å lengte hjem. Riktignok hadde jeg det flotteste rommet der, til og med med en liten balkong. Og de ansatte var svært hyggelige. Men jeg hadde hatt god fremgang,gikk nå med rullator/krykke. Og ble utskrevet til Sunnaas sykehus for nevropsykologisk vurdering. En sånn vurdering forteller om hjerneskaden..

De første døgnene husker jeg ikke noe av. Men dette bildet viser kanskje litt av alvoret. Jeg var helt oppblåst i ansiktet. Jeg  lå i “strengt sengeleie”. Noen ganger våknet jeg av at de lyste meg i øynene. Jeg lå under full overvåkning og var bundet til mye medisinsk utstyr. En gang i løpet av den første natten ble jeg informert av nevrolog om hva som hadde skjedd. En aneurisme hadde sprukket midt inni hjernen. “Du er rammet av en stor hjerneblødning”. Han sa også at om trykket i hjernen steg måtte de sende meg til Rikshospitalet for operasjon. “Men vi håper at du slipper det, for blødningen ligger vanskelig til og det kan gi komplikasjoner. Så ved å legge deg i strengt sengeleie håper vi hjernens ventrikkelsystem vil tømme blødningen.” Jeg ble liggende flatt i en sykehusseng under stor overvåking en ukes tid. Da jeg våknet helt opp  og var stabil ble jeg mobilisert opp i sittende stilling. Etterhvert skjønte jeg litt av skadeomfanget.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For litt mer enn 4 år siden ble jeg rammet av en hjerneblødning som for alltid forandret livet mitt. Det skjedde plutselig, uten noe særlig forhåndsvarsel. Hadde vært på jobb den dagen, husker jeg hadde tidligvakt på sykehjemmet. Jeg jobbet ved en skjermet avdeling,beboerne var rammet av demens.. Tenk om jeg hadde visst at det var absolutt siste dag jeg var på jobb..   

Sammen med ungene, som da var 15 og 18 år gamle var vi på kjøpesenteret for noen ærend. Vi kjørte deretter hjem, tenk om jeg hadde visst at det var siste gang jeg kjørte bil. Mann min kom hjem fra jobb og vi lagde middag. Vi hadde gratinert laks med grønnsaker. Vi hadde sen middag, klokken var nærmere 20.00. Jeg merket plutselig et spark mot mitt høyre ben og ba datteren min om ikke å sparke meg. Hun ble sint, sånn sint som 15-åringer kan bli. “Jeg sparker da ikke deg mamma”! Jeg skjønte hun snakket sant og kikket på bena mine. De sparket hverandre og jeg hadde ingen kontroll på de! Jeg husker jeg reiste meg opp og løftet armene opp mot hodet. Men armene ville ikke koordinere. Jeg merket en slags “elektrisk strøm” i hode og fikk sagt til mann min “Ring 113”, det skjer noe i hodet mitt.

Han ringte straks, og ambulansen var her på 5 minutter! Ambulansepersonalet kom inn. Den ene ba meg stå på et ben og løfte hendene til siden”flyver`n”. Men da falt jeg over til siden og de måtte ta i mot meg. De la meg så på båre, trillet meg ut og rett inn i ambulansen. Det gikk for fulle sirener og blåys til sykehus..